MR-1999-03: Forbrukerombudet – Sparebankforeningen i Norge

Forbrukerombudet har ført forhandlinger med bankforeningene vedrørende vilkår særlig knyttet til VISA- og Eurocard/Mastercard-funksjonen av bankenes kortprodukter. Vilkår for betaling over Internett er holdt utenfor.

I brev av 14.3.98 varslet FO at det ikke var hensiktsmessig å fortsette forhandlingene, og at saken derfor ville bli brakt inn for Markedsrådet.

Behandling av saken fant sted 26.4.99. Begge parter møtte. I tillegg møtte adv. Odd Wisløff på vegne av VISA Norge AS. Saken ble behandlet sammen med sak 2/99 Forbrukerombudet – Den norske Bank ASA.

Gjennom forhandlinger ble det i 1992 inngått en rammeavtale vedrørende uttaks- og betalingskortkontrakter. Utgangspunktet var at all belastning av konto må være betinget av god-kjennelse fra kontohavers side, men det ble gjort unntak for autentifikasjonsfri belastning på nærmere bestemte vilkår for små beløp. Nye muligheter for bruk av slike kort har senere gjort det nødvendig med nye forhandlinger.

Forbrukerombudets utgangspunkt er fortsatt at belastning av konto ikke skal være mulig uten kontohavers godkjenning. Godkjenning kan skje enten ved bruk av pin-kode eller ved signatur, og må relatere seg til hver enkelt transaksjon med et bestemt beløp. Gjennom de siste forhandlingene har For-brukerombudet akseptert at det under visse forutsetninger er adgang til trekk på kontoen uten bruk av disse auten-tifikasjonsprosedyrene. Det gjenstår imidlertid noen punkter hvor partene ikke har blitt enige.

Etter FOs oppfatning må det kunne kreves at banken sender forhåndsvarsel før trekk på bakgrunn av autentifikasjonsfrie transaksjoner blir foretatt. Videre må kortholder ha anledning til å kreve stansning av trekk overfor banken. Vedrørende telefonordre er det dessuten ombudets oppfatning at banken må påse at betaling skjer til rette vedkommende, og hvert enkelt beløp må godkjennes med pin-kode eller underskrift.

Forholdet mellom VISA, kortutsteder, brukersted og kortholder må ses på som et samlet betalingssystem. VISA inngår avtaler med alle brukerstedene og gir instrukser om rutiner mv. Kort-holderen inngår imidlertid kontrakt med kortutstederen/ banken, og ikke VISA. Kortutsteder må være forpliktet til å ha forsvarlige sikkerhetsrutiner før konto belastes, og kort-utsteder har en lojalitetsplikt overfor kortholder. Dersom uforsvarlige rutiner i betalingssystemet får betydning for avtaleforholdet mellom kortutsteder og kortholder, vil markedsføringsloven § 9a gi hjemmel for inngrep.

Markedsføringslovens § 9a forbyr bruk av urimelige avtale-vilkår overfor forbruker. Ved vurderingen av hva som er urimelig, skal det legges vekt på hensynet til balansen mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet. Bestemmelsen utgjør et inngrep i den alminnelige av talefrihet.

I tidligere saker har Markedsrådet lagt en streng norm til grunn ved vurderingen av urimelige kontraktsvilkår, og kun krevd et forholdsvis beskjedent avvik fra den rimelige, balanserte løsning før forbud kan nedlegges.

Ved vurderingen av om avtalevilkår er rimelige, vil lovgivning på området, eller tilsvarende områder, være av betydning. Kontraktsvilkår kan avvike fra deklaratoriske rettsregler. I standardkontrakter vil det imidlertid være et rimelig utgangs-punkt å vurdere kontraktsvilkårene på bakgrunn av de deklaratoriske reglene (Ot.prp. nr. 38 1979-80 Om lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markeds-føring s. 18). Det må også ses hen til hvordan forbrukerens rettsstilling ville vært uten vilkåret, og om eventuelle avvik er saklig begrunnet i forholdets egenart.

Det eksisterer i dag ingen lovgivning som direkte regulerer forholdet mellom kortutsteder og kortholder ved bruk av elektroniske uttaks- og betalingskort.

Kredittkjøpsloven av 21.6.1985 nr. 82 regulerer kjøp av varer og visse tjenester på kreditt, herunder konto-(kreditt)kjøp. Disse bestemmelsene kan ikke gjøres direkte gjeldende for debetkort, men det må være relevant å se hen til hvordan andre betalingskort er regulert. Kredittkjøps-lovens § 8 regulerer i hvilke tilfeller kjøper kan rette innsigelser mot annen kredittyter enn selger, og påfører kortutsteder et selvstendig ansvar ved brukerstedets mislighold.

Det må videre være relevant å se hen til det som fremkommer i NOU 1994:19 og Ot.prp. nr. 41 1998-99 Om lov om finans-avtaler og finansoppdrag. Innklagede har argumentert med at FO forsøker å benytte dette materialet som brekkstang for å få gjennomført prinsippene i forslaget før de eventuelt blir vedtatt som lov. Dette er ikke en riktig forståelse. Utkast til en ny lov på området er av betydning, og det må være adgang til å se hen til dette. Forslaget er et utslag av en balansert avveining, og gir anvisning på rimelige løsninger. Forslaget må anses som en kodifisering og klar-gjøring av gjeldende rett.

Av lovutkastet § 36 fremgår det at kontohaverens ansvar reduseres eller faller helt bort dersom måten kontoen kan disponeres på ikke er betryggende, og den urettmessige belastningen har sammenheng med dette. Kontohaverens ansvar kan også nedsettes dersom mangelfulle rutiner har medvirket til at den urettmessige belastningen kunne skje. § 37 hjemler en generell tilbakeføringsplikt, som går utover de spørsmål som foreligger for Markedsrådet.

Lovutkastets § 26 dreier seg om avtaler om belastningsfull-makt. Dette er et annet forhold enn det som foreligger til behandling her, men det er likevel en del likhetspunkter. Paragrafen regulerer faste oppdrag, hvor kunden på forhånd sender banken melding om inngått avtale med betalings-mottakeren. Det stilles strenge krav til banken. Banklov-kommisjonen uttalte om dette at banken måtte trekkes mer aktivt inn, og at varsel måtte sendes minst 7 dager før. I proposisjonen er det åpnet for at også betalingsmottakeren kan sende varselet. Imidlertid er banken fremdeles ansvarlig for at varsel blir sendt. I disse tilfellene vil det dreie seg om andre forhold, for eksempel betaling av lån hver måned og andre faste oppdrag. Selv i disse tilfellene finner departe-mentet at en vid tilbakeføringsadgang ikke er et fullgodt alternativ til varslingsregler.

I § 28 i utkastet finnes regler om tilbakekall av betalingsoppdrag. Det fremgår at banken har plikt til å medvirke til stansning av en belastning kontohaver ikke ønsker. Det er åpnet adgang for å avtale at kontohaver ikke skal kunne kreve stansning. Dette gjelder imidlertid kun for en «bestemt type betalingsoppdrag», og kan ikke brukes som hjemmel for å avskjære forbrukerens stansningsrett når det gjelder transaksjoner uten tilstrekkelig auten-tifikasjon.

Markedsrådets vedtak i sak 22/95 vedrørende Norsk Bilutleie AS` betalingsvilkår antas å ha interesse for saken. Saken gjaldt vilkår om at kunden på forhånd måtte undertegne en kortslipp «in blanco» dersom vedkommende ønsket å betale med kredittkort ved tilbakelevering av leiebilen. Markedsrådet fant dette vilkåret urimelig og strid med markedsføringsloven § 9a. Ved avgjørelsen ble det bl.a. lagt vekt på at det ikke kom tydelig fram av vilkårene at leietakers konto kunne bli belastet for utgifter i forbindelse med f.eks. skader på bilen, uten at leietakeren hadde gitt sitt samtykke til dette. Markedsrådet anså vilkåret for å innebære en økonomisk risiko for leietakeren, da vedkommende kunne miste oversikten over de utgifter som ble belastet kontoen. Vilkåret innebar videre en ensidig fordel for bilutleiefirmaet og en tilsvarende risiko for leietaker. Ved at firmaet direkte kunne belaste leietakers konto, ville det være leietaker som fikk prosessinitiativet og som måtte gå til søksmål ved eventuell tvist.

EU-kommisjonen har utarbeidet en henstilling vedrørende transaksjoner med elektroniske betalingsmidler, der særlig forholdet mellom kortutsteder og kortinnehaver er vurdert.

Etter FOs oppfatning gir henstillingen ikke et tilstrekkelig forbrukervern. Henstillingen, som ikke er bindende for medlemsstatene, fastsetter kun minimumskrav bl.a. med hensyn til hvilken informasjon som skal gis i forbindelse med kontraktsinngåelser og etter transaksjoner og de berørte parters forpliktelser og ansvar. Det har også vist seg at enkelte medlemsland ikke har etablert et beskyttelsesnivå i samsvar med henstillingen.

FO vil også vise til en avgjørelse i Bankklagenemnda (BKN 91015) vedrørende manglende sperring av konto etter VISA-uttak. Bankklagenemnda uttalte i denne saken at kortholder må ha rett til å tilbakekalle belastninger med mindre det klart fremgår av avtalevilkårene at slik stansningsrett ikke er tillatt. Denne uttalelsen kan ikke tas til inntekt for at det er adgang til å ta inn en slik klausul, slik som anført av innklagede.

I Bankklagenemndas sak 98/040 var forholdet at et hotell reserverte kr 7.000 på forbrukerens konto. Hotellregningen ble deretter betalt kontant, uten at reserveringen ble strøket fra kontoen. Dette førte til store likviditetsproblemer for forbrukeren. Denne fremgangsmåten ble ikke godtatt av nemnda.

Etter Forbrukerombudets vurdering må kontoavtalen være basert på en rimelig ansvars- og risikofordeling mellom partene. Et grunnleggende prinsipp er at kun kontohaver kan gi samtykke til belastning av egen konto. Samtykke kan gis ved underskrift eller ved pin-kode. Kortutsteder har lansert nye metoder for bruk av betalingsinstrumentet uten at det gis uttrykkelig samtykke i form av pin-kode eller underskrift. For å oppnå tilstrekkelig klarhet og balanse i avtaleforholdet vedrørende slik bruk, må sikkerhetsmessige og informasjonsmessige aspekter være ivaretatt. Forhåndsinformasjon om disse mulighetene kan ikke være tilstrekkelig. Tilbakeføringsplikten eller de øvrige tiltak det i forhandlingene er oppnådd enighet om , ivaretar ikke balansen i avtaleforholdet i tilstrekkelig grad.

VISA og bankene har lagt til rette for en praksis med bruk av kortet uten tilstrekkelig autentifikasjon, og VISA har markedsført disse mulighetene overfor brukerstedene. En utvikling i retning av at det kan bestilles varer og tjenester uten autentifikasjon, også når det gjelder beløp som ikke kan anses som «små», vil innebære en forskyvning av aktsomhets-plikten i avtaleforholdet. Det er kortutsteder, som den sterke part i avtaleforholdet, som lanserer nye metoder for bruk av betalingsinstrumentet som vil føre til en økt risiko for misbruk.

FO finner det videre bemerkelsesverdig at VISA anfører at kortholderne har blitt advart mot å belaste konto kun ved å oppgi kortnummeret, men like fullt fortsetter å gjøre opp med de brukersteder som benytter slike metoder.

Kortnummer kan lett komme på avveie, og det kan benyttes uavhengig av selve kortet, og uten at kortholder samtidig er tilstede. Kortholder trenger derfor ikke være oppmerksom på at uvedkommende har fått kortnummeret i hende.

Ved postordre vil kortholders underskrift vanligvis være relatert til et nærmere angitt beløp. FO vil dog i slike tilfeller stille krav om klarhet ved avtaleinngåelsen, slik at kunden enkelt kan regne ut hva vedkommende skal betale, alle omkostninger inkludert. Ved reservasjon av hotellrom informeres kortholder vanligvis om belastningsadgangen pr. telefon. Så vidt FO kjenner til, opplyses kunden bare om belastning av konto ved «no show», og ikke om adgangen til etterbelastninger.

Ved avtaleinngåelse via post eller telefon vil det kunne være vanskelig å vite/bevise hvilke avtaler som faktisk er inngått, hvilke beløp forbrukeren skal betale, samt hvor langt eventuelle fullmakter strekker seg når belastning av konto skjer. Ved postordre foreligger en signatur, men det skjer ingen kontroll av signaturen mot underskriften på kortet. Ved telefonordre foreligger det kun en muntlig bestilling uten signatur. Faren for misbruk av kortet kan derfor anses som relativt stor.

Selv om selgeren/tjenesteyteren har bevisbyrden for at en avtale er inngått, vil dette skape uklarhet i avtaleforholdet, og forbrukeren vil ikke være klar over sin rettslige stilling dersom en tvist skulle oppstå. Det er i vilkårene heller ikke fastsatt noen øvre beløpsgrense for telefonordre. Etter FOs syn ivaretar ikke rutinene for innhenting av kundens samtykke tilstrekkelige sikkerhetsmessige aspekter, og dette vil medføre en ubalanse i kontraktsforholdet.

Det kan sies at direkte belastning medfører at sikkerheten ofres for enkelheten. Imidlertid kan det spørres om hvem metoden er enkel for. Den næringsdrivende oppnår enkel og kostnadseffektiv inndriving av fordringer. Kortholder kan imidlertid få likviditetsmessige problemer, samt det ubehag og den ulempe en eventuell urettmessig belastning vil medføre. Det vises til Markedsrådets uttalelser i sak 22/95.

I stedet for å etablere tilstrekkelige rutiner som sikrer at risikoen for svakheter i betalingssystemet ikke legges på kunden, vil banken legge en aktivitetsplikt på kunden idet vedkommende selv må sjekke kontoutskriftene nøye og således påse at ikke feil er oppstått. Dersom feilen eller misbruket ikke oppdages, vil et eventuelt tap bli plassert på kort-holderen. Selv om det vanlige er at kontoutskrifter gjennom-gås, kan det foreligge legitime grunner for at dette ikke skjer. Tilbakeføringsplikten medfører en viss utjevning, men er ikke tilstrekkelig til å rette opp i den ubalanse som dette systemet medfører. Kortholder må gis anledning til å kon-trollere på forhånd hvilke belastninger som vil finne sted, og det tryggeste vil være at banken sørger for denne varslingen. Det må videre gis adgang til å stoppe trekk som kortholder motsetter seg. Alternativet til en slik metode er ikke at adgangen til å handle med kontraktsparter som befinner seg et annet sted, blir borte. Det innebærer kun at betalings-mottakeren i stedet må sende en faktura.

Kortholderens kontraktsmotpart vil være banken. Det må derfor påligge banken å sjekke kortinnehavers identitet på en for-svarlig måte, og banken må også være ansvarlig for at betaling skjer etter kortholders samtykke til rette vedkommende. Dersom kortholders uttrykkelige godkjenning ikke innhentes, må banken, for å opprettholde balansen i avtaleforholdet, under-rette kortholderen om at belastning av konto vil skje og på hvilket tidspunkt.

Kortholder vil ved slik underretning ha reell mulighet til å vurdere om krav om belastning av konto er rettmessig. Tids-fristen i varselet må videre være av en viss lengde, slik at kortholder har tid til å reagere, f.eks. ved å stanse belast-ningen. I sparebankenes vilkår er stansningsrett avskåret. Å avskjære stansningsrett i et hvert tilfelle vil være urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a. Særlig gjelder dette i de tilfeller hvor kortet er benyttet uten autentifikasjons-prosedyre.

FO anser etter dette at kortholder må kunne forholde seg til banken som kontraktspart, at banken må sende kortholderen varsel, og at kortholder må kunne rette en stansningsordre til banken. Dette er likevel ikke til hinder for at kortholder i «forsinkelsesperioden» kan henvende seg til brukerstedet. Det må være adgang til å stille strenge krav til kortutsteder, ettersom det ellers kan bli for nærliggende å fravike sikkerhetsrutiner.

Vedrørende de forespeilede kostnader ved endring av vilkårene, har innklagede anført at disse ikke står i forhold til det man eventuelt vinner. FO vil påpeke at en stor del av summen relaterer seg til trykking og utsendelse av nye kontrakter. Etter FOs syn vil det å trykke nye kontrakter være en naturlig følge av å ha operert med lovstridige kontrakter tidligere.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet som hovedregel fast-sette et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken. At inn-klagede er en seriøs aktør, samt at et forbud vil rette seg mot organisasjonen og ikke de næringsdrivende, kan ikke anses som særlig grunn. Unntaket er kun ment som en sikkerhets-ventil, og kan eksempelvis brukes i tilfeller hvor den innklagede allerede har sagt seg villig til å følge Forbruker-ombudets syn. På denne bakgrunn bør tvangsgebyr fastsettes i tilknytning til et forbudsvedtak mot avtalevilkårene. For-brukerombudet anser det mest hensiktsmessig at tvangsgebyret i den foreliggende saken fastsettes som et engangsbeløp.

Tvangsgebyrets størrelse fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold, jfr. uttalelse i forarbeidene, Ot.prp. nr. 34 1994-95 om endringer i lov av 16. juni 1972 nr 47 om kontroll med mark edsføring og avtalevilkår, s. 20-21. Sparebankforeningen har opplyst at den som næringsorganisasjon ikke har noen omsetning for Sparebankkort med VISA, og heller ingen markedsføringskostnader i den forbindelse. Det er ikke fremlagt noen opplysninger om Sparebankforeningens økonomiske forhold for øvrig.

Formålet med tvangsgebyr er å påvirke næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handling. I følge forarbeidene bør gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis forbudsvedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Etter Forbrukerombudets oppfatning bør tvangsgebyret fastsettes til kr 500.000,-.

Forbrukerombudet vil nedlegge slik påstand:

1. Med hjemmel i markedsføringslovens § 12, jfr. § 9a forbyr Markedsrådet Sparebankforeningen v/styrets formann å benytte følgende vilkår:

1.1 For kort med VISA, kan banken også belaste kontoen for kontohavers varekjøp og lignende ved post- eller telefonordre, jfr. likevel tilbakeføringsreglene som nevnt

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at kontohaver, ved inngåelse av avtale om Sparebankkort med VISA må gi vide fullmakter til belastning av konto uten autentifikasjonsprosedyre.

1.2 Kontohaver har ikke adgang til å tilbakekalle belastninger (omgjøre betalinger)

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at kortholder ikke kan kreve belastningen stanset overfor den sparebank som er kontraktspart, når det enkelte transaksjonsbeløp ikke er godkjent med pin-kode eller underskriftskontroll.

1.3 For kort med VISA, kan banken også belaste kontoen for kontohavers varekjøp og lignende ved post- eller telefonordre, jfr. likevel tilbakeføringsreglene som nevnt

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at kortholderens konto ved telefonordre kan bli belastet uten at vedkommende med pin-kode eller sin signatur har godkjent det enkelte transaksjonsbeløp.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jfr. § 9 a forbyr Markedsrådet Sparebankforeningen v/styrets formann å benytte vilkår som medfører at kortholder ikke mottar varsel om belastning av konto fra den sparebank som er kontraktspart, når det enkelte transaksjonsbeløp ikke er godkjent med pin-kode eller underskriftskontroll.

3. Forbudet i pkt. 1 og 2 omfatter ikke belastning av små beløp som ved betaling i telefonautomater, for parkering, bompengering ol. jfr. rammeavtale av 1992 pkt. VIII mellom FO og Sparebankforeningen i Norge.

4. Med hjemmel i markedsføringslovens § 16, jfr. § 12 fastsetter Markedsrådet at Sparebankforeningen v/styrets formann skal betale kr 500.000 i tvangsgebyr dersom selskapet ikke innen 1.4.2000 har endret de vilkår i standardkontrakten som omhandler muligheter til å belaste kortet uten at det samtidig gjennomføres autentifikasjons-prosedyrer som strider mot vedtaket pkt. 1-3 over.

SBF kan videre henstille til VISA om å stille visse rutinekrav i brukerstedsavtalene.

Sparebankene tilbyr i prinsippet to typer kort mot forbruker-markedet; minibankkort og personkort (det siste med VISA). Minibankkortet gir tilgang til alle minibanker og betalings-terminaler i Norge. Samtidig gir det meget stor sikkerhet mot misbruk. Dersom kunden ønsker større bruksmuligheter, er alternativet et kort med VISA del. Men da må kunden også akseptere at dette gir noe større misbruksrisiko, i hvert fall i første omgang.

Det må være adgang til å tilby kundene forskjellige typer produkt, såfremt produktene beskrives på en tilfredsstillende måte, og det foreligger fornuftige rutiner. Innenfor hvert enkelt produkt kan ikke kunden reservere seg mot enkelte deler av det aktuelle produktet. Det vil medføre betydelige kostnadsøkninger for de angjeldende produkter dersom kunden skulle kunne velge tjenester innenfor det enkelte produkt.

VISA-systemet består av 3 sett med avtaler. Kunden og banken har en avtale om innehav av kortet. Kunde og brukersted avtaler kjøp av varer eller tjenester, mens brukersted og bank har avtale om oppgjør.

Under de forutgående forhandlinger har partene blitt enige på en lang rekke områder. Den gjenstående uenighet dreier seg om hvilket av leddene, banken eller brukerstedet, som skal sende ut varsel, samt om krav om stansning skal kunne fremsettes overfor banken. I tillegg er partene uenige om hvilke prosedyrer som skal gjelde ved telefonordre. Ved rimelighets-vurderingen må det ses hen til hva innklagede allerede har forpliktet seg til overfor FO.

Den danske Forbrugerombudsmannen har fastsatt «Retningslinier vedrørende fjernsalg mv. i betalingssystemer med betalings-kort» som på langt nær går så langt som FO krever. I de danske retningslinjene godkjennes betaling av bl.a. postordre mot kortkonto, forutsatt kortholderens uttrykkelige aksept, som f.eks. kan være underskrift på bestillingsblankett der både beløp, kortnummer og belastningssamtykke fremgår. Kort-holderens sikkerhet mot belastninger som ikke er initiert av ham/henne ligger primært i tilbakeføringskravet, og slik sikkerhet foreligger allerede for norske kortholdere.

I Bankklagenemndas sak BKN 95025 ble banken funnet erstatningsansvarlig fordi den ikke hadde medvirket til stansning av belastninger på konto foretatt med Eurocard. Nemnda la vekt på at banken «i kortavtalen har hatt mulighet til å sikre seg mot kortholders ensidige sperring av egen konto». I dette ligger at Nemnda la til grunn at det var adgang til å ta inn et slikt vilkår i kortavtalen. Det bør da være adgang til å ta inn samme type klausul også for auten-tifikasjonsfrie belastninger.

Bankklagenemndas uttalelse i sak 98040 vil ikke være relevant i den foreliggende sak. Det har ikke tidligere vært tatt opp spørsmål vedrørende reservasjon av beløp ved hotell-reservasjon.

Når det gjelder Markedsrådets sak 22/95, er innklagede enig i at det ikke bør aksepteres blanco-signatur på salgslipp. Den foreliggende sak skiller seg imidlertid fra den tidligere Markedsrådssak.

I forhold til kredittkjøpsloven § 8 passer FOs begrunnelse i forhold til banker som yter kreditt til selger, for eksempel ved factoring, eller hvor banken yter kjøperen kreditt etter avtale med selger. I disse situasjonene er det en nær til-knytning mellom selger og banken. Ved debetkort vil dette imidlertid forholde seg annerledes, idet forbindelsen mellom brukersted og bank kan være meget svak. Lovgiver har bevisst valgt å ikke gjøre kredittkjøpsloven gjeldende for alle kort generelt.

Ot.prp. nr. 41 1998-99 Om lov om finansavtaler og finans-oppdrag og Banklovkommisjonens utkast inneholder dels en kodifisering av gjeldende rett, men lovforslaget inneholder også i stor grad forslag til nye rettsregler på området. Forsåvidt gjelder de nye reglene, mener SBF at utkastet ikke kan benyttes som grunnlag for FOs påstand om at nåværende vilkår må forbys. Forbrukerombudets argumentasjon er et forsøk på å benytte markedsføringsloven § 9a som brekkstang for å innføre reglene før Stortinget har tatt stilling til dem. Vilkårene må vurderes ut fra dagens lovgivning, ikke mot lovutkastet. Dersom Markedsrådet slår fast at utkastet gir uttrykk for gjeldende rett, vil dette innebære at Rådet opptrer som lovgiver.

Av lovutkastet fremgår det imidlertid hvilke regler Justis-departementet ønsker å innføre. Vedrørende spørsmålet om hvem som skal sende varsel, er reglene i lovutkastets § 26 av betydning, selv om bestemmelsen ikke vil gjelde enkeltstående oppdrag. Det fremgår der at betalingsmottaker kan sende varselet. Banken vil imidlertid være ansvarlig for utsending av varsel. I tillegg er bestemmelsen gjort deklaratorisk, slik at forbrukeren har adgang til å frasi seg retten til å få forhåndsvarsel. Lovforslaget gir på dette punkt klar støtte til SBFs forståelse. SBF motsetter seg ikke at bankene skal sørge for at varsel sendes, i den form at brukerstedene pålegges varsling, og at bankene retter opp eventuelle feil ved tilbakeføring. Tilbakeføringsplikten er for øvrig gitt et noe annet innhold i proposisjonen.

Forslaget gir videre i § 28 kunden som utgangspunkt rett til å kreve at banken medvirker til å stanse en belastning kunden mener er urettmessig. Imidlertid er det anledning til å avtale at for en bestemt type betalingsoppdrag skal betaleren ikke kunne kreve stansning. Når det er adgang til å avskjære stansningsretten totalt, må det også være tillatt å avtale at stansningskrav må rettes til brukerstedet.

I utgangspunktet er det ingen uenighet mellom partene om at belastning av forbrukerens konto kun skal skje etter samtykke eller godkjenning. Det er imidlertid et spørsmål hvilke krav som skal stilles til samtykkets form. Det kan foreligge situasjoner der belastning uten autentifikasjon har sin plass. Etter innklagedes oppfatning må kortholder kunne gis anledning til å gi engangsfullmakter til kontobelastning for nærmere bestemte beløp, når dette er praktisk. Slik fullmakt må også i enkelte situasjoner kunne gis muntlig. Internasjonalt sett er dette en vanlig bruk av kortet, som kundene setter pris på. Oppgjør kan foretas på en enkel måte, og kundene kan i tillegg oppnå andre fordeler, eksempelvis rabatter o.l. En slik type fullmakt innebærer ikke at forbrukerens rettsstilling blir dårligere enn den ellers ville vært. Det blir ikke innført noen ubalanse i risiko- og ansvarfordelingen i kontrakts-forholdet ved at det åpnes for flere godkjenningsmuligheter.

Tilbakeføringsplikten innebærer at banken plikter å tilbakeføre beløpet når forbrukeren reiser innsigelser mot belastningen. Unntak gjelder dersom banken umiddelbart kan påvise at transaksjonen likevel er foretatt av kunden eller med hans vitende. Med en så vid tilbakeføringsklausul blir risikoen svært liten. Forutsetningen er at kunden følger med på kontoutskriften, slik at han kan protestere mot eventuelle belastninger som han ikke har initiert selv. Slik kontroll bør kunden alltid foreta (f.eks. med tanke på risikoen for for-falskning av sjekk ved forhøyning av beløp o.l.). Kvaliteten og lesbarheten av kontoutskrifter er blitt vesentlig forbedret de senere år.

Ved bruk av kortet uten pin-kode eller signaturkontroll, fore-ligger det følgelig en tilnærmet ubetinget tilbakeføringsrett. Ved all bruk av kortet som kunden selv har initiert, vil han ha full oversikt over hva som belastes, og vil følgelig ikke ha grunn til å komme i likviditetsmessige problemer. De varslingsfrister som er avtalt under forhandlingene tilsier at forbrukernes interesser er godt ivaretatt. Det kan ikke i tillegg kreves at banken skal varsle. En forsinkelsesrutine ved varsling må istedet innføres med avtaler mellom VISA Norge og brukerstedene. FO har anført at kjeden bank-VISA-brukersted må anses som ett betalingssystem. I såfall må det være like-gyldig hvor i systemet varselet kommer fra, særlig ettersom kunden uansett har en tilbakeføringsrett.

Transaksjonene i VISA ser helt like ut, hva enten det gjelder en signert salgsslipp kontrollert mot kortet eller en «no show»-belastning. Banken har derfor ingen praktisk mulighet til å sende belastningsvarsel.

En varslingsplikt for bankene vil ikke kunne eliminere menneskelige feil på brukerstedene. Transaksjoner kan bli feil- eller mangelfullt merket, slik at banken ikke får sendt varsel til kunden. Den endring av systemene som må til for å sende varsel fra bankene vil dessuten bli svært dyr. Det må foreligge en viss forholdsmessighet mellom de kostnader det vil medføre å endre på systemene, og de fordeler som eventuelt oppnås for forbrukerne.

Det kan videre ikke være nødvendig at stansning skal kunne kreves overfor banken. Dersom brukerstedet ikke godtar kundens krav om stansning, kan han samme dag kreve tilbakeføring overfor banken.

De foreslåtte rutiner for postordre bør gi tilfredsstillende sikkerhet også for telefonordre. Utgangspunktet er at kunden har inngått en muntlig avtale med brukerstedet. Det bevis-problem som kan oppstå i og med at det ikke foreligger noen underskrevet bestilling, vil ikke gå utover forbruker. På grunn av tilbakeføringsretten vil eventuelle problemer med dette ramme banken. Kort/kortnummer utgjør her et fleksibelt instrument for kunden til å gjøre opp for seg. Å utelukke en mulighet for kortholder til å gi fullmakt til at brukersteder belaster kontoen uten at kunden er fysisk tilstede, kan neppe være til fordel for forbrukerne. Imidlertid må det stilles krav til brukerstedene om at kunden gjøres uttrykkelig oppmerksom på hva han gir fullmakt til. Det er forøvrig en viss anomali mellom FOs telefonordreprinsipper, og det forhold at FO under visse vilkår vil godta hotellers «no show»-belastninger: hotellreservasjon skjer gjerne nettopp pr. telefon.

Forhandlingene burde etter innklagedes oppfatning omfattet også fakturerings- og kredittkort. De prinsipielle spørsmålene er ganske like, og i den grad det er ulikheter, ville det gitt Markedsrådet en bedre belysning av saken om utstedere av alle tre kortvarianter hadde fått presentere sine argumenter. Tvisten gjelder i første rekke belastninger uten auten-tifikasjonskontroll. Tatt i betraktning bankenes tilbake-føringsplikt, kan det ikke være noe avgjørende argument at kortholder ved f.eks. faktureringskort belaster sin konto først etter å ha mottatt faktura fra kortutsteder.

Hvis det utarbeides et særskilt regelsett for debetkort som ikke vi l gjøres gjeldende for fakturerings- og kredittkort, vil dette skape en særdeles vanskelig situasjon for de kort-varianter som utstedes både som debet-, fakturerings- og kredittkort, og gi de kortselskaper som utsteder bare fakturerings- eller kredittkort et konkurransefortrinn.

Dersom Markedsrådet ikke følger SBFs syn i saken, vil det etter foreningens oppfatning likevel ikke være grunnlag for å nedlegge tvangsgebyr i denne saken. I henhold til markeds-føringsloven § 16 første ledd siste setning kan det unnlates å fastsette tvangsgebyr dersom særlige grunner skulle tilsi det. SBF har lojalt fulgt opp de to tidligere kort-forståelsene med FO, dvs både innarbeidet dem i sine forslag til kortkontrakter og anbefalt medlemsbankene å benytte dem. Det samme vil selvsagt skje etter en Markedsrådssak. I tillegg har SBF på eget initiativ tatt inn klausuler til fordel for forbruker i sine kontrakter.

På bakgrunn av ovenstående, samt at FO har valgt å forhandle med bransjeorganisasjonen i stedet for med de næringsdrivende direkte, vil det etter SBFs skjønn være naturlig å benytte unntaksbestemmelsen.

Under enhver omstendighet påpekes det at et tvangsgebyr mot SBF må være knyttet til SBFs etterlevelse av Markedsrådets vedtak, dvs bare utløses dersom de vilkår det er nedlagt forbud mot ikke fjernes fra SBFs forslag til kortkontrakter. Det samme gjelder hvis SBF ikke anbefaler medlemsbankene å gjøre det samme i de kontrakter de benytter.

SBF har ingen kostnader eller inntekter forbundet med spare-bankkort med VISA. SBF har heller ikke tilgang til slike data fra sine medlemsbanker, og slike tall vil dessuten være irrelevante for et vedtak om tvangsgebyr rettet mot SBF.

Det er for øvrig SBFs syn at tvangsgebyret uansett er satt for høyt.

Iverksettelsesfristen i et eventuelt vedtak mot SBF må på grunn av de spesielle forhold settes svært langt frem i tid. De fleste kontrakter skrives nå ut på lokale skrivere. På grunn av år 2000-problemet har Kredittilsynet nedlagt endringsforbud i disse systemene fra 1.7.99, henholdsvis 1.10.99. Dersom det kreves større endringer, eksempelvis ved at kortholdere gis stansningsrett overfor banken, må det innføres helt nye systemer. Endringer i datasentralene skjer samlet, og det skal uansett gjennomføres en større endring 1.7.2000. En iverksettelsesfrist for et vedtak i FOs favør bør derfor ikke settes før dette tidspunktet.

FO har signalisert at spørsmålene vil bli tatt opp med utstederne av fakturerings- og kredittkort på bakgrunn av den foreliggende sak. Det bør da gis tilstrekkelig tid til disse forhandlingene, slik at reglene blir like for alle typer kort. På den måten unngår man den konkurransevridende effekten et slikt vedtak ellers vil få.

Det nedlegges slik påstand:
1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. Sparebankforeningen i Norge tilkjennes saksomkostninger.

VISA er en medlemsorganisasjon hvor 29 700 banker og finans-institusjoner i mer enn 200 land deltar. Gjennom et system av regionale styrer har medlemsbankene påvirkning i beslutnings-prosessen. Norge er en del av EU-regionen som igjen er oppdelt i sub-regioner. VISA Norge representerer ca. 140 norske medlemsbanker. VISA Norge har innflytelse i VISA International via VISA Bankgruppe. Medinnflytelse/stemmegivning er relatert til den omsetning som hver internasjonal styrerepresentant representerer. I all internasjonal styresammenheng vil VISA Bankgruppe/VISA Norge representere beskjedne omsetningsvolum, og realistisk sett en beskjeden innflytelse.

I den utstrekning man i Norge forenes om akseptable vilkår og rutiner, vil imidlertid VISA Norge og VISA Bankgruppe påta seg å formidle videre informasjon om de retningslinjer som vil bli fulgt i Norge; med anmodning om at man også internasjonalt arbeider for å tilpasse seg dette.

Det må imidlertid presiseres at det ikke er mulig for VISA Norge eller for kortutstederne på annen måte å påvirke bruken av VISA i utlandet. Brukerstedenes håndtering av VISA beror på de lokale brukerstedsavtaler, som i utgangspunktet er bygget på sentrale retningslinjer fra VISA International.

I Norge er det mer enn 50 000 brukersteder som aksepterer kort merket med VISA logo. Det er ikke mulig å se på kortet om det er et debetkort eller et kredittkort. Det er ikke enkelt å se om kortet er norskutstedt eller utenlandsk utstedt. Det er umulig for brukerstedene å ha et forhold til en praksis hvor debet- eller kredit er grunnlag for en forskjellsbehandling.

Ved valg av kort velger forbrukeren også en viss risikoprofil.

VISA-kortet er et svært fleksibelt og avansert betalings-instrument. En følge av mer avanserte bruksmuligheter er at risikoen blir større. Forbrukerne velger likevel å benytte kort i stedet for kontanter, og autentifikasjonsfri bruk er ønsket av kundene. Slik bruk avtales mellom kunden og brukerstedet, eksempelvis når et bilutleiefirma krever at kostnader kan belastes kortet.

Hvis VISA må forholde seg til FOs synspunkter, vil dette utvilsomt medføre en vridning av konkurransen over til andre kortsystemer og kortselskaper. Dette er ikke i forbrukernes interesse. Med rutiner som antydet av FO, vil brukerstedene foretrekke andre kort enn VISA, både når det gjelder debetkort og kredittkort, fordi brukerstedene ønsker enklere behandling. Hvis brukerstedet må forsinke fremsendelse av transaksjoner, vil det føre til at brukerstedet vil bli en «finans-institusjon». Brukerstedenes prioritering av fakturerings-/ kredittkort vil vri forbruket mot kredittkjøp fremfor disponering av egne midler; en utvikling som samfunnsmessig neppe er ønskelig.

Når VISA mottar transaksjon fra brukersted, føres det ingen kontroll med om signaturautentifikasjon er foretatt. Dette kan ikke leses av de transaksjoner som mottas. Ansvarsforholdet er imidlertid helt klart; kortholder skal ikke belastes uved-kommende autentifikasjonsfrie transaksjoner. Kortholders sikkerhet mot feilbelastninger ligger i tilbakeføringsplikten etter rammeavtalen pkt. VII b.

Det erkjennes at risikoelementet er større ved auten-tifikasjonsfrie transaksjoner. Denne risiko representerer ingen realitet for den ansvarsbevisste kortholder, som benytter de enkle kontrollmuligheter som er innebygget i systemet, i dag med periodiske utsendelser av kontoutdrag, hvori hver enkelt transaksjon i klartekst er spesifisert. VISA erkjenner at adgangen til autentifikasjonsfrie transaksjoner kan medføre at en feilbelastning vil innebære den uleilighet som følger av et kortvarig inngrep i likviditeten. VISA vil vurdere å bedre informasjonen om slike muligheter. Det til-bakevises imidlertid at tapene for slike feilbelastninger representerer et forhold som faller inn under markedsførings-lovens «urimelig hets»-definisjon.

Det er ikke mulig for VISA å hindre at kortholderne benytter kortnumrene sine uten autentifikasjon til å kjøpe varer og tjenester. Slik belastning foregår til tross for at VISA har advart kortholderne mot slik bruk. Brukerstedene medvirker til denne praksisen, og påtar seg ansvaret dersom kunden senere ikke vedkjenner seg transaksjonen. Kundene påtar seg altså frivillig den lille ekstrarisiko som foreligger ved auten-tifikasjonsfri bruk, fordi det er mer lettvint enn andre metoder for å kjøpe de samme varer eller tjenester.

På denne måten utsetter kortholderne seg for at kontoen kan bli belastet med uberettigede transaksjoner. Dette forekommer imidlertid svært sjelden, noe som viser seg ved at det har kommet svært få klager, både til bankene og til forbruker-myndighetene.

En løsning hvor brukerstedene sender varsel vil bli kombinert med nye avtaler med brukerstedene, hvor disse blir pålagt å varsle. Brukersteder som ikke følger opp, vil bli belastet for tap som følge av at rutinen ikke er fulgt. Dersom banken skal sende varsel, vil dette være avhengig av at brukerstedene gjør oppmerksom på at det dreier seg om en autentifikasjonsfri transaksjon. I begge tilfeller er man altså avhengig av at brukerstedene lojalt følger rutinen. Det kan derfor ikke sies at den ene løsningen er bedre enn den annen.

Risikoen for et kortvarig likviditetsproblem ved urettmessig belastning kan minimeres med jevnlig kontroll av kontoen. Det foreligger i dag flere muligheter til slik kontroll, og kan i hvert fall foretas mot de månedlige kontoutdrag som sendes ut. VISA kan ikke se at det er urimelig å pålegge kortholderne slike enkle og sikre kontrollrutiner.

Under forhandlingene har det blitt oppnådd enighet om at kunden skal motta varsel osv. ved autentifikasjonsfri bruk av kortet. VISA vil selvfølgelig bidra til at disse rutinene blir implementert og fulgt opp. Det vil imidlertid ikke være mulig verken for VISA eller bankene å kontrollere om rutinene er fulgt i hvert enkelt tilfelle.

Med dagens system er det ikke mulig å foreta forhåndsvarsling fra bankenes side. Imidlertid blir systemene stadig videre-utviklet, og VISA har lagt frem en redegjørelse for hvordan slik varsling kan gjennomføres i fremtiden. En slik løsning vil imidlertid bli ufullstendig, og vil bli meget kostbar. En innføring av et system ifølge FOs krav vil anslagsvis beløpe seg til 40 millioner kroner.

Utgangspunktet for vurderingen må være de kontraktsvilkår som er fremlagt for Markedsrådet.

Gjennom forhandlinger ble det i 1992 inngått en rammeavtale mellom partene vedrørende uttaks- og betalingskortkontrakter. Nye muligheter for bruk av slike kort har gjort det nødvendig med nye forhandlinger. Slike forhandlinger har vært ført mellom partene siden 1995. Det er stort sett oppnådd enighet mellom partene om en ny rammeavtale. Forbrukerombudet har akseptert at konto på visse vilkår kan belastes uten bruk av pin-kode eller signatur. Uenigheten mellom partene går på hvem som skal sende forhåndsvarsel til kortholder, hvorvidt kort-holder skal kunne kreve stansning av belastning overfor banken og om adgangen til autentifikasjonsfri belastning også skal være åpen for telefonordre.

Av saken fremgår det at det foregår en utvikling i retning av stadig mer bruk av kort uten autentifikasjonsprosedyrer. Slik bruk av kortet, med adgang til trekk på kontoen etter kun å ha opplyst kortnummer og utløpsdato, vil for brukerstedene utgjøre en rask og grei metode for innkreving av betaling. For forbrukeren vil en slik bruk av kortet naturlig medføre en større risiko for feilbelastninger. Imidlertid innebærer en slik ordning også fordeler for forbrukeren, som på en enkel måte kan bestille og betale varer og tjenester. Markedsrådet kan ikke se at det er grunnlag for å forby en praksis med bruk av kortet uten autentifikasjon, heller ikke for større beløp enn betaling av bompenger, parkeringsavgift osv., så lenge det foreligger tilstrekkelige sikkerhetsrutiner. Dersom kortet skal kunne benyttes på denne måten, bør dette gå klart frem av kontrakten, slik at forbrukeren er fullt klar over risikoen. Det er videre en forutsetning at tilbakeføringsretten, som partene er enige om, fungerer tilfredsstillende, slik at de forbrukere som måtte bli rammet av de negative sider av ordningen, ikke får unødig ubehag. På denne bakgrunn kan Markedsrådet ikke se at det er grunnlag for å forby vilkår som innebærer at forbrukeren godtar at konto kan belastes uten at autentifikasjon er foretatt. Det ligger i dette at det heller ikke er noe i veien for at kortet kan benyttes ved telefon-ordre uten underskrift eller bruk av pin-kode.

Partene har under forhandlingene forut for behandlingen i Markedsrådet kommet frem til en enighet om at det ved belast-ning uten autentifikasjon skal sendes et varsel til kort-holder. Spørsmålet i saken er hvem som skal sende varselet, banken eller brukerstedet. Poenget med varselet må, i tillegg til å avverge likviditetsproblemer, være at kortholder skal få anledning til å protestere dersom han ikke vil vedkjenne seg transaksjonen. Det vil her dreie seg om to meget forskjellige situasjoner. I mange tilfeller vil det kun dreie seg om en misforståelse mellom brukersted og kunde, og i så fall kan det være meget hensiktsmessig at kontakten foregår mellom disse partene. En helt annen situasjon foreligger når belastningen er helt ukjent for kortholder, slik at det dreier seg om forsøk på misbruk av kortnummeret. Dette kan forekomme ved at utenforstående har fått tak i kortnummeret, eller at belast-ningen er forsøkt foretatt av et useriøst brukersted. I slike tilfeller vil det klart være mest hensiktsmessig for klager om han kan ha kontakt med banken i stedet for brukerstedet. Etter Markedsrådets oppfatning er det imidlertid ingen nødvendighet at stansningsplikten og varslingsplikten ligger på samme ledd i betalingssystemet. Den sikreste løsningen ville være at begge plikter lå på banken. Så lenge banken er ansvarlig for at riktig informasjon kommer til riktig tid, vil imidlertid en ordning hvor brukerstedet faktisk utfører varslingen, etter Markedsrådets syn ikke kunne anses urimelig. Men det forut-settes at banken har en plikt til å foreta rimelige tiltak for å sikre at varsling faktisk blir foretatt.

Markedsrådet kan imidlertid ikke se at dette medfører at banken kan avslå å stanse en transaksjon som kortholderen ikke vedkjenner seg. Banken er kortholders kontraktsmotpart i spørsmål om belastning av konto. Ofte vil kortholder ha et nærmere forhold til sin bank enn til et mer eller mindre tilfeldig brukersted, og det kan virke mest naturlig at banken er rette adressat når det gjelder spørsmål om beløp som skal trekkes på kundens konto i banken. Etter Markedsrådets oppfatning er det ikke tilstrekkelig at kortholder kan kreve tilbakeføring etter at beløpet er trukket. Han må også ha mulighet til å kreve at banken stanser utbetalingen når han ikke vedkjenner seg beløpet. Det vil ikke være en tilfreds-stillende ordning at stansning er avhengig av brukerstedets forgodtbefinnende. På denne bakgrunn finner Markedsrådet at det vil være urimelig jfr. markedsføringsloven § 9a dersom stansning av en transaksjon ikke skal kunne kreves overfor banken.

Når det gjelder tidspunkt for gjennomføring av vedtaket, skiller det 3 måneder mellom partenes respektive forslag. Tatt i betraktning både den lange tid som allerede har passert, samt at det på grunn av Kredittilsynets regler i forbindelse med tusenårsskiftet uansett ikke vil være mulig å gjennomføre endringer før til neste år, vil 3 måneder ikke utgjøre noen vesentlig forskjell. Ettersom innklagede av andre grunner skal iverksette store endringer den 1.7.2000, finner Markedsrådet at dette vil være en passende dato også for gjennomføring av Markedsrådets vedtak.

Tvangsgebyr skal ifølge markedsføringslovens § 16 som hoved-regel ilegges sammen med vedtak etter § 9a, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. I denne saken har det foregått forhandlinger over flere år, og partene har oppnådd en høy grad av enighet. Tidligere inngåtte avtaler har blitt fulgt opp av innklagede. Bare på ett av de punkter der det ikke er oppnådd enighet, er Markedsrådet kommet til at Sparebank-foreningens foreslåtte vilkår er urimelig. Tatt i betraktning at det i tillegg dreier seg om en meget lang gjennomførings-periode, har Markedsrådet etter en konkret vurdering kommet til at det i denne saken foreligger særlig grunn til ikke å fastsette tvangsgebyr.

Saken er etter dette dels vunnet og dels tapt, og Markedsrådet finner det ikke rimelig at det tilkjennes saksomkostninger.

Klagen har etter dette delvis ført frem. Avgjørelsen er enstemmig.

Kontohaver har ikke adgang til å tilbakekalle belastninger (omgjøre betalinger)

eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som medfører at kortholder ikke kan kreve belastningen stanset overfor den sparebank som er kontraktspart, når det enkelte transaksjonsbeløp ikke er godkjent med pin-kode eller underskriftskontroll.

2. Markedsrådet fastsetter frist for endring av vilkåret til 1.7.2000.