MR-2000-26: Forbrukerombudet – Norges Treningssenterforbund

Forbrukerombudet og Norges Treningssenterforbund har i forhandlinger blitt enige om en rekke av vilkårene i kontrakten. Partene ble imidlertid ikke enige for så vidt gjelder punkt 10, som lyder:

«Undertegnede plikter å la seg dopingteste på oppfordring av Norges Idrettsforbunds dopinggruppe. Ved positiv test vil medlemmet bli utestengt fra studioet i 24 måneder. Å nekte å la seg dopingteste får samme konsekvens som positiv test.»

Saken ble brakt inn for Markedsrådet ved ekspedisjon av 02.10.2000. Behandlingen av saken fant sted den 20.11.2000. For Forbrukerombudet møtte fungerende kontorsjef Bente Øverli, mens innklagede var representert av styremedlem Martin Christoffersen.

En del av forbundets virksomhet er knyttet til antidopingarbeidet. I den forbindelse har forbundet hatt en samarbeidsavtale med Norges Idrettsforbund vedrørende utføring av dopingtester. Denne avtalen har nå falt bort, og innklagede opplyser at vilkårets ordlyd derfor må endres på dette punkt.

Innklagedes standardkontrakt gir treningssenteret rett til å dopingteste samtlige medlemmer. Medlemmet kan pålegges dopingtesting ved å avlegge urinprøve uten å ha gitt samtykke i det enkelte tilfelle. Det testes ifølge innklagede kun på anabole steroider, som er en gruppe syntetiske stoffer med samme virkning som testosteron. Dersom medlemmet nekter å la seg dopingteste, anses positiv dopingtest for å være avlagt.

Innmelding ved et treningssenter er en frivillig avtale mellom to parter hvor det i utgangspunktet er avtalefrihet. Et treningssenter kan sette vilkår for bruk av deres tilbud.

Avtalefriheten begrenses imidlertid blant annet av markedsføringsloven § 9a. Det følger av denne bestemmelsen at vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbruker kan forbys dersom de finnes urimelige. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balansen mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet. Det må videre tas hensyn til senterets behov for vilkåret og vilkårets betydning for forbrukeren. Det må foretas en avveining av hensynene.

Vilkåret saken gjelder, er en del av standardkontrakten innklagede vil anbefale sine medlemmer. Dette må anses som et kontraheringsvilkår, det vil si et vilkår det enkelte treningssenter setter for at forbrukeren overhode skal kunne trene på senteret. Slike vilkår faller inn under markedsføringsloven § 9a og Forbrukerombudets kompetanse, jf. NOU 1976:61, side 87, første spalte.

Ved vurderingen av om avtalevilkår er urimelige, vil lovgivningen på området eller tilsvarende områder være av betydning. Ifølge forarbeidene til markedsføringsloven § 9a er det klart at avtalevilkår ikke må inneholde bestemmelser i strid med preseptorisk lovgivning. Kontraktsvilkår kan avvike fra deklaratoriske rettsregler. I standardkontrakter vil det imidlertid være et rimelig utgangspunkt å vurdere kontraktsvilkårene på bakgrunn av de deklaratoriske reglene (Ot.prp. nr. 38 (1979-80) s. 18). Det må også ses hen til hvordan forbrukerens re ttsstilling ville vært uten vilkåret, og om eventuelle avvik er saklig begrunnet.

Det finnes i dag ingen lovgivning som direkte regulerer treningsavtaler. Bruk av doping er i dag ikke forbudt, jf. straffeloven § 162b. Det aktuelle vilkåret reiser imidlertid spørsmål etter personregisterloven.

Norges Treningssenterforbund har gitt uttrykk for at bruk av doping gir et uønsket miljø. Forbrukerombudet har stor forståelse for at det er ønskelig å forhindre dopingbruk på treningssentre. Bruk av anabole steroider har alvorlige bivirkninger, og kan føre til økt aggressivitet og psykiske forstyrrelser som depresjoner og forvirringstilstander. Det er klart at bruk av doping er meget skadelig og at bekjempelse av dette er et viktig arbeid. Det vil imidlertid være grenser for hvilke virkemidler som kan tas i bruk for å oppnå dette.

De fleste som går på treningssenter har ingen befatning med dopingmidler. De driver ikke konkurranseidrett, der det skal vinnes på et rettferdig grunnlag, men trener i stor grad for seg selv for å holde seg i form. Avkreving av urinprøve fra en vanlig mosjonist, som for øvrig innordner seg etter treningssenterets reglement, vil kunne oppleves som en krenkelse av den fysiske integritet.

Innklagede har blant annet hevdet at vanlige mosjonister ikke vil bli testet, men kun enkelte som driver med ekstrem trening. Rimelighetsvurderingen etter markedsføringsloven § 9a må imidlertid foretas på grunnlag av de trykte vilkår slik disse uten videre forstås, jf. NOU 1976:61, side 84, første spalte. I henhold til vilkåret plikter samtlige som har inngått en slik avtale med treningssenteret å la seg teste, med eventuell etterfølgende registrering.

En person har som utgangspunkt et visst vern for sin personlige integritet. At dette er grunnleggende og viktige prinsipper i norsk rett, viser seg ved straffelovens bestemmelser blant annet om legemskrenkelse, og gjennom legalitetsprinsippet hvoretter myndighetene må ha hjemmel i lov for å sette i verk tiltak som gjør inngrep i den enkeltes rettssfære. Juridisk teori og praksis viser at det må ses hen til hvor inngripende tiltaket er. Det vises til lov om vegtrafikk av 18. juni 1965 nr. 4 § 22a som gir hjemmel for blodprøve eller utåndingsprøve, og lov om fengselsvesenet av 12. desember 1958 nr. 7 § 30a som gir hjemmel for å ta urinprøve m.v. av innsatte når det er grunn til mistanke om at de har brukt rusmidler. I Justisdepartementets handlingsplan for å bekjempe narkotika i fengslene fra september 1998, fremgår det at samtykke fra den innsatte ikke er tilstrekkelig for å utføre dopingtest ved urinprøve. Disse kildene viser at avkreving av urinprøve anses som forholdsvis inngripende.

Straffelovens og legalitetsprinsippets begrensninger gjelder i første rekke ufrivillige inngrep, men har likevel interesse for denne saken. For det første fordi det illustrerer at avkreving av urinprøve er et alvorlig inngrep i et menneskes fysiske integritet, som krever lovhjemmel når offentlige myndigheter krever slike tester. For det andre fordi det kan reises spørsmål ved hvor «frivillig» et samtykke til dopingkontroll i en standardkontrakt er.

Frivilligheten ved kontraktsinngåelsen vil i stor grad være illusorisk i den forstand at forbrukeren blir nødt til å gi sitt samtykke dersom han eller hun skal ha anledning til å benytte seg av treningstilbudet. Den enkelte forbruker vil ha liten eller ingen mulighet til å påvirke kontraktsvilkåret, som er ensidig satt fra treningssenterets side. I tillegg kommer at en stor andel av innklagedes medlemmer vil benytte vilkåret, hvilket medfører at det vil gjelde for mange mosjonister. Det er etter Forbrukerombudets syn urimelig at et privat treningssenter ved en standardkontrakt skal kunne betinge seg rett til tiltak som offentlige myndigheter må ha lovhjemmel for, og hvor lovhjemmelen generelt setter strenge restriksjoner for forutsetningene for og gjennomføringen av tiltaket, uavhengig av hvor aktverdig formålet er.

Det har videre vært reist spørsmål om sikkerheten ved dopingtester, herunder at bruk av medisiner eller kosttilskudd kan påvirke en dopingtest. Justisdepartementet har blant annet gitt uttrykk for at dersom det skal innføres et lovforbud mot dopingbruk, må det foreligge analysemetoder som gir tilstrekkelig sikre resultater. Hvis treningssentrene skal ha rett til å foreta dopingkontroll, må den enkelte mosjonist holde seg orientert om hvilke stoffer som vil være forbudt og kontrollere varedeklarasjonen på eventuelle preparater han eller hun benytter med henblikk på dette. Likevel vil det kunne være fare for at medlemmet risikerer å bli tatt for dopingbruk, og dermed bli utestengt fra treningssenteret, for eksempel fordi analysemetoden ikke er tilstrekkelig god, eller fordi varedeklarasjonen på preparatet ikke var fullstendig.

Det er etter Forbrukerombudets syn helt urimelig å kreve at en vanlig mosjonist skal holde seg så godt orientert når det gjelder doping, der dette i utgangspunktet er en fullstendig uaktuell problemstilling for vedkommende. Videre kan usikkerheten med analysemetodene medføre en uakseptabel usikkerhet for medlemmet.

Forbrukerombudet har vurdert standardkontrakten til S.A.T.S, som er Norges største treningskjede. Denne kontrakten inneholdt et lignende vilkår om dopingtesting. Vilkåret i kontrakten ble fjernet under forhandlingene med Forbrukerombudet.

Når det gjelder forholdet til personregisterloven, fremgår det blant annet av angjeldende vilkår at medlemmet ved positiv test vil bli utestengt fra senteret i 24 måneder. Vilkåret har på dette punkt blitt endret underveis, også etter at forhandlingene ble avsluttet. Dette har medført at resultatet av dopingtesten ikke lenger vil bli registrert i Norges Idrettsforbunds dopingkontrollregister. Vilkåret forutsetter imidlertid oppbevaring og registrering av opplysninger om medlemmer som har avgitt positiv test i det enkelte treningssenter. Datatilsynet er i sin uttalelse av 14.04.1997 av den oppfatning at treningssentrenes registrering av opplysninger om medlemmer reguleres av personregisterloven § 9, annet ledd, jf. forskrift av 21.12.1979 § 2-2 og kapittel 3. Disse bestemmelsene tillater ikke registrering av medlemmers misbruk av dopingmidler. Heller ikke treningssentrenes registrering av kunder som ikke er medlemmer av Norges Idrettsforbund tillates i henhold til forskriftens § 2-3 om kunde-, abonnement- og leverandørregistre.

Dersom treningssentrene kun finner å registrere at det har skjedd et kontraktsbrudd, vil etter Forbrukerombudets syn også slike opplysninger gå ut over det senteret kan kreve i henhold til personregisterlovens forskrifter av 21.12.1979.

Vilkåret tilrettelegger med dette en registreringspraksis som vil være i strid med personregisterloven med mindre det foreligger konsesjon, jf. personregisterloven § 9. Ifølge opplysninger fra Datatilsynet har ingen treningssentre slik konsesjon i dag. Forbrukerombudet anfører at Datatilsynet har opplyst at det ikke gis konsesjon for slik registrering, og anser derfor registering av denne typen opplysninger for å være i strid med personregisterloven.

Ny personopplysningslov, der konsesjon i stor grad blir erstattet med meldeplikt, er vedtatt og vil tre i kraft fra 01.01.2001. Registreringen vilkåret forutsetter, må imidlertid vurderes etter personregisterloven av 09.06.1978 nr. 48. Den nye loven gir overgangsbestemmelser som medfører at frist for å sende melding er et år fra ikrafttredelse av loven, jf. § 51.

Forbrukerombudet anser punkt 10 i standardkontrakten Norges Treningssenterforbund anbefaler sine medlemmer som urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a. Etter Forbrukerombudets mening må dopingbruk bekjempes på andre måter, for eksempel ved kriminalisering.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal det, med mindre særlige grunner tilsier noe annet, i vedtak som treffes av Markedsrådet eller Forbrukerombudet fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere overtres. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken. Når det gjelder tvangsgebyrets størrelse, fremgår det av forarbeidene at dette enten kan fastsettes som et engangsbeløp, eller som et løpende gebyr pr. overtredelse eller over tid. Forbrukerombudet anser det mest hensiktsmessig at tvangsgebyret i den foreliggende saken fastsettes som et engangsbeløp.

Tvangsgebyrets størrelse skal i henhold til forarbeidene fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av sakens art og innklagedes økonomiske forhold. Tvangsgebyret skal settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis forbudsvedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Forbrukerombudet har mottatt nærmere opplysninger om Norges Treningssenterforbunds omsetning i 1999.
Etter Forbrukerombudets vurdering bør tvangsgebyret fastsettes til kr 100.000,-.

Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:

«1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 9a forbyr Markedsrådet Norges Treningssenterforbund v/styrets formann å ha følgende vilkår i sin standard treningskontrakt som forbundet anbefaler sine medlemmer:

«Undertegnede plikter å la seg dopingteste på oppfordring fra Norges Idrettsforbunds dopinggruppe.»
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold hvor treningssenteret forbeholder seg rett til å dopingteste samtlige medlemmer.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 9a forbyr Markedsrådet Norges Treningssenterforbund v/styrets formann å ha følgende vilkår i sin standard treningskontrakt som forbundet anbefaler sine medlemmer:

«Ved positiv test vil medlemmet bli utestengt fra studioet i 24 måneder. Å nekte å la seg dopingteste får samme konsekvens som positiv test.»
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold som tilrettelegger en registrering som ikke er i samsvar med personregisterloven.

3. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Norges Treningssenterforbund ved styrets leder skal betale kr 100.000,- i tvangsgebyr dersom forbundet ikke innen 4 uker fra avsigelsen av vedtaket har endret punkt 10 i standardkontrakten, jf. punkt 1 ovenfor.»

Norges Treningssenterforbund opplyser at forbundets avtale med Norges Idrettsforbund vedrørende dopingkontroller nå er opphørt på grunn av manglende kapasitet fra Norges Idrettsforbunds side. Dette medfører at standardkontraktens vilkår vedrørende dopingkontroller må endres. Det er ikke avklart hvem som skal utføre testene i stedet for Norges Idrettsforbund. Norges Treningssenterforbund er imidlertid av den mening at hvem som skal stå ansvarlig for testingen, er av underordnet betydning i denne sammenheng.

Ifølge innklagede har medlemskontrakter med vilkår som gir anledning til å dopingteste treningssentrenes kunder, vært brukt i flere år. Forbundet ønsker å kunne fortsette med dette i et forsøk på å hjelpe treningssentrene i kampen mot doping.

Innklagede finner det ønskelig at alle kunder som trener på treningssentre tilknyttet Norges Treningssenterforbund skriver under på at de lar seg teste på bruk av anabole steroider, da det er dette som er problemet. Innklagede mener at det virker urettferdig og lite gjennomtenkt dersom det kun er medlemmer av Norges Idrettsforbund som skal dopingtestes. Det vises til at det dreier seg om private sentre med regler for kundene som trener der.

Avtalevilkåret kan ikke anses som urimelig overfor forbrukerne. Det mottas svært sjelden protester på vilkåret fra treningssentrenes medlemmer. De fleste støtter arbeidet mot bruk av doping, og synes det er en fordel å kunne trene på et dopingfritt senter. Norges Treningssenterforbund mener således at avtalevilkåret er uproblematisk.

Når det gjelder sikkerheten ved testene, anfører innklagede at det i Norge ikke er mulig å få i seg anabole steroider ved et uhell, og at innhold i kosttilskudd neppe vil slå ut på testene.

Dopingtester er dessuten kostbare og vanlige mosjonister vil normalt ikke bli testet. De som driver ekstrem trening vil ha større mulighet for å bli testet. Disse er lett synlige og kan kontaktes ved mistanke om doping. Denne gruppen er imidlertid blitt mindre på grunn av nye trender, og trener nå i stor grad ved sentre som ikke er tilsluttet Norges Treningssenterforbund.

Dopingmisbruket har i løpet at de siste årene endret karakter, slik at det nå er ungdommer fra 15-16-årsalderen som bruker anabole steroider. Disse ungdommene er gjerne vanlige gutter som nettopp har begynt å trene for utseendets skyld. I stor grad påvirker ungdommene hverandre til å bruke anabole steroider, mens doping vanligvis ikke forekommer for enkeltindivider. Doping er dermed et problem også ved sentre som er ment for mosjon. Det vises til at disse ungdommene ikke skiller seg ut ved treningssentrene. Innklagede mener at det således er behov for et «ris bak speilet» i form av et vilkår i medlemskontraktene som gir adgang til dopingtester. Innklagede ønsker å ha mulighet for å påvirke ungdom i riktig retning. Standardkontraktens vilkår vedrørende dopingtesting er således ment å virke forebyggende. Ifølge innklagede er det utført svært få dopingkontroller ved treningssentrene som er medlemmer av forbundet. Vanligvis forsøker man å løse problemene gjennom samtale med de kundene som mistenkes.

Det er i utgangspunktet dårlig reklame for treningssentrene at dopingtester skal være nødvendige, og mange av sentrene anvender derfor ikke noe vilkår vedrørende slike tester i sine medlemskontrakter. Det er derfor prisverdig at noen av forbundets medlemmer ønsker å fokusere på problemet og gjøre noe med det. Det anses således urimelig dersom disse sentrene ikke skal ha anledning til dette. Det anføres også at medlemmer i idrettslag automatisk blir medlem i Norges Idrettsforbund, og at de dermed kan underlegges dopingkontroll, og således risikere utestenging. Nekting av test vil også medføre utestenging. Vanligvis må man være medlem av et vanlig idrettslag for å være medlem av Norges Idrettsforbund, men også andre, slik som medlemmer av Friskis & Svettis, er medlemmer av forbundet. Det anføres at de fleste medlemmene også i Norges Idrettsforbund er mosjonister, og ikke toppidrettsutøvere.

Når det gjelder registrering av dopingtestede kunder, opplyser innklagede at det ikke finnes noe sentralt register, slik at kunden kun risikerer utestenging fra det aktuelle senteret.

For det tilfelle at Forbrukerombudet får medhold i sin klage, mener innklagede at treningssentrene som er tilknyttet Norges Treningssenterforbund ikke lenger vil ha noe middel i kampen mot dopingmisbruk. Ifølge innklagede er utestenging fra treningssenteret det eneste misbrukere av anabole steroider vil forstå. Det anføres at et slikt forbud vil være et uheldig signal i en tid der dop- og rusmisbruk blant ungdom er utbredt. Innklagede mener at dette ikke vil være i samsvar med myndighetenes ønske om å redusere eller hindre dopingmisbruk.

Innklagede har nedlagt følgende påstand:
«Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.»

Markedsrådet ser at arbeidet mot doping er av stor betydning, og at informasjon overfor og oppfølging av personer som mistenkes for å anvende dopingmidler således er viktig. Markedsrådet anser det for å være av vesentlig betydning at treningssentrene driver holdningsskapende arbeid på dette området. Markedsrådet ser det imidlertid slik at avkreving av urinprøve er et vesentlig inngrep i den personlige integritet. For at det offentlige skal kunne avkreve slike tester, kreves det lovhjemmel. Vegtrafikkloven § 22a og fengselsloven § 30a er eksempler på slik lovfesting. De fleste som trener ved treningssentrene, er mosjonister og ikke aktive idrettsutøvere. De fleste av dem har ingen befatning med dopingmidler. Det kan derfor stilles spørsmål ved om man i standardkontrakter skal kunne ha vilkår som gir treningssentrene rett til å avkreve medlemmene dopingtester, uten at disse gir samtykke i det enkelte tilfelle. Bruk av dopingmidler er for øvrig ikke ulovlig, jf. straffeloven § 162b.

Det utføres ifølge innklagede få dopingtester på treningssentrene, blant annet av økonomiske hensyn. Innklagede opplyser også at man ved treningssentrene som oftest samtaler med de medlemmene som mistenkes for dopingbruk, uten at det iverksettes dopingtest. Innklagede har også anført at det kun testes for anabole steroider. Markedsrådet oppfatter det slik at testing neppe anvendes i utide, men finner ikke å kunne legge vesentlig vekt på dette. Det er vilkårets ordlyd som sådan som skal vurderes. Vilkåret medfører at alle medlemmer i et treningssenter som benytter standardkontrakten, risikerer å måtte la seg dopingteste.

Etter Markedsrådets syn er det urimelig at et privat treningssenter i standardkontrakter skal kunne betinge seg at et medlem skal la seg dopingteste når treningssenteret ber om det. Som nevnt må offentlige myndigheter ha lovhjemmel for å foreta et slikt inngrep. Medlemmet må etter standardkontrakten gi sitt forhåndssamtykke for å få anledning til å trene på treningssenteret. Medlemmet har ingen mulighet til å reservere seg mot vilkåret, som er ensidig satt av treningssenteret. Markedsrådet mener at medlemmene må samtykke i hvert enkelt tilfelle når spørsmålet om dopingtesting blir tatt opp fra senterets side.

I tillegg kommer at det er uklart hva som anses som doping. Det finnes eksempler på at idrettsutøvere uten å ha vært klar over det har fått i seg stoffer som ga positiv dopingtest. Markedsrådet ser det slik at også vanlige mosjonister vil kunne innta slike stoffer, for eksempel som en del av sin medisin eller i form av kosttilskudd. Medlemmet må derfor holde seg godt orientert om hvilke stoffer som er forbudt, for ikke å risikere å bli tatt for dopingbruk, og dermed utestengt fra treningssenteret. Dersom varedeklarasjonen på det produkt medlemmet inntar ikke er fullstendig, vil medlemmet også kunne risikere utestengning.

Til innklagedes anførsel om at medlemmene av Norges Idrettsforbund har skrevet under på å la seg dopingteste, bemerker Markedsrådet at vilkårene for medlemsskap i Norges Idrettsforbund ikke er lagt frem for Markedsrådet, og er ikke gjenstand for vurdering av Markedsrådet i denne saken. Markedsrådet bemerker allikevel at medlemmer i idrettslag tilsluttet Norges Idrettsforbund har meldt seg inn i en forening med regler som ivaretar medlemmenes rettssikkerhet i blant annet denne type saker. Norges idrettsforbund har tvisteløsningsorganer, og medlemmer vil ha anledning til å påklage vedtak som blir truffet. Ved en positiv dopingtest avlagt på et treningssenter, vil det enkelte medlems rettssikkerhet ikke være ivaretatt på samme måte. Dersom treningsenteret beslutter å utestenge personen, vil han eller hun ikke ha noen mulighet for å få overprøvet avgjørelsen eller resultatet av testen. Konsekvensen av avlagt positiv test, det vil si utestenging, anses derfor også som et urimelig vilkår i seg selv.

Markedsrådet legger også vekt på at treningssentres eventuelle registrering av personer som har avlagt positiv dopingtest, eller som har nektet å la seg teste, ifølge det fremlagte synes å være ulovlig i henhold til personregisterloven.

På denne bakgrunn finner Markedsrådet etter en konkret vurdering at vilkåret er urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a. Forbrukerombudet har etter dette fått medhold. Markedsrådet har ingen bemerkninger til Forbrukerombudets anførsel for så vidt gjelder tvangsgebyr, og påstanden tas til følge også på dette punkt.

Vedtaket er enstemmig.

«Undertegnede plikter å la seg dopingteste på oppfordring fra Norges Idrettsforbunds dopinggruppe.»
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold hvor treningssenteret forbeholder seg rett til å dopingteste samtlige medlemmer.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 9a forbyr Markedsrådet Norges Treningssenterforbund v/styrets formann å ha følgende vilkår i sin standard treningskontrakt som forbundet anbefaler sine medlemmer:

«Ved positiv test vil medlemme t bli utestengt fra studioet i 24 måneder. Å nekte å la seg dopingteste får samme konsekvens som positiv test.»
eller vilkår med tilsvarende meningsinnhold.

3. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. § 12 fastsetter Markedsrådet at Norges Treningssenterforbund ved styrets leder skal betale kr 100.000,- i tvangsgebyr dersom forbundet ikke innen 4 uker fra avsigelsen av vedtaket har endret punkt 10 i standardkontrakten, jf. punkt 1 ovenfor.