Høringssvar – Forslag til endringer i forskrift om forbud mot betalingsformidling for pengespill uten norsk tillatelse

Vi viser til høringsbrev fra Lotteri- og stiftelsestilsynet den 20. april 2018.

Forbrukertilsynet er positive til at Lotteri- og stiftelsestilsynet gis mulighet til å utøve sitt tilsyn mer effektivt, herunder den foreslåtte muligheten til å fatte vedtak som forbyr overføringer basert på selskapsnavn i tillegg til kontonummer. Vi er også positive til at det tydeliggjøres overfor banker og betalingstjenesteytere at de har en selvstendig plikt til å stanse overføringer til ulovlige spillselskaper.

Vi vil likevel knytte noen kommentarer til de foreslåtte forskriftsbestemmelsene.

I den foreslåtte forskriften § 3 er anvendelsesområdet angitt slik: «Forskriften gjelder foretak som yter betalingstjenester i Norge.» Vi tolker forskriften slik at betalingsfullmektiger, som ved innføringen av nytt betalingstjenestedirektiv i norsk rett vil få mulighet til å igangsette transaksjoner på forbrukeres vegne, vil være omfattet av ordlyden. En adgang til å fatte vedtak også overfor disse selskapene vil være viktig for å sikre en mer effektiv håndheving av forbudet.

Ordlyden i den foreslåtte § 3 er mer generelt utformet sammenliknet med nåværende bestemmelse. Likevel kan ordlyden gi inntrykk av at det kun er selskaper som yter betalingstjeneste med nødvendig konsesjon og i tråd med regelverket, som vil være omfattet av forbudet. I tillegg kan det i enkelte tilfeller være tvil om hvorvidt det ytes en betalingstjeneste eller ikke. Det er en viss risiko for at aktører uten tillatelse til å yte betalingstjenester i Norge, kan benyttes til å formidle betaling til ulovlige pengespill. Som Lotteri- og stiftelsestilsynet er kjent med, har en utenlandsk betalingsformidlingstjeneste, uten tillatelse til å yte betalingstjenester i Norge, formidlet betaling til ulovlige pengespill via norske samarbeidspartnere som belastet mobilregningen til
2
norske forbrukere. Saken illustrerer at det kan oppstå spørsmål om når det gjennomføres en betalingstjeneste, og hvem som yter betalingstjenesten. I den aktuelle saken er det sannsynlig at man kunne gjort gjeldende at overføringene de norske selskapene foretok måtte anses som betalingstjenester, slik at man trolig kunne rettet et vedtak mot disse etter de foreslåtte forskriftsbestemmelsene. Slike spørsmål kan likevel være ressurskrevende, kompliserte og vanskeliggjøre en effektiv håndheving av forbudet. I tillegg kan det ikke utelukkes at man i fremtiden vil se andre tekniske løsninger som reiser spørsmål ved om det ytes betalingstjenester, selv om resultatet er at penger i overføres fra forbrukere i Norge til ulovlige utenlandske spillselskaper.

Etter Forbrukertilsynets syn bør man vurdere om det er behov for en hjemmel til å fatte vedtak etter § 4 fjerde ledd også mot selskaper som ikke yter betalingstjenester, slik at disse ikke kan foreta overføringer til selskaper som nevnt i bestemmelsen. Det vil bidra til at effektiv håndheving kan finne sted dersom nye løsninger for betalingsformidling, som forsøker å omgå regelverket, igjen blir en aktuell problemstilling.

Med vennlig hilsen,

Elisabeth Lier Haugseth, direktør i Forbrukertilsynet