MR-2000-01: Forbrukerombudet – Den norske Bank ASA

Saken gjelder spørsmål om avtalevilkår for umyndige konto- og betalingskortinnehavere, hvor beløpsgrensen for uttak og bruk i betalingsterminal er satt til kr 10.000 for en firedagers periode, er urimelig og i strid med markedsføringslovens § 9a.

Forbrukerombudet ble oppmerksom på at Den norske Bank ASA (DnB) hadde lansert et tilbud om bankkonto med tilknyttet betalings-kort til barn og unge fra 13 til 18 år. Tilbudet heter Intro. Forbrukerombudet fant at en rekke vilkår kunne være i strid med markedsføringsloven § 9a. DnB og Forbrukerombudet har i for-handlinger blitt enige om utformingen og innholdet av standarkontrakten med unntak av ett vilkår, som dreier seg om beløpsgrense ved bruk i betalingsterminal. Vilkåret er nå inntatt som pkt. 2.4 i kortavtalen.

Saken ble behandlet i Markedsrådets møte den 13.3.00. På vegne av DnB møtte advokat Siv Bergit Pedersen, mens rådgiver Jo Gjedrem møtte for Forbrukerombudet.

Intro-konto er et tilbud om innskuddskonto med tilknyttet betalingskort som kan benyttes i kontantautomater og betalingsterminaler. Betalingsterminaler er terminaler som brukes i butikker og hos tjenesteytere, mens kontantautomater er såkalte minibanker som brukes bl.a. til kontantuttak. Kortet kan også brukes i Visa-terminaler i utlandet.

Etter Forbrukerombudets vurdering er pkt. 2.4 i vilkårene for intro-kort, sammenholdt med pkt. 2.2 i vilkårene for intro-konto, i strid med markedsføringsloven § 9a, jf. vergemålsloven § 2, jf. § 33. Dette skyldes at begrensningen for uttak i betalingsterminaler på kr 10.000 pr. 4 dager i realiteten betyr fri disposisjon over kontoen for den mindreårige.

Tilbudet er rettet mot barn og unge mellom 13 og 18 år. Disse er umyndige, jf. vergemålsloven § 1. Vergemålsloven § 2 setter opp en hovedregel om at umyndige ikke selv kan råde over sine midler eller binde seg ved rettshandel. I vergemålsloven § 33 gjøres det unntak ved at umyndige over 15 år kan råde over midler de tjener ved egen virksomhet, og ved at en umyndig uansett alder kan råde over midler vergen eller noen annen har latt ham få rådighet over.

En kontoavtale med tilknyttet uttaks- og betalingskort vil medføre at den mindreårige får rådighet over egne midler. Avtalen må likevel være innenfor de unntakene som gis i vergemålsloven § 33. Dette medfører for det første at avtalen vil være rettsstridig dersom den gir barn under 15 år rådighet over egne arbeidsinntekter. Den vil videre være rettsstridig dersom den gir den mindreårige en generell rådighet over sine midler. Det er ikke uenighet om at det i saken dreier seg om en brukskonto, og at det er tillatt at også 13-åringer har en slik konto. Imidlertid må vergen gis tilstrekkelig kontrollmulighet, og den umyndige tilfredsstillende trygghet.

Det følger av markedsføringsloven § 9a at vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys dersom de finnes urimelige. I følge forarbeidene til markedsføringsloven § 9a er det klart at avtalevilkår ikke må inneholde bestemmelser i strid med preseptorisk lovgivning, jf. Ot.prp. nr. 38 (1979-80). Forbrukerombudet anser vilkår som er i strid med vergemålsloven som urimelige og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Intro-vilkårene medfører at vergen gir den mindreårige en helt generell rådighet over det til enhver tid innestående på konto, jf. kortvilkårenes pkt. 2.2 annet ledd hvor det heter «Vergen skal erkl ære at kun midler som du kan disponere i henhold til vergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3, vil bli satt inn eller på annen måte godskrevet konto.» Videre presiseres det i vilkårets tredje ledd: «Midler som du ikke skal kunne disponere over eller som bare skal kunne disponeres etter medvirkning fra vergen eller overformynderiet, skal settes inn på særskilt konto.»

I forhold til uttak i kontantautomater foreligger det i tillegg til innestående på konto en begrensning som gjør at den umyndige bare kan ta ut kr 1.000 pr. uttak, og kun kr 1.000 i løpet av en firedøgnsperiode, jf. kortvilkårenes pkt. 2.4. Etter Forbrukerombudets syn gir dette en konkret begrensning som tilfredsstiller kravene etter vergemålsloven §§ 2 og 33.

Ved bruk og uttak i betalingsterminal foreligger imidlertid ikke denne begrensningen. Grensen er her en samlet belastning på kr 10.000 i en firedøgns periode. I forhold til aldersgruppen 13 til 18 år, og de midler og det forbruk disse vanligvis har, betyr det høye beløpet at det i realiteten ikke foreligger noen reell beløpsbegrensning ved bruk i betalingsterminal.

Etter Forbrukerombudets syn fremstår fullmakten i pkt 2.2 i kontovilkårene som for generell når den sammenholdes med vilkårene for intro-kort pkt. 2.4 og mangelen på en reell beløpsgrense i betalingsterminal. Fullmakten må anses i strid med vergemålsloven §§ 2 og 33 når midler på kontoen kan disponeres fritt ved å bruke betalingsterminal, og vilkårene ikke sikrer at de til enhver tid innestående midler på konto i realiteten er stilt til rådighet for den mindreårige.

Vergen må riktignok, i henhold til kontovilkårene pkt. 2.2 annet ledd, erklære at kun midler som kan disponeres i henhold til vergemålsloven vil bli satt inn på konto. Innestående på konto kan imidlertid skrive seg fra en rekke kilder, for eksempel i sammenheng med gaver, salg og arbeid. Det er således ikke mulig for vergen å ha full kontroll over hva som kommer inn på kontoen. Verken vergen eller banken kan være sikre på at dette er midler som er ment å stilles til rådighet, og det er lite realistisk å anta at verger i alle situasjoner vil ha oversikt over hva som settes inn på de umyndiges konto. Når vergen ikke har kontroll over hva som kommer inn på kontoen, må han i hvert fall ha kontroll over hva som går ut.

Vergen gir ved en intro-konto i realiteten den umyndige en blankofullmakt til å benytte det som settes inn på kontoen i fremtiden. Når vergemålsloven § 33 gjør unntak for midler vergen eller noen annen har latt ham få rådighet over, må dette etter Forbrukerombudets syn tolkes slik at rådighetsstillelsen må gjelde en reell og konkret beløpsstørrelse, og ikke en generell fullmakt. En beløpsgrense på kr 10.000 pr. 4 dager betyr etter Forbrukerombudets syn normalt en ubegrenset disposisjon over kontoen. Det vil dessuten generelt være lite sannsynlig at vergen har gitt fullmakt til disposisjon over et slikt beløp.

Hensynet bak vergemålsloven § 2 er at den umyndige ikke er skikket til å råde over sine midler og at vergen, og i visse tilfeller overformynderiet, skal føre kontroll med og godkjenne bruken av midlene. Vergen kan ikke frasi seg dette ansvaret ved avtale. Ved bruk av en slik konto vil beløp lettere kunne unngå vergens kontroll. Vergen vil kunne se den tilsendte kontoutskrift som viser innestående og bevegelsene på kontoen en gang i måneden. Med en beløpsgrense på kr 10.000 pr. fire dagers bruk, vil den umyndiges konto på denne tiden teoretisk kunne ha blitt belastet for kr 75.000. Når kontoen kan belastes med opp til kr 10.000 på bare en firedagersperiode, og vergen ikke har reell mulighet til å ha løpende oversikt over hvilke beløp andre kan sette inn på kontoen, har ikke lenger vergen den kontroll og det ansvar vergemålsloven legger opp til. Det kan i den forbindelse bemerkes at det ikke er relevant med en oversikt i ettertid over hvor midlene er brukt, slik DnB synes å legge opp til.

I henhold til vergemålslovens § 62, jf. § 63 med tilhørende forskrifter skal mindreåriges bankinnskudd over en viss størrelse forvaltes av overformynderiet. Etter Forbrukerombudets syn kan ikke vergen ved en generell fullmakt gi den umyndige en potensiell videre råderett over sine midler enn det vergen selv har når det gjelder disse midlene.

Vergemålsloven gir umyndige et vern. De fleste 13-åringer har begrensede muligheter til å ta inn over seg konsekvensene av sine handlinger, og vil i regelen opptre langt mer spontant enn voksne. Barn er utsatt for press og fristelser, men har ikke den samme modenheten som voksne til å stå i mot. Dette er noe av bakgrunnen for at lovgiver har ønsket å verne denne aldersgruppen.

Personer i en aldersgruppe helt ned til 13 år vil også ha helt andre muligheter enn voksne for å verge seg mot tyveri, misbruk og press. Den norske Bank opplyser selv i brev av 25.5.98: «Uttak i kontantautomat er begrenset til kr 1.000 både totalt og i en firedagersperiode. Dette er gjort for å redusere risikoen for utilbørlig press mot kunden fra utenforstående.» Kontantuttak kan også gjøres i betalingsautomater. Etter Forbrukerombudets syn tilsier de samme hensyn at også uttak/bruk i betalingsterminal gis en tilsvarende beløpsbegrensning. Særlig de yngste i den aktuelle aldersgruppen har behov for vern.

At faren for misbruk er reell kan eksemplifiseres med en henvendelse Forbrukerombudet har mottatt fra faren til en intro-kunde som hadde fått misbrukt sitt kort. Datteren hadde fått frastjålet kortet, og kontoen ble i løpet av 3 timer tappet for hele det innestående beløp, kr 8.000. Dette skjedde ved bruk i betalingsterminaler.

En reell beløpsgrense, f.eks. lik den som gjelder i kontantautomater, vil gi både den umyndige og vergen en bedre sikkerhet og kontroll.

DnB har i saken vist til Justisdepartementets uttalelser i Ot.prp. nr. 41 (1998-99) om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) vedrørende fordeler ved å la mindreårige få benytte kort. Til dette må det bemerkes at uttalelsene må leses i den sammenheng de fremkommer i, særlig det foranstående på s. 102.

Når det gjelder en eventuell bedret sikkerhet gjennom bruk av kort ved større innkjøp, antar Forbrukerombudet at det vil være sjelden at 13- og 14-åringer gjør innkjøp i titusenkronersklassen alene. Kortet vil imidlertid være der hver dag. Selv om den umyndige vil være tryggere ved bruk av kort den ene dagen et stort innkjøp skal gjøres, ville han alle de andre dagene vært sikrere med en lavere beløpsgrense.

Forbrukerombudet har fått opplyst at beløpsgrensen for bruk i kontantautomat ligger i magnetstripen på kortet, mens en beløpsgrense i betalingsterminaler kan legges inn i selve systemet. Andre banker med tilsvarende tilbud har opplyst at de opererer med samme grense både i kontantautomat og betalingsterminal. Det burde derfor ikke foreligge vesentlige tekniske hindringer for at Den norske Bank også kan innføre en reell belø psgrense i betalingsterminalene for denne aldersgruppen.

Når det gjelder kontantuttak i skranke og ordinær giro-overføring, taler etter Forbrukerombudets syn ikke de samme hensyn for en slik begrensning. Tilgjengeligheten ved slik bruk er langt lavere, blant annet på grunn av bankens åpningstid. I tillegg er sikkerheten langt bedre, særlig ettersom en av bankens ansatte må involveres for å få tatt ut penger.

Sammenfattet vil dette si at vilkårene gir umyndige en disposisjon over sine midler som er i strid med vergemålsloven §§ 2 og 33. Avtalevilkårene er på denne bakgrunn urimelige og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Dersom Markedsrådet ikke finner at vilkåret er i strid med vergemålslovens bestemmelser, vil Forbrukerombudet subsidiært hevde at vilkåret uansett er urimelig overfor forbruker og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Gruppen som Den norske Bank henvender seg til, har helt andre forutsetninger enn voksne når det gjelder fornuftig og sikker bruk av et betalingskort knyttet til konto. Banken må da ha en plikt til å utforme avtalevilkårene i forhold til den aktuelle kundegruppe, slik at den umyndige får et mest mulig sikkert og risikofritt kortprodukt. Vilkåret der barn og ungdoms konti kan belastes med inntil kr 10.000 pr. fire døgn innebærer en unødvendig risiko for den umyndige, og medfører en ubalanse i kontraktsforholdet. Vilkåret er dermed urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a.

Kortvilkårene pkt. 5. begrenser den umyndiges og vergens ansvar ved overtrekk og andres misbruk. Slike grenser vil kun redusere det økonomiske ansvar, men ikke minske faren for utilbørlig press fra utenforstående. Etter Forbrukerombudets syn oppveier derfor ikke dette ubalansen. At produktet ikke er tilstrekkelig sikkert i bruk for denne aldersgruppen, kan ikke repareres av regler som trer inn når problemene alt har oppstått for den umyndige. Beløpsbegrensningen må antas å være enkel å gjennomføre for banken, mens etterfølgende løsninger kan påføre den mindreårige unødige byrder og usikkerhet med tanke på utfallet.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet som hovedregel fastsette et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Det kan ikke anses som en særlig grunn at DnB forsikrer at banken vil etterleve et eventuelt vedtak. I forarbeidene nevnes kun ett eksempel på særlig grunner, nemlig tilfeller hvor saker bringes inn til tross for at den næringsdrivende har sagt seg villig til å følge Forbrukerombudets standpunkt. Dette er saker hvor det foreligger viktige prinsipielle spørsmål som bør avklares.

Det foreligger etter dette ikke særlig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken, og tvangsgebyr bør fastsettes i tilknytning til et forbudsvedtak mot avtalevilkårene, jf. markedsføringsloven § 16.

Ifølge forarbeidene kan tvangsgebyr fastsettes som et engangsbeløp, eller som et løpende gebyr pr. overtredelse eller over tid. Forbrukerombudet anser det mest hensiktsmessig at tvangsgebyret i den foreliggende saken fastsettes som et engangsbeløp.

Tvangsgebyrets størrelse fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold, jf. uttalelse i forarbeidene, Ot.prp. nr. 34 (1994-95) s. 20-21.

Formålet med tvangsgebyr er å påvirke næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handling. I følge forarbeidene bør gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis forbudsvedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Det er ikke innhentet opplysninger om Den norske Banks økonomiske forhold. Det vil være vanskelig å vurdere hvilken økonomisk gevinst det ligger i å fortsatt ha vilkåret slik det foreligger i dag. Et vesentlig hensyn bak introprogrammet er å binde til seg kunder på et tidlig tidspunkt, for siden å beholde disse når de blir voksne. En vurdering av dagens økonomiske forhold er derfor ikke direkte relevant. Den Norske Bank er et selskap av betydelig økonomisk størrelse og tvangsgebyret bør derfor settes relativt høyt.

Etter Forbrukerombudets oppfatning bør tvangsgebyret fastsettes til kr 300.000. Forbrukerombudet ønsker ikke å reise innsigelser mot at det eventuelt gis en noe lengre frist for gjennomføring enn det som fremgår av påstanden.

Forbrukerombudet har nedlagt slik påstand:
«1. Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 9a Den norske Bank ASA v/styrets formann å benytte følgende vilkår ved avtale om innskuddskonto med tilknyttet betalingskort for umyndige, når rådigheten over kontoen bare er begrenset av vergens erklæring om at kun midler som stilles til rådighet i henhold til vergemålsloven vil bli satt inn på konto:

«Pr. (…) foreligger disse beløpsgrensene: (…) For samlet betaling i betalingsterminal kr 10.000,- i en 4-døgns periode.»

eller tilsvarende vilkår som ikke i vesentlig større grad begrenser rådigheten over innestående på kontoen ved bruk av kort i betalingsterminal.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Den norske Bank ASA v/styrets formann skal betale kr 300.000,- i tvangsgebyr dersom ikke banken innen fire uker fra avsigelsen av vedtaket har endret vilkåret.»

Saken dreier seg om hvordan vergemålslovens bestemmelser, sammenholdt med markedsføringsloven, er å forstå. Spørsmålet blir om vergen kan gi den mindreårige adgang til å benytte det totale innestående på kontoen ved bruk av kort.

Finansavtaleloven § 25 første ledd gir uttrykk for at midler en umyndig ikke skal kunne råde over, må holdes atskilt fra midler han skal kunne råde over. Intro-kontoen må være i tråd med denne bestemmelse, da den er ment å gi den mindreårige adgang til å administrere de midler han har fått til fri rådighet, eller har tjent etter at han fylte 15 år.

Vergemålsloven må forstås slik at de midler den umyndige kan råde over, i enkelte tilfeller overstiger det vergen i henhold til § 63 med tilhørende forskrift skal råde over. Dette er det åpnet for både i § 33 og i § 89. Grensen for dette beløpet er for øvrig nylig satt opp til kr 75.000. DnB har plikt til å varsle overformynderiet når innestående på kontoen overstiger dette, og denne plikten blir fulgt opp av banken.

Det sentrale blir etter dette hvorvidt den mindreårige ved hjelp av et kortprodukt skal kunne disponere de midler han er gitt råderett over. I tillegg kommer spørsmålet om vergens bekreftelse på at den mindreårige skal ha disposisjonsrett over de midler som kommer inn på kontoen, er tilstrekkelig til at en slik konto kan brukes.

I utgangspunktet bør den mindreårige ha adgang til å åpne konto og sette inn og ta ut penger på egen hånd. DnB har likevel valgt å kreve samtyk ke fra vergen slik at denne skal være orientert.

Det er ikke satt grenser for bruk av innestående på kontoen på andre måter enn ved kortbruk. Den umyndige kan således ta ut innestående i bankens skranke. Beløpsbegrensningen er satt med tanke på at kunden skal kunne benytte kortet også ved større innkjøp, for eksempel til klær, sykkel eller annet sportsutstyr. Kunden vil da være tryggere enn om han blir henvist til å måtte ta ut beløpet i kontanter på forhånd. Dette er i samsvar med Justisdepartementets uttalelser i Ot.prp. nr. 41 (1998-99) om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Det fremgår her på side 103 første spalte at departementet ser at en adgang for mindreårige til å bruke minibankkort innebærer fordeler, særlig ved at man kan unngå at mindreårige må bringe med seg større beløp i kontanter.

Det er en forutsetning for hele den mindreåriges kundeforhold under intro-avtalen at alle midler som er til disposisjon på intro-kontoen, er midler den mindreårige råder fullt og helt over, jf. vergemålsloven § 33 første ledd. Vergen samtykker til dette ved undertegning av avtalen. Vergen skal følgelig fullt ut være klar over at de midler som settes inn på denne kontoen, enten av vergen selv eller av den mindreårige eller andre, oppfattes av banken som midler den mindreårige har fri disposisjonsrett over. Selv om det er stor forskjell på 13- og 18-åringer når det gjelder modenhet i forhold til pengebruk, vil det være vergens ansvar å styre forbruket ved å kontrollere hvor mye som kommer inn på kontoen.

For midler den mindreårige selv setter inn, skulle dette være uproblematisk, i det den mindreårige ikke skal ha tilgang til midler som ikke er stillet til fri disposisjon for ham. I motsatt fall har vergen ikke fulgt opp sin kontrollplikt.

Vergen er klar over at den mindreårige vil ha fri disposisjon over de midler vergen setter inn på kontoen. Når det gjelder andre personer, kan disse også gi den mindreårige midler til fri disposisjon som kan settes inn på konto. Dersom andre gir den mindreårige klausulerte midler skal disse forvaltes av vergen eller overformynder, og vergen har et ansvar for å påse at disse midlene ikke settes inn på denne konto. Rent praktisk vil for øvrig gaver og lignende normalt gå gjennom vergen dersom det ikke er meningen at den mindreårige skal ha rådighet over beløpet.

Når det gjelder arbeidsinntekter, kan den mindreårige råde over disse etter fylte 15 år, jf. vergemålsloven § 33 første ledd. Den norske Bank har lagt til grunn at en mindreårig ikke kan inngå avtale om å ta tjeneste eller annet arbeid, og at vergens samtykke til dette derfor er nødvendig. Det er videre forutsatt at vergen avtaler med arbeidsgiver hvordan den mindreårige skal ha utbetalt arbeidsinntekten, så lenge den mindreårige er mellom 13 og 15 år. Gir vergen samtykke til at slike midler kan settes inn på den mindreåriges konto, legger banken til grunn at dette innebærer et samtykke til at den mindreårige fritt kan disponere disse midlene, jf. den avtalen som er inngått med vergen. Så lenge arbeidsgiver har adgang til å betale den mindreårige lønnen i kontanter, må det i hvert fall være adgang til å sette beløpet inn på konto som vergen har godkjent.

Ved bruk av intro-konto og -kort får vergen bedre mulighet til å føre tilsyn med den mindreåriges pengebruk. Kortbruken gir også vergen kjennskap til hvor midlene er brukt. Vergen får således en atskillig bedre kontrollmulighet enn dersom det ble benyttet kontanter. Dersom det kommer midler inn på konto som den mindreårige ikke skal ha rådighet over, og han bruker disse midlene, vil det bli et etteroppgjør i henhold til vergemålsloven § 37.

Den aktuelle bruksgrense må etter dette anses for å tilfredsstille vergens behov for kontroll med de midler den mindreårige har fått stillet til fri rådighet.

Den norske Bank mener på denne bakgrunn at den mindreårige fritt kan disponere over totalt innestående på intro-konto. Dette gjelder uansett på hvilken måte disposisjonsretten utøves, enten ved uttak i skranke, ved giro-overførsler eller ved korttransaksjoner. Det er etter bankens oppfatning ikke naturlig at det skal være andre prinsipielle begrensninger i mulighetene til bruk av midlene hvor den mindreårige benytter betalingskort enn ved andre disposisjoner.

Det har ikke vært nevneverdige problemer med misbruk av kortet. Når det gjelder press fra andre, barneran og lignende, har dette ikke blitt registrert i forhold til denne type kort. Kortet tas vanligvis bare med når brukeren skal gjøre innkjøp, reise på tur osv., og kortet tas derfor som oftest ikke med ut eller på skolen. Banken har kun kjennskap til det ene tilfellet av misbruk som Forbrukerombudet nevner, og kan i tillegg opplyse at den saken er løst. I tillegg har det vært noen få tilfeller hvor den mindreårige, til tross for at systemet skal avskjære dette, har klart å få ut større beløp enn innestående.

Det er DnBs erfaring at produktet treffer godt både i forhold til brukerne og deres foreldre. Banken har ikke fått henvendelser verken fra kortbrukerne eller foreldre om at grensen er for høy. Derimot har det kommet forespørsler om grensen kan heves, særlig i forbindelse med idrettsturer, reiser etc. I disse tilfellene har man ikke hevet grensen, men funnet andre løsninger. Det er imidlertid ikke noe teknisk i veien for å heve grensen, så lenge beløpet er stilt til rådighet, men dette gjøres i praksis ikke. Det er også på grunn av forespørsler fra foreldre, særlig til idrettsaktive barn, at tilbudet ble utvidet til å gjelde for 13-åringer. Dette kom av at også denne aldersgruppen reiser på turer osv., og har behov for en sikker oppbevaring av midler. Det er for øvrig flest brukere av kortet i den øvre del av aldersgruppen.

Etter dette må det være klart at vilkårene om Intro-konto og Intro-kort ikke er i strid med preseptoriske regler i vergemålsloven. Det er heller ikke grunnlag for å anse vilkårene som stridende mot markedsføringsloven.

Subsidiært vil DnB hevde at en gjennomføringsfrist på 4 uker er altfor kort. Et vedtak som gir Forbrukerombudet medhold i sitt syn, vil føre til at kontraktsvilkårene må endres, trykkes opp på nytt og sendes til samtlige intro-kunder. I tillegg må bankens systemer endres. Det er tvilsomt om dette kan gjennomføres i løpet av 4 uker, og en eventuell frist må derfor være lenger, slik at DnB har en realistisk mulighet til å gjennomføre de nødvendige endringer. Det antas at 2-3 måneder vil være tilstrekkelig tid.

Det er ikke grunnlag for å ilegge tvangsgebyr i saken. Forhandlingene om vilkårene for Intro begynte i 1997, og det er oppnådd enighet på en rekke punkter. Når det tidligere gjennom forhandlinger er oppnådd enighet med Forbrukerombudet, har DnB dessuten lojalt fulgt denne enigheten. I tillegg har banken i enkelttilfeller selv kontaktet Forbrukerombudet for å diskutere ombudets holdning til enkelte nye produk ter eller tjenester. I den aktuelle sak er DnB innstilt på å følge en endelig avgjørelse så snart det er praktisk gjennomførbart.

Det kan uansett ikke være grunnlag for at et eventuelt tvangsgebyr skal være av en slik størrelse som Forbrukerombudet krever. Både intro-kundene og deres foreldre synes å være fornøyd med produktet med dagens vilkår. Ved ileggelse av et tvangsgebyr må det foretas en avveining av alvorligheten av en overtredelse sammenholdt med ulempene overtredelsen har medført for kundene. Selv om det viktigste med Intro-tilbudet er å knytte til seg nye kunder, må det likevel kunne legges vekt på at inntekten på Intro-produktet er forholdsvis liten.

Den norske Bank ASA har nedlagt slik påstand:
«Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.

Subsidiært:
Tvangsgebyret settes vesentlig lavere enn i Forbrukerombudets påstand.»

Det er i saken reist spørsmål om de påklagde vilkår er i strid med vergemålsloven, og følgelig med markedsføringsloven § 9a. Dersom vilkårene ikke strider mot vergemålsloven, må det avgjøres om vilkårene likevel kan anses i strid med markedsføringsloven.

Vergemålslovens bestemmelser er ikke til hinder for at mindreårige har en egen bankkonto hvor han eller hun selv disponerer over innestående, såfremt den mindreårige har rett til å disponere over beløpet. Dette fremgår også forutsetningsvis av finansavtaleloven § 25. Intro-kontoen er etter Markedsrådets syn en slik konto. De beløp som kommer inn på denne kontoen vil normalt være stilt til rådighet for den mindreårige av vergen eller andre, eller det dreier seg om midler som den mindreårige har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år. Det er en mulighet for at det kan komme midler inn på kontoen som den mindreårige ikke kan disponere alene, på samme måte som den umyndige på annen måte kan få hånd om slike midler. Dersom den mindreårige disponerer slike midler, må en slik situasjon løses etter vergemålsloven § 37.

Markedsrådet kan se at den kontroll vergen skal ha med den mindreåriges midler kan bli noe svekket ved bruk av en slik konto, der også midler kan settes inn som andre enn vergen har latt den mindreårige få rådighet over. Dette gjøres vergen imidlertid klar over før signering av avtalen. Vergen kan kontrollere innestående på kontoen, og kontoforholdet kan avsluttes dersom det viser seg at kontoen ikke fungerer etter hensikten. En konto som disponeres med kort vil på den annen side gi vergen bedre kontrollmuligheter enn om den mindreårige var overlatt tilsvarende midler i kontanter.

Markedsrådet finner ikke det forhold at den mindreårige har en konto der midler som den mindreårige er gitt rådighet over settes inn, og som kan disponeres ved uttak i skranke samt med kort, i minibank og betalingsterminal, er i strid med vergemålsloven. Dette gjelder selv om det er en mulighet for at det kommer inn midler på kontoen som ikke er slike midler som den mindreårige selv har rådighet over, og uavhengig av beløpsgrense for bruk i minibank og betalingsterminaler.

Selv om vergemålsloven ikke stenger for vilkårene for Intro-konto, kan vilkårene likevel være urimelige og i strid med markedsføringslovens § 9 a.

Vilkåret om en beløpsgrense på kr 10.000 i en firedøgnsperiode for uttak i betalingsterminaler, gjelder for hele aldersgruppen 13-18 år. Selv om det også vil være individuelle forskjeller, vil det generelt være et stort sprang i modenhet mellom en 13-åring og en 17-åring. Lovgivning som gjelder barn har bestemmelser som åpner for større innflytelse og mer medbestemmelse og ansvar fra barnet er 12-13 år og frem til det blir myndig. Dette taler for at det ikke bør være de samme muligheter til å disponere Intro-kontoen for en 13-åring som en 17-åring. I tillegg vil behovet for tilgang til midlene kunne være meget forskjellig for en 13-åring og en 17-åring.

Etter Markedsrådets oppfatning vil en beløpsgrense på kr 10.000 i en firedøgnsperiode være for høy for den gjennomsnittlige 13-åring, tatt i betraktning den modenhet et barn på denne alder har, det press og de fristelser barnet kan utsettes for. Også muligheten for tyveri av kortet med påfølgende uttak eller annen urettmessig tilegnelse av innestående på kontoen, tilsier at beløpsgrensen bør være lavere enn kr 10.000 for den yngste gruppen. Når tilbudet ikke er differensiert i forhold til alder, og grensen settes i standardvilkår som ikke lett kan fravikes selv om brukeren eller vergen ønsker det, er dette vilkåret etter Markedsrådets oppfatning urimelig. Markedsrådet mener for øvrig at det kunne være hensiktsmessig om denne type spørsmål ble tatt opp i forhandlinger om standardvilkår for mindreåriges konti for hele bransjen.

Markedsrådet er klar over at det vil finnes situasjoner hvor også 13-åringer kan ha behov for en så vidt høy beløpsgrense som kr 10.000 i en firedøgnsperiode, for eksempel i forbindelse med språkreiser, idrettsarrangementer og lignende, hvor det vil være tryggere at den mindreårige benytter kort i stedet for å måtte benytte kontanter. Slike situasjoner vil oppstå unntaksvis, og det må etter Markedsrådets syn være mulig å utarbeide spesielle løsninger for slike tilfelle, fremfor å ha standardvilkår som åpner for så høye uttak for alle i den yngste aldersgruppen.

Markedsrådet finner etter dette at DnBs avtalevilkår om at mindreåriges konti kan belastes med uttak i betalingsterminal med inntil kr 10.000 i en firedøgnsperiode er urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a, så lenge vilkåret gjelder for mindreårige helt ned til 13 år. DnB må ha plikt til å tilpasse sitt produkt til de forskjellige kundegrupper banken henvender seg til. Markedsrådet finner at det aktuelle vilkår innebærer en unødvendig risiko for den yngste aldersgruppen som DnB tilbyr Intro-konto. For aldersgruppen 15-17 år anser ikke Markedsrådet uten videre det aktuelle vilkår som urimelig. Siden DnB ikke har differensiert sitt tilbud, anses vilkåret i sin helhet for urimelig.

Markedsrådet finner videre å kunne slutte seg til Forbrukerombudets anførsler vedrørende tvangsgebyret. Markedsrådet kan ikke se at det foreligger særlig grunn til ikke å fastsette tvangsgebyr i denne saken. Imidlertid settes fristen for gjennomføring av de nødvendige endringer til tre måneder, slik DnB har bedt om. Videre finner Markedsrådet at formuleringen i Forbrukerombudets påstand er for vid, og justerer vedtaket i samsvar med dette.

Avgjørelsen er enstemmig.

1. Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 9a Den norske Bank ASA v/styrets formann å benytte følgende vilkår ved avtale om innskuddskonto med tilknyttet betalingskort for mindreårige:

«Pr. (…) foreligger disse beløpsgrensene: (…) For samlet betaling i betalingsterminal kr 10.000,- i en 4-døgns periode.»

2. Med hjemmel i markedsføri ngsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Den norske Bank ASA v/styrets formann skal betale kr 300.000,- i tvangsgebyr dersom ikke banken innen 3 måneder fra avsigelsen av vedtaket har endret vilkåret.