Høringsvar – gjennomføring av endringsdirektivet til AMTdirektivet mv.

1 INNLEDNING

Vi viser til Kultur- og likestillingsdepartementets (departementet) høringsbrev av 16.
september 2022 om forslag å gjennomføre Europaparlamentets og Rådets direktiv (EU)
2018/1808 (endringsdirektivet til AMT-direktivet), samt enkelte endringer i kringkastingsloven
og kringkastingsforskriften.

Forbrukertilsynet fører tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring, handelspraksis og
avtalevilkår er i samsvar med markedsføringsloven. Markedsføringsloven er teknologi-,
medie- og markedsnøytral, og kompletterer slik sett spesiallovgivningen om kommersiell
kommunikasjon mellom næringsdrivende og forbrukere. Forbrukertilsynet fører også tilsyn
med enkelte bestemmelser i det norske kringkastingsregelverket som er satt til å beskytte
barn. For mer informasjon om Forbrukertilsynets virksomhet, se forbrukertilsynet.no.

Forbrukertilsynet støtter i det vesentlige endringene som er foreslått. Forbrukertilsynet vil i
hovedsak kommentere følgende punkter i høringsnotatet:
• 4 – Definisjoner
• 13 – Videodelingsplattformtjenester
• 14 – Uavhengige tilsyn
• 19 – Sanksjoner

2 FORBRUKERTILSYNETS MERKNADER KNYTTET TIL HØRINGSNOTATET

2.1 Definisjoner

2.1.1 Generelt

Forbrukertilsynet støtter departementets forslag om å samle alle definisjonene som fremgår
av kringkastingsloven i kringkastingslovens kapittel 1 og definisjonsbestemmelsen § 1-1.
Denne endringen vil gjøre loven mer oversiktlig og anvendelig.

2.1.2 Definisjonen av «reklame» og «reklameinnslag»
2.1.2.1 Utvidelse av definisjonen «reklame»

I nåværende kringkastingslov § 3-4 andre ledd er «sponsing» definert på følgende måte:

«Med sponsing menes ethvert bidrag til produksjon eller sending av program fra en fysisk eller
juridisk person som selv ikke tilbyr programmet eller er engasjert i produksjonen, med sikte på
å fremme sponsors navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste.»

I høringsnotatet og vedlegget «Forslag til endringer i kringkastingsloven,
kringkastingsforskriften mv.» er det foreslått at denne definisjonen skal endres til følgende:

«§ 1-1 første ledd bokstav ny bokstav h […] skal lyde:
h) Sponsing: ethvert bidrag som gis til finansiering av radio, fjernsyn, audiovisuelle
bestillingstjenester, videodelingsplattformtjenester, programmer eller brukergenererte videoer
fra en fysisk eller juridisk person som ikke selv tilbyr eller produserer disse tjenestene,
programmene eller de brukergenererte videoene, med sikte på å fremme sponsors navn,
varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste.»

På den måten tydeliggjør definisjonen av sponsing at videodelingsplattformtjenester,
programmer og brukergenererte videoer omfattes av reglene om sponsing.

I nåværende kringkastingslov § 1-1 første ledd bokstav g er «reklame» definert følgende:

«[E]nhver form for markedsføring av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen
form for godtgjøring. Med reklame menes også innslag i fjernsyn eller audiovisuelle
bestillingstjenester som har til formål å fremme tjenestetilbyderens egen virksomhet.»
Forbrukertilsynet stiller spørsmål ved om det er et behov for at «reklame» i § 1-1 første ledd
bokstav g også utvides til å omfatte videodelingsplattformtjenester, programmer og
brukergenererte videoer, slik det er gjort for definisjonen av «sponsing» i kringkastingsloven
§ 1-1 første ledd bokstav h.

Forbrukertilsynet ser et behov for at forarbeidene klargjør den nærmere grensedragningen
mellom hva som utgjør reklame og produktplassering, både når det gjelder reklame rettet til
barn og våpen i kringkastingsloven §§ 3-4 andre ledd og 3-6, slik at ansvarsfordelingen
mellom tilsynsmyndighetene på dette området blir klarere.

2.1.2.2 Definisjon av «reklameinnslag»
Kringkastingsloven eller forskriften angir ikke en definisjon eller kvalifiserte krav til hva som
anses som et «reklameinnslag».

Slik Forbrukertilsynet forstår definisjonen av «reklameinnslag» henger definisjonen trolig
igjen fra tidligere, og har sammenheng med tradisjonell kringkasting, herunder fjernsyn, med
blokker mellom programmene. Blokkprinsippet er ikke relevant for audiovisuelle
bestillingstjenester eller videodelingsplattformtjenester siden reklamen ikke sendes i adskilte
innslag som på fjernsyn.

Forbrukertilsynet er kjent med at Medietilsynet har tolket begrepet «reklameinnslag»
utvidende, slik at det i praksis sidestilles med «reklame». Hele eller deler av «Audiovisuelle
bestillingstjenester» så som for eksempel YouTube, anses derfor av Medietilsynet som
reklameinnslag etter gjeldende regelverk.

Forbrukertilsynet har merket seg at det i Prop. 9 L (2012-2013) side 90 står at «[e]ndringen i
bestemmelsen består i at forbudet mot reklame i barneprogram og programmer som er
særlig rettet mot barn, utvides til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.» Dette
tilsier at «reklameinnslag» ikke kun skal omfatte reklame sendt i blokk før-, mellom- eller
etter programmer. Noe som er i tråd med Medietilsynets tolkning.

Ettersom det verken i loven, forskrift eller i tilknyttede forarbeider fremgår om begrepet
«reklameinnslag» skal ha en snevrere betydning enn begrepet «reklame», som for eksempel
brukes i forskriften § 3-4 andre ledd om reklame for våpen, skaper det en viss usikkerhet i
hvordan begrepet skal forstås i tilknytning til kringkastingsregelverket.
På den bakgrunn ber Forbrukertilsynet departementet vurdere om «reklameinnslag» bør
defineres i kringkastingsloven § 1-1 første ledd. Alternativt ber vi departementet omtale
«reklameinnslag» i forarbeidene til kringkastingsregelverket, med føringer i hva som menes
med begrepet, samt kvalifiserte krav til hva som anses som «reklameinnslag».

2.2 Videodelingsplattformtjenester

2.2.1 Tilsyn med tilbyderne av videodelingsplattformtjenester

Forbrukertilsynet støtter departementets forslag om at Medietilsynet bør ha hovedansvaret
for å ha tilsyn, dialog, veilede, gi informasjon, med mer, til tilbyderne av
videodelingsplattformene når det kommer til forslagene til de nye kapitlene 5a, i både
kringkastingsloven og -forskriften.

Videre er vi enige med departementet i at Forbrukertilsynet bør ha ansvaret for å føre tilsyn
med forbudet mot reklame rettet mot mindreårige for tilbydere av
videodelingsplattformtjenester.

2.2.2 Utenrettslig klageordning for løsning av tvister

Etter endringsdirektivet artikkel 28b nr. 7 skal medlemslandene sørge for at det finnes
utenrettslige klageordninger for løsning av tvister mellom brukere og tilbydere av
videodelingsplattformtjenester. Både når det gjelder bestemmelsene om beskyttelse av
mindreårige og allmennheten, og anvendelsen av hensiktsmessige tiltak.
Som det fremgår av høringsnotatet har departementet vurdert flere alternativer for hvem som
skal være tvisteløsningsorgan, herunder Forbrukertilsynet.
I departementets vurdering er det vist til at den mest hensiktsmessige løsningen vil være å gi
Medietilsynet oppgaven å utvikle en utenrettslig klageordning for løsning av tvister, i samråd
med tilbydere av videodelingsplattformer og eventuelle interessenter for brukere av
plattformene.

Forbrukertilsynet støtter ovennevnte forslag

2.3 Hjemmel for å kreve opplysninger

Som departementet har vist til følger det av endringsdirektivet artikkel 30 tredje ledd et krav
om at medlemslandene skal sikre at tilsynsorganets kompetanse og myndighet er klart
definert i lov. Videre følger det av artikkel 30 fjerde ledd at medlemslandene skal sørge for at
nasjonale reguleringsmyndigheter har håndhevingsmyndighet til å kunne utføre sine
oppgaver på en effektiv måte.

I den gjeldende kringkastingsloven § 2-11 første ledd er kun Medietilsynet gitt hjemmel for å
kunne kreve opplysninger for utføring av oppgavene etter loven.

Etter markedsføringsloven § 34 kan Forbrukertilsynet blant annet kreve opplysninger av
enhver for å utføre oppgavene etter loven. Forbrukertilsynet er derimot ikke gitt en
tilsvarende hjemmel etter kringkastingslovens bestemmelser.

For at Forbrukertilsynet skal kunne føre et effektivt tilsyn har vi et behov for å kunne innhente
opplysninger hos kringkasterne, tjenestetilbyderne og tilbyderne av
videodelingsplattformtjenestene.

Vi foreslår derfor at kringkastingsloven § 2-11 første ledd første setning endres fra
«Medietilsynet» til «tilsynsmyndighetene», slik at Forbrukertilsynet også er omfattet.

2.4 Sanksjoner

Forbrukertilsynet støtter at «Medietilsynet» erstattes med «tilsynsmyndigheten» i
kringkastingsloven §§ 10-2 til 10-4 og kringkastingsforskriften § 10-1 til 10-3 med tilknytning
til ileggelse av sanksjoner i kringkastingsloven og -forskriften.

3 FORBRUKERTILSYNETS MERKNADER GENERELT TIL REGELVERKET

Forbrukertilsynet viser til høringssvar inngitt 16.08.2016, hvor vi (tidligere Forbrukerombudet)
ba departementet vurdere kringkastingsregelverket i sin helhet ettersom gjeldende regelverk
er sterkt orientert mot tradisjonelle distribusjonsmetoder for innhold. Vi opprettholder
standpunktet inngitt i 2016. Flere av bestemmelsene i regelverket er utdatert og ikke tilpasset
den moderne «kringkastingen» på nett. Vi ser at fjernsyn, audiovisuelle medietjenester,
videodelingsplattformtjenester og sosiale medier mer og mer knyttes sammen og integreres
til en og samme tjeneste.

Vedlegg 1: Kulturdepartementets høring av EU-kommisjonens forslag til
endringer direktivet om audiovisuelle medietjenester datert
16.08.2016

Med hilsen
Trond Rønningen Bente Øverli
direktør avdelingsdirektør

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen håndskrevet signatur