MR-200-05: Forbrukerombudet – Coca-Cola Norge AS

Saken gjelder spørsmålet om Coca-Cola Norge AS` markedsføringskampanje der forbrukeren ved innlevering av seks plastmynter fra korken på Spriteflasker får en ny 0,5 liters Spriteflaske, er i strid med tilgiftsbestemmelsen i markedsføringsloven § 4 første ledd jf. annet ledd annet punktum.

Sommeren 1999 satte Coca-Cola Norge AS i verk markedsføringstiltaket «Sprite sommerkampanje 1999» for drikken Sprite. Kampanjen var begrenset til perioden 1.7.99 til 31.12.99.

Forbrukeren skulle samle Sprite-poeng i form av plastmynter under korken på 0,5 liters Sprite brusflasker. Det var en plastmynt under hver kork på kampanjeflaskene. En plastmynt ga ett poeng, og når forbrukeren hadde samlet seks poeng kunne disse løses inn i nærmere angitte innløsningsbutikker til en ny 0,5 liters Spriteflaske i kampanjeperioden. Flasken var ikke tett når plastmynten ble fjernet, slik at hele brusen måtte drikkes før mynten kunne tas ut.
Partene har etter forhandlinger ikke kommet til enighet i saken, og den ble derfor brakt inn for Markedsrådet ved ekspedisjon av 7.1.00. Saken ble behandlet i Markedsrådets møte 13.3.00. For Forbrukerombudet møtte rådgiver Bente Øverli, mens advokat Geir Steinberg møtte på vegne av innklagede.

Etter Forbrukerombudets vurdering er markedsføringstiltaket i strid med markedsføringsloven § 4 første ledd jf. annet ledd annet punktum.

Etter markedsføringsloven § 4 første ledd er det forbudt i næringsvirksomhet å søke fremmet avsetningen av en eller flere varer ved å by eller la by tilgift til forbruker. I bestemmelsens annet ledd gis en nærmere presisering av hva som ligger i begrepet tilgift. I annet ledd annet punktum defineres pengeytelser som tilgift når det blir brukt merker, kuponger eller lignende dokumenter som hovedsakelig har til oppgave å tjene som bevis for rett til pengeytelsen. I disse tilfellene har en eventuell sammenheng mellom hovedytelse og tilleggsytelse ingen betydning.

Ytelse av rabatt er i utgangspunktet ikke tilgift. En rabatt kan imidlertid anses som en pengeytelse. Dette fremgår bl.a. av Markedsrådets sak 17/83, hvor det uttales: «En rabatt ved kjøp må anses som en pengeytelse, og er for så vidt som hovedregel ikke å anse som tilgift ….[] Men i dette tilfelle benyttes det som bevis for retten til denne pengeytelse en kupong som heller ikke etter Markedsrådets mening kan ses å ha noen annen oppgave enn å tjene som et slikt bevis.» Rabatt kan altså anses som tilgift når rabatten oppnås ved hjelp av spesielle kuponger eller merker som har til hovedoppgave å være bevis for rett til denne rabatt eller pengeytelse.

Den aktuelle kampanjen er lagt opp slik at for å oppnå tilleggsytelsen i form av rabatten, må forbruker først kjøpe seks flasker Sprite, åpne alle flaskene, plukke ut plastmyntene av korkene og levere disse inn til butikken. Det er således det riktige antall mynter som utløser rabatten.

I denne saken er hovedytelsen Spriteflasker. Tilleggsytelsen er en pengeytelse i form av en rabatt som kan benyttes til kjøp av enda en flaske ved innlevering av plastmyntene i korken.

Lovens vilkår om at tilleggsytelsen skal være knyttet til avsetningen av hovedytelsen er oppfylt. Spørsmålet blir om bruken av plastmyntene er å likestille med «merker, kuponger eller liknende dokumenter som gir rett til en pengeytelse».
Hensynet bak § 4 fremkommer av forarbeidene, Ot.prp. nr. 57 (1971 – 72) s. 13-17. Bl.a. påpekes faren for villedning av forbrukerne med hensyn til samspillet mellom pris og produkt. Det er videre lagt vekt på at tilleggsytelser ved omsetning av varer eller tjenester må anses som et uvedkommende forhold og forstyrrende element ved omsetningen og at det som sådant er egnet til å gjøre det vanskelig for forbrukeren å orientere seg i markedet, jf. s. 15 i proposisjonen.

Det aktuelle tilbudet har klare likhetstrekk med de såkalte «trading stamps» der oppmerksomheten trekkes vekk fra varens pris og egenskaper. Det fremgår av proposisjonen at iverksettelse av slike «trading stamps»-lignende systemer vil kunne rammes av tilgiftsforbudet når merkene er innløselige i varer.

Hadde kunden «der og da» fått tilbud om å få kjøpe de syv Spriteflaskene til prisen av seks ville dette vært å anse for et tilbud om «mer av samme vare» som ikke rammes av tilgiftsbestemmelsen. I dette tilfellet vil kunden imidlertid gjennom flere kjøp til vanlig pris spare opp tilstrekkelig rabatt i form av plastmynter som innløses i en ny flaske. Ved innløsning av plastmyntene vil kunden oppnå en rabatt, som utgjør ca. 14,3 % pr. flaske. Rabatten oppnås dermed først etter å ha kjøpt de seks flaskene, og rabatten i form av en kostnadsfri syvende flaske må anses som en tilbakevirkende kvantumsrabatt.

Det vises til sak 3/94 (Pampers) som gjaldt en bleieprodusents tilbud om lojalitetsrabatt til forbrukerne. Etter kjøp av 5 eller 10 bleiepakker kunne forbruker klippe ut bamsemerker påtrykket emballasjen og sende dette inn sammen med et svarkort. Mot innsendelse av emballasjedelen, bamsemerkene, ble det gitt lojalitetsrabatt i form av en pengesjekk på henholdsvis kr 100,- og kr 200,-. Markedsrådets flertall fant tiltaket i strid med markedsføringsloven § 4. Markedsrådets flertall uttaler at de «finner det ikke tvilsomt at bamsemerkene, når de er avklippet bleiepakken, tjener som bevis for rabatten. Etter at bamsemerkene er klippet av bleiepakken, har de ingen annen funksjon enn å være et rabattbevis. Det er den funksjonen merkene har, eller den bruk som gjøres av dem, som er avgjørende. (…) Flertallet finner derfor at bamsemerkene må betraktes som særskilte dokumenter som hovedsakelig tjener som bevis for rett til en pengeytelse.»

Problemstillingene i sak 3/94 og den foreliggende sak er tilnærmet identiske. Forbrukeren måtte først kjøpe et visst antall varer for å kunne innløse rabatten, og både bamsemerkene og plastmyntene tjente som bevis for retten til rabatten. Forbrukerombudet kan ikke se at forholdet skal bedømmes annerledes fordi forbruker i «Bamsemerkesaken» fikk en ren pengeutbetaling ved innløsning av merkene. Det er ikke selve varen, «den syvende spriteflasken» som er tilgift. Det er den rabatt merkene gir rett til som er i strid med markedsføringsloven § 4.

Kunden får ingen rabatt på det enkelte kjøp han foretar, men et tilsagn om rabatt når seks flasker er kjøpt. Plastmyntene gir forbrukeren rabatt uansett hvem som besitter dem. Plastmyntene har dermed en selvstendig «verdi», og har ingen annen funksjon enn å være bevis for den rabatten som oppnås over tid etter et visst antall kjøp. Merkene står dermed «på egne ben». Ordningen skiller seg således fra bruk av kassalapper og kvitteringer som grunnlag for rabatten idet plastmyntene ikke har noen funksjon ved betalingen.

Det vises i denne forbindelse til sak 12/88 (City Card) hvor Markedsrådet drøftet skillet mellom de lovlige og ulovlige rabattordninger som er knyttet til spesielle dokumenter. Markedsrådet uttalte:
«Etter Markedsrådets mening tar ikke loven sikte på å ramme slike forhold, men forhold hvor selve merket, kupongen eller lignende i seg selv er det som utløser rabatten, uansett hvem som måtte besitte denne. Markedsrådet er klar over at det i praksis vil kunne dreie seg om til dels ubetydelige forskjeller, men ut fra lovens ordlyd og forarbeider mener Markedsrådet at det går et skille mellom rabattavtaler inngått med ulike grupper forbrukere med legitimasjonskort utstedt i forbindelse med disse og ordninger der rabatten ikke er knyttet til avtaler, men til bruk av særskilte kuponger eller merker som i seg selv medfører krav om rabatt. Uttalelsene i forarbeidene tyder etter Markedsrådets mening på at en har tenkt på merker, kuponger eller lignende som står på «egne ben». Forarbeidene inneholder også utsagn som tyder på at en har tenkt seg at disse merkene nærmest skal «innløses» i forbindelse med rabattytelsen.»

Det er av innklagede hevdet at Markedsrådets konklusjon i sak 2/1973 tilsier at tiltaket ikke kan rammes av tilgiftsbestemmelsen. Den omtalte markedsrådssak gjaldt utdeling av en 1/2 kg margarin mot innlevering av en kupong. Saken skiller seg vesentlig fra det foreliggende forhold. Forbrukeren måtte ikke, som her, spare opp merker/kuponger som hver for seg medførte en rabatt, men fikk en vareprøve ved innlevering av en kupong. Markedsrådets vedtak må tolkes slik at en kupong som gir rett til en vare eller tjeneste vederlagsfritt, og som deles ut uten noen form for hovedytelse, ikke rammes av bestemmelsen i annet ledd. Kuponger og lignende som gir rett til en pengeytelse i form av rabatt rammes imidlertid av bestemmelsen.

Innklagede har i saken vist til at kampanjen vil være tillatt i andre nordiske land. Disse landene har imidlertid ingen bestemmelse om tilgift tilsvarende vår regel, og det får dermed ingen betydning om kampanjen ville være tillatt der. Det er heller ikke grunnlag for innklagedes synspunkt om at uttalelsene i NOU 1995:2 tilsier at kampanjen er lovlig. Det står ikke i utredningen at slike kampanjer for øyeblikket er tillatt. Det dreier det seg mer om en forenkling av teksten samt å sørge for at denne type opplegg er forbudt.

Systemet vil kunne virke innlåsende og dermed kunne påvirke konkurransen i negativ retning. Dersom slike ordninger skulle tillates å spre seg i markedet, øker faren for at forbrukerne vil bli villedet, eller i hvert fall får større problemer med å orientere seg i et på forhånd uoversiktlig prismarked.

Det foreligger en betydelig psykologisk effekt i å bruke verdimerker av denne typen, sammenholdt med det å tilby en rabatt på vanlig måte uten bruk av spesielle dokumenter. For mange vil det kunne bli et viktig og selvstendig beslutningsmotiv å kunne utnytte plastmyntene og den alminnelige pris- og kvalitetsbevisstheten kan bli trengt i bakgrunnen. Særlig vil dette være aktuelt for barn og unge som lett lar seg «fange» av denne type markedsføringsmekanismer ved profilering av produkter som har særlig appell til denne aldersgruppen.
Forbrukerhensynet i saken tilsier dermed inngrep.

Vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet skal fastsette et tvangsgebyr med mindre særlige grunner tilsier at det unnlates. Tvangsgebyret skal betales dersom vedtaket senere overtres. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hov edregelen i denne saken.

Når det gjelder tvangsgebyrets størrelse, fremgår det av forarbeidene at dette enten kan fastsettes som et engangsbeløp, eller som et løpende gebyr pr. overtredelse eller over tid.

Tvangsgebyrets størrelse skal i henhold til forarbeidene fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold. Tvangsgebyret skal settes så høyt at det ikke lønner seg for den næringsdrivende å overtre vedtaket.

Etter Forbrukerombudets vurdering bør tvangsgebyret fastsettes som engangsbeløp til kr 300.000.
Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:

«1. Markedsrådet forbyr med hjemmel i mfl. § 12 jf. § 4 første ledd jf. annet ledd annet punktum Coca-Cola Norge AS å tilby rabatt ved kjøp av mineralvann mot innlevering av spesielle deler av emballasjen eller andre merker, kuponger eller liknende dokumenter som på tilsvarende måte hovedsakelig har til oppgave å tjene som bevis for retten til en pengeytelse.

2. Med hjemmel i mfl. § 16 jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Coca-Cola Norge AS skal betale kr 300.000 i tvangsgebyr, dersom selskapet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.»

Coca-Cola Norge AS er ikke enig i at kampanjen er i strid med markedsføringsloven § 4 første ledd jf. annet ledd annet punktum. Verken ordlyd, formål eller praksis tilsier at tiltaket er i strid med loven.

Det fremgår av ordlyden i § 4 annet ledd første punktum at tilgift er lovlig dersom det er naturlig sammenheng mellom hovedytelse og tilleggsytelse, og dette er også fastslått av Markedsrådet i sak 7/85. I annet ledd annet punktum er det fastsatt at pengeytelser bare er ulovlige når det ikke foreligger naturlig sammenheng med betalingen for hovedytelsen, eller det brukes merker eller lignende som i hovedsak skal tjene som bevis for rett til pengeytelsen. Det fremgår av forarbeidene, Ot.prp. nr. 57 (1971-72), på s. 16 pkt. 9 at bestemmelsen bare er ment å ramme pengeytelser. Det er således ikke fastsatt noe generelt forbud mot bruk av merker, kuponger og lignende.

I den foreliggende sak dreier det seg ikke om en pengeytelse, da plastbrikkene bare kan benyttes til å motta ytterligere en flaske Sprite. Annet punktum passer således ikke på Sprite-kampanjen. Plastbrikken kan dessuten ikke likestilles med merker, kuponger etc., mens parallellen til kassalapper er langt mer nærliggende. Markedsføringstiltaket ligger også fjernt fra «trading stamps»-opplegg, ettersom man ikke kan motta andre varer enn mer Sprite, jf. proposisjonen side 17 pkt. 10.

Klare holdepunkter i lovens forarbeider tilsier en annen tolkning enn den Forbrukerombudet legger til grunn. Det fremgår av Ot.prp. nr. 57 (1971-72) at det avgjørende vil være om det er sammenheng mellom hovedytelse og tilleggsytelse. Proposisjonen, sammen med Innstilling fra konkurranselovkomitéen av 1960 s. 70-71, gir uttrykk for at forbudet vil ramme merker som kan innløses i penger eller varer som ikke har naturlig sammenheng med hovedytelsen. Etter dette vil det avgjørende være om det foreligger en naturlig sammenheng mellom hoved- og tilleggsytelse. Om det brukes merker eller lignende som bevis for tilleggsytelsen er uten betydning.

Forarbeidene er ikke noe sted inne på den tanke at en vare eller tjeneste kan anses som en pengeytelse, fordi utdelingen skulle kunne anses som 100% rabatt. Dette hadde vært meget nærliggende å kommentere, men når det ikke gjøres, kan det ikke tolkes på annen måte enn at slike opplegg ikke er ment å skulle rammes.

Heller ikke hensynene bak bestemmelsen tilsier at kampanjen kan anses som stridende mot loven. Ot.prp. nr. 57 (1971-72) viser til komitéinnstillingen s. 64-65, hvor det fremgår at det avgjørende for å opprettholde tilgiftstilbudet er at ytelse av tilgift er egnet til å villede forbrukerne. Det påpekes at den reelle kostnaden tilsløres når det gis gratisytelser ved siden av en hovedytelse.

I den aktuelle sak er det enkelt for potensielle kjøpere å få oversikt over reelle kostnader. Prisen for hver enkelt flaske oppgis i butikken, og det opplyses at det ikke skal betales for den syvende flasken. Det argumenteres ikke med rabatt, prisavslag eller lignende som kunne brakt tanken hen på en pengeytelse. Kampanjen er av meget begrenset karakter ettersom det dreier seg om en ren butikkaktivitet. Tiltaket er oversiktlig og det verken tilslører eller villeder. Det innebærer en helt ubegrunnet undervurdering av forbrukerne å hevde at denne type ordninger skaper en betydelig psykologisk effekt i motsetning til vanlig rabatt. Forbrukerne vurderer nettopp hva slags rabatt man får, og om det er fristende å benytte denne rabatten. Det er heller ikke grunnlag for å mene at barn og unge lar seg fange av denne type markedsføring. Tvert i mot gir denne rabattformen forbrukere med mindre samlede innkjøp mulighet til mengderabatt, noe som normalt er forbeholdt økonomisk sterke forbrukere.

Forbudet mot tilgift har også bakgrunn i en idé om at varer skal selges i kraft av egne egenskaper og pris, og at en tilgift vil virke forstyrrende på dette, komitéinnstillingen s. 65. I dette tilfellet er det imidlertid samme produkt som utgjør tilgiften, og varen selges følgelig nettopp i kraft av sine egenskaper.

Dersom Forbrukerombudets forståelse av bestemmelsen legges til grunn, innebærer dette en utvidende tolkning av ordlyden. Det er et generelt prinsipp at man skal være forsiktig med utvidende tolkninger av regler som er straffesanksjonert. Det vises til Markedsrådets uttalelser i sak 22/92 og 7/85 vedrørende dette.

Av NOU 1995:2 s. 36-37 fremgår det at flertallet ønsker å endre § 4 slik at kampanjer som den foreliggende blir rammet. Dette må innebærer at flertallet mener at slike kampanjer p.t. ikke er i strid med bestemmelsen.

Det foreligger en rekke forskjellige opplegg av lignende type som Sprite-kampanjen. Næringslivet har innrettet seg på at denne type tiltak er lovlig. Dersom slike opplegg skal forbys, må dette skje ved lovendring.

Når det gjelder Markedsrådets praksis, vil sak 2/73 (Margarin-saken) være av avgjørende betydning. Mot å levere inn en kupong klippet ut av avisen, fikk kundene utlevert en pakke margarin. Det ble ikke krevet at kundene gjorde innkjøp i butikken, og saken skiller seg på dette punkt fra den foreliggende. Saken har likevel betydning på grunn av at Markedsrådet sluttet seg til en uttalelse om at § 4 annet ledd annet punktum gjelder kuponger som gir rett til en pengeytelse, men ikke når kupongene berettiger til en vare. Dette må tilsi at Sprite-kampanjen ikke rammes av bestemmelsen.

I sak 3/94 (Pampers) bestod tilleggsytelsen av en ren pengeytelse, og det forelå ikke noen naturlig sammenheng med hovedytelsen. Det ble også benyttet merker som bevis for pengeytelsen. Vilkårene i § 4 annet ledd annet punktum og første punktum jf. første ledd var dermed oppfylt. I den aktuelle sak foreligger det naturlig sammenheng mellom tilleggs- og hovedytelse, slik at tiltaket ikke rammes av annet ledd første punktum. Det må da være uten betydning om forbrukeren må levere inn et bevis for retten til tilleggsytelsen. Dessuten er tilleggsytelsen her en «hel» vare, og ikke en delvis rabatt. I teori og praksis har det blitt ansett å falle utenfor bestemmelsen når en kupong gir rett til 100% avslag, i motsetning til tilfeller hvor det gis delvis avslag.

De prinsipielle uttalelser i sak 12/88 (City Card) som Forbrukerombudet henviser til, dreier seg om grensen mellom bruk av legitimasjonskort og bruk av løse merker, kuponger osv. som fungerer som bevis for en pengerabatt. Markedsrådet drøftet imidlertid ikke betydningen av at den tilleggsytelse som oppnås ved kupongen har naturlig sammenheng med hovedytelsen, som er tilfelle i den foreliggende sak. City Card-saken er følgelig ikke særlig relevant.

Av betydning er også uttalelsen fra Markedsrådet i sak 22/92 som fastslår at rabatter, også betingede, er tillatt, selv om det i det tilfellet dreide seg om et opplegg med svært stor salgsmessig og «lokkende» påvirkning.

Markedsrådet presiserte i nevnte sak 7/85 at dersom tilleggsytelsen har naturlig sammenheng med hovedytelsen, rammes ikke forholdet. Man kan da ikke trekke inn annet som ikke er nevnt i lovteksten for å ramme det.

Forbrukerombudet har ikke tidligere i noen konkrete saker lagt til grunn at en kupong som gir rett til en vare eller tjeneste, skal anses som en verdikupong og rammes av den grunn, til tross for at det finnes en rekke slike kuponger i markedet.

For øvrig bør det påpekes at Sprite-kampanjen har blitt gjennomført uten innsigelser fra forbrukerhold i Danmark, Sverige og Finland. Det vises til fremlagt dokumentasjon for at kampanjen ikke vil være forbudt i de to sistnevnte land. Rettskildemessig vil det være adgang til å se hen til hvordan spørsmålet behandles i andre land.

For å gjennomføre ordningen, var det nødvendig finne frem til en praktisk måte å bevise de 6 første kjøpene. Ettersom fremvisning av kvitteringer/kassalapper ikke hadde vært praktisk mulig i dette tilfellet, valgte man en enklere løsning ved at man skal ta ut en slags «plastmynt» i korken. Det er denne som beviser rett til den 7. flasken. Ved mindre opplegg slik som dette, er det på en eller annen måte nødvendig med en form for dokumentasjon for de foregående kjøp.

Etter dette må det være klart at kampanjen ikke rammes av tilgiftsforbudet. Markedsføringsopplegget er et «mer av samme vare»-opplegg, ved at forbrukerne kjøper 6 flasker Sprite og får så den 7. uten å betale konkret for denne. Det dreier seg således i prinsippet om det samme som om man i forretningen hadde uttalt: «Kjøp 7 betal for 6», eventuelt med en tilføyelse om at kjøpene kan skje over tid. Opplegget skiller seg således ikke nevneverdig fra kjente «mer av samme vare»- konsepter, som man kjenner fra andre bransjer, eksempelvis bilvask og overnattings- og spisesteder.

Rabatter er tillatt, «mer av samme vare» er tillatt, og det at tilbakebetalingen skjer på et senere tidspunkt, rokker ikke ved dette. Det kan således ikke være grunnlag for å forby markedsføringstiltaket med hjemmel i markedsføringsloven § 4.

For øvrig bør det subsidiært påpekes at saken er av så vidt prinsipiell karakter at tvangsgebyr ikke bør ilegges.
Innklagede har nedlagt følgende påstand:
«1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. Coca-Cola Norge AS tilkjennes sakens omkostninger.»

Saken gjelder spørsmålet om Coca-Colas markedsføringskampanje er i strid med markedsføringslovens bestemmelser om tilgift. Forbudet mot tilgift fremgår av markedsføringsloven § 4 første ledd. I annet ledd første punktum presiseres det at tilgift ikke er ulovlig dersom det er naturlig sammenheng mellom hovedytelse og tilleggsytelse. I annet ledd annet punktum presiseres det at en pengeytelse anses som tilgift dersom den mangler naturlig sammenheng med betalingen for hovedytelsen, eller det brukes kuponger, merker eller lignende som hovedsakelig har til oppgave å tjene som bevis for retten til pengeytelsen. Hvorvidt det er brukt merker, kuponger eller lignende som bevis for tilleggsytelsen vil være uten betydning så lenge tilleggsytelsen er en vare eller tjeneste som har naturlig sammenheng med hovedytelsen.

I saken her er hovedytelsen Spriteflasker. Coca-Cola hevder at tilleggsytelsen er ytterligere en Spriteflaske, mens Forbrukerombudet hevder at tilleggsytelsen er en pengeytelse i form av en rabatt som kan nyttes til kjøp av enda en Sprite-flaske ved innlevering av plastmyntene.

Dersom man betrakter hovedytelsen som Spriteflasker og tilleggsytelsen som ytterligere en Spriteflaske, er det klart at det foreligger en naturlig sammenheng mellom hovedytelse og tilleggsytelse og kampanjen vil da ikke kunne rammes av forbudet mot tilgift.

Hvis man derimot betrakter tilleggsytelsen som en pengeytelse, vil det ha betydning hvorvidt det er brukt merker, kuponger eller lignende som bevis for retten til pengeytelsen, idet forholdet da vil kunne være en ulovlig tilgift etter loven.

Det må derfor tas stilling til om tilleggsytelsen i saken her er «mer av samme vare» eller en pengeytelse i form av en rabatt som kan nyttes til kjøp av enda flere flasker Sprite.

Markedsrådet har kommet til at tilleggsytelsen i dette tilfellet er en flaske Sprite som kunden får i forretningen ved innlevering av 6 plastmynter fra korkene på Sprite-flasker som er kjøpt tidligere. Plastmyntene har ingen egenverdi som pengebeløp utover det å tjene som dokumentasjon for retten til en flaske Sprite. Det er da mest naturlig å anse Spriteflasken som den egentlige tilleggsytelsen. En slik tilleggsytelse, som er av samme slag som hovedytelsen, rammes ikke av tilgiftsforbudet.

En naturlig forståelse av ordlyden i § 4 annet ledd annet punktum er at «pengeytelser» dreier seg om beløp som utbetales i kontanter. Markedsføringslovens bestemmelser skal praktiseres av personer uten spesiell juridisk kyndighet. Loven bør derfor fortolkes slik at den blir forståelig for dem som skal bruke den. Overtredelse av bestemmelsene i markedsføringsloven er også straffesanksjonert. Begge disse forhold tilsier at man bør være forsiktig med en utvidende fortolkning av loven i forhold til en naturlig forståelse av ordlyden.

Markedsrådet kan ikke se at tidligere praksis gir grunnlag for å tolke loven slik Forbrukerombudet har anført. I Pampers-saken (sak 3/94) var tilleggsytelsen nettopp et rent pengebeløp, og saken skiller seg følgelig fra det foreliggende. Saksforholdet i sak 17/83 skiller seg også fra saksforholdet i saken her. I den saken var det klarere at det var en pengeytelse/rabatt som ble oppnådd ved bruk av kupongen eller merkene.

Markedsrådet vil peke på at markedsføringsloven, og spesielt § 4, er skrevet med sikte på til dels andre forhold enn dagens. Foruten tradisjonell tilgift, dvs. tilleggsytelser uten naturlig sammenheng med hovedytelsen, tok man sikte på å ramme de såkalte «trading stamps», som man kjente fra utlandet, særlig USA. Det er ordninger der man ved kjøp mottar merker eller kuponger som er innløselige i penger, eller i varer som ikke har noen sammenheng med hovedytelsen.

Av loven og forarbeidene fremgår det at det er andre rettsvirkninger av en tilleggsytelse i form av en pengeytelse enn av en tilleggsytelse i form av en vare. Når tilleggsytelsen, slik som her, etter en naturlig forståelse fremtrer som en vare, kan den ikke etter Markedsrådets syn uten klar lovhjemmel behandles som en pengeytelse. Selv om Sprite-kampanjen nok har i seg markedsføringselementer som en tok sikte på å ramme med tilgiftsforbudet i § 4, finner ikke Markedsrådet at det er tilstrekkelig hjemmel til å forby den slik loven nå lyder.

Dersom den aktuelle kampanje skal rammes, krever dette etter Markedsrådets oppfatning en endring av loven. En slik endring ble også foreslått i NOU 1995:2, hvor denne type ordninger blant annet blir beskrevet som særlig uheldig for forbrukerne. Dette forslaget har imidlertid foreløpig ikke medført noen lovendring.

Etter dette tas Forbrukerombudets påstand ikke til følge. Coca-Cola har nedlagt påstand om saksomkostninger. Advokat Geir Steinberg har fremlagt omkostningsoppgave som omfatter salær kr 22.000 og omkostninger kr 1.500. Saksomkostningskravet tas til følge jf. forvaltningsloven § 36.
Avgjørelsen er enstemmig.

1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. Coca-Cola Norge AS tilkjennes saksomkostninger med kr 23.500,-