MR-2001-09: N.N – Forbrukerombudet

Saken gjelder klage over Forbrukerombudets vedtak av 06.04.2000 etter markedsføringsloven § 14, jf. § 1 mot N.N.

Vedtaket hadde følgende ordlyd:
«1. Med hjemmel i markedsføringsloven § 14, jf. mfl. § 1, forbyr Forbrukerombudet N.N i fremtidig markedsføring å anvende reklame som ikke klart fremstår som reklame.

2. Med hjemmel i markedsføringsloven § 14, jf. mfl. § 1, forbyr Forbrukerombudet N.N i fremtidig markedsføring av slankeprodukter å adressere materialet direkte til barn og unge under 18 år.

3. Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf. mfl. § 14, fastsetter Forbrukerombudet at N.N skal betale kr. 200.000,- i tvangsgebyr dersom han overtrer eller medvirker til overtredelse av Forbrukerombudets vedtak.»

Bakgrunnen for vedtaket var et markedsføringstiltak fra Norgesdietten Pluss v/N.N som Forbrukerombudet i brev av 14.03.2000 anførte var i strid med markedsføringsloven. Det ble i brev av 24.03.2000 varslet om at forbudsvedtak kunne bli fattet, dersom det ikke ble sendt fyllestgjørende svar innen 29.03.2000. N.N ble i et eget brev varslet om at et eventuelt vedtak også ville bli rettet mot ham personlig.

Da svar ikke innkom innen fristen, ble vedtak fattet mot N.N den 06.04.2000. På vegne av N.N brakte advokat Tom E. Medalen saken inn for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 05.03.2001. Behandling av saken fant sted den 11.06.2001. Forbrukerombud Bjørn Erik Thon redegjorde for saken.

Markedsføringstiltaket for slankepreparatet Norgesdietten Pluss ble sendt ut av firmaet Norgesdietten Pluss med adresse Ensjøveien, Postboks 6099, 0601 Oslo. Det direkteadresserte tilbudsbrevet om å kjøpe preparatet var undertegnet av N.N.

Saken ble først behandlet i forhold til firmaet Norgesdietten Pluss v/N.N. I og med at firmaet Norgesdietten Pluss ikke var registrert i Brønnøysundregistrene eller på annen måte fremsto som selvstendig juridisk person, ble varselet om forbudsvedtak rettet direkte mot N.N, som har underskrevet tilbudet personlig.

Ifølge markedsføringsloven § 14 annet punktum kan vedtak som Forbrukerombudet treffer også rettes mot medvirkere, jf. § 12 annet ledd.

Det følger av forarbeidene til § 12 annet ledd at medvirkere omfatter: «enhver som handler på vegne av virksomheten, deltar i, eller står bak den ulovlige markedsføringen», jf. Ot.prp. nr. 34, s. 28.

Det stilles i markedsføringsloven således lave krav for å omfattes av begrepet. I det personlig adresserte tilbudsbrevet fremstår N.N som firmaets representant når det gjelder markedsføringen av slankepreparatet Norgesdietten Pluss.

På denne bakgrunn fastholder Forbrukerombudet at vedtaket kan rettes mot N.N personlig.

Ifølge markedsføringsloven § 1 første ledd må det i næringsvirksomhet ikke foretas handling som er urimelig i forhold til forbruker eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.

Fra og med 01.03.2001 ble det innført et nytt § 1 fjerde ledd første punktum i markedsføringsloven, der det fastslås at all markedsføring skal utformes og presenteres på en slik måte at det tydelig framgår at det er markedsføring (Ot.prp. nr. 62 s. 27). Det følger allerede i dag av praksis etter markedsføringsloven at det å gi inntrykk av at en forsendelse er noe annet enn reklame, vil være i strid med markedsføringsloven § 1. Det vises i denne forbindelse til Markedsrådssak nr. 6/86, der Markedsrådet understreket at reklame klart skal fremtre som reklame.

Dette standpunktet er i tråd med Det internasjonale Handelskammers, ICCs, grunnregler for reklamepraksis. Om identifikasjon av reklame heter det blant annet i artikkel 12: «Reklame skal fremtre klart som reklame, uansett hvilken utforming den har fått og hvilke medier som benyttes.»

Det vil være helhetsinntrykket markedsføringstiltaket gir, som i utgangspunktet vil være avgjørende for om tiltaket fremstår som reklame eller ikke.

Forbrukerombudet har tatt det generelle standpunkt at postkassereklame skal kunne identifiseres som reklame uten at man trenger å åpne forsendelsen. Slike markedsføringstiltak må derfor enten være merket «reklame» eller på annen måte tilkjennegi at det er tale om reklame.

Markedsføringstiltaket var en direkte adressert C-postforsendelse. I det hvite feltet øverst i venstre hjørne sto adressatens navn og adresse, mens avsenders navn og adresse sto krysset over i høyre hjørne.

I tillegg til dette stod det på forsiden: «Kommune 301» og nederst med svart uthevet skrift og i store bokstaver: «Vennligst bruk svaranmodningen som er vedlagt, da vil overføringstiden forkortes og ekstra omkostninger unngås for begge parter.»

Konvolutten hadde ingen påskrift eller annen merking som gjorde det mulig å identifisere forsendelsen som reklame for slankeproduktet Norgesdietten Pluss uten at en først åpnet konvolutten ved å brette og rive langs perforeringen.

Flere av de forbrukerne som har henvendt seg til Forbrukerombudet reagerer akkurat på dette. Det umiddelbare inntrykket er at forsendelsen lett kan forveksles med en sending fra det offentlige.

I dette tilfellet er både layouten og formatet med på å gi markedsføringen et offentlig/offisielt preg. Påskriften «Kommune 301» sammen med utsagnet om svaranmodning, der ordbruken ikke er typisk for markedsføringsmateriale, understøtter dette. Det gir inntrykk av at forsendelsen er noe annet enn en ren reklamesending. I tillegg kommer at offentlige sendinger ofte sendes som C-post, og at tiltaket inneholder en faksimile fra Dagbladet der overskriften «Slik vil staten slanke deg» fremgår.

Selv om firmanavnet Norgesdietten Pluss fremgår overstrøket i høyre hjørne, fremstår utsendelsen ikke klart og umiddelbart som reklame. Markedsføringstiltaket var således i strid med markedsføringsloven § 1.

Når det gjelder anførselen om at forbudsvedtakets punkt 1 er for lite konkret, vises det til at Markedsrådet tidligere har behandlet klager hvor det er påstått at Forbrukerombudets forbudsvedtak har vært for generelt utformet, blant annet i MR-sak nr. 8/00 og i nr. 22/00.

I MR-sak nr. 8/00 (Sonic Norge AS/Henning Mathisen – Forbrukerombudet) fant Markedsrådet at selv om vedtakets punkt 1 var forholdsvis generelt, ble det likevel ikke opphevet, mens vedtakets punkt 2 var for vagt og upresist, og måtte oppheves. Det heter i Markedsrådets bemerkninger blant annet at:

«I forhold til punkt 1 i vedtaket finner Markedsrådet at det ville vært fordelaktig om Forbrukerombudet i selve vedtaksteksten forbød de aktuelle formuleringer, med et tillegg om at det nedlegges forbud også mot lignende uttrykk. Slik vedtaksteksten nå fremstår, blir vedtaket forholdsvis generelt. Markedsrådet finner likevel etter en konkret vurdering ikke å ville oppheve punkt 1 av denne grunn.»

I MR-sak nr. 22/00 (Euromail AS/Frank Otto Brunstrøm – Forbrukerombudet) heter det at:

«For øvrig vil Markedsrådet i forhold til vedtakets pkt. 1, 2 og 3 påpeke at det ville være fordelaktig dersom Forbrukerombudet i slike vedtak ikke nøyde seg med en generell beskrivelse av hva som forbys, men også tok med en gjengivelse av de formuleringer eller forhold som har foranlediget forbudet. Markedsrådet finner imidlertid ikke at manglende spesifisering i saken her er tilstrekkelig til å oppheve vedtaket.»

På bakgrunn av disse avgjørelser vedrørende utforming av forbudsvedtak erkjenner Forbrukerombudet at forbudsvedtakets punkt 1 av 06.04.2000 har fått en unødvendig vag og generell formulering. Forbrukerombudet vil derfor ikke påstå at vedtaket bør stadfestes i denne form. På den annen side opprettholder Forbrukerombudet standpunktet om realiteten i saken.

Markedsrådet har etter forvaltningsloven § 34 kompetanse til å endre/omgjøre Forbrukerombudets vedtak. Det vises til uttalelser i Karnov vedrørende dette. Forbrukerombudet foreslår derfor at Markedsrådet omgjør forbudsvedtaket på dette punktet og vil antyde følgende, mer innskrenkende, utforming av punkt 1 i forbudsvedtaket:

«Med hjemmel i markedsføringsloven § 14, jf. mfl. § 1, forbyr Markedsrådet N.N i fremtidig markedsføring å anvende direkte adresserte C-postforsendelser som lett kan forveksles med sendinger fra det offentlige eller lignende tiltak som ikke er tydelig merket med ordet «reklame» eller på annen måte fremstår klart som reklame.»

Flere av de forbrukerne som har klaget på markedsføringstiltaket er foreldre til barn (i alderen 10-14 år) som har fått dette markedsføringsmaterialet direkte adressert til seg.

N.Nhar innrømmet at tilbudet er sendt ut til barn og ungdom, og at det var en beklagelig feil. Han bekrefter at dette ikke vil gjenta seg ved senere markedsføringstiltak.

Fra Forbrukerombudet tok opp dette markedsføringstiltaket med N.N i brev av 14.03.2000 til det ble varslet forbudsvedtak den 24.03.2000, mottok ombudet ingen bekreftelse eller andre opplysninger som tydet på at den ulovlige markedsføringen ville opphøre. Det var først da Forbrukerombudets vedtak av 06.04.2000 forelå at det i forbindelse med klagen til Markedsrådet ble gitt slike opplysninger i saken.

Markedsføringsloven har ingen særlige regler når det gjelder barn og unge, og det er derfor heller intet forbud mot å rette reklame mot denne gruppen generelt.

Markedsføringsloven setter imidlertid visse skranker for reklame overfor barn og unge, ut fra prinsipper om at det skal være lett å skille reklame fra annet stoff, og at en ikke skal utnytte barn og unges påvirkelighet, godtroenhet, tillit og manglende erfaring i kommersiell hensikt. Dette er i tråd med artikkel 14 i Det internasjonale Handelskammers, ICCs, grunnregler for reklamepraksis.

Reklame overfor barn og unge underlegges en strengere vurdering, og det skal mindre til for at markedsføringsloven anses overtrådt når markedsføringen rettes mot mindreårige.

Markedsføringsloven § 1 første ledd setter forbud mot handling som er urimelig overfor forbruker eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.

Kriteriet «g od markedsføringsskikk» ble inntatt i markedsføringsloven § 1 ved lovendring som trådte i kraft den 01.04.1997. Endringen er ment som en klargjøring og skjerpelse av bestemmelsen i § 1 første ledd.

Ved innføringen av begrepet «god markedsføringsskikk» sluttet Stortinget seg til departementets vurdering om at en ved markedsføring overfor barn vil kunne stille strengere krav enn ellers. Særlig er det viktig at barn beskyttes mot at deres uerfarenhet utnyttes.

Det er velkjent at spiseforstyrrelser er et stort problem blant barn og unge i dag. Et tilbud om et slankeprodukt direkte adressert til barn og unge under 18 år vil være urimelig og i strid med god markedsføringsskikk, jf. markedsføringsloven § 1 første ledd. Det er viktig å fastslå at markedsføring av slike produkter rettet direkte til umyndige vil være lovstridig. Når det gjelder klagers anførsel om at tiltaket rettet mot barn og ungdom ikke var tilsiktet, viser Forbrukerombudet til at markedsføringsloven § 1 første ledd ikke inneholder noe krav om forsett.

Det skal fastsettes et tvangsgebyr samtidig med et eventuelt vedtak etter markedsføringsloven §§ 12 og 14, med mindre særlige grunner tilsier at det unnlates. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Forbrukerombudet fastsatte tvangsgebyret i forbudsvedtakets punkt 3 til kr 200.000,-. Formålet med tvangsgebyrets størrelse er å påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den urimelige handlingen. Ifølge forarbeidene bør gebyret minst settes så høyt at det ikke lønner seg å overtre vedtaket. Hvis vedtaket ikke overtres, oppstår ingen betalingsplikt.

Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:
«Forbrukerombudets vedtak av 06.04.00 mot N.N stadfestes med de endringer Markedsrådet finner nødvendig.»

Under henvisning til anførsler i andre saker, bestrider N.N at vedtaket kan rettes mot ham personlig. Norgesdietten Pluss er sendt ut av Multivic AS, som er slått konkurs. Selskapet er innehaver av avsenderadressen og -postboksen som er benyttet i utsendelsen. Dersom det ikke fremgår helt klart at Multivic AS også er avsender, skyldes dette en trykkfeil som ikke kan få faktisk betydning i saken. Det fremgår klart at utsendelsen kommer fra et selskap, og at det ikke er N.N personlig som markedsfører produktet. Det vises til annen markedsføring, både fra Multivic AS og andre postordreselskaper, og bruk av navn, som alltid skjer på denne måten.

N.N kan ikke på noen måte sies å ha vært noen medvirker i markedsføringslovens forstand, da det er Multivic AS alene som står for forsendelsen. Selskapet har bekostet alle utgifter til markedsføringstiltaket, fakturert alle utgifter fra Posten og lignende, og har all økonomisk gevinst av tiltaket.

N.Ns rolle er således beskjeden. Han personlig har ingen direkte økonomisk fordel ved markedsføringstiltaket utover det som tilkommer selskapet. N.N fremstår kun som en representant for selskapet, men dette innebærer ikke at han medvirker.

Utsendelsen av Norgesdietten Pluss er ikke i strid med markedsføringsloven § 1. Den fremstår med all tydelighet som reklame, både visuelt og i selve teksten. Det legges til grunn at praktisk talt alle mottagere forstår at det er reklame. Det kan ikke tillegges betydning at noen få personer klager, da disse er en forsvinnende liten andel i forhold til hvor mange som har mottatt utsendelsen – ca. 110.000 husstander. Det vil alltid komme noen enkeltstående klager ved utsendelser i så store antall innenfor postordrebransjen.

Det foreligger visuelle forskjeller i forhold til offentlige dokumenter når det gjelder selve konvolutten og det inntrykk man får når man ser denne. Både stempelet øverst til høyre og selve navnet Norgesdietten Pluss indikerer klart at utsendelsen ikke er av offentlig karakter, men tvert imot et humoristisk utformet markedsføringstiltak. Heller ikke bemerkninger om svaranmodning innebærer noe offisielt preg. Tvert imot bør enhver mottager av dette forstå at de har å gjøre med et markedsføringsfremstøt.

Når det gjelder merkingen med kommunenummer, er det åpenbart at dette er gjort for å distansere seg fra offentlige utsendelser, da det i markedsføringstiltaket er benyttet et tresifret kommunenummer. De fleste antas å vite at kommunenumre i Norge består av fire sifre.

Når det gjelder Forbrukerombudets anførsel om at konvolutten ikke hadde påskrift eller merking som identifiserte forsendelsen som reklame for Norgesdietten Pluss uten å åpne den, vises det til at nettopp dette navnet står oppført flere linjer øverst, og til at ikke noe offentlig organ har dette navnet. Ingen offentlige organer driver med beslektet virksomhet, hvilket i seg selv innebærer at mottagerne forstår at forsendelsen er et markedsføringstiltak for slanking.

Det foreligger heller ingen krav om at markedsføringstiltaket skal være merket med «reklame» eller lignende. Lovendringen som trer i kraft den 01.03.2001 har ingen betydning i saken, fordi markedsføringstiltaket ble sendt ut lenge før dette tidspunkt.

Det internasjonale handelskammers, ICCs, grunnregler for reklamepraksis kan ikke ses å være bindende for Markedsrådets vurderinger i denne saken. Artikkel 11 har ikke selvstendig betydning, og verken N.N eller Multivic AS har på noen måte forpliktet seg til å følge ICCs regler.

Vedtakets punkt 1 er under enhver omstendighet for lite konkret, hvilket Forbrukerombudet selv erkjenner. Dette utgjør et selvstendig grunnlag for opphevelse av vedtaket, også på bakgrunn av de øvrige saker Markedsrådet har behandlet. Vedtaket i sin helhet fremstår på denne bakgrunn som vilkårlig, fordi selve tvangsgebyret er knyttet opp mot det tidligere fattede vedtak.

Det bestrides at forvaltningsloven § 34 innebærer kompetanse for Markedsrådet til å endre vedtaket, i hvert fall i nærværende sak. Forbrukerombudet gir uttrykk for at det innholdsmessig og realitetsmessig skal fattes et helt nytt vedtak i denne saken som er en ren klagesak. Saksbehandlingen innebærer imidlertid at Markedsrådet skal prøve dette konkrete vedtaket. Dette kan da ikke endres og overlates til Markedsrådet for endelig utforming. Under enhver omstendighet ville dette være i strid med prinsippene i forvaltningsloven § 34 om hjemvisning. Et slikt vedtak ville også antas å være til skade for klageren, hvilket i seg selv innebærer at slik endring ikke kan skje.

Det beklages at dette konkrete markedsføringstiltaket ble rettet mot barn og ungdom, noe som skyldtes en beklagelig feil ved datasystemet. Det var overhodet ikke tilsiktet, og kan derfor ikke gi grunnlag for forbudsvedtak. Markedsføringen mot barn er stoppet, og vil ikke skje igjen for så vidt gjelder slankeprodukter. Det antas imidlertid at svært få barn og unge har mottatt markedsføring stiltaket. For øvrig er tiltaket ikke spesielt uheldig overfor barn med tanke på spiseforstyrrelser og lignende, og det er i en så vidt generell form innenfor slanking at det antas å være svært lite belastende. I tillegg kommer at man ikke ønsker å sende ut markedsføring til mindreårige som ikke kjøper produkter, idet dette bare vil innebære et tap. Det er også svært vanskelig å skille ut mindreårige, da dette ikke alltid fanges opp av systemet. De som får tilsendt markedsføringsmateriellet har tidligere handlet gjennom foreldre eller lignende, og det er således de mindreårige selv eller de foresatte som er skyld i at de mottar forsendelsen. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å fatte forbudsvedtak.

Det kan ikke tillegges betydning at ikke den meget korte frist stipulert i Forbrukerombudets brev av 14.03.2000 ble oppfylt. Det vises til tidligere markedsrådsvedtak der Multivic AS var part, hvor de korte tidsfristene Forbrukerombudet oppstiller er kritisert av Markedsrådet, og hvor de begrunnet opphevelse.

Tvangsgebyret er under enhver omstendighet satt vesentlig for høyt, ikke minst fordi N.N ikke har fått noe forbudsvedtak eller lignende rettet mot seg personlig fra Markedsrådet tidligere.

Vedtaket om tvangsgebyr fremstår videre som vilkårlig og urimelig, da det ikke er foretatt noen vurdering verken av hvilken fortjeneste selskapet har hatt av tiltaket, eller av hvorvidt N.N overhodet har hatt noen fortjeneste. Forbrukerombudet har heller ikke vurdert hans økonomi, eller hvorvidt han er i stand til å dekke beløp av denne størrelsesorden. Det kan i denne sammenheng ikke få vesentlig betydning at vedtaket kun innebærer en betalingsplikt ved eventuell senere overtredelse. Det preventive element er det samme som ved straffeutmåling generelt, og kan alene ikke begrunne så vidt høye beløp, som permanent vil kunne ødelegge N.Ns økonomi. Tvangsgebyrets størrelse må under enhver omstendighet vurderes opp mot de forhold N.N eventuelt felles for i Markedsrådet.

Klager har nedlagt følgende påstand:
«1. Forbrukerombudets vedtak av 6.april d.å. oppheves.
2. N.N tilkjennes sakens omkostninger med kr 18.000.»

Forbrukerombudets vedtak av 06.04.2000 var rettet mot N.N personlig. Det følger av markedsføringsloven § 14 annet punktum, jf. § 12 annet ledd, at forbudsvedtak kan rettes mot medvirkere. Hvem som anses for å være medvirkere, presiseres nærmere i forarbeidene til § 12 annet ledd, jf. Ot. prp. nr. 34 side 28: «enhver som handler på vegne av virksomheten, deltar i, eller står bak den ulovlige markedsføringen».

N.N anfører at markedsføringstiltaket er sendt ut og bekostet av Multivic AS, og at all eventuell økonomisk gevinst tilfaller selskapet.  N.N hevder at han kun fremstår som en representant i selskapet, og ikke som medvirker.

Det fremgår ikke noe sted i markedsføringstiltaket at det er Multivic AS som er avsenderen. Derimot fremstår Norgesdietten Pluss som avsenderfirma. Dette er imidlertid ikke registrert i Brønnøysundregistrene. N.N har underskrevet markedsføringstiltaket personlig, og han anses på denne bakgrunn for å stå bak det. Markedsrådet finner således at N.N er å anse som medvirker, jf. markedsføringsloven § 12 annet ledd.

Markedsføringsloven § 1 første ledd stiller krav om at det i næringsvirksomhet ikke må foretas handling som er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk. Markedsrådet slo i sak nr. 6/86 fast at det er et viktig prinsipp at reklame klart skal fremtre som reklame. Det bør ikke være nødvendig å måtte åpne en forsendelse før man forstår at den er et markedsføringstiltak.

N.N bestrider at forsendelsen fremstår som en henvendelse fra det offentlige, og hevder at mange mottagere umiddelbart forstår at den er et markedsføringsfremstøt. Markedsrådet er enig med Forbrukerombudet i at konvoluttens format og layout gir den et offentlig preg. Navnet «Norgesdietten Pluss» er oppført i høyre hjørne, men det fremgår likevel ikke klart at forsendelsen er markedsføring. Det legges til grunn at mange ikke vil oppdage dette før de åpner konvolutten og begynner å lese tilbudet om dietten. Markedsrådet vurderer således tiltaket slik at det ikke klart fremtrer som reklame, og at det på denne bakgrunn er i strid med markedsføringsloven § 1 første ledd.

Markedsføringstiltaket er blitt rettet mot barn og ungdom under 18 år. Ved innføringen av kriteriet «god markedsføringsskikk» i markedsføringsloven § 1 første ledd, ble det lagt til grunn at det vil kunne stilles strengere krav ved markedsføring overfor barn enn ellers.

Barn og unges påvirkelighet og manglende erfaring må beskyttes mot kommersiell utnyttelse. Mange unge har et vanskelig forhold til egen kropp og vekt, og markedsføringstiltaket kan anses for å nøre opp under slik usikkerhet, som i verste fall kan bidra til spiseforstyrrelser. N.N har anført at tilsendelsen av markedsføringen til barn og unge ikke var tilsiktet, og at den skyldtes en datafeil. Markedsrådet finner grunn til å bemerke at det i markedsføringsloven § 1 første ledd ikke er oppstilt noe skyldkrav.

Klageren anfører at det i Forbrukerombudets brev av 14.03.2000 ble gitt en meget kort frist for å stanse tiltaket og opplyse om hvordan materiellet var blitt distribuert. Det vises også til en tidligere sak i Markedsrådet, der den korte fristen begrunnet opphevelse av vedtaket. Etter Markedsrådets oppfatning er sak nr. 7/00 vesentlig annerledes enn den foreliggende sak, idet Forbrukerombudet her i et nytt brev datert 24.03.2000 ga klageren ytterligere svarfrist. Først i brev av 28.04.2000 ble det opplyst om at tiltaket rettet mot barn og unge var stanset. Markedsrådet anser derfor klageren for å ha fått lange nok svarfrister i saken.

Markedsrådet finner på denne bakgrunn at markedsføringstiltaket er i strid med markedsføringsloven § 1 første ledd.

Markedsrådet er enig i at Forbrukerombudets forbudsvedtak av 06.04.2000 er for omfattende formulert. Det er ønskelig med et mer konkretisert vedtak. Det er klart at forvaltningsloven § 34 gir Markedsrådet adgang til å endre vedtaket, idet forvaltningslovens bestemmelser kommer til anvendelse for saker som behandles i Markedsrådet, jf. forskrifter om Forbrukerombudets og Markedsrådets virksomhet § 19 annet ledd. En innskrenkende endring, det vil si en presisering av vedtaket, vil ikke være til skade for klageren, og stenger derfor ikke adgangen til å foreta en slik endring. Det er grunn til å bemerke at Markedsrådet også tidligere har foretatt innskrenkninger i Forbrukerombudets forbudsvedtak. Markedsrådet fatter ikke med dette et nytt vedtak, og ser det heller ikke nødvendig å sende saken tilbake til Forbrukerombudet for ny behandling, jf. forvaltningsloven § 34 fjerd e ledd.

Markedsrådet finner å kunne slutte seg til Forbrukerombudets forslag til utforming av punkt 1 i vedtaket.

Når det gjelder tvangsgebyrets størrelse, har klageren anført at det er satt vesentlig for høyt, blant annet på bakgrunn av hans økonomi. Det er ikke fremlagt opplysninger om klagerens økonomiske stilling. Det er også anført at gebyrets størrelse virker vilkårlig og urimelig, fordi det ikke er foretatt noen vurdering av eventuell fortjeneste av tiltaket. Klageren har også vist til at de preventive hensyn bak gebyret ikke kan være tilstrekkelig til å begrunne et så vidt høyt gebyr. Etter Markedsrådets oppfatning er imidlertid ilegging av tvangsgebyr i denne størrelsesorden ordinært for personer som har medvirket til handling som er i strid med markedsføringsloven. Markedsrådet legger også vekt på at markedsføringstiltaket fremstår som utspekulert, og at det berører svært mange forbrukere. Markedsrådet har derfor ikke noe å bemerke til tvangsgebyrets størrelse.

Klagen har etter dette ikke ført frem. Punkt 1 i Forbrukerombudets vedtak av 06.04.2000 mot N.N stadfestes med de nevnte korrigeringer.

Avgjørelsen er enstemmig.