MR-1999-08: Forbrukerombudet – Hedmark Energi AS

I brev av 1.3.99 tok Forbrukerombudet saken opp med HEAS, og anførte at markedsføringstiltaket ikke oppfylte lovens krav. I brev datert 25.3.99 opplyste advokat Liv Charlotte Oppegaard på vegne av HEAS at selskapet ikke var enig i Forbrukerombudets vurderinger.

Saken ble behandlet 17.6.99. Begge parter møtte.

Forbrukerombudet mottok i februar 1999 flere henvendelser fra konkurrerende leverandører vedrørende HEAS` markedsføring av elektrisk kraft. Markedsføringen besto av et brev til forbrukerne med et svarskjema. Markedsføringsmaterialet var ensartet i alle klagene, men navn på og priser hos den lokale strømleverandør varierte. I den konkrete sak sammenlignet HEAS sine priser med prisene hos BKK Kraftsalg AS (BKK), og markedsføringen var således rettet mot ett begrenset område, idet BKK også normalt vil være den lokale nettleverandør.

Markedsføringsloven § 2 setter forbud mot anvendelsen av uriktig eller av annen grunn villedende framstilling. § 3 forbyr de næringsdrivende å anvende framstilling som ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må anses urimelig.

Forbrukerombudet har langvarig praksis for at opplysninger om priser skal være fullstendige, klare og entydige. Så langt det er praktisk mulig, skal ikke forbrukeren behøve å foreta regne-operasjoner for å finne den virkelige pris som skal betales. Det vises bl.a. til Markedsrådets uttalelser i sakene 13/96 (TV-Shop/portoopplysninger ved fjernsynssalg), 9/92 og 16/93 (prisopplysninger på fotoposer), 6/87 (omregistreringsavgift) samt 4/74 og 8/98 (merverdiavgift).

Forbrukerombudet har utarbeidet en orientering om sine krav til markedsføring av elektrisk kraft til husholdningskunder. Orienteringen er sendt ut til alle medlemmer av Energiforsyningens Fellesorganisasjon (ENFO). Av pkt. 2.1.2 fremgår det at utgangspunktet er at opplysninger om nettleiens størrelse må inntas i all markedsføring som er rettet mot forbruker. Ved markedsføring rettet mot flere nettområder, kan det imidlertid av praktiske årsaker godtas at det kun informeres om at nettleie kommer i tillegg, uten angivelse av pris.

Spørsmålet om det foreligger ett eller flere nettområder, må avgjøres etter en konkret vurdering. Hvis markedsføringstiltaket navngir en konkurrent, vil det imidlertid dreie seg om ett bestemt nettområde. Det samme vil som hovedregel gjelde ved annonsering i lokalaviser.

Når markedsføringen er rettet mot ett nettområde, kan det neppe anses som byrdefullt å innta størrelsen på nettleien. Informasjon om hvilke nettleiesatser det opereres med, kan lett skaffes, bl.a. på NVEs hjemmesider på Internett. Også differensiert nettleie kan opplyses, for eksempel ved at maksimalbeløpet oppgis. Det er for øvrig relativ t få nettleverandører som benytter differensierte satser. Når nettleiekostnaden tas med, vil forbrukeren i størst mulig grad få informasjon om totalkostnadene ved bruk av elektrisk kraft. Ved valg av alternative kraftkilder er det totalprisen, det vil si kraftpris + nettleie, som det er relevant å sammenligne med. Totalprisen er også det aktuelle ved vurdering av eventuell investering i ENØK-tiltak.

Normalt vil en formulering som: «Nettleien til ditt lokale nettselskap kommer i tillegg og utgjør x øre pr. kWh og et fast beløp på kr y pr. år«, eller lignende formuleringer med samme meningsinnhold, være akseptabelt fra Forbrukerombudets side. Disse opplysningene må fremkomme på en tydelig måte og med tilnærmet samme meddelelseseffekt som opplysningene om kraftprisen. Dersom selskapet opererer med differensierte nettleiesatser basert på stort/lite forbruk, vil det være tilstrekkelig å presisere i markedsføringen hvilke av disse satser som er benyttet i priseksemplet.

Videre kan nevnes at Konkurransetilsynets forskrift om prisopplysning ved transport og salg av elektrisk kraft også inneholder regler om hvilke opplysninger som må gis i informasjon og markedsføring av elektrisk kraft. I forskriftenes § 5 heter det:

«Når det som ledd i ervervsvirksomhet opplyses om priser i annonse eller annen markedsføring som helt eller delvis retter seg til forbruker, skal kraftprisen oppgis.
Dersom det i tillegg til kraftprisen kommer et fastbeløp som er uavhengig av forbruk, skal det oppgis gjennomsnittspriser pr. kWh ved forbruk på 10 000, 20 000 og 30 000 kWh».

Forskriften er ikke identisk med bestemmelsene i markedsføringsloven, og markedsføringsloven vil derfor supplere og utfylle forskriften, jfr. Markedsrådets uttalelser i sak 10/96 (Colgate-Palmolive AS)

Forbrukerombudet har i diskusjon med Energiforsyningens Fellesorganisasjon og Konkurransetilsynet hevdet disse standpunkter siden 1997. Disse organene er uenige i Forbrukerombudets vurderinger, men flere kraftselskaper har imidlertid innrettet seg i tråd med Forbrukerombudets standpunkt. Innklagede har under sakens gang vist til Konkurransetilsynets brev av 23.2.99. Dette brevet gjaldt samarbeid om lokal håndheving av markedsføringsloven, og kan ikke gis den betydning innklagede ønsker. Det vises videre til Forbrukermeldingen side 15, hvor forholdet mellom konkurransepolitiske og forbrukerpolitiske tiltak er omtalt.

I St.meld. nr. 40 (1998-99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet (Forbrukermeldingen) omtales på side 44 El-verkenes ansvar for å medvirke til effektiv utnyttelse av energiressursene gjennom nøytral informasjon og veiledning om ENØK. Disse forpliktelsene bør også gjenspeiles i angivelse av pris.

Forbrukerombudet er for øvrig uenig med innklagede i at skifte av kraftleverandør foretas etter grundig overveielse. Tvert imot er det generelle inntrykk at mange forbrukere skifter leverandør svært raskt på bakgrunn av markedsføringskampanjer, uten at de er helt klar over hvilken pris deres tidligere leverandør benytter. Kraftmarkedet er nytt, komplisert og uoversiktlig, og dette må det tas hensyn til.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet, med mindre særlige grunner tilsier noe annet, fastsette et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Innklagede har anført at saken har en så prinsipiell karakter at tvangsgebyr ikke bør ilegges. Forbrukerombudet er uenig i dette, og kan heller ikke se at det foreligger andre særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Når det gjelder tvangsgebyrets størrelse, fremgår det av forarbeidene at dette fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold. Tvangsgebyret skal settes så høyt at det ikke lønner seg for den næringsdrivende å overtre vedtaket.

Forbrukerombudet har i brev av 21.5.99 innhentet nærmere opplysninger om selskapets totale omsetning samt markedsføringsbudsjett.

Etter Forbrukerombudets vurdering bør tvangsgebyret fastsettes til kr 100.000.

Forbrukerombudet nedlegger slik påstand:
1. Med hjemmel i mfl. § 12 jfr. §§ 2 og 3 forbyr Markedsrådet Hedmark Energi AS å markedsføre pristilbud på elektrisk kraft rettet mot ett bestemt nettområde uten samtidig å opplyse om nettleiens størrelse.
2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16 jfr. § 12 fastsetter Markedsrådet at Hedmark Energi AS skal betale kr 100.000 i tvangsgebyr dersom selskapet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.

Det aktuelle markedsføringstiltaket var ikke rettet mot kun ett nettområde. Etter innklagedes oppfatning har det imidlertid ikke betydning hvorvidt markedsføringstiltaket må anses som rettet mot ett begrenset nettområde eller ikke. Også for markedsføring rettet mot ett enkelt nettområde må det være tillatt å unnlate å opplyse om nettleie. Det vises til at Forbrukerombudets oppfatning er i strid med både Konkurransetilsynets uttalelse av 23.2.99, og uttalelse av 6.4.99 fra ENFO.

Nettleie kommer ikke inn som et nytt moment når man skifter kraftleverandør. Kundene betaler nettleie også i sitt eksisterende kundeforhold, og er således fra tidligere kjent med nettleiens størrelse. Kunden har bare sitt lokal e-verk å forholde seg til, og kan om nødvendig enkelt skaffe seg kunnskap om priser og øvrige betingelser.

Nettleien vil dessuten ikke være lik selv innenfor hvert distrikt. Det er vanlig at nettselskapene har differensierte nettleietariffer i forhold til sine husholdningskunder, avhengig av forbruk eller inngangssikringenes størrelse. Kraftleverandøren har ikke mulighet til å hente ut opplysninger om hvilken nettleie som benyttes overfor den enkelte kunde man ønsker å henvende seg til i sin markedsføring. Det vil følgelig ikke være mulig å angi nøyaktig nettleie. Skulle man komme i skade for å gi gale opplysninger, vil markedsføringen etter HEAS` skjønn være villedende overfor kunden. Det vises til fremlagt tilbud fra Statoil, hvor nettleien er uriktig fordi den aktuelle kunden har en annen nettleie enn flertallet. Det må være bedre for kunden å få opplyst at han må kontrollere størrelsen på nettleien, enn å få oppgitt et tall som likevel må sjekkes. Det ville heller ikke være tilfredsstillende å oppgi en omtrentlig sats.

HEAS kan si seg enig i at det ved sammenligning med andre kraftkilder vil være totalprisen som er det aktuelle. Imidlertid vil fastpris på nettleie fremdeles måtte betales, selv om kunden eksempelvis går over til oljefyring.

HEAS kan ikke se r elevansen av de saker Forbrukerombudet har henvist til. Av tidligere saker for Markedsrådet, vil det mest relevante være saker om fremkalling/kopiering av film. Markedsrådet har i disse tilfellene krevd at pris for både fremkalling og kopiering må med. For å få totalpris pr. bilde må imidlertid også prisen for innkjøp av film regnes med. Markedsrådet har imidlertid ikke krevd at det skal opplyses om pris på film. Det samme vil gjelde her, hvor det dreier seg om leveranse av to forskjellige produkter.

Dersom Forbrukerombudets krav skal følges, vil resultatet bli en uakseptabel konkurransevridende effekt i favør av de kraftleverandørene som også er nettleverandør.

Konkurransepolitisk er det et mål å skille mellom leveranse av kraft og nettleie. Dersom Forbrukerombudets syn skal legges til grunn, vil det innebære et tilbakeskritt i forhold til denne målsetningen.

Innklagede påpeker videre at skifte av kraftleverandør ikke er en impulshandling. Forbrukerne vil ha god anledning til å danne seg et fullstendig bilde før avgjørelsen tas.

Dersom Markedsrådet er uenig med HEAS` oppfatning av dette, vil det likevel foreligge særlige grunner til å unnlate å ilegge tvangsgebyr. Saken er reist på prinsipielt grunnlag. Det foreligger ingen klager på markedsføringstiltaket, da de klager Forbrukerombudet har mottatt, har dreid seg om andre sider ved markedsføringen enn det saken gjelder. Det vil dessuten stride mot den alminnelige rettsoppfatning dersom det ilegges tvangsgebyr for en handling som et annet offentlig organ, Konkurransetilsynet, mener er i samsvar med prisopplysningsforskriftene. For øvrig er det heller ikke behov for tvangsgebyr, ettersom HEAS vil innrette seg etter Markedsrådets vedtak.

Det nedlegges slik påstand:
Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge og Hedmark Energi AS tilkjennes saksomkostninger.

Subsidiært:
Selv om Forbrukerombudets påstand pkt. 1 tas til følge, ilegges ikke tvangsgebyr.

I henhold til de fremlagte opplysninger, vil det ikke være mulig for innklagede å garantere at oppgitt pris, inkludert pris for nettleie, vil være korrekt overfor den enkelte forbruker man henvender seg til. Dette har sin bakgrunn i at innklagede ikke kan fremskaffe nøyaktig informasjon om hver enkelt kundes nettleiekostnad, når nettleverandøren opererer med differensierte nettleiesatser. En mulighet kunne være å oppgi en gjennomsnittspris, eller eventuelt en maksimalpris, og gi tydelig beskjed om hva slags pris det er tale om. Mange forbrukere vil imidlertid bare se den pris som er oppgitt, uten å oppfatte forbeholdene som tas. Å opplyse om en pris som ofte vil være feilaktig, vil kunne skape usikkerhet hos forbrukerne. Dersom man i tillegg skulle få to forskjellige krafttilbydere, som benytter forskjellige nettleiesatser i sin markedsføring, vil man få en meget uklar situasjon. Markedsrådet mener derfor at det må være tilstrekkelig at kraftleverandøren i sin markedsføring av elektrisk kraft, oppgir på tydelig måte at nettleien kommer i tillegg til kraftprisen.

Det må videre anses som en fordel at samme regel gjelder for markedsføring rettet mot henholdsvis ett og flere nettområder. Man unngår da vanskelige spørsmål i forhold til hva som regnes som ett nettområde. I tillegg må man anta at mange kraftleverandører ellers ville tilpasset seg situasjonen ved å sørge for at markedsføringen alltid ble rettet mot to eller flere nettområder.

Etter dette tas Forbrukerombudets påstand ikke til følge. HEAS har krevet saksomkostninger med kr 25.000, i sin helhet salær til prosessfullmektigen. Markedsrådet finner at dette beløpet går utover det som har vært nødvendig for å ivareta innklagedes interesser i saken. Saksomkostningene settes til kr 20.000.

Avgjørelsen er enstemmig.