Bakgrunnen for lovendringene er EUs nye CPC-forordning (EU 2017/2394), som trådte i kraft i EU den 17. januar 2020. CPC står for «Consumer Protection Cooperation», på norsk «forbrukervern-samarbeid». Den nye forordningen erstatter den nåværende CPC-forordning fra 2004, som er inkorporert i markedsføringsloven § 47 (dvs. at forordningen gjelder som norsk lov).
Formålet med de nye reglene er at tilsynene i Europa kan reagere raskere og mer effektivt, samt varsle hverandre og dele informasjon – for særlig å kunne beskytte forbrukerne i deres digitale hverdag.
Lotteritilsynet, Medietilsynet og seks andre offentlige myndigheter får også langt på vei de samme virkemidlene innen sine respektive ansvarsområder for å kunne reagere mot lovbrudd som rammer forbrukerinteresser. Regjeringen viser til at reglene vil ha positive konsekvenser for forbrukerne, og at det vil bli lettere å stanse lovbrudd, også lovbrudd som begås av næringsdrivende i andre EU/EØS-land.
Oversikt over de viktigste endringene
-
Utvidet opplysningsplikt, undersøkelse av lokaler og testkjøp – mfl. § 34
Ved undersøkelse av den næringsdrivendes kontorer og lokaler, har de ansatte en plikt til å gi tilsynet nødvendig bistand og til å svare på spørsmål, jf. § 34 andre ledd. Dersom selskapet eller ansatte bryter denne bistandsplikten, kan tilsynet skrive ut overtredelsesgebyr til selskapet, jf. § 42 første ledd siste punktum.
Forbrukertilsynet kan kreve opplysninger fra alle offentlige myndigheter, herunder Skatteetaten, jf. § 34 fjerde ledd. Tilsynet kan også kreve at teleoperatører gir opplysninger om hvor mange SMSer og e-poster en næringsdrivende har sendt ut i saker om elektronisk direkte markedsføring.
I tillegg kan Forbrukertilsynet foreta testkjøp med skjult identitet, og kan som hovedregel kreve refundert pengene fra den næringsdrivende, jf. § 34 femte ledd.
-
Avhjelpende tiltak og informasjon om erstatning – mfl. § 36 og artikkel 9 (4) d
Forbrukertilsynet kan gå i dialog med næringsdrivende om å tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, f. eks. prisavslag, tilbakebetaling, reparasjon og heving, jf. § 36 andre ledd. Tilsynet kan be om at den næringsdrivende gir avhjelpende tiltak, men kan ikke kreve det. Dersom man enes om avhjelpende tiltak, kan enigheten bekreftes skriftlig. Dersom den næringsdrivende bryter en slik skriftlig bekreftelse, kan tilsynet fastsette en tvangsmulkt som skal betales dersom den næringsdrivende ikke følger bekreftelsen. De avhjelpende tiltakene stopper ikke forbrukernes rett til å kreve erstatning eller andre misligholdsbeføyelser via det utenrettslige tvisteløsningssystemet, forliksrådet eller domstolene.
Forbrukertilsynet skal også kunne informere forbrukere om hvordan de kan søke om erstatning, typisk hva de må gjøre og hvor de skal henvende seg, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav d. Tilsynet har ikke plikt til å gjøre dette, men har mulighet til å gjøre det ved behov.
-
Midlertidig vedtak – mfl. § 39
Forbrukertilsynet kan fatte påbuds- eller forbudsvedtak med midlertidig virkning mens saksbehandlingen pågår, jf. § 39 andre ledd. Midlertidig vedtak kan fattes i saker hvor tilsynet ikke har tilstrekkelig grunnlag for å treffe endelig vedtak, f. eks. i påvente av opplysninger.
Et midlertidig vedtak kan gjelde for 3 uker, men Forbrukertilsynet kan fornye vedtaket med nye 3 uker så lenge lovbruddet pågår.
Vilkåret for å treffe midlertidig vedtak er for det første at det er «rimelig grunn til å anta» at det er lovbrudd. Det vil si at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. For det andre må lovbruddet medfører en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Dette tilsier en høy terskel for når tilsynet kan treffe et midlertidig vedtak.
-
Pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold mv. – mfl. § 43
Oslo byfogdembete kan etter begjæring fra Forbrukertilsynet pålegge å fjerne eller stenge digitalt nettinnhold, jf. § 43. Retten kan da blant annet pålegge internettleverandører (eller andre tredjeparter) å:
- fjerne digitalt innhold
- fjerne tilgang til nettsider eller apper
- innta en advarsel om at innhold på nettsider eller apper er ulovlig
- slette et domenenavn eller omregistrere domenenavnet til Forbrukertilsynet
Retten skal treffe slike pålegg som midlertidig forføyning etter reglene i tvisteloven kapittel 32 og 34, jf. mfl. § 43 a. Sakene skal behandles av Oslo byfogdembete som tvungent verneting.
Det å stenge eller fjerne innhold på nettsider og apper vil være aktuelt i saker hvor næringsdrivende nekter å samarbeide, eller hvor identiteten til næringsdrivende er skjult.
Hjemmelen til å stenge nettsider skal kun brukes dersom det ikke finnes andre effektive midler for å stanse overtredelsen, og dersom lovbruddene medfører en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Det er presisert at både Forbrukertilsynet og domstolen skal ta hensyn til informasjons- og ytringsfrihet (jf. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10), forbrukernes interesser, den næringsdrivendes interesser samt mulighetene for mindre inngripende tiltak, jf. § 43 andre ledd.
-
Samarbeidet mellom Forbrukertilsynene i EU – artikkel 11 og 12
Dagens samarbeidsregler mellom forbrukertilsynene i EU/EØS videreføres, men med økte forpliktelser. Det innføres 30 dagers frist når et forbrukertilsyn ber om opplysninger fra et annet forbrukertilsyn i EU/EØS, og 6 måneders frist der et forbrukertilsyn anmoder om håndhevingstiltak (se artikkel 11 og 12). Formålet er at sakene skal gå raskere. I tillegg gis EU-kommisjonen en større rolle i å koordinere saker som angår borgere i mange EU/EØS-land og til å gi uttalelser og råd til tilsynene (se forordningen kap. 4 til 6).
Les forarbeidene til lovendringene og den nye CPC-forordningen her: Prop. 8 LS (2019–2020)