Forbrukertilsynets inspill til ekomkodeksen

Som kjent fører Forbrukertilsynet tilsyn med at næringsdrivendes avtalevilkår og markedsføring som rettes til forbrukere ikke er i strid med markedsføringsloven. Vi fører også tilsyn med at næringsdrivende overholder angrerettloven, finansavtaleloven og forbrukervernregler i en rekke andre lover. For mer informasjon, se Forbrukertilsynet.no.

Kodeksen inneholder et revidert felleseuropeisk rammeverk for elektronisk kommunikasjon. Kodeksen er åpenbart ment å sikre konkurranse og investeringer i ekommarkedet, men det skal i tillegg sikre en sterkere forbrukerbeskyttelse.
Her i Norge har vi allerede et godt forbrukervern, og det er viktig at man ved gjennomføring av nye EU-regler ikke gjør nasjonale valg som fører til et dårligere vern enn det vi har i dag. Blant annet så legger kodeksen opp til valgfrihet på noen punkter som regulerer avtalen mellom ekomtilbydere og forbrukere. Etter vår oppfatning er det svært viktig at departementet har en klar holdning om at man gjennom lovgivningsprosessen ikke åpner opp for en svekkelse av forbrukervernet vi har i dag.

Forbrukertilsynet ønsker derfor å benytte anledningen til å gjøre departementet særlig oppmerksom på noen forhold rundt artikkel 105 i kodeksen som vi mener bør berøres i et høringsnotat.

I artikkel 105 nr. 1 slås det fast at makismal bindingstid skal være 24 måneder, men medlemsstatene kan beholde eller gjennomføre regler som legger opp til kortere bindingstid enn dette.

Reglene i ekomloven § 2-4 om makismal bindingstid ble endret i 2013 og det ble tatt inn en regulering av maksimal bindingstid på 12 måneder. Dette har fungert bra i praksis, og er etter vår oppfatning en svært viktig regulering. Binding til en tilbyder hindrer forbrukerne i å benytte seg av andre gode tilbud i markedet, og er et konkurransehinder. Som kjent endrer ekommarkedet seg raskt. I slike markeder er vi avhengig av mobile forbrukere. Vi er derfor av den oppfatning at høringen ikke bør åpne for en diskusjon om hvorvidt maksimal bindingstid kan økes fra 12 til 24 måneder. I stedet bør man heller reise spørsmål om bindingstiden i noen tilfeller bør reduseres ytterligere.

I artikkel 105 nr. 1 andre avnsitt åpnes det for at det i noen tilfeller kan avtales avbetalingsavtaler lengre enn 24 måneder. Muligheten til å inngå avtaler om avbetaling av infrastruktur over en lengre periode enn 24 måneder kan føre til at det blir kommersielt attraktivt å bygge infrastruktur flere steder. Dette vil være positivt. Investeringer knyttet til utbygging av kostbar infrastruktur kan derfor legitimere bindingstider i noen tilfeller. På samme måte kan det i tilfeller hvor tilbyderne i mindre grad kan argumentere med direkte utbyggingskostnader knyttet til et avtaleforhold være grunn til å reise spørsmål ved behovet for bindingstid overhodet.
Når det åpnes for avbetalingsavtaler lenger enn 24 måneder i noen tilfeller, kunne man tenke seg at man også så på om det i noen tilfeller var grunnlag for å regulere en kortere bindingstid enn 12 måneder slik det er i dag. For avtaler om ren tjenesteyting uten direkte investeringskostnader er 12 måneder lenge å binde forbrukerne i et omskiftende marked.

Tidligere har for eksempel Forbrukertilsynet sammen med 7 andre europeiske forbrukermyndigheter spilt inn på EU-nivå at det ikke bør regelfestes lenger bindingstid enn 6 måneder. Se vedlagte dokument. Høringsnotatet bør legge til rette for en diskusjon rundt en redusert bindingstid.

Videre vil vi påpeke at andre avsnitt i artikkel 105 nr. 1 etter vårt syn legger opp til et snevert unntak. Det må være snakk om en separat avtale bestemt innrettet mot avbetaling av infrastruktur, herunder fiber. Det må gjelde avtaler om levering av infrastruktur til en bestemt husstand. I tillegg kan avtalen ikke være avhengig av at sluttbrukeren knytter til seg andre tjenester, for eksempel levering av TV eller telefoni. Dette bør gjenspeiles i implementeringen, og man bør se på hvordan lovforslaget kan være tydelig på hvilke unntakstilfeller bestemmelsen gjelder for.

I tillegg bør man vurdere om det er åpning for å innta formuleringer i lovforslaget som sikrer at avbetalingstiden, dersom man benytter seg av unntaket, uansett er forholdsmessig satt opp mot utbyggers faktiske kostnader for den enkelte avtalen. I tillegg må forbrukerne ha en mulighet til å komme seg ut av avtalen, og dette bør også reguleres nærmere.

I forlengelsen kan man vurdere om det bør det innføres en maksimal mulig avbetalingstid for tilfeller som faller inn under dette unntaket.

 

Ekomkodeksen fastslår i artikkel 105 nr. 2 at reglene om maksimal bindingstid som utgangspunkt også skal gjelde for «microenterprises, small enterprises or not-for-profit organisations». I fortalen avsnitt 259 står det at «The bargaining position of those categories of enterprises and organisations is comparable to that of consumers and they should therefore benefit from the same level of protection unless they explicitly waive those rights».

Det samme vil gjelde for borettslag og sameier. Vi mener man bør benytte muligheten til å klargjøre at borettslag og sameier som inngår avtaler om levering av ekomtjenester til sine beboere, som utgangspunkt er forbrukere og skal omfattes av reglene som gjelder i forbrukerforhold, slik som for eksempel artikkel 105 nr. 1.

Kollektivavtalene er først og fremst avtaler som får direkte virkning for privatpersoner, herunder forbrukere. Styrene består ofte av beboere som ikke har større forutsetninger for å forhandle avtaler enn hva man har i privatmarkedet, og derfor må sies å være av uprofesjonell karakter. Noen av avtalene kan være forhandlet fram mellom ekomtilbyderne og profesjonelle avtaleparter, som for eksempel boligbyggelag eller andre utbyggere. Det er likevel viktig å ta med seg at disse avtalene til syvende og sist har konkrete konsekvenser og er bindende for den enkelte forbruker. Dersom tilbydere har investeringskostnader kan man benytte seg av unntaket for avbetalingsavtaler i artikkel 105 nr. 1.

Ekommarkedet er et område hvor det er vanskelig for aktørene og for regulatørene å forutse hvordan det vil utvikle seg. Man kan da spørre seg hvilken mulighet forbrukerne som sitter i styrer i borettslag og sameier har til å vurdere sitt behov 5 år fram i tid, og derav konsekvensene av å inngå en slik avtale.

En annen side ved dette er at tilbyderne ofte forbeholder seg retten i kontraktene til å gjøre vide endringer innenfor bindingstiden nettopp for å gi rom for den raske utviklingen. Disse klausulene gir dem mulighet til å endre og tilpasse seg innenfor den lange bindingstidens lengde. Denne muligheten er derimot ikke gjensidig, da det ofte er liten mulighet til å komme seg ut av avtalen fra forbrukernes side. I tillegg til den lange bindingstiden skaper dette en markant ubalanse i avtaleforholdet.

Vi vil derfor oppfordre departementet til å presisere at kollektive avtaler skal reguleres av de samme reglene som gjelder for avtaler inngått mellom tilbydere og private husstander.
***
Forbrukertilsynet et tilgjengelig for ytterligere spørsmål eller dialog rundt ekomkodeksen dersom det skulle være ønskelig. For øvrig imøteser vi muligheten til å kunne gi ytterligere innspill i høringsrunden.

Med vennlig hilsen
Elisabeth Lier Haugseth
direktør

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen håndskrevet signatur