Forbrukertilsynets høringsuttalelse til gjennomføring av moderniseringsdirektivet i norsk rett

Vi viser til Barne- og familiedepartementets høringsbrev av 16. november 2020 med forslag til gjennomføring av moderniseringsdirektivet i norsk rett (direktiv EU 2019/2161 om bedre håndheving og modernisering av EU-reglene om forbrukerbeskyttelse).
Moderniseringsdirektivet gjør endringer i avtalevilkårsdirektivet (93/13/EØF), prismerkingsdirektivet (98/6/EF), handelspraksisdirektivet (2005/29/EF) og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU).
Departementet foreslår endringer i blant annet markedsføringsloven, angrerettloven og avtaleloven for å gjennomføre direktivet i norsk rett. Endringene styrker forbrukervernet ved å gi forbrukerne flere rettigheter, særlig på det digitale området, og styrker sanksjonene ved brudd på de felleseuropeiske forbrukervernreglene.
Reglene i moderniseringsdirektivet er for det meste fullharmoniserte, men på enkelte punkter er det nasjonalt handlingsrom. Der det er nasjonalt handlingsrom, har departementet i hovedsak tatt sikte på å videreføre gjeldende rett.
I det følgende vil vi knytte noen merknader til utvalgte bestemmelser, særlig der hvor det er nasjonal handlefrihet.

2.1       Innledning

Vi viser innledningsvis til at moderniseringsdirektivet fører med seg en nødvendig forbedring og oppdatering av forbrukervernet i EU og i Norge, jf. også EU-kommisjonens konsekvensanalyse omtalt i høringsnotatet på s. 77-78. Her heter det for øvrig at forslaget også vil ha positive konsekvenser for næringsdrivende som etterlever reglene.
EU-kommisjonens evalueringer viste videre at regelverket kan forbedres på tre hovedpunkter: (1) Kunnskapen om regelverket bør styrkes, både blant forbrukere og næringsdrivende, (2) offentlige myndigheter bør gis bedre virkemidler for å håndheve regelverket, og (3) det bør bli enklere for forbrukere å få det de har krav på ved hjelp av bedre muligheter for privat håndheving av regelverket. Moderniseringsdirektivet forbedrer disse punktene.
Vi vil særlig fremheve følgende hovedpunkter fra høringsforslaget:

• Vi støtter forslagene i kap. 2 om sanksjoner, herunder utmålingsforskriften som angir kriterier for utmåling og som oppstiller maksbeløp for overtredelsesgebyr. Vi støtter også at det kan ilegges overtredelsesgebyr for brudd på mfl. § 22 om urimelig avtalevilkår der det foreligger en endelig avgjørelse.
• Vi støtter forslagene i kap. 3 om begrensninger ved dørsalg, men vi foreslår imidlertid at Reservasjonsregisteret bør utvides til også å inkludere dørsalg.
• Vi støtter i hovedsak forslagene i kap. 4 om salgsmarkedsføring, herunder ny § 9a i prisopplysningsforskriften med krav til å angi førpris og med krav til hva som utgjør reell førpris (krav om seks ukers faktisk salg).
• Vi støtter forslagene i kap. 5 om endringer i markedsføringsloven, herunder at forbrukernes privatrettslige rettigheter som følge av brudd på reglene i markedsføringsloven fremgår av en egen bestemmelse i markedsføringsloven (ny § 48c).
• Vi støtter forslagene i kap. 6 om endringer i angrerettloven, herunder at internettplattformer gir forbrukere bedre informasjon, og at avtaler hvor forbruker betaler med persondata i stedet for penger i større grad omfattes av regelverket. Vi støtter også at der det inngås avtale om levering av digitale ytelser, så får forbrukerne en rekke nye rettigheter og plikter dersom forbrukeren gjør angreretten gjeldende.

Til kap. 2 – Sanksjoner

Pkt. 2.2 – Krav om overtredelsesgebyr eller bøter (mfl. § 8 og § 22, angrl. § 42)

I høringsnotatet på s. 13 omtales lovstridsprinsippet, og departementet konkluderer med at Forbrukertilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr for brudd på spesiallovgivning med hjemmel i lovstridsprinsippet:
«Dette innebærer at direktivbestemmelsene som er gjennomført i forbrukerkjøpsloven, ehandelsloven, finansavtaleloven og avtaleloven, vil kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter markedsføringsloven § 42 jf. § 6.»
Det er sikker rett at Forbrukertilsynet med hjemmel i lovstridsprinsippet kan fatte forbudsvedtak med tvangsmulkt etter mfl. §§ 40 og 41, jf. § 6 og § 22, for brudd på ufravikelig forbrukervernlovgivning, herunder nevnte lover. Men etter vårt syn er det noe mer usikkert i hvor stor utstrekning Forbrukertilsynet også kan ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på spesiallovgivning med hjemmel i markedsføringsloven § 42 dersom det ikke er fastsatt en hjemmel for det i den aktuelle spesialloven. Vi viser til at overtredelsesgebyr regnes som straff etter EMK, jf. forvaltningsloven § 43 andre ledd, og at forvaltningsorganer kan ilegge overtredelsesgebyr når det er «fastsatt i lov», jf. forvaltningsloven § 44 første ledd. I forarbeidene (Prop. 62 L (2015-2016) s. 195) til sistnevnte bestemmelse er det vist til legalitetsprinsippet og klarhetskravet slik det blant annet har kommet til uttrykk i Grunnloven § 113 om at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må «ha grunnlag i lov»,  og EMK artikkel 7 om at ingen skal bli ilagt straff uten lov.
Etter vårt syn taler legalitetsprinsippet, klarhetskravet og hensynet til den næringsdrivendes forutberegnelighet for at lovgiver tar inn en eksplisitt hjemmel om overtredelsesgebyr i spesiallovgivningen. Det vil da være klart og tydelig for både tilsynsmyndigheter og næringsdrivende hvilke bestemmelser i spesiallovgivningen som det er hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for, og man unngår da eventuelle diskusjoner om hvor langt det ulovfestede lovstridsprinsippet rekker hva gjelder overtredelsesgebyr. Etter vårt syn bør det derfor inntas en hjemmel i avtaleloven og forbrukerkjøpsloven om at Forbrukertilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr. Hva gjelder finansavtaleloven er vi kjent med at Stortinget nå i desember 2020 har vedtatt en ny finansavtalelov, og hvor det i § 3-55 første og andre ledd er inntatt en hjemmel om at Forbrukertilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av finansavtaleloven.
Forbrukertilsynet støtter at reglene om skjult reklame flyttes fra mfl. § 3 første ledd til § 8 første ledd. Dermed blir bestemmelsen mer nær ordlyden i handelspraksisdirektivet artikkel 7 nr. 2, i tillegg til at brudd på bestemmelsen kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr, slik moderniseringsdirektivet krever. Forbrukertilsynet støtter videre at forbudet mot skjult reklame næringsdrivende imellom flyttes til mfl. § 28.
Forbrukertilsynet støtter at brudd på samtlige bestemmelser i angrerettloven som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, slik moderniseringsdirektivet krever. Vi støtter derfor at angrerettloven § 42 endres ved at listen med bestemmelser der det kan ilegges overtredelsesgebyr utvides til blant annet angrerettloven §§ 8 til 28.
Forbrukertilsynet mener i utgangspunktet at det bør innføres hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på mfl. § 22 om urimelige avtalevilkår, på lik linje med øvrige bestemmelser som er listet opp i mfl. § 42 første ledd, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 8b nr. 4. Vi viser til at den skjønnsutøvelsen som mfl. § 22 gir anvisning på, i stor grad er styrt av retts- og forvaltningspraksis slik som for § 6, slik departementet også peker på i høringsnotatet på side 16. Forbrukertilsynet støtter imidlertid også en mer begrenset hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for vilkår som tidligere er funnet urimelig («endelig avgjørelse») eller klart er definert som urimelige i forskrift, forslaget til mfl. § 22 første og fjerde ledd. Departementet bør i så fall prioritere å fastsette en forskrift («svarteliste») om urimelige avtalevilkår så snart som mulig.

Pkt. 2.3 – Kriterier for utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften § 2)

Forbrukertilsynet støtter at forskriften om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften) inkluderer kriteriene fra både moderniseringsdirektivet og forvaltningsloven. Vi er enig i at det gir både tilsynsmyndigheten og de næringsdrivende en god og mest mulig fullstendig oversikt over hvilke momenter som kan tillegges vekt i vurderingen av tvangsmulktens og overtredelsesgebyrets størrelse.

Pkt. 2.4 – Krav til overtredelsesgebyrets maksimale størrelse (utmålingsforskriften § 3)

Forbrukertilsynet støtter at det inntas en bestemmelse i utmålingsforskriften om overtredelsesgebyrets maksimale størrelse på inntil fire prosent av den næringsdrivendes årlige omsetning eller inntil 25 millioner kroner, der det høyeste beløpet anvendes. Dette vil oppfylle kravene i moderniseringsdirektivet og forvaltningsloven § 44 andre ledd. Utmålingsforskriften § 3 vil sikre preventiv effekt både overfor foretak med høy omsetning og overfor foretak med lav eller ingen omsetning.
Vi viser her til høringsnotatet s. 78:
«Nivået på overtredelsesgebyr og tvangsmulkt som Forbrukertilsynet og Markedsrådet ilegger kan bli høyere enn i dag ved gjennomføringen av moderniseringsdirektivet i norsk rett. Særlig foretak med høy omsetning som grovt overtrer forbrukervernreglene risikerer strenge økonomiske sanksjoner, i henhold til forslaget. Departementet antar at dette vil ha en sterk preventiv effekt og sikre bedre etterlevelse av regelverket.»
Vi er helt enig i at det er viktig at foretak med høy omsetning kan ilegges langt høyere overtredelsesgebyr enn det som har vært praksis fra Markedsrådet og Forbrukertilsynet i dag, nettopp for å oppnå den nødvendige allmennpreventive og individualpreventive effekten, slik at regelverket etterleves og forbrukerne vernes.
Vi er også helt enig i at det er viktig at foretak med lav eller ingen omsetning kan ilegges overtredelsesgebyr på inntil 25 millioner kroner. Det er viktig at også slike selskaper kan ilegges sanksjoner som har avskrekkende effekt ved klare eller gjentatte lovbrudd. Forslaget gjør det mulig å opprettholde dagens rettstilstand hvor man har adgang til å ilegge relativt høye økonomiske sanksjoner selv om den næringsdrivende kan vise til at vedkommende på papiret ikke tjener penger, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) (markedsføringsloven) kapittel 15.9.5.4. Vi viser som eksempel til forvaltningspraksis fra Markedsrådet i sak MR-2017-275 (Maktabi), hvor det aktuelle enkeltpersonforetaket ble ilagt et overtredelsesgebyr på kr. 200 000, selv om dette beløpet utgjorde ca. 16 % av omsetningen på kr. 1,2 millioner kroner, og selv om virksomheten hadde gått med underskudd. Markedsrådet la i saken avgjørende vekt på de allmennpreventive hensyn, idet saken gjaldt gjentatte brudd på «svartelisten» (forskriften om urimelig handelspraksis).
Vi er enig i at det ikke skal differensieres mellom brudd på ulike regler, men at det overlates til den konkrete utmålingen.
Vi er videre helt enig i at reglene skal gjelde både i grenseoverskridende og i nasjonale saker. Dersom man skulle hatt forskjellige rammer for økonomiske sanksjoner og prinsipper for utmåling i grenseoverskridende og nasjonale saker, ville dette på en unødig måte komplisere systemet for håndheving. Det ville dessuten være vanskelig å begrunne hvorfor lovbrudd i nasjonale saker ikke skal vurderes på samme måte som grenseoverskridende saker. Vi viser også til at det ved brudd på personvernlovgivningen er slik at prinsippene og rammene for utmåling av gebyr er de samme i både grenseoverskridende og i nasjonale saker.
Vi er også enig i at medvirkningsansvaret kan begrenses til maksimalt fem millioner kroner. Vi antar at det vil gi tilstrekkelig preventiv effekt.

Pkt. 2.5 – Særlig om objektiv foretaksansvar (mfl. § 42)

Forbrukertilsynet støtter at skyldkravet for foretak i mfl. § 42 endres til et rent objektivt foretaksansvar, i tråd med forvaltningsloven § 46, og slik det også er i straffeloven § 27 og i annen nyere lovgivning. Skyldkravet vil etter dette fortsatt gjelde for fysiske personer.

Til kap. 3 – Dørsalg og salgsutflukter

Pkt. 3.2 – Begrensninger ved dørsalg (ny mfl. § 17 a)

Forbrukertilsynet støtter at det innføres særskilte regler for dørsalg. Ved dørsalg er forbrukerne gjerne uforberedt på salgshenvendelsen og dørsalget kan oppleves som en forstyrrelse av privatlivets fred.
Departementet foreslår en reservasjonsordning der den enkelte forbruker selv må klart tilkjennegi at vedkommende ikke ønsker dørsalg, f. eks. ved et klistremerke med «nei takk til dørsalg», eller ved å reservere seg direkte hos den næringsdrivende. Innsamlingsaksjoner omfattes ikke av forbudet, heller ikke dørsalg til inntekt for skoleturer eller idrettslag som ikke skjer på vegne av en næringsdrivende.
Forbrukertilsynet er imidlertid av den oppfatning at man i stedet bør gå for ordningen der Reservasjonsregisteret utvides til å omfatte reservasjoner mot dørsalg. Med en klistremerkeordning vil vi ved behandling av klager på dørsalg til tross for reservasjon være avhengig av tilstrekkelig bildedokumentasjon fra forbrukerne. Vår erfaring med klagesaker knyttet til levering av uadressert reklame og gratis aviser (markedsføringsloven § 17) er at dette vil medføre bevismessige utfordringer, da et innsendt bilde av et klistremerke kan være tatt på en slik måte at det ikke nødvendigvis gir en objektiv fremstilling av de faktiske forhold. Avhengig av plassering og utforming er det også en fare for at selgerne overser merkingen og at det i praksis vil bli diskusjoner knyttet til om forbrukeren «klart har tilkjennegitt» at vedkommende motsetter seg dørsalg. Går man for løsningen med reservasjon i Reservasjonsregisteret vil det etter vårt syn være enklere å fastslå om forbudet er overtrådt, noe som vil medføre at reservasjonsordningen blir mer effektiv. Vi viser også til at forbrukerne da vil slippe å ha et klistremerke på døra, noe vi gjennom saksbehandling knyttet til levering av uadressert reklame og gratis aviser vet at mange forbrukere opplever som sjenerende. En reservasjonsordning i Reservasjonsregisteret skaper også mer forutberegnelighet for de næringsdrivende, ved at de i forkant kan få klarhet i hvem som kan kontaktes på salgsrunden. Med en klistremerkeordning vil selgerne riktignok kunne lage interne lister over hvem som ikke skal kontaktes (basert på hvem som har klistremerke), men selgerne kan likevel ikke vite hvem som eventuelt har satt opp et nytt merke siden sist.
Vi støtter ellers forslaget om utsatt betalingsfrist til 14 dager etter at tjenesten er levert, jf. ny § 17 a. Forslaget gjelder uanmodet dørsalg der avtalen overstiger kr 1500, og forslaget gjelder både tjeneste- og vareavtaler.

Pkt. 3.3 – Angrerett ved dørsalg (angrl. § 22 andre ledd)

Forbrukertilsynet støtter at forbrukeren i dørsalgstilfellene skal ha angrerett der tjenesten er levert eller varen er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner, jf. forslaget til angrl. § 22 andre ledd. Som departementet skriver så vil forbrukeren som gjør angreretten gjeldende, uansett måtte betale et beløp som står i forhold til det som er levert, forutsatt at selgeren har gitt den påkrevde informasjonen, jf. angrl. § 26.

Til kap. 4 – Salgsmarkedsføring

Pkt. 4.3 – Prisopplysningsforskriften § 9a Prisnedsettelse

Forbrukertilsynet støtter forslaget til ny § 9a i prisopplysningsforskriften. Vi viser til at bestemmelsen langt på vei lovfester langvarig forvaltningspraksis fra Markedsrådet og Forbrukertilsynet.
Vi er enig i at de nye reglene kan plasseres i prisopplysningsforskriften kap. 2, som gjelder varer.
Vi støtter at departementet viderefører kravet om faktiske salg, slik praksis i dag er. Dette er viktig for å hindre at næringsdrivende i perioder opererer med kunstig høye priser for å gi forbrukerne inntrykk av at et fremtidig salg er spesielt gunstig.
Vi støtter videre at tidsperioden for å etablere en reell førpris er seks uker. Dette har vært praksis i Norge lenge, og regelen er klar, tydelig og velkjent, hvilket gjør regelverket lettere å overholde og enklere å håndheve. Vi viser videre til at en periode på seks uker vil gjøre det enklere for forbrukeren å ta en veloverveid vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er.
Det er også nyttig at det fra departementets side klargjøres at kampanjepriser til kundeklubber og lojalitetsprogram skal inngå i vurderingen av hvilken pris som skal legges til grunn som reell førpris, og at enkeltstående utslag av individuell kundebehandling ikke skal legges til grunn.
Vi støtter også at det gjøres unntak for sesongvarer som har vært i salg i mindre enn seks uker (f.eks. sesongvarer som jule- og påskevarer eller sommermøbler), i den forstand at man da ser bort fra 6-ukers kravet ved beregning av førprisen. Forbrukertilsynet mener imidlertid at det også i slike tilfeller bør være slik at det er den laveste prisen som varen blitt solgt i den perioden den har vært tilgjengelig for salg, som skal angis som varens førpris. Dette for å unngå muligheten for at man kan etablere en kunstig høy førpris ved å sette prisen kraftig opp noen få dager eller timer før salget starter. Vi er videre av den oppfatning at det ikke bør gjøres unntak fra kravene for varer med kort holdbarhet. Så lenge det er snakk om produkter som er fast i sortimentet, vil de samme forbrukerhensynene gjøre seg gjeldende for slike varer, som for varer med lang holdbarhet. Et eksempel kan være en blomsterforretning som markedsfører rabatt på rosebuketter. Selv om denne buketten har begrenset holdbarhet, vil det være relevant å sikre at blomsterforretningen ikke operer med en kunstig høy pris på rosebuketter i perioden før salget starter. Det vil videre være relevant for forbrukeren å kunne foreta en vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er, på lik linje som for produkter som ikke har kort holdbarhet. På denne bakgrunn anbefaler vi at det ikke gjøres unntak for varer med kort holdbarhet.
I høringsnotatet ber departementet om høringsinstansens syn på om lengden på salgsperioden bør reguleres. På s. 35 heter det:
«I lovforslaget foreslår departementet å følge EU-kommisjonens forståelse slik at lengden på salgsperioden ikke reguleres konkret, men overlates til de generelle reglene om villedende markedsføring i direktivet om urimelig handelspraksis, som er gjennomført i markedsføringsloven §§ 6 til 8. Samtidig ber departementet om høringsinstansens syn på spørsmålet og om det er behov for nasjonale regler som stiller krav til hvor lenge en næringsdrivende lovlig kan markedsføre med salg.»
Til dette vil vi bemerke at det er gode argumenter som taler for at lengden på salgsperioden bør reguleres konkret. Imidlertid mener vi at det nå er mest hensiktsmessig å avvente de nye reglene, og høste erfaring med hvordan disse vil fungere før man tar opp spørsmålet om hvorvidt lengden på salgsperioden bør reguleres konkret.

Til kap. 5 – Endringer i direktivet om urimelig handelspraksis og markedsføringsloven

Pkt. 5.2 – Nye definisjoner

Vi støtter at det ikke gjøres endringer i «ytelse» i mfl. § 5 c, og at begrepene «rangering» og «nettbasert markedsplass» omtales i merknadene til de materielle reglene.

Pkt. 5.5 – Avhjelpende rettigheter ved urimelig handelspraksis (mfl. § 48c)

Vi støtter at det gis en bestemmelse om forbrukernes privatrettslige beføyelser i markedsføringsloven. Vi er helt enig i at dette vil gi større forutberegnelighet for foretakene og styrke forbrukervernet.
Som det fremgår i høringsnotatet, bygger forbrukernes rett til misligholdsbeføyelser ved brudd på markedsføringsloven på et temmelig fragmentert rettkildebilde: dels ulike kontraktsrettslige regler, dels avtalerettslige regler og dels ulovfestet erstatningsrett. Det er lite trolig at gjennomsnittsforbrukeren vil kjenne til sine rettigheter her, og sannsynligheten er stor for at mange potensielle krav ikke vil bli forfulgt. Den nye bestemmelsen i mfl. § 48c vil medføre at forbrukernes rettsstilling blir klarere. Det er en stor fordel at forbrukerne har en klar lovbestemmelse å ta utgangspunkt i for å vurdere sitt krav, og slik at forbrukerne blir ledet i riktig retning med tanke på hvilke regelsett som kravet kan bygges på. Dette vil gjøre det lettere og enklere å navigere rettslig.
Vi viser også til EU-kommisjonens konsekvensanalyse, som er omtalt i høringsnotatet kap. 8 om økonomiske og administrative konsekvenser. EU-kommisjonen antok at moderniseringsdirektivet ville ha følgende virkninger:
«For forbrukere vil direktivet medføre at forbrukernes krav om for eksempel erstatning og heving, kan fremmes på en enklere måte og mer effektivt. Dette vil redusere forbrukernes tap, og vil være en fordel særlig for sårbare forbrukere. Kommisjonen antar også at reglene vil ha en preventiv effekt som fører til bedre etterlevelse av regelverket.»
Vi slutter oss til den analysen. Samtidig er reglene i § 48c, som departementet påpeker i høringsnotatet på s. 79, i stor grad en konkretisering og presisering av forbrukerrettigheter som allerede har et vern etter norsk rett, og den nye bestemmelsen i § 48c vil ha få konsekvenser, utover en viss rettsavklarende effekt som kan bidra til en viss reduksjon av juridiske kostnader.
Vi viser også til at Stortinget i desember 2020 har vedtatt ny finansavtalelov, hvor det i § 3-49 lovfestes en rett til erstatning. Justisdepartementet uttalte i proposisjonen at erstatningsregelen vil kunne ha en rettsavklarende funksjon, som vil gi større forutberegnelighet for foretakene og bedre rettsbeskyttelse for forbrukerne. Stortingskomiteen uttalte blant annet (Innst. 104 L (2020-2021) s. 25):
«K o m i t e e n mener at kundene vil få bedre oversikt over sine rettigheter ved at ulovfestede erstatningsregler lovfestes. I dagens situasjon, der mange av erstatningsreglene ikke er lovfestet, vil kunder ha problemer med å håndheve sine rettigheter som er fastsatt i loven.»
«Derfor støtter k o m i t e e n forslaget om å innføre en generell erstatningsbestemmelse, slik at det blir enklere for kunder å vite hvordan de kan gå til sak for å håndheve sine rettigheter som er fastsatt i lovverket.»
Vi mener at det samme resonnementet gjør seg gjeldende også for markedsføringsloven § 48c. Vi viser også til at både Danmark og Sverige har lovfestede regler om erstatning for brudd på markedsføringsloven.
Hva gjelder drøftelsen av vilkåret om økonomisk tap i pkt. 5.5.4.2, så ser vi at det er gode argumenter som taler for at det kan innføres særskilte erstatningsregler som gir forbrukere rett til standardisert erstatningsbeløp slik som ulempeerstatning/normaltapserstatning, eksempelvis noe ala «passende erstatning for hvert tap» i pakkereiseloven § 32 og standardkompensasjon ved forsinket flyreise i forordning (EF) 261/2004. Men vi er enig i at det kan være noe vanskelig å utforme en rettferdig standardkompensasjonsordning for brudd på reglene i markedsføringsloven, i og med at lovbruddene kan være ganske ulike. Vi mener derfor at denne problemstillingen bør tas opp igjen på et senere tidspunkt, når vi har høstet erfaring med den nye bestemmelsen i mfl. § 48 c.

Til kap. 6 – Endringer i forbrukerrettighetsdirektivet og angrerettloven

Pkt. 6.2 – Nye definisjoner (angrl. § 5 bokstav i – «digitale ytelser»

Vi støtter at det i utgangspunktet ikke er hensiktsmessig å supplere angrerettloven eller avtaleloven med de nye definisjonene som moderniseringsdirektivet innfører i forbrukerrettighetsdirektivet, med unntak for «digitale ytelser» i angrerettloven § 5 bokstav i.
 
***
 
Med vennlig hilsen
 
Trond Rønningen
direktør
 
Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen håndskrevet signatur