MR-2000-15: Forbrukerombudet – Norges Billigste Møbler AS

I Konkurransetilsynets brev av 24.3.99 og 17.8.99 ble Norges Billigste Møbler AS gjort oppmerksom på at påstanden «Norges billigste møbler» i annonse i Haugesunds Avis blant annet den 18.2.99 etter tilsynets oppfatning ikke kunne benyttes, med mindre det ble fremlagt dokumentasjon for at påstanden medførte riktighet.

Innklagede bestred dette, og saken ble oversendt Forbrukerombudet den 25.8.99. I brev av 3.9.99 ble Norges Billigste Møbler AS orientert om Forbrukerombudets syn, og til dette syntes innklagede å anføre at det var dekning for påstanden i navnet. I brev av 14.10.99 ble innklagede varslet om at saken ville bli brakt inn for Markedsrådet, og dette ble gjort ved ekspedisjon av 4.5.00.

Saken ble behandlet i Markedsrådets møte 20.11.00. Forbrukerombudet v/rådgiver Jo Gjedrem møtte for å redegjøre for saken.

At påstanden benyttes i et etablert firmanavn, utelukker etter Forbrukerombudets syn ikke at forholdet rammes av markedsføringsloven.

I tidligere praksis er det lagt til grunn at det var adgang til å gripe inn mot villedende firmabetegnelser med hjemmel i konkurranseloven av 1922, jf. Konkurranselovkomitéens innstilling s. 12.

I sak 8/78 forbød Markedsrådet firmaet Fabrikkutsalget AS å bruke betegnelsen «fabrikk» i sitt firmanavn, fordi firmaet verken drev salg av egenproduserte varer på produksjonsstedet eller holdt særlige lave priser.

Det er forutsatt i markedsføringslovens forarbeider, jf. drøftelsen i Ot.prp. nr. 57 (1971-72) s. 26-27, at markedsmyndighetene har anledning til å gripe inn mot lovstridig markedsføring også om forholdet faller inn under firma- eller varemerkelovgivningen. Forbrukerombudet er uenig i at drøftelsen kun er relevant vedrørende inngrep i forhold til urettmessig etterligning av andres produkter, da uttalelsen må anses for å gi uttrykk for et generelt prinsipp. Det kan heller ikke ses at drøftelsen må fortolkes i motsatt retning.

Videre fremgår det av begrunnelsen for forslaget fra komitéens mindretall om behovet for en spesialbestemmelse for etterligning av produkter m.v., som departementet tar til følge, at det ikke er tvilsomt at et produkt kan være beskyttet mot etterligning etter generalklausulen, uansett om produsenten av det etterlignede produkt kunne fått beskyttelse etter patent- eller mønsterloven, jf. Rt. 1959 s. 712.

Det fremgår klart av dette at det er forutsatt at det vil være tilfelle hvor markedsføringsloven vil komme til anvendelse selv om forholdet også faller inn under annen lovgivning, som i disse tilfellene varemerke og firmalovgivningen og patent- eller mønsterloven. Selv om drøftelsen her relaterer seg til forretningskjennetegn og etterligning av annens produkt, jf. markedsføringsloven § 8a, noe Markedsrådet var klar over ved behandlingen av sak 8/78, er det ingenting som tilsier at saken skulle stille seg annerledes når det gjelder andre bestemmelser i markedsføringsloven. Det som avklares i forarbeidene, er at gen eralklausulen vil kunne komme til anvendelse. Når det gjelder en spesialbestemmelse som markedsføringsloven § 8a, er det hevet over enhver tvil at denne vil kunne få anvendelse. Etter Forbrukerombudets syn må det følge av dette at vurderingen etter markedsføringsloven skal foretas på selvstendig grunnlag uavhengig av om forholdet også faller inn under firmaloven.

Det er dessuten forutsatt i firmaloven at firma kan være i strid med annen lovgivning, jf. § 2-5. Konsekvensen av at firma strider mot annen lovgivning er således at firma også vil være i strid med firmaloven. At firmaloven § 2-3 har noe av samme innhold som markedsføringsloven § 2, kan heller ikke føre til et annet resultat.

Markedsføringsloven § 2 rammer villedende fremstilling. Det fremgår av forarbeidene s. 10-11 at man har ønsket å ramme bredt når det gjelder kommunikasjonsformer, og at de sentrale vurderingskriterier vil være om fremgangsmåten kan påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester og andre ytelser og dessuten er egnet til å villede forbrukere. I markedsføringsloven § 19 annet ledd gis en definisjon av ordet «fremstilling»:

«Med fremstilling mener loven enhver form for meddelelse eller utsagn i tale, skrift, eller på annen måte, således også betegnelser, bilder, demonstrasjoner, emballasjens form, størrelse eller utstyr o.l.»

Firma må klart rammes av uttrykket «enhver form for meddelelse» når det ligger et budskap i firmaet. Dette er også lagt til grunn i Markedsrådets sak 8/78. I annonsene den 18.2.99 og 21.6.00 kan det ikke være tvilsomt at det ligger en «form for meddelelse» gjennom firmanavnet og at dette er egnet til å påvirke etterspørselen. Firmanavnet er i dette tilfellet en typisk annonsepåstand. At påstanden er firma, fratar den ikke verdi som en meddelelse. Det vil ikke være noen grunn for forbrukerne å tro at innholdet i påstanden skal være mindre riktig fordi det er et firma.

Det vil medføre en sterkt innskrenkende fortolkning å hevde at formuleringen «enhver form for meddelelse» i markedsføringsloven § 19 ikke omfatter firmanavn som er utformet som et prisløfte. Innklagede foretar en sammenligning med reguleringen av alkohol- og tobakksreklame, men dette må anses for å ha liten relevans. Presisering i alkohollovens § 9-2 og tobakkskadelovens § 2 om at reklameforbudet også gjelder for reklame for andre varer av samme merke, ble inntatt i 1997. Å ta lovendringer foretatt i disse to forbudslovene til inntekt for at lovgiver har ment at en bestemmelse som trådte i kraft i 1972 skal tolkes sterkt innskrenkende, er i beste fall anstrengt. «Snikreklame» for alkohol og tobakk i markedsføringen av andre produkter er for øvrig også et annet forhold enn det foreliggende. Markedsføringsloven er så vidt klar på at den foreliggende type ytringer kan rammes at det ikke har vært behov for tilsvarende presisering i denne loven. Endringer i andre lover kan da ikke tillegges vekt.

Bruken av firmanavnet må anses å være en meget aktiv form for markedsføring som utvilsomt skaper forventninger hos forbrukerne.

Innklagede anfører at Foretaksregisteret har godkjent selskapets firma med endelig virkning, og at Markedsrådet ikke har kompetanse til å overprøve dette i medhold av markedsføringsloven.

Utgangspunktet er at når et forhold faller inn under markedsføringsloven kapittel 1, vil forholdet også ligge under Forbrukerombudets og Markedsrådets kompetanse, jf. markedsføringsloven §§ 12 og 13.

Både markedsføringsloven § 2 og firmaloven § 2-3 rammer villedende fremstilling/firma. Foretaksregisteret håndhever firmaloven og Forbrukerombudet håndhever markedsføringsloven. Det er ingen motsigelse i at to eller flere organer har overlappende kompetanse, jf. Eckhoff (Rettskildelære 4. utg.) s. 331. Han sier videre på s. 144:

«Ganske stor praktisk betydning har spørsmålet om bestemmelser som gir kompetanse til et offentlig organ, kan tolkes antitetisk, slik at kompetansen må anses for eksklusiv. Når det dreier seg om forvaltningsmyndighet, besvares spørsmålet normalt med nei – hvis det ikke er særlige holdepunkter i ordlyd, forarbeider eller lignende for å anse kompetansen for eksklusiv.»

Det er ikke omstridt at Foretaksregisteret har kompetanse til å vurdere firmanavn også i forhold til markedsføringsloven. Det kan derimot ikke påpekes holdepunkter for at kompetansen er eksklusiv. Det finnes flere eksempler på at Markedsrådets og Forbrukerombudets arbeidsområde overlapper med andre organer. Det kan nevnes at både Konkurransetilsynet og Forbrukerombudet har kompetanse når det gjelder markedsføring av kredittilbud, og at både Kredittilsynet og Forbrukerombudet har kompetanse i forhold til markedsføring av lån. Når det ikke finnes særlige holdepunkter i ordlyd eller forarbeider for at Foretaksregisteret skal være alene om å vurdere hvorvidt et firmanavn kan anses som urimelig eller villedende markedsføring, må dette innebære at Markedsrådet og Forbrukerombudet beholder sin kompetanse etter markedsføringsloven. At det kun er Foretaksregisteret som kan registrere firmanavn, er et annet forhold.

Dersom Foretaksregisteret skulle kunne godkjenne bruken av et firmanavn for all fremtid, ville dette føre til en uholdbar rettstilstand. Situasjonen kan endre seg, slik at det som var riktig ved registreringen, ikke lenger er riktig. Foretaksregisteret har da ikke anledning til å gripe inn, og det er således behov for at markedsmyndighetene kan prøve selskapsnavnet. Dersom enhver påstand skulle kunne benyttes bare fordi den en gang var blitt registrert som firma, ville dette medføre en uthuling av regelverket.

Som nevnt viser firmaloven § 2-5 til annen lovgivning. Også dette tilsier at kompetansen ikke er ment å være eksklusiv.

Foretaksregisterloven § 5-1 pålegger en plikt til å foreta en prøving av det som kommer inn til registrering. Det kan da spørres om dette medfører at Foretaksregisteret får en eksklusiv kompetanse. Til dette bør det bemerkes at det i bestemmelsen ikke sies noe om at den kompetanse som gis, skal være eksklusiv, og det er heller ingen støtte for et slikt synspunkt i forarbeidene til firmaloven. Det må da være hovedregelen om overlappende kompetanse som kommer til anvendelse.

Foretaksregisteret og Markedsrådet vil dessuten vurdere forskjellige forhold. Foretaksregisteret vurderer om navnet kan føres inn i registeret, mens Markedsrådet vurderer bruken av navnet i selskapets markedsføring. For Markedsrådet vil det være forbrukerhensynene som tillegges vekt, mens Foretaksregisteret vil se hen til andre forhold.

Forbrukerombudet anfører videre at det ved kontakt med Foretaksregisteret ble opplyst at man der ikke foretok noen prøving av innkomne navneforslag i forhold til markedsføringsloven. Det ble antatt at man hadde kompetanse til å prøve dette, men at dette aldri ble gjort. I forhold til foretaksregisterloven § 2-3 ble det foretatt en viss gjennomgang, men denne var forholdsvis begrenset. Prøvingen gikk særlig ut på å forhindre urettmessig registrering av navn som inneholdt ord som det kreves konsesjon for å kunne benytte i selskapsnavn, for eksempel «apotek» og «bank». Dersom Foretaksregisteret etter registrering av et firma finner at navnet er i strid med en lovbestemmelse, kan registeret for øvrig ikke slette navnet. Når det foreligger dom for forholdet, kan registeret imidlertid opplyse på firmaattesten at navnet er ulovlig.

Innklagedes påstand om at det vil føre til en uholdbar og uhåndterlig rettstilstand dersom også markedsmyndighetene skal kunne prøve selskapsnavn, er ikke riktig. Det kan neppe anses som et problem at de svært få selskapene som benytter prisløfter eller andre typiske markedsføringspåstander som en del av navnet, må være forberedt på å kunne dokumentere påstandene overfor Forbrukerombudet. Det finnes som kjent en rekke lover og offentlige organer et firma må forholde seg til. Uansett om navnet er registrert, må dessuten Norges Billigste Møbler AS selv bære ansvaret for å ha valgt et navn som er i strid med markedsføringsloven.

Markedsføringsloven § 1 setter forbud mot at det i næringsvirksomhet foretas handling som er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk. Markedsføringsloven § 2 setter forbud mot uriktig eller på annen måte villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter varer og tjenester.

I forarbeidene diskuteres hvem som har bevisbyrden for en fremsatt påstand i forbindelse med markedsføringsloven § 2, og det fremgår at i mange tilfelle vil det være naturlig at den som fremsetter påstanden må sannsynliggjøre den.

Markedsrådet la i tidlig praksis til grunn at hjemmelen for omvendt bevisbyrde fantes i markedsføringsloven § 1, jf. Markedsrådets sak 2/74. Anvendelsen av markedsføringsloven § 1 er imidlertid nært knyttet opp mot markedsføringsloven § 2. Utgangspunktet for vurderingen av en aktuell annonse i disse sammenhenger er om den er villedende. Når det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta stilling til om annonsen er villedende, pålegges avsenderen bevisbyrden i henhold til markedsføringsloven § 1. Det anses således som urimelig overfor forbruker etter markedsføringsloven § 1 å benytte en påstand så lenge innholdet i påstanden ikke er dokumentert.

I Markedsrådets vedtak i slike saker angis gjennomgående markedsføringsloven § 1 som hjemmel for å forby det udokumenterte utsagnet. Det er likevel klart, og fremgår av Markedsrådets drøftelser, at når man finner å kunne kreve dokumentasjon for en påstand i henhold til markedsføringsloven § 1, har man først tatt stilling til om det gjelder en påstand som er egnet til å villede etter markedsføringsloven § 2, dersom den ikke medfører riktighet.

Forbrukerombudet har for øvrig etter en nærmere vurdering funnet å endre sin påstand for Markedsrådet i tråd med Markedsrådets utforming av tidligere vedtak, slik at påstanden ikke inneholder en henvisning til markedsføringsloven § 2. Endringen innebærer ingen endret rettslig vurdering.

Det følger av sikker praksis at et markedsføringstiltak må vurderes på grunnlag av det umiddelbare inntrykk det skaper. Det er altså ikke avsenders mening, men hvordan budskapet blir oppfattet som har betydning i forhold til markedsføringsloven.

Etter Forbrukerombudets vurdering vil det være mest naturlig å oppfatte påstanden «Norges billigste møbler» som en generell påstand om at firmaet kontinuerlig har de laveste prisene på møbler i Norge. Dersom dette ikke er tilfelle, vil utsagnet være villedende.

Det er viktig at forbrukerne kan innrette seg i tillit til at det gis korrekte prisopplysninger i markedsføringen. Et generelt utsagn om å være billigst, vil i stor grad føre til at forbrukere handler i tiltro til at dette er korrekt, uten å sjekke andre forhandleres priser. Det er derfor viktig at påstander som benyttes, faktisk er riktige.

I dette tilfellet bruker innklagede navnet svært aktivt i markedsføringen, og dette skaper forventninger hos forbrukerne. Det er følgelig ikke riktig slik innklagede anfører, at firmaet ikke brukes i markedsføringen. Forbrukerombudet kan heller ikke se at det kan være grunnlag for å mene at utsagnet er en så åpenbar overdrivelse at det av den grunn ikke kan anses villedende.

Markedsrådet har i flere saker tatt stilling til bruken av superlativer i markedsføringen, og funnet det urimelig å benytte uttrykk som «best», «billigst» og «størst» uten at utsagnene kan dokumenteres. Det vises i denne forbindelse til sak 2/74, 2/75, 9/79, 23/92, 24/94, 23/96 og 32/99.

Når det gjelder en generell billigst-påstand som i dette tilfellet, er det ikke nok å dokumentere at man samlet sett er billigst. Den næringsdrivende må også dokumentere at man er billigst på hvert enkelt produkt for å kunne benytte utsagnet. Norges Billigste Møbler AS har imidlertid ikke forsøkt å legge frem noen dokumentasjon for at billigst-påstanden medfører riktighet.

Norges Billigste Møbler AS` bruk av påstanden «Norges billigste møbler» i firmanavnet må etter dette anses for å være urimelig og villedende overfor forbrukerne, og således i strid med markedsføringsloven § 1.

Med mindre særlige grunner tilsier noe annet, skal vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet fastsette et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres, jf. markedsføringsloven § 16. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Når det gjelder tvangsgebyrets størrelse, fremgår det av forarbeidene at dette enten kan fastsettes som et engangsbeløp, eller som et løpende gebyr pr. overtredelse eller over tid.

Tvangsgebyrets størrelse skal i henhold til forarbeidene fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold. Det er ikke grunnlag for å se hen kun til firmaets overskudd, da også salgsinntekter og andre økonomiske forhold må tas med i betraktningen. Tvangsgebyret skal videre settes så høyt at det ikke lønner seg for den næringsdrivende å overtre vedtaket. Hvis vedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Etter Forbrukerombudets syn bør tvangsgebyret skjønnsmessig settes til kr 200.000.

Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:

«1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 1 forbyr Markedsrådet firmaet Norges Billigste Møbler AS i sin markedsføring å benytte påstanden «Norges billigste møbler» i sitt firmanavn, så lenge påstanden ikke er dokumentert.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at firmaet Norges Billigste Møbler AS skal betale kr 200.000 i tvangsgebyr, dersom firmaet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.»

Etter innklagedes oppfatning er saken foranlediget av de etablerte bedrifter i bransjen i samme område. Det er ikke representanter for forbrukerinteressene som har hatt innvendinger mot innklagedes virksomhet.

Prinsipalt anføres det at Markedsrådet ikke har kompetanse til å gjøre inngrep. Dette begrunnes med at det her dreier seg om et selskaps lovlig godkjente og registrerte firma, som i motsetning til alminnelige markedsføringstiltak ikke omfattes av markedsføringslovens generalklausul.

Forbrukerombudet har referert en rekke av Markedsrådets avgjørelser. Av disse er det imidlertid kun én sak, sak 8/78, som dreier seg om påstander som fremkommer i et selskaps firma. De øvrige avgjørelser vil således ikke være relevante i saken.

Når det gjelder spørsmål om inngrep overfor en godkjent firmabetegnelse, er det lite veiledning å finne i lovforarbeider, juridisk teori og rettspraksis. For så vidt gjelder Markedsrådets avgjørelse i sak 8/78, har den ikke vært undergitt domstolsprøving. Avgjørelsen kan følgelig ikke tillegges noen absolutt og avgjørende presedensvirkning. Avgjørelsen er dessuten basert på et uriktig rettslig grunnlag, da henvisningen til drøftelsen i Ot.prp. nr. 57 (1971-72) s. 26-27 er misvisende. Konkurranselovkomitéen kom til en helt annen konklusjon enn det Forbrukerombudet og Markedsrådet har forutsatt. En nærmere gjennomgang viser at det ikke ble forutsatt at markedsmyndighetene hadde adgang til å gripe inn overfor lovstridig markedsføring også om denne falt inn under firma- eller varemerkelovgivningen. Redegjørelsen dreier seg kun om urettmessig etterligning av annens produkt, altså et helt annet forhold enn i foreliggende sak. Problemstillingene i forhold til markedsføringsloven § 8 a er særegne, og vurderingene omkring dette kan ikke overføres til andre bestemmelser. Uttalelsen gjelder kun forholdet mellom generalklausulen og eventuelle «små generalklausuler». Forholdet til spesiallovgivningen er ikke drøftet utover at flertallet i komitéen ikke fant det nødvendig med en særklausul fordi det ble antatt at forholdet i tilstrekkelig grad var regulert av annen lovgivning. Departementet var imidlertid av en annen oppfatning, og valgte derfor et uttrykkelig etterligningsforbud. Det er altså ikke tale om overlappende kompetanse, da det her nettopp ble ansett at behovet ikke var tilstrekkelig dekket i spesiallovgivningen.

Etter innklagedes oppfatning må uttalelsene tolkes antitetisk, slik at kompetansen til inngrep på firmalovgivningens område skal være eksklusiv for Foretaksregisteret. I motsatt fall måtte lovgiver uttrykkelig ha fastsatt noe annet. Det er da ikke grunnlag for at også markedsmyndighetene skal ha et eget system for dette. Resultatet av et slikt dobbelt system kunne bli at et selskapsnavn som er prøvet og godkjent av Foretaksregisteret, senere blir underkjent av markedsmyndighetene, med påfølgende tap i form av bortkastede utgifter til markedsføring, skilting mv. Dette ville vært i strid både med legalitetsprinsippet og hensynet til forutberegnelighet. Alternativt kunne resultatet bli at enhver bedrift som var i tvil om rettmessigheten av selskapets navn, måtte søke Forbrukerombudets vurdering samtidig med registreringen i Foretaksregisteret. Dette kan neppe ha vært meningen. Dersom markedsmyndighetene mener å ha behov for en så vidt omfattende og usedvanlig inngrepsmulighet, fordrer dette klar hjemmel i lov, noe som ikke foreligger. Hjemmel til slike inngrep kan klart ikke tilegnes gjennom egne forvaltningsvedtak.

Markedsmyndighetene har en viss adgang til inngripen overfor firmabetegnelser når det gjelder etterligning av annens kjennetegn. Dette er imidlertid tilfeller hvor Foretaksregisteret ikke har noen praktisk mulighet til forhåndskontroll, og den næringsdrivende uansett risikerer å måtte endre sitt firma. At det foreligger en slik bestemmelse, kan følgelig ikke tillegges betydning i forhold til den foreliggende sak.

Foretaksregisterets godkjennelse av firmaet må anses for å være endelig. Før selskapsnavnet godkjennes, skal det etter firmalovens § 2-3 undersøkes at firmaet ikke er «egnet til å villede». I tillegg kommer retningslinjene for prøvingen i foretaksregisterloven § 5-1. Disse bestemmelsene må anses som klare holdepunkter for at kompetansen skal være eksklusiv. Foretaksregisteret har således kompetanse og plikt til å prøve forholdet til markedsføringsloven, og det er åpenbart at denne oppgaven også utføres av Foretaksregisteret. Det vises til Gudmund Knudsens kommentarer til firmalovens § 2-3 i Karnov (1996):

«§ 2-3 gir uttrykk for et grunnleggende krav til firmaet. Det må ikke gi et uriktig inntrykk av firmainnehaveren eller den virksomhet firmainnehaveren driver. Forbudet mot at firmaet ikke må være egnet til å villede inneholder et krav om at firmaet ikke må gi uriktige forestillinger om virksomhetens art og omfang, Rt. 1903 s. 92 og Rt. 1922 s. 110. Et firma som inneholder åpenbare overdrivelser o.a. som omsetningskretsen ikke vil regne med er korrekte men bare brukes som blikkfanger, vil ikke være i strid med villedingsforbudet. Rt. 1937/472 og Rt. 1955/968.»

Dersom Forbrukerombudet skulle få medhold i sitt syn, ville resultatet bli at to uavhengige organer skulle praktisere den samme lov, endog med en avvikende forståelse av samme bestemmelse. I så fall ville det oppstå problemer vedrørende hvilket av de to instansers synspunkt som skulle være avgjørende for firmaets rettigheter og plikter.

Det kan videre påpekes at tilsvarende problematikk kom opp i forbindelse med praktiseringen av forbudene mot alkohol- og tobakksreklame for så vidt gjelder firmalogoer og lignende. Lovgiver fant da at hjemmelen for forbud ikke var tilstrekkelig, og besørget en presisering i de aktuelle lover for å vise at også dette skulle rammes. En tilsvarende presisering mangler i markedsføringsloven § 19, og dette må være fordi man ikke har ment å ramme slike tilfeller med bestemmelsen.

I den foreliggende sak er selskapsnavnet kontrollert og godkjent av Foretaksregisteret i forhold til reglene i markedsføringsloven. Innarbeidelsen av firmaet i markedet siden 1998 har medført betydelige kostnader. Markedsmyndighetene kan da ikke ha anledning til av eget tiltak å overprøve Foretaksregisterets godkjennelse i ettertid. Det bør samtidig påpekes at når firmaet er godkjent av kompetent organ, vil selskapet ikke ha noen foranledning til å anta at navnet likevel ikke skulle være tillatt å benytte fordi et annet forvaltningsorgan har et annet syn.

Subsidiært anfører innklagede at firmaet ikke vil rammes av markedsføringslovens §§ 1 og 2, selv om forholdet skulle være omfattet av loven og Markedsrådets kompetanse.

Et selskaps firma kan ikke anses som en meddelelse eller et utsagn i forho ld til markedsføringsloven § 19. Dette vises også ved at definisjonen i bestemmelsens annet ledd retter seg mot alminnelig markedsføring og ikke mot firmabetegnelser, og det kan ikke anses som noen sterkt innskrenkende tolkning å utelate firmanavn. Bedriftens navn benyttes dessuten ikke som del av den alminnelige markedsføring, annet enn at firmaet naturligvis angis. At navnet benyttes i annonser og andre sammenhenger, kan ikke anses som markedsføring. Det er heller ikke overfor omverdenen gitt inntrykk av at betegnelsen skulle reflektere faktiske forhold. Dette medfører at selskapsnavnet ikke er egnet til å villede.

Etter innklagedes oppfatning er det foreliggende firma ikke «egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av» varer, og rammes således ikke av loven. De avgjørelser som er påberopt av Forbrukerombudet, dreier seg om bruk av superlativer i selve annonseteksten, og skiller seg følgelig fra det foreliggende tilfelle, hvor superlativet er benyttet kun i selskapets firma. De nevnte avgjørelsene kan derfor ikke tillegges vekt i saken, hvor vurderingstemaet er i hvilken grad utsagnet er egnet til å påvirke i egenskap av ledd i bedriftens navn. Innklagede kan ikke se at navnet har noen slik effekt.

Heller ikke Markedsrådets avgjørelse i sak 8/78 tilsier at det foreliggende firma må rammes. I den saken var forholdet at bedriften uriktig kalte seg et fabrikkutsalg, noe som var egnet til å skape forventninger. I den aktuelle sak vil navnet ikke skape reelle forventninger hos forbrukerne.

Firmaet innebærer videre en så vidt åpenbar overdrivelse at det ikke er egnet til å villede eller påvirke etterspørselen. Det vises i den sammenheng til uttalelser i Løchens kommentarutgave til markedsføringsloven (1987) på s. 62 og 66, samt til den såkalte «Bjørnelærdommen» i Rt. 1937 s. 472.

Vurderingstemaet blir etter dette om den alminnelige, forstandige forbruker må forstå at firmabetegnelsen ikke uten videre gjenspeiler reelle prisforhold. Dette må etter innklagedes oppfatning være åpenbart for enhver.

For øvrig mener innklagede at firmaet også har de laveste prisene på møbler i Norge, og anfører at firmaets priser ligger ca. 10-40% under prisnivået hos andre møbelhandlere. Innklagede finner imidlertid at det ikke er behov for å dokumentere dette, da forholdet uansett faller utenfor Markedsrådets kompetanse.

Vedrørende tvangsgebyr viser innklagede til at regnskapet for 1998 viser et underskudd på kr 34.190,-, mens resultatet for 1999 ble et overskudd på kr 100.602,-. Et eventuelt tvangsgebyr på kr 200.000,- synes da å være vesentlig for høyt. I tillegg anfører innklagede at dersom Forbrukerombudet får medhold for sitt syn, må saken påregnes brakt inn for Sivilombudsmannen eller domstolene. For å unngå ubotelige skadevirkninger dersom dette ikke har oppsettende virkning, bør tvangsgebyr ikke ilegges.

Innklagede finner på denne bakgrunn dels at det ikke er materielt grunnlag for inngrep, dels at Markedsrådet ikke har kompetanse til å behandle saken.

Innklagede har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:
Saken avvises.

Subsidiært:
Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.

I begge tilfeller:
Norges Billigste Møbler AS tilkjennes erstatning for sine saksomkostninger.»

Det er på det rene at Foretaksregisteret vurderer selskapsnavn når disse sendes inn for registrering, og at Foretaksregisteret har anledning til å vurdere navn også i forhold til markedsføringsloven. Etter Markedsrådets oppfatning foreligger det imidlertid ikke tilstrekkelige holdepunkter i de påberopte kilder i lov og forarbeider til å anta at Foretaksregisteret skulle ha eksklusiv kompetanse på dette området.

Den foreliggende praksis når det gjelder hvorvidt Markedsrådet har kompetanse til å prøve selskapsnavn, begrenser seg til den tidligere avgjørelse i sak 8/78. I denne saken kom Markedsrådet til at påstander i firmanavn kunne prøves av Markedsrådet.

Det kan videre etter Markedsrådets oppfatning ikke ses at rettstilstanden vil bli uholdbar dersom markedsmyndighetene skulle ha adgang til å prøve markedsføringspåstander fremsatt i firmanavn. Tvert i mot ville det kunne føre til uheldige resultater dersom dette ikke var tilfelle. Dersom Foretaksregisteret skulle ha foretatt en prøving i forhold til markedsføringsloven, og kommet til at en påstand i firmanavnet var korrekt, er det ikke gitt at dette alltid vil være tilfelle senere. Dersom det etter noen tid viser seg at påstanden ikke lenger medfører riktighet, vil Foretaksregisteret ikke ha mulighet til å gripe inn. Derimot vil markedsmyndighetene med sitt regelverk ha anledning til å forby bruken av påstanden. Det samme vil for øvrig være tilfelle dersom det i ettertid viser seg at det ikke var grunnlag for påstanden da firmaet ble godkjent av Foretaksregisteret. Med den oppfatning innklagede legger til grunn, ville en bedrift som en gang har fått registrert et firma, kunne fortsette å benytte dette i sin markedsføring selv om dette skulle vise seg å være svært feilaktig og villedende. Dette kan neppe være noen god løsning.

Markedsrådet vil for øvrig påpeke at Foretaksregisteret og Forbrukerombudet/Markedsrådet ikke har samme formål med sin virksomhet. Foretaksregisteret undersøker firmanavn først og fremst med sikte på firmalovgivningen, hvor hensynet blant annet til andre næringsdrivende er av betydning. Forbrukerombudet og Markedsrådet vurderer bruken av firmanavnet i markedsføringen etter markedsføringsloven, og hensynet til forbrukerne vil være det sentrale. Det er således forskjellig lovverk og forskjellige hensyn som vil stå i fokus.

Markedsrådet mener etter dette at Forbrukerombudet og Markedsrådet vil ha kompetanse til å prøve påstander fremsatt i firmanavn.

Det fremgår av det fremlagte markedsføringsmateriale at innklagede benytter firmanavnet aktivt i sin markedsføring. Innklagede kan derfor heller ikke høres med at påstanden ikke vil kunne rammes fordi den ikke brukes som en del av bedriftens markedsføring.

Det neste spørsmål blir da hvorvidt påstanden «Norges billigste møbler» er i strid med markedsføringsloven.

Markedsføringsloven § 2 gir blant annet uttrykk for et forbud mot å benytte uriktig eller villedende fremstilling, dersom denne er egnet til å påvirke etterspørselen etter varer, tjenester eller andre ytelser.

Den aktuelle påstand vil etter Markedsrådets oppfatning være villedende med mindre innklagede ikke bare er billigst totalt sett, men også på hvert enkelt produkt. Det må videre være hevet over tvil at utsagnet er egnet til å påvirke etters pørselen etter bedriftens varer.

Det følger videre av langvarig praksis at den som ønsker å benytte en påstand i sin markedsføring, må kunne dokumentere at påstanden medfører riktighet. Innklagede har ikke fremlagt noen dokumentasjon overhodet for at bedriften holder lavere priser enn andre møbelhandlere. Markedsrådet finner på denne bakgrunn at påstanden er i strid med markedsføringsloven § 1.

I samsvar med Forbrukerombudets påstand vil det følgelig bli nedlagt forbud mot bruk av påstanden i navnet i innklagedes markedsføring. I motsetning til i sak 8/78 blir det ikke nedlagt forbud mot at innklagede benytter utsagnet i sitt firma. Forbudet retter seg kun mot bruken av påstanden i selskapets markedsføring. Imidlertid vil bruken av firmanavnet i de aller fleste sammenhenger måtte oppfattes som markedsføring. Dette er ikke tvilsomt når det gjelder annonser i media, men i tillegg antar Markedsrådet at også bruk av navnet på visittkort, i brevhodet på firmaets brev, ved skilting osv. vil måtte anses som markedsføring. Bruken av navnet må således innskrenkes i vesentlig grad. Det vil imidlertid være opp til innklagede å vurdere hvorvidt firmaet likevel vil være tjent med å beholde navnet.

Markedsrådet finner ikke at det foreligger særlige grunner til å unnlate å ilegge tvangsgebyr, og er enig med Forbrukerombudet når det gjelder størrelsen på tvangsgebyret.

Forbrukerombudets påstand blir etter dette å ta til følge.
Avgjørelsen er enstemmig.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at firmaet Norges Billigste Møbler AS skal betale kr 200.000,- i tvangsgebyr, dersom firmaet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.