MR-2004-10: Forbrukerombudet – Harald A. Møller AS

Saken gjelder hvorvidt det medfører et brudd på markedsføringsloven (heretter mfl.) § 2 og § 3 når Harald A. Møller AS (heretter Møller) ved angivelse av veiledende forhandlerpriser, eller i forhandlerannonser med forhandlernes pris, ikke inkluderer årsavgift i prisene.

Etter en rekke henvendelser vedrørende markedsføringen i bilbransjen, sendte Forbrukerombudet i juni 2002 et generelt orienteringsbrev til bilbransjen hvor det med utgangspunkt i Forbrukerombudets retningslinjer for markedsføring av biler, ble satt fokus på blant annet krav til prisopplysninger.

Forbrukerombudet opplyste i brevet at når leverandøren angir en veiledende pris, må prisen refereres til et bestemt sted der den aktuelle bilen selges, samt at prisen skal inkludere lokale frakt-, leverings- og registreringsomkostninger og eventuelle andre kostnader. Årsavgiften ble ikke nevnt eksplisitt, men Forbrukerombudet har i ettertid opplyst at det var forutsatt at eventuelle andre kostnader også gjaldt årsavgiften.

Den 16.06.03 sendte Forbrukerombudet et orienteringsbrev til bilimportørene, hvor det ble vist til Forbrukerombudets orienteringsbrev av juni 2002 og varslet om at det ville bli fulgt opp med stikkprøvekontroller på blant annet prisopplysninger i markedsføringen.

Stikkprøvekontrollen avdekket at det fortsatt var flere importører som annonserte med veiledende priser uten at leveringsomkostninger, administrasjonsomkostninger m.m. var inkludert i denne prisen. Forbrukerombudet sendte et nytt brev til nybil-importørene og innskjerpet kravene til prisinformasjon.

Forbrukerombudet tok opp med Møller forholdet med veiledende priser i markedsføringen med bakgrunn i en annonse i Dagbladet 06.10.03. I brev av 15.10.03 ble det informert om at den veiledende prisen skal inkludere alle kostnader levert det stedet den veiledende prisen refererer seg til.

På vegne av Møller tok advokat Karl-Fredrik Lindblom initiativ til et møte med Forbrukerombudet som ble avholdt 26.01.03. Møller endret etter dette sine annonser slik at frakt og leveringsomkostninger ble inkludert i prisen til det stedet veiledende pris refererte seg til. Årsavgiften kom imidlertid fortsatt som et tillegg til den veiledende prisen.

I telefonsamtale 01.03.04 meddelte advokat Lindblom at Møller foreløpig ikke var innstilt på å inkludere årsavgiften i de veiledende prisene.

Møller ble i brev av 05.03.04 varslet om at Forbrukerombudet ville bringe saken inn for Markedsrådet dersom det innen 10.03.04 ikke ble mottatt en uttrykkelig bekreftelse på at markedsføringen ville bli endret i samsvar med Forbrukerombudets standpunkt. Det ble også vist til en annonse i Aftenposten Aften av 02.03.04 hvor det i fotnote til prisen heter: «Frakt/lev.omk. + årsavgift kommer i tillegg.» Forbrukerombudet registrerte videre en annonse i Aftenposten 22.04.04 hvor årsavgiften fremdeles ble holdt utenfor prisen. I fotnote til annonsen heter det: «Prisene er ferdig levert forhandler. Årsavgift kommer i tillegg».

Administrerende direktør Erik Andresen hos Møller ringte Forbrukerombudet 10.03.04 og informerte om at de ikke var innstilt på å inkludere årsavgiften i de veiledende prisene. Forbrukerombudet oppfattet samtalen som at Møllergruppen vil inkludere alle andre kostnader som påløper før leve ring av bilen slik som i annonsen av 22.04.04. Etter dette sendte Forbrukerombudet ut varsel om at saken ville bli brakt inn for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspsdisjon av 30.04.2004. Behandlingen fant sted 23.08.2004. For Forbrukerombudet møtte rådgiver Jo Gjedrem og førstekonsulent Tord Koppreitan. Advokat Beret Sundet møtte for Harald A. Møller AS og Toyota Norge AS. Videre møtte administrerende direktør Erik Andresen for Harald A. Møller AS og Dag Erik Rølmann for Toyota Norge AS. Bilimportørenes Landsforening (B.I.L.) ved Finn Tandberg møtte og ga forklaring.

Forbrukerombudet har i løpet av saksbehandlingen mot Møller sett på flere forhold vedrørende selskapets prisinformasjon ved markedsføring av nye biler. Det sentrale og generelle kravet har hele tiden vært at prisinformasjonen skal være fullstendig, slik at prisen inkluderer alt som forbrukeren må betale for å få bilen levert ferdig registrert. Dette vil si at prisen må inkludere frakt til det aktuelle leveringsstedet, klargjøringskostnader, leverings- og registreringskostnader og eventuelle andre kostnader.

Forbrukerombudet mener at også årsavgiften skal være med i prisen, fordi dette er en nødvendig kostnad for å få bilen registrert. Ved kjøp av bil betales avgiften normalt sammen med kjøpesummen til bilforhandleren som tar seg av den videre registreringen. Betalt avgift er nødvendig for å kunne benytte bilen. For en forbruker vil den relevante og fullstendige prisen være den pris han må betale for å få en lovlig kjørbar bil. Hvilke deler av denne prisen som består av avgifter, og hva som består av klargjøring og frakt er av mindre interesse. En pris som ikke inkluderer årsavgiften er derfor egnet til å gi et villedende inntrykk av at kostnadene ved bilkjøpet er lavere enn de egentlig er i virkeligheten.

Det kan heller ikke være tilstrekkelig at avgiften oppgis separat, i tilknytning til resten av kostnadene eller «prisen» for bilen. En slik oppsplitting av prisen gir etter Forbrukerombudets syn en psykologisk effekt ved at det fokuseres på en pris som er lavere enn den samlede. Det umiddelbare inntrykk som skapes er av en lavere pris. Forbrukeren overlates til selv å regne ut den fullstendige prisen, noe som hadde vært unødvendig dersom annonsøren hadde oppgitt fullstendig pris. Idet det ikke er noen spesielle variasjoner i avgiften som gjør det vanskelig for annonsør å angi fullstendig pris med innkalkulert årsavgift, er det vanskelig å se Toyotas begrunnelse for prisangivelse. Et pålegg om å angi fullstendig pris kan således ikke anses som særlig inngripende.

Hvis man ser på en av annonsene for Volkswagen, går det også klart frem at forbrukeren må forholde seg til to beløp for å få oppgitt fullstendig pris. I annonsen heter det: «Nye Volkswagen Golf får du fra kr 204.930,-*». Og så med mindre bokstaver i fotnote står det at prisen er «Ferdig levert forhandler inkl. frakt/lev.omkst. Årsavgift kommer i tillegg». Et slikt tillegg til prisen vil etter Forbrukerombudets syn være unødvendig, påføre den enkelte forbruker oppgaven å utføre regneoperasjonen og være egnet til å gi et umiddelbart inntrykk som er villedende og utilstrekkelig veiledende.

En unnlatelse av å inkludere årsavgiften i prisen på nye biler ved annonsering rettet mot forbrukermarkedet, slik Møller har gjort, og har tilkjennegitt at de vil fortsette med, er derfor etter Forbrukerombudets vurdering egnet til å villede og være utilstrekkelig veiledende, jf. mfl. §§ 2 og 3.

Møller har bekreftet at alle andre kostnader påløpt før levering av bilen vil bli inkludert. Saken avgrenses derfor til spørsmålet om også årsavgiften skal inkluderes i prisen. Forbrukerombudets påstand i saken gjelder derfor bare dette spørsmålet.

De aktuelle annonsene gjelder både rene leverandørannonser hvor det benyttes det som angis å være veiledende pris fra Møller, og en forhandlerannonse for Møller sine forhandlere i Oslo-regionen. Forbrukerombudet stiller i utgangspunktet de samme krav til begge typer prisinformasjon.

Årsavgiften er en statlig avgift som gjelder for kalenderåret, 1. januar til 31. desember. I 2004 vil den være på kr 2.755,-.

Det følger av Toll- og avgiftsdirektoratets kommentar til Stortingets vedtak om årsavgift av 26. november 2003, at årsavgiften skal være betalt før kjøretøyet kan registreres eller årsprøvekjennemerke tildeles. Videre fremgår det at avgiften halveres fra 1. juli.

I praksis betaler man årsavgiften til bilforhandler sammen med resten av kjøpesummen for å få en lovlig kjørbar bil.

Selv om årsavgiften halveres 1. juli, er Forbrukerombudet av den oppfatning at dette ikke gir grunnlag for å oppgi prisene ufullstendig. Bilbransjen opererer ikke med fastpriser hele året, og både priser og layout endres stadig i bilannonsene.

Forbrukerombudet er av den oppfatning at det er ytterst marginalt at forbruker kjøper seg ny bil uten å ha til hensikt å kjøre (registrere) den og at hensynet til forbrukere flest gjør at prisene må opplyses fullstendige.

Dersom det menes at pris eksklusive årsavgift, eventuelt andre kostnadselementer, er en relevant informasjon til forbrukere eller andre kundegrupper, kan en slik pris opplyses i tillegg til den fullstendige prisen for å få bilen ferdig registrert. Det må da forutsettes at den fullstendige prisen presenteres med minst samme meddelelseseffekt som slik annen prisinformasjon, og at det går klart frem at denne andre prisen ikke inkluderer årsavgift.

Det er kun leverandøren som lovlig kan oppgi veiledende pris.

På tidspunktet for den aktuelle annonseringen gjaldt konkurranseloven av 11. juni 1993 nr. 65, og etter § 3-1 var det i utgangspunktet forbudt for en eller flere leverandører å fastsette eller søke å påvirke priser, rabatter eller avanser for avtakernes salg av varer og tjenester. Lignende bestemmelser følger nå av lov 5. mars 2004 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger § 10. Bestemmelsene i den tidligere konkurranselov var likevel ikke til hinder for at en enkelt leverandør oppgir veiledende priser for avtakernes salg av varer og tjenester. Leverandøren må i alle henvendelser uttrykkelig betegne prisene som veiledende. Ervervsdrivende må ikke påvirke en leverandør ved beregningen av veiledende pris. Bestemmelsen om veiledende priser er ikke medtatt i den nye konkurranseloven som trådte i kraft fra 1. mai 2004.

Konkurranselovens bestemmelse om veiledende priser er etter Forbrukerombudets oppfatning kun en hjemmel for å veilede forhandlere av et produkt om hvilken pris disse bør kunne beregne. Bruk av veiledende priser i informasjon til forbrukere må imidlertid, på samme måte som annen prisinformasjon, oppfylle markedsføringslovens krav om ikke å være villedende eller utilstrekkelig veiledende, jf. mfl. §§ 2 og 3.

Forbrukerombudet er opptatt av at prisopplysninger skal være klare og entydige. Det er langvarig praksis, til dels stadfestet av Markedsrådet, for at skatter og avgifter skal inkluderes i de priser som oppgis i markedsføringen. Prisene som oppgis må være fullstendige, slik at forbrukerne ikke trenger å foreta regneoperasjoner for å finne den virkelige prisen. Dette fremkommer blant annet i Orientering om praksis – Prisopplysninger – markedsføringsloven, punkt 1 og 2.

Når det gjelder avgifter, skal disse være inkludert i den oppgitte prisen i all markedsføring som henvender seg til forbruker, jf. orienteringens punkt 2.3.

Forbrukerombudets krav om at offentlige avgifter er å anse som en del av prisen er stadfestet i tre markedsrådssaker.

Markedsrådet forbød i sak 8/98 Hyundai Auto Norge AS å annonsere med priser eksklusive merverdiavgift i avisene Nordlys og Agderposten, eller for øvrig når annonsene må anses rettet også til forbruker, uten samtidig enten å inkludere merverdiavgiftsbeløpet i prisen i annonsen, eller å oppgi to priser hhv. med og uten merverdiavgift med samme meddelelses- og påvirkningseffekt, eller å oppgi merverdiavgiftsbeløpet med likeverdig meddelelses- og påvirkningseffekt som selve prisen.

I sak 6/87 forbød Markedsrådet et bruktbilfirma å oppgi pris på bruktbilen uten å inkludere omregistreringsavgiften eller angi denne for den enkelte bil, alternativt angi hvilken aktuell størrelsesorden avgiften har. Dersom avgiften ikke inkluderes i prisen, må opplysningene om avgiften angis med tilnærmet samme meddelelseseffekt som prisen for øvrig. Særlig denne saken har klare paralleller til foreliggende sak. Forskjellen i størrelsen på omregistreringsavgiften og årsavgiften gir ikke grunnlag for å komme til et annet resultat i nærværende sak enn i denne tidligere markedsrådssaken.

I sak 4/74 forbød Markedsrådet to firma i sine postordreannonser i dags- og ukepressen, for salg av elektroniske regnemaskiner også til ikke næringsdrivende, å angi nettoprisen (dvs. pris eksklusive merverdiavgift) uten samtidig og like tydelig å angi merverdiavgiftsbeløpet eller pris inklusive merverdiavgift.

Markedsrådet har altså tillatt at merverdiavgiften angis med tilnærmet samme meddelelseseffekt som prisen for øvrig. Forbrukerombudets standpunkt i den foreliggende sak er at årsavgiften må innkalkuleres i prisen. Forbrukerombudet har to hovedbegrunnelser for dette kravet.

For det første vil ikke prisen uten innkalkulert årsavgift praktisk sett være en alternativ pris i markedet. Dette i motsetning til saker med merverdiavgift, hvor prisen for de næringsdrivende vil være eksklusiv denne avgiften. Å oppgi merverdiavgift som en tilleggsopplysning kan derfor begrunnes når mottakerne av markedsføringen delvis vil være næringsdrivende. Det samme er ikke tilfelle med årsavgiften, fordi alle adressater vil måtte betale årsavgift for å kunne ta bilen i bruk.

For det andre mener Forbrukerombudet at bestemmelsene om pris i  konkurranseloven med forskrifter, må være et viktig tolkningsmoment når man vurderer hva som er innholdet av prisbegrepet også i relasjon til markedsføringslovens bestemmelser. Det heter i forarbeidene til den tidligere konkurranseloven § 4-1, Ot.prp. nr. 41, 1992-93, s. 111 (s. 37-38): «De priser som det opplyses om skal være de som kundene skal betale. Det innebærer at de skal inkludere de avgifter som kundene normalt betaler ved kjøp av varen, for eksempel merverdiavgift». (FOs understrekning). Det heter videre i forskriften til prisopplysning av varer § 2 b) at «salgspris er prisen for en bestemt mengde av varen inklusive merverdiavgift og andre offentlige avgifter». (FOs understrekning).

Både avgiftens karakter, og hensynet til harmoni med konkurranselovens bestemmelser, tilsier derfor etter Forbrukerombudets syn at det må kreves at årsavgiften innkalkuleres i prisen, og at det ikke kan åpnes for at avgiften angis separat, slik Markedsrådet har godtatt i andre saker.

I Forbrukerombudets retningslinjer for markedsføring av biler punkt 1.3, er det vist til at prisene så langt det er praktisk mulig skal være fullstendige, slik at forbrukerne ikke behøver å foreta regneoperasjoner for å finne den virkelige prisen.

Videre heter det i punkt 2.1, andre avsnitt: «Når leverandøren angir en veiledende pris må prisen refereres til et bestemt sted der den aktuelle bilen selges. Prisen skal inkludere lokale frakt, -leverings- og registreringsomkostninger og eventuelle andre kostnader.»

Tilsvarende krav om hva som skal inngå i forhandleres pris, fremgår av punkt 2.1, tolvte avsnitt i retningslinjene. Retningslinjenes punkt 2.1, andre avsnitt ble også inntatt i Forbrukerombudets orienteringsbrev av desember 2003.

Forbrukerombudet kan vise til eksempler på praksis fra andre bransjer. Etter informasjon fra Forbrukerombudet om hvilke krav som stilles til prisangivelse ved markedsføring av flyreiser, har for eksempel en samlet reiselivsbransje, med svært få unntak, lojalt etterlevd kravene om at alle skatter og avgifter som betales ved kjøp av billetten, innkalkuleres i prisen som oppgis i markedsføringen.

I Konkurransetilsynets forskrifter til prisopplysning av varer av 6. desember 1999 § 2 b), heter det at salgspris er prisen for en bestemt mengde av varen inklusive merverdiavgift og andre offentlige avgifter.

I Konkurransetilsynets forskrifter om prisopplysning ved transport og salg av elektrisk kraft, heter det at både nettleie og kraftpris skal inkludere alle avgifter som den aktuelle forbruker må betale, jf. § 3.

Forbrukerombudet har vært i kontakt med Konkurransetilsynet og fått opplyst at dette tilsynet i sin håndheving av prismerking av varer har praksis for at prisene skal inkludere merverdiavgift og andre offentlige avgifter.

I forbindelse med at det er vedtatt ny konkurranselov med virkning fra 1. mai 2004, er det fra samme tidspunkt gjort endringer i markedsføringsloven. I den nye konkurranseloven § 34 heter det: «Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:» I lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår gjøres følgende endringer:»

Markedsføringslovens nye § 3a om prismerking mv. lyder:
«Den som i næringsvirksomhet selger varer, tjenester eller andre ytelser til forbrukere, skal så langt det er praktisk mulig informere om prisene, slik at de lett kan ses av kundene.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten etter første ledd og kan herunder gjøre unntak fra første ledd.

For å lette kundenes bedømmelse av priser og kvalitet på varer og tjenester, kan departementet ved forskrift påby ervervsdrivende å iverksette tiltak utover det som følger av påbudet i første ledd. Slik forskrift om informasjonstiltak kan blant annet:
1. påby merking, oppslag e ller annen underretning om pris, forretningsvilkår, kvalitet og andre egenskaper.
2. gi påbud om sortering og bestemmelser om mål og vekt og opplysning om pris pr. enhet (jamførpris) for varer som frambys for salg.»

Innholdet i første ledd er, med mindre språklige endringer, identisk med første ledd i den gamle konkurranselovens § 4-1. Det er ikke noe i lovforarbeidene til den nye loven som tyder på at det materielle innholdet endres.

Departementet har overført forskriftene med hjemmel i den gamle konkurranseloven til markedsføringsloven. Det er ikke noe i lovforarbeidene for øvrig som tilsier at det vil bli gjort endringer i forskriftene.

§ 12 nytt tredje ledd lyder:
«Markedsrådet kan ved enkeltvedtak påby prisinformasjon etter § 3a første ledd og ved forskrifter gitt med hjemmel i § 3a annet og tredje ledd.»

Nåværende tredje og fjerde ledd blir nye fjerde og femte ledd.

§ 14 første ledd nytt annet punktum lyder:
«Forbrukerombudet kan også treffe vedtak som nevnt i § 12 tredje ledd dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og ombudet antar at det vil medføre skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak.»

Nåværende første ledd annet punktum blir første ledd nytt tredje punktum.

Det følger av endringene i markedsføringsloven at Markedsrådet vil ha kompetanse til å vurdere hvorvidt bestemmelsene i § 3a er oppfylt.

I forbindelse med vedtak etter mfl. § 12 og § 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr, jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken, og anfører at gebyret passende kan settes til 300 000 kroner. Forbrukerombudet vil følge opp et eventuelt vedtak fra Markedsrådet overfor hele bransjen.

Forbrukerombudet har nedlagt følgende påstand:
«1) Markedsrådet forbyr Harald A. Møller AS med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf § 2 og § 3, å
– markedsføre biler med veiledende priser, eller
– i forhandlerannonser å annonsere med forhandlers pris, uten at slik årsavgift som er nødvendig å betale for å få bilen registrert, er inkludert i de veiledende prisene.

2) Med hjemmel i markedsføringsloven § 16, jf § 12 fastsetter Markedsrådet at Harald A. Møller AS skal betale kr. 300 000,- i tvangsgebyr dersom selskapet overtrer, eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.»

Det er knyttet en rekke avgifter av til dels ulik karakter til erverv og bruk av motorvogner. Ulikhetene er relevante for spørsmålet om de er å anse som en del av «prisen» for motorvognene i henhold til markedsføringslovens bestemmelser.

B.I.Ls medlemmer har ikke noe rettslig ansvar for betaling av årsavgiften. Som et servicetiltak overfor kunden forestår imidlertid forhandler som regel registrering av bilen før utlevering til kunden. Fordi betalt årsavgift er et vilkår for å få bilen registrert, forskutterer forhandleren årsavgiften og innkrever dette når bilen utleveres til kunden. Dette innebærer i praksis at kunden gjør opp årsavgiften samtidig med betaling av salgsprisen for selve bilen. Det er imidlertid ikke noe i regelverket som forhindrer at kunden selv forestår betaling av årsavgiften direkte til avgiftsmyndigheten før bilen registreres. Som kjent foretar bileieren selv slik direkte betaling av årsavgiften i alle etterfølgende år etter førstegangsregistrering av bilen.

Årsavgiften oppkreves årlig som utgangspunkt hos den registrerte eieren på tidspunktet avgiftsplikten oppstår, i likhet med omregistreringsavgiften som påløper ved bruktomsetning av bilen. Registreringsavgiften påløper imidlertid kun ved førstegangsregistrering av nye motorvogner, og forfaller til betaling når bilen registreres. Ved nybilsalget innkreves også merverdiavgift, beregnet på grunnlag av bilens verdi ved innførselen.

B.I.L. er uenig med Forbrukerombudet i at det strider mot mfl. § 2 og § 3 å unnlate å oppgi årsavgift.

For at praksisen med ikke å inkludere årsavgiften i angivelsen av veiledende pris i markedsføringen skal anses i strid med mfl. § 2, oppstiller loven to kumulative vilkår. Det kreves for det første at det er anvendt en «villedende fremstilling», jf. første ledd, eller annen fremgangsmåte som er «egnet til å villede forbrukere», jf. annet ledd. For det andre at fremstillingen eller fremgangsmåten er «egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet» av de aktuelle varene. Bestemmelsen stiller følgelig krav om at markedsføringen er egnet til å villede, og at denne villedningen kan påvirke etterspørselen av de aktuelle varene.

Villedningskriteriet er i realiteten et krav om at markedsføringen skal være sannferdig, se Løchen og Grimstad, Markedsføringsloven – kommentarutgave (7. utgave – Oslo 2003) s. 58 – 60. Selv om opplysninger som angis i markedsføringen objektivt sett er sanne, vil utelatelsen av relevante opplysninger samlet kunne etterlate en naturlig forståelse hos mottakeren av budskapet som ikke samsvarer med de faktiske forhold. Dette kan også skje ved bruk av tvetydigheter og andre opplysninger som er egnet til å misforstås.

Selv om markedsføringen er villedende, må den også være egnet til å påvirke etterspørselen hos forbrukerne. I dette ligger det et krav om at villedende detaljer i markedsføringen som ikke er relevant og betydningsfull i kjøpssituasjonen, ikke rammes av lovens krav. Ifølge teorien ser man imidlertid en tendens til at sannhetskravet praktiseres strengere og strengere, med den konsekvens at mindre betydningsfulle usannheter og villedende annonser i økende grad rammes, se kommentarutgaven s. 76. Lovens ordlyd setter imidlertid visse minsteskranker – ikke enhver villedning vil rammes av bestemmelsen, den må etter sin art kunne påvirke kjøpsbeslutningen, jf. tilsvarende kriterier i kontraktslovgivningen, bl.a. kjøpsloven §§ 18 og 19.

Bestemmelsen i mfl. § 3 har klare fellestrekk, og er til dels overlappende, med bestemmelsen i mfl. § 2. Mfl. § 3 oppstiller tre kumulative vilkår. For det første må fremstillingen eller fremgangsmåten anses «urimelig». Videre må fremstillingen anses enten ikke å gi «forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold» eller å utnytte «forbrukernes mangelfulle erfaring eller kunnskaper». Tilsvarende som etter mfl. § 2 stilles det for det tredje også som vilkår at denne fremstillingen eller fremgangsmåten må være «egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet» av varene.

Som eksempel på forhold som rammes av kravet til «utilstrekkelig veiledning», fremhever teorien markedsføring uten å angi relevante omkostninger og avgifter som påløper i anledning salget, se kommentarutgaven s. 98 og 101-102. Ordlyden i annet ledd gir noe mer veiledning, ved å kr eve at «fremgangsmåten utnytter forbrukeres mangelfulle erfaring eller kunnskaper.» Etter så vel ordlyden som teorien rammer bestemmelsen de situasjoner der forbrukeren har vanskelig for å danne seg et klart bilde av det tilbud vedkommende får, eller hvilke økonomiske konsekvenser det vil ha for vedkommende om tilbudet aksepteres, se kommentarutgaven s. 105.

Ovennevnte indikerer at bestemmelsen vil kunne ha et ganske vidt anvendelsesområde. Ifølge forarbeidene hadde bestemmelsen i første rekke til hensikt å få anvendelse på «spesielle forretningsforhold, som for eksempel avbetalingshandel», der det kreves særlig aktsomhet fra kjøperne. Imidlertid antok man også at bestemmelsen kunne ha som virkning å sanere «særlig uheldige sider» av markedsføring mer generelt. Det var altså ikke meningen at ethvert tilfelle av utilstrekkelig veiledning i markedsføringen skulle rammes. Det foregående indikerer at bestemmelsens anvendelsesområde enten forutsetter at forretningsforhold tilsier særlig aktsomhet hos kjøper, eller at graden av villedning i andre tilfeller er særlig grov.

Uansett snevres bestemmelsens anvendelsesområde betraktelig inn ved at det kreves at den utilstrekkelige veiledningen må være urimelig, noe som trekker snevre rammer for hva som rammes av bestemmelsen. Blant annet under henvisning til annen lovgivning som benyttet et urimelighetskriterium, la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn i Rt. 1982 side 1062 at dette kravet måtte forstås strengt – markedsføringen måtte klart ligge utenfor det rimelige. Urimelighetskravet innebærer at det må knytte seg en grad av «fordømmelse» ved tiltaket, og fremgangsmåten må ha «et betydelig element av forkastelighet».

Urimelighetskriteriets selvstendige betydning er også fremhevet i Markedsrådets senere praksis. Det vises for eksempel til Markedsrådets saker nr. 9, 13 og 16 fra 1983, der Markedsrådet blant annet uttaler at det ikke er enig i at det i seg selv må anses som en utilstrekkelig veiledende fremstilling at totalprisen for en samleserie ikke oppgis, og heller ikke at dette i så fall uten videre må sies å være urimelig.

For å kunne gripe inn mot markedsføring må den være egnet til å påvirke etterspørselen av varene. Dette innebærer for det første at det må påvises at avgiften er av en slik størrelse at den kan tenkes å påvirke beslutningen om kjøp av biler hos den alminnelige forbruker. For det andre må det foreligge en påviselig og markert variasjon i bransjepraksis, der noen aktører inkluderer årsavgiften i sin markedsføring, mens andre ikke gjør det. Først der begge vilkårene er oppfylt, kan man anta at det foreligger slik påvirkning som begge bestemmelser krever.

Grunnlaget for denne forståelsen av lovens inngrepskrav, finnes blant annet i Markedsrådets vedtak i MR-sak 6/87, der rådet la vekt på at omregistreringsavgiften kan utgjøre betydelige beløp, og at mange av de større aktørene i bransjen inkluderte avgiften i sin markedsføring.

Årsavgiften, kr 2.755,-, utgjør en relativt beskjeden andel av de samlede omkostninger ved et bilkjøp. For en Toyota Avensis med startpris på ca. kr 250.000,- utgjør årsavgiften ca. 1,1% av kjøpesummen. For volumvarianten av Toyota Avensis er prisen like under kr 300.000,-. Årsavgiften utgjør her 0,92% av kjøpesummen. Med halv årsavgift utgjør avgiften 0,46% av kjøpesummen. Årsavgiftens størrelse sett i forhold til den totale kjøpesum tilsier i seg selv at påvirkningskriteriet ikke er oppfylt i den foreliggende sak.

Markedsrådets syn på betydningen av omregistreringsavgiften i lys av kjøpesummen i sak 6/87 endrer ikke dette. Årsavgiften utgjør et langt lavere beløp enn den alminnelige og gjennomsnittlige omregistreringsavgiften for bruktbiler. Ser man på avgiftens størrelse forholdsmessig opp mot typisk kjøpsverdi ved nybil- og bruktbilkjøp, forsterkes dette poenget. Kjøper man for eksempel en to år gammel bruktbil for kr 175.000,-, utgjør omregistreringsavgiften 6,4% av kjøpesummen, dvs. en langt høyere andel av kjøpesummen enn ved kjøp av en bil for kr 250.000,-.

I motsetning til saken om omregistreringsavgift for bruktbiler, er det ikke grunnlag for å hevde at det er utbredt praksis i bransjen at årsavgiften inkluderes ved angivelse av veiledende pris. Foruten Toyota og Møller, som er blant de desidert største importørene i Norge, viser Forbrukerombudets korrespondanse at også andre store aktører i bransjen, som blant annet importørene av BMW, Ford, Nissan og Opel/Saab (General Motors) heller ikke følger den praksis som Forbrukerombudet etterlyser i saken. Ved at praksis således stort sett er den samme i hele bransjen, påvirkes heller ikke etterspørselen etter biler ved at noen importører inkluderer årsavgiften i sin veiledende pris, mens andre ikke gjør det.

Det kan derfor ikke legges til grunn at avgiftens størrelse vil påvirke etterspørselen av nyere personbiler i nevneverdig grad, heller ikke ut fra foreliggende markedsrådspraksis. Kravet om påvirkning etter begge bestemmelser kan således ikke anses oppfylt.

B.I.L bestrider ikke det syn som fremkommer i Markedsrådets sak 8/98, om at merverdiavgift skal inntas i den pris som oppgis i markedsføring overfor forbrukere. Foreningen er enig i at så vel registreringsavgiften som merverdiavgiften bør inkluderes i den oppgitte kjøpesummen. For øvrig har B.I.L tatt til etterretning Forbrukerombudets syn om at prisen som oppgitt ved markedsføring av motorvogner, bør inkludere alle skatter og avgifter som påløper ved salget.

Det må imidlertid trekkes et prinsipielt skille mellom avgifter pålagt direkte i tilknytning til transaksjonen, og avgifter knyttet til den etterfølgende bruk av transaksjonsgjenstanden. Avgifter av førstnevnte kategori, som registreringsavgift og merverdiavgift, bør inntas i bilens veiledende pris når de markedsføres overfor forbrukere, mens avgifter knyttet til den etterfølgende disposisjon av bilen prinsipielt er uvedkommende ved beregningen av den veiledende salgsprisen.

En slik avgrensning antas å være i samsvar med en naturlig forståelse av bestemmelsens rekkevidde og formål, som er å forhindre at markedsføringen gir et fordekt og urimelig bilde av omkostningene som påløper ved kjøpet.

Idet årsavgiften påløper hvert år, står den således i samme stilling som for eksempel den lovpålagte plikten for bileiere til å tegne ansvarsforsikring. Et annet eksempel er plikten for TV-eiere til å betale lisensavgift. Det fremstår ikke som naturlig å pålegge forhandlere av fjernsyn eller motorvogner å inkludere kostnader knyttet til henholdsvis lisens eller lovpålagt forsikring, selv ikke for det første året disse utgiftene gjelder.

Det spesielle med årsavgiften i forhold til de øvrige avgiftstypene, er at årsavgiften, som en servicehandling, forskutteres av forhandleren og tilbakebetales av kunden til forhandleren i forbindelse med gjenn omføring av kjøptransaksjonen for bilen. Selv om det er en tidsmessig sammenheng mellom salgstidspunktet og betalingstidspunktet, er det ikke noen saklig sammenheng mellom avgiftsplikten og kjøpet som gjør det naturlig å se årsavgiften som en kostnad påløpt i anledning salget. Dette endres ikke av at avgiftsbetalingen rent faktisk skjer gjennom forhandleren, når dette er en praktisk nødvendig prosedyre for å kunne levere bilen ferdig registrert.

Det vises til Markedsrådets sak 6/87, der Forbrukerombudet argumenterte for at merverdiavgift og omregistreringsavgift måtte likestilles i relasjon til bestemmelsene, men der Markedsrådet uttalte følgende:

«Selv om det i praksis oftest er slik at bruktbilforhandleren tar seg av omregistreringen og mottar avgiften for viderebefordring til myndighetene, finner ikke Markedsrådet at forholdet ved omregistreringsavgift helt er sammenlignbart med tilsvarende spørsmål når det gjelder merverdiavgift. Det er mindre naturlig å omtale omregistreringsavgiften som en del av bilens «pris».»

Samlet sett mener derfor B.I.L at det ville ligge utenfor formålet med bestemmelsen i mfl. §§ 2 og 3 å kreve at årsavgiften inkluderes i angivelsen av bilens veiledende pris.

Å stille krav om at årsavgiften skal inkluderes i bilens veiledende pris, er mer villedende enn veiledende for den enkelte kunde. I tillegg vil et slikt krav innebære økte kostnader for B.I.Ls medlemmer, noe som igjen vil føre til økte nybilpriser for kundene.

For å redusere lageromkostninger og virksomhetsrisikoen så langt som mulig avventes bestillinger før bilene produseres. Dette medfører imidlertid relativt lange leveringstider på enkelte modeller, selv for de det selges relativt store volumer av i Norge.

Dersom årsavgiften må inkluderes i veiledende pris, ville dette innebære at importøren i markedsføringen må ta høyde for antatt leveringstidspunkt. Dette vil ha en fordyrende effekt for importørene gjennom økte omkostninger til administrasjon og utforming av materiell, noe som vil virke negativt på prisene. Viktigere er det at en inkludering av den variable årsavgiften i den veiledende prisen neppe vil være mer veiledende for forbrukerne. Markedsrådet har tidligere i sin praksis lagt vekt på om et krav om fullstendig informasjon faktisk er veiledende eller villedende. I sak nr. 8/99 vedrørende Hedmark Energi AS kom man til at et slikt krav ville ha en mer villedende enn veiledende virkning. Det vil ha en tilsvarende virkning å kreve årsavgiften inkludert i den veiledende prisen ved salg av nye biler.

Avslutningsvis fremheves at årsavgiften antas å være en vel kjent kostnad knyttet til bilhold, på samme måte som for eksempel den lovpålagte ansvarsforsikringen knyttet til motorvogner. Unnlatelsen av å innta årsavgiften i den veiledende prisen innebærer ikke en utnyttelse av forbrukernes uvitenhet på en måte som ville kunne anses villedende etter mfl. § 2 eller i strid med mfl. § 3 annet ledd.

Det vises i så måte til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt. 1982 side 1062, der Høyesterett i vurderingen av om det forelå overtredelse av mfl. § 3, tilla vekt at den priskomponenten som ikke var angitt i markedsføringen ikke oversteg hva forbrukerne rimeligvis kunne forvente. Det samme synspunktet gjør seg gjeldende i forhold til årsavgiften, der dens eksistens og størrelse forutsettes vel kjent for forbrukerne. Videre vises det til mindretallet i Markedsrådets sak 8/98, som la vekt på at plikten til å betale merverdiavgift var velkjent for forbrukere, et poeng flertallet ikke berørte. Det samme hensynet gjør seg gjeldende i forhold til bilkjøpere i sin alminnelighet.

Forbrukerombudets argumentasjon knyttet til konkurranselovens bestemmelser om prismerking – nå inntatt i mfl. § 3a – kan ikke føre frem. De knytter seg i første rekke til en plikt om å fremvise prisene, og gjelder i mindre grad innholdet av prisangivelsen. Videre er de begrenset til de tilfeller der dette er «praktisk mulig».

Praksis omkring urimelighetskriteriet tilsier at ikke enhver unnlatelse av å opplyse om kostnadselementer som kan relateres til kjøpet av en vare er i strid med mfl. § 3. Gitt at årsavgiften er av en begrenset størrelse sett i forhold til total kjøpesum for en ny bil, at avgiften er løpende og brukstilknyttet samt at den er godt kjent for forbrukerne, kan det ikke anses urimelig ikke å inkludere den i den totale salgspris.

Forbrukerombudets påstand om tvangsgebyr bør uansett ikke tas til følge. Det vises spesielt til at saken kun er reist overfor to aktører, og ikke hele bransjen.

Innklagde har nedlagt følgende påstand:
«1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. Harald A. Møller tilkjennes sakens omkostninger.»

Spørsmålet i saken er om det med hjemmel i markedsføringsloven § 12, jf. § 2 og/eller § 3, kan nedlegges forbud mot at Toyota Norge AS ved angivelse av veiledende forhandlerpriser, eller i forhandlerannonser med forhandleres priser, oppgir priser som ikke inkluderer årsavgift.

Som det vil ha fremgått av saksfremstillingen, har det i den forutgående korrespondansen mellom Forbrukerombudet og Møller også vært et tema om andre omkostninger, så som frakt-, leverings- og registreringsomkostninger, skal inkluderes i prisene i den aktuelle annonseringen. Det er opplyst at det er oppnådd enighet om at denne type omkostninger skal inkluderes i prisene. For Markedsrådet gjelder imidlertid saken kun årsavgiften.

Nærmere regler om årsavgiften er gitt i Forskrift om årsavgift 4. juli 1986 nr. 1433, gitt i medhold av lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. Det følger av forskriften § 1 at avgift skal betales i samsvar med Stortingets avgiftsvedtak til Toll- og avgiftsdirektoratet for kjøretøy som er eller skal være registrert i Vegdirektoratets motorvognregister, og at det samme gjelder for årsprøvekjennemerke. Etter lovens § 6, jf. forskriften § 2 fjerde ledd, er det eieren av kjøretøyet som er ansvarlig for avgiften. Forskriften § 3 gir nærmere regler om betalingsmåten og forfallstiden for avgiften, og det fremgår at denne skal være betalt før registreringen. Videre skal kvittering for at avgift er betalt forevises registreringsmyndigheten før registreringen. Endelig nevnes at forskriften § 6 fastsetter at bruken av kjøretøyet kan påbys stanset inntil skyldig avgift er betalt, og det er gitt regler om inndragning av kjennemerker med mer.

I betegnelsen «årsavgift» ligger at det er tale om en løpende avgift som må betales hvert år. Den ordning som er beskrevet foran, hvoretter bilforhandleren ordner med betaling av første årsavgift på vegne av kjøper, er den samme som gjelder generelt i bilbransjen. Det er praktiske hensyn som ligger til grunn for ordningen, idet betaling av avgiften er et vilkår for å få bilen lovlig registrert og dermed klargjort for vanlig bruk. Ordningen må for så vidt anses å være i bilkjøperens/forbrukerens interesse.

Den konkrete annonseringen som Møller har benyttet, og som av Forbrukerombudet er brakt inn for Markedsrådet, avviker ikke fra det som har vært vanlig bransjepraksis. Etter det som er opplyst for rådet, må det legges til grunn at det har foreligget en fast praksis for at årsavgiften ikke har vært inkludert i prisen. Videre må det legges til grunn at importørene før Forbrukerombudet tok opp spørsmålet om prisinformasjon ved nybilsalg, heller ikke opplyste konkret i annonsene at årsavgiften kom i tillegg. Det er fremlagt eksempler på at enkelte importører/forhandlere i en periode etter at Forbrukerombudet hadde tatt opp prisinformasjon med bransjen på mer generelt grunnlag, inkluderte årsavgiften i annonseringen. Men for øvrig er opplyst fra Bilimportørenes Landsforbund at deres medlemmer pr. i dag henholder seg til forbundets anbefaling om at veiledende nybilpris ikke inkluderer avgiften, men at det opplyses at denne – uspesifisert – kommer i tillegg.

Spørsmålet er så om en prisinformasjon som den Møller har benyttet – og benytter – er forenlig med de krav til markedsføringen som følger av markedsføringsloven §§ 2 og 3.

Rådet finner det for sin vurdering mest nærliggende å ta utgangspunkt i markedsføringsloven § 3 om utilstrekkelig veiledning. Etter bestemmelsen må følgende vilkår være oppfylt for at forbudsvedtak kan treffes:
– at fremstillingen ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning
– at fremstillingen er egnet til å påvirke etterspørselen
– at fremstillingen «derfor må anses urimelig»

For vurderingen av det første vilkåret står det sentralt om årsavgiften er en del av prisen ved nybilsalg. Slik Markedsrådet ser på saken, må da karakteren av avgiften være av betydning. Rådet finner det derfor naturlig å sammenligne med andre lignende avgifter knyttet til salget. Engangsavgiften oppkreves ved førstegangsregistrering av motorvognen i det sentrale motorvognregisteret, og ansvarlig for avgiften er den som melder motorvognen til registrering i Norge. Forskjellig fra årsavgiften er det en avgift som betales en gang for alle, derav navnet, og som ikke knytter seg til bruken av motorvognen. Årsavgiften skiller seg også fra merverdiavgiften, som er en offentlig avgift som forhandleren plikter å beregne og kreve av kjøperen på vegne av staten som avgiftskreditor. Gjelder det produkter som markedsføres både overfor næringsdrivende med fradragsrett for inngående avgift og overfor forbrukere uten slik fradragsrett, gir Markedsrådspraksis eksempler på at det ikke er ansett villedende eller utilstrekkelig veiledende at prisene annonseres både med og uten mva., såfremt prisinformasjonen har likeverdig oppmerksomhetsverdi. Og motsatt: Er det tale om produkter som annonseres med forbrukere som adressater, skal merverdiavgiften inkluderes i prisen. Dette siste kan sees som et utslag av et generelt prinsipp om at markedsføring rettet mot forbrukere skal inneholde så fullstendige prisopplysninger som mulig, og at tilleggskostnader skal være medregnet i prisen.

Når Forbrukerombudet i vår sak krever at Møller ikke bare skal angi at årsavgiften med oppgitt beløp kommer i tillegg, men at den skal inkluderes i den veiledende prisen for vedkommende biltype, er dette begrunnet i at den aktuelle annonseringen henvender seg til forbrukere, og at alle adressater for annonsene vil måtte betale avgiften for å kunne ta bilen i bruk. Men selv om det forholder seg slik, og selv om det for potensielle kjøpere kan være viktig å få et umiddelbart fullstendig bilde av de totale omkostninger som påløper for å få kjøretøyet levert klar for lovlig bruk, kan rådet vanskelig se at prisen må inkludere årsavgiften for at fremstillingen skal anses «forsvarlig eller tilstrekkelig veiledende», og dermed lovlig i forhold til mfl. § 3.

Riktignok ble det i MR sak nr. 6/87 krevd at omregistreringsavgiften i annonser vedrørende bruktbiler enten skulle være inkludert i prisen eller særskilt angitt for den enkelte bruktbil. Men det fremgår av premissene for vedtaket at forholdet vedrørende omregistreringsavgift bare et stykke på vei ble ansett sammenlignbart med tilsvarende spørsmål vedrørende merverdiavgift. Det var «mindre naturlig å omtale omregistreringsavgiften som en del av bilens «pris».» Blant annet ble det pekt på den forskjell at omregistreringsavgiften skal betales til registreringsmyndigheten, i motsetning til merverdiavgiften, som skal betales til selgeren.

Når det likevel ble nedlagt forbud mot den aktuelle annonseringen, hadde det blant annet sammenheng med at omregistreringsavgiften utgjorde et relativt høyt tillegg til selgerens pris. Videre ble det lagt vekt på at det var vanlig praksis i bruktbilbransjen å inkludere avgiften i prisene ved annonsering, og at Forbrukerombudet ikke tidligere hadde møtt innsigelser overfor krav om opplysning av avgiften. På begge disse punktene skiller saken seg fra vår. Årsavgiften er ikke en engangsavgift, den utgjør et relativt beskjedent beløp i forhold til forhandlers nybilpris,  varierer ikke med verdien av denne, og bransjepraksis har over tid vært nokså fast og entydig i motsatt retning.

Dersom man til tross for dette skulle ta kravet fra Forbrukerombudet til følge, ville det etter rådets oppfatning være nødvendig å overveie forholdet til den obligatoriske bilansvarsforsikringen, jf. bilansvarsloven § 15. Ordningen har flere paralleller til ordningen med årsavgift. Plikten til å tegne ansvarsforsikring er pålagt ved lov og påhviler eieren av kjøretøyet, betaling er et vilkår for lovlig bruk, samtidig som bilforhandleren i praksis tar seg av registreringen på vegne av kjøperen/forbrukeren. Det er også her åpenbare praktiske hensyn som ligger til grunn for ordningen. Det er på den ene side klart at det er lite naturlig å betegne forsikringspremien som en del av bilens «pris». Men ser man på den annen side på forbrukerens behov for ved annonseringen å bli kjent med konsekvensene av et potensielt bilkjøp, representerer også trafikkforsikringen en nødvendig kostnad for lovlig bruk.

For fullstendighetens skyld nevnes at eiere av forsikringspliktige motorvogner er pålagt å betale en særskilt avgift til folketrygden (trafikkskadeavgift) med hjemmel i folketrygdloven § 23-7. Avgiften, som er ment å finansiere folketrygdens utgifter ved trafikkskader, kreves inn av forsikringsselskapene gjennom et tillegg til den ordinære forsikringspremien. En arbeidsgruppe for bilavgifter har pekt på at årsavgiften og trafikkskadeavgiften ligger forholdsvis nær hverandre siden premietillegget og avgiften normalt retter seg mot samme avgiftsobjekt og samme avgiftsinnbetalere. Det er påpekt at ressursmessige hensyn taler mot at det benyttes to såpass like avgifter, og arbeidsgruppen har anbefalt en samordning, jf. finanskomiteens innstilling til Stortinget avgitt i Budsjett-innst. S. Nr. 1 (2003-2004) side 54. Når rådet har funnet grunn til å nevne dette, er det fordi det illustrerer sammenhengen mellomansvarsforsikring/trafikkskadeavgift som oppkreves gjennom forsikringsselskapene på den ene side, og årsavgiften på den annen side.

Når grensen skal trekkes for hvilke avgifter/kostnader som det er naturlig og rimelig å kreve at inngår i prisinformasjon ved den type annonsering som saken gjelder, er det vanskelig å begrunne at årsavgiften og ansvarsforsikringen – som begge er løpende årlige kostnader som knytter seg til bruken – skal behandles prinsipielt ulikt.

Møller har anført at et krav om at årsavgiften skal inkluderes i veiledende priser ved annonsering vil skape praktiske problemer og føre til merutgifter. Dette har sammenheng med at forhandlerne ofte ikke setter biler i bestilling før kontrakt med kjøper er inngått, at det er lang produksjonstid også for en del biler som utgjør et stort volum i det norske markedet, samt at avgiften halveres etter 1. juli hvert år. Resultatet vil bli flere annonser der reklamebyråene må kobles inn hver gang etc. Rådet ser ikke bort fra at det som her er påpekt ville kunne oppleves noe problematisk for importører og forhandlere av nybiler, men finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet.

Når det gjelder Forbrukerombudets anførsler knyttet til bestemmelser om prismerking, som med virkning fra 1. mai 2004 er overført fra tidligere konkurranselov § 4-1 til markedsføringsloven § 3a, skal rådet bemerke:

Bestemmelsen fastsetter at den som i næringsvirksomhet selger varer til forbrukere, så langt det er praktisk mulig skal informere om prisene, slik at de lett kan ses av kundene. Ved forskrift 6. desember 1999 om prisopplysning for varer er det gitt nærmere bestemmelser om gjennomføringen av plikten, og forskriften er sist endret i forbindelse med ikrafttreden av ny konkurranselov med virkning fra 1. mai 2004. Det er særlig vist til at prisbegrepet er nærmere definert i forskriftens § 2 a og b, der det om henholdsvis salgspris og enhetspris heter at pris skal være «inklusive merverdiavgift og andre offentlige avgifter».

Rådet kan vanskelig se at de her nevnte bestemmelser om prismerking kan tillegges avgjørende vekt. Selv om anvendelsesområdet er detaljsalg til forbruker, synes bestemmelsene primært å være rettet mot prismerking på salgsstedet, jf. også forskriften § 3 som fastsetter at salgspris og enhetspris for en vare skal «oppgis samlet og med tilnærmet lik meddelelseseffekt på eller i umiddelbar nærhet av varen». Men uavhengig av dette, løser ikke mfl. § 3a med tilhørende forskrift spørsmålet om vilkårene for inngrepsvedtak etter markedsføringsloven § 3 foreligger.

Etter dette har rådet kommet til at et av vilkårene etter mfl. § 3 ikke foreligger. Det er da ikke nødvendig å foreta noen inngående drøftelse av de øvrige vilkår. Men det kan være grunn til å bemerke at det fremstår som tvilsomt om en langvarig bransjepraksis om ikke å inkludere årsavgiften i veiledende priser, «er egnet til å påvirke etterspørselen». Siden avgiften utgjør et fast beløp uavhengig av nybilprisen, vil den vanskelig kunne påvirke valg av bilmerke eller type. Det måtte i så fall være spørsmål om at annonseringen kunne tenkes å påvirke selve beslutningen om kjøp eller ikke. Men i betraktning av at årsavgiften må antas å være vel kjent for forbrukere som reflekterer på nybilkjøp, og at bransjepraksis er at det fremgår av annonsene at den kommer i tillegg, synes også dette tvilsomt. Årsavgiften utgjør – i forhold til bilens pris – også et relativt lite beløp.

Etter dette er rådet kommet til at vilkårene for å nedlegge forbud med hjemmel i § 3 ikke foreligger. Det følger av den begrunnelse som gitt for dette standpunkt at et forbud heller ikke kan hjemles i § 2.

Harald A. Møller AS har krevd dekket utgifter til juridisk bistand, og har innlevert omkostningsoppgave pålydende 25 000 kroner. Forbrukerombudet har i brev av 26. august 2004, med gjenpart til advokat Beret Sundet, inngitt protest mot omkostningskravets størrelse. Til kravet om saksomkostninger skal rådet bemerke:

Rådet har et selvstendig ansvar for at det foreligger et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger. På spørsmål fra rådet under den muntlige forhandling ble det opplyst at disse utgiftene, på samme måte som for sak nr. 2004/09 vedrørende Toyota Norge AS, vil bli dekket av Bilimportørenes Landsforening. Etter forvaltningsloven § 36 skal en part som oppnår at et vedtak blir endret til gunst for ham, tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Det er ikke tvilsomt at reglene får anvendelse også når Forbrukerombudet bringer en sak inn for Markedsrådet med krav om vedtak etter markedsføringsloven § 12. Anvendelsesområdet er altså ikke begrenset til ordinære klagesaker i vedtak der Forbrukerombudet har truffet vedtak i medhold av markedsføringsloven § 14.

Men rådet kan vanskelig se at det har hjemmel for å tilkjenne saksomkostninger i tilfelle der utgiftene er pådradd av andre enn partene. Hjelpeintervensjon og hjelpeintervenient er begreper som er kjent fra tvistemålslovens regler som gjelder tvister for domstolene. Bilimportørenes Landsforening er ikke parter i saken, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd e). Vedtaket retter seg ikke mot foreningen, og saken gjelder heller ikke foreningen direkte. Når representanter for Bilimportørenes Landsforening ble gitt anledning til å møte og avgi forklaring under den muntlige forhandling for rådet, var dette forankret i forskrift 15. desember 1972 om Forbrukerombudets og Markedsrådets virksomhet § 15 annet ledd annet punktum, hvoretter også andre enn partene kan gis høve til å uttale seg dersom de «må anses å ha særlig interesse i sakens utfall eller de antas å kunne bidra til å belyse saken».

Etter dette kan kravet om saksomkostninger ikke tas til følge.
Vedtaket er enstemmig.

1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.