MR-2005-25: Forbrukerombudet – Vakt Service AS

Saken gjelder tre standardvilkår som benyttes av Vakt Service AS (heretter Vakt Service) i selskapets standardkontrakt for levering av alarmanlegg og alarmtjenester. Selskapet driver med vakttjenester overfor forbrukermarkedet og bedriftsmarkedet.

Forbrukerombudet har mottatt flere muntlige og skriftlige klager på avtalevilkårene som Vakt Service benytter.

Forbrukerombudet har i lengre tid arbeidet med alarmkontrakter og markedsføring innen alarmbransjen. Etter ferdigstilte forhandlinger med flere av aktørene i markedet, skrev Forbrukerombudet den 19. mars 2005 et likelydende brev til hele alarmbransjen med krav om innrettelse etter Forbrukerombudets standpunkter til pris, markedsføring, bindingstid m.v.

Ved brev av 19. april 2005 fra Vakt Service til Forbrukerombudet, ble det uttrykt stor tilfredshet over retningslinjene. Vakt Service anmodet likevel om at selskapet skulle få fortsette med 24 måneders bindingstid, i strid med ombudets brev av 19. mars 2005 der det ble gitt utrykk for at en bindingstid utover 12 måneder ikke ville bli akseptert.

Forbrukerombudet fant ikke å kunne endre sitt standpunkt. Forbrukerombudet ba derfor selskapet om å endre standardkontrakten, slik at den oppfylte de tidligere meddelte standpunktene innen 15. mai 2005.

Det ble avholdt et møte mellom Forbrukerombudet og Vakt Service 11. mai 2005, uten at partene kom til enighet. Vakt Service orienterte deretter i brev av 13. mai 2005 at selskapet ønsket saken prøvd for Markedsrådet.

Forbrukerombudet varslet i brev av 25. mai 2005 om at saken vil bli brakt inn for Markedsrådet, og ba i den anledning om at gjeldende avtalevilkår og regnskapstall for siste regnskapsår ble oversendt. Vakt Service har sendt over gjeldende kontraktsvilkår og regnskapstall.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 19. desember 2005. Behandling av saken fant sted den 15. februar 2006. For Forbrukerombudet møtte avdelingsleder Gry Nergård og rådgiver Jens Thomas Thommesen. Innklagde var representert ved avdelingsdirektør Jan Tore Larsen og avdelingsleder Eli Marte Glorvigen.

Vilkåret om bindingstid på 24 måneder

I standardkontrakten til Vakt Service fremgår det av punkt 9:
» Kontrakten har 24 måneders bindingstid beregnet fra første fakturadato. […].»

Etter Forbrukerombudets vurdering er dette et ubalansert og dermed et urimelig avtalevilkår, jf mfl. § 9a.

Som det fremgår av forarbeidene til mfl. § 9a vil det være et rimelig utgangspunkt at kontraktsvilkårene i standardkontrakter vurderes på bakgrunn av eventuelle deklaratoriske (fravikelige) rettsregler.

I dette tilfellet har man ingen spesiallovgivning som regulerer kontraktsforholdet direkte. Det finnes likevel bakgrunnsrett og en del spesiallovgivning på tilgrensende felter som kan belyse hvordan domstoler og lovgiver har vurdert oppsigelsesadgangen i andre kontraktsforhold.

Slik Forbrukerombudet forstår det, er hovedregelen etter alminnelig kontraktsrett at løpende avtaler kan sies opp av begge parter med rimelig varsel. Hva som er å anse som rimelig varsel må vurderes ut i fra en konkret skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Sentrale momenter vil her kunne være hvor lenge kontraktsforholdet har vart, hvor store investeringer den annen part har foretatt, hvor viktig kontrakten er for den som mottar en oppsigelse og betydningen av å kunne løse seg fra avtalen.

Et gjennomgående trekk ved oppsigelsesreglene i kontraktsrettslig lovgivning, er at reglene beskytter den antatt «svake part» i avtaleforholdet i tilknytning til oppsigelse og andre opphørsituasjoner. I forbrukerforhold ser vi at lovgiver har lagt vekt på å sikre forbrukeren en rimelig retrettmulighet fra kontraktsforholdet. I de fleste tilfellene kan «den svake part» – forbrukeren – fritt komme ut av avtaleforholdet med én til tre måneders varsel.

Som støtte har Forbrukerombudet vist til en rekke bestemmelser i spesiallovgivningen; finansavtaleloven § 21, jf. § 53, verdipapirfondloven § 6-9, forsikringsavtaleloven § 3-6, jf. § 3-9, arbeidsmiljøloven § 58, husleieloven § 9-6 samt forskrift til kredittkjøpsloven § 11-8 (om forbrukerleie).

Markedsrådet har i sak 6/98, Forbrukerrådet – NetCom GSM AS, lagt til grunn at et vilkår om bindingstid på et mobiltelefonabonnement på 36 måneder var et urimelig avtalevilkår og forbød dette etter mfl. § 9a. Flertallet i Markedsrådet uttalte her blant annet:
«Flertallet legger særlig vekt på at det er uheldig med en så lang bindingstid, fordi forbrukeren i bindingsperioden blir avskåret fra å nyttiggjøre seg nye og bedre tilbud i markedet. Dette er særlig aktuelt på telemarkedet, der konkurransesituasjonen stadig gir bedre vilkår for forbrukerne. Det er også urimelig å kreve en så lang bindingstid for et produkt som etter selskapets egne opplysninger ofte ikke varer lenger enn et par år.»

Etter Forbrukerombudets syn vil det av mange grunner være uheldig om det benyttes for mange innelåsende elementer i standardkontrakter.

Det kan være flere årsaker til at en forbruker ønsker seg ut av et avtaleforhold, som for eksempel at tjenesten ikke har vært som forventet, kundeservicen er for dårlig, behovet for tjenesten har endret seg eller falt bort eller man har et ønske om å benytte seg av bedre tilbud hos en konkurrent. Innelåsende elementer gjør også at den enkelte forbruker i en gitt periode reelt sett mister muligheten til å ta i bruk ny teknologi på området. Det vises i denne sammenheng til Markedsrådets begrunnelse i sak 6/98 (NetCom).

En annen negativ følge av lange bindingstider, er at forbrukernes mulighet til å overskue konsekvensene av en avtale svekkes. Jo lenger bindingstid som benyttes, jo mer svekkes muligheten til å overskue konsekvensene av avtalen.

Begrenset kundemobilitet i markedet kan videre være negativt for konkurransen, både ved at priskonkurransen ikke virker optimalt og ved at det blir vanskeligere for nye konkurrerende virksomheter å etablere seg.

Forbrukerombudet har inntatt den holdning at prinsippet om avtalefrihet er utgangspunktet, men at et vilkår om bindingstid som vesentlig begrenser forbrukerens mulighet til å komme seg ut av avtaleforholdet, fort vil finnes urimelig, dersom den næringsdrivende ikke særskilt kan vise til et legitimt behov for bruk av bindingstiden. Forbrukerombudet har ansett det som et legitimt behov for bruk av bindingstid i tilfeller hvor forbrukeren ved avtaleinngåelsen er gitt en fordel som kompenserer for den ulempen bindingstiden representerer. Typisk vil dette være tilfellet hvis den næringsdrivende ved avtaleinngåelsen subsidierer forbrukeren, og dermed har foretatt ikke ubetydelige investeringer i ham eller henne.

I en konkret vurdering av klausuler om bindingstid i en kontrakt, vil Forbrukerombudet ta utgangspunkt i de ovenstående føringene og konkret vurdere den næringsdrivendes behov for langsiktighet i avtaleforholdet, herunder avtaleforholdets kompleksitet, opp mot forbrukerens behov for å kunne løse seg fra et avtaleforhold.

På denne bakgrunn har Forbrukerombudet i en rekke markeder, eksempelvis mobiltelefonmarkedet og satellitt-tv markedet, tatt det standpunkt at det ikke bør benyttes bindingstider på over tolv måneder. Dette har i all vesentlig grad blitt akseptert av aktørene i disse bransjene.

Vakt Service har derimot vist til at selskapet har lave månedspriser og mener at dette kan være med på å begrunne vilkåret om 24 måneders bindingstid. En eventuell konkurransedyktig månedspris kan etter Forbrukerombudets mening ikke i seg selv være nok til å begrunne eller balansere vilkåret om to års binding.

Vakt Service har opplyst at 70 % av kundene sine har de overtatt fra andre alarmselskaper. Dette innebærer at det er kun 30 % av kundene som har kjøpt alarmanlegget gjennom Vakt Service. Hovedandelen av Vakt Services kunder er således ikke subsidiert med alarmanlegg av Vakt Service, slik som har vært forholdsvis vanlig i dette markedet. Forbrukerombudet stiller seg på bakgrunn av de fremlagte opplysningene fra Vakt Service, tvilende til hvor reell subsidieringen av kunder som kjøper anlegg av Vakt Service er.

Vilkåret om bindingstid på 24 måneder benyttes i dette tilfellet i tillegg til flere andre – for forbrukeren – strenge vilkår som gjør at innelåsingen til avtalen kan virke særlig hardt for han eller henne. Det vises her til at forbrukeren ved oppsigelse må betale 1190 kroner i avslutningsgebyr, noe som i seg selv kan oppfattes som et virkemiddel for å frata forbrukeren incentiver til å si opp avtaleforholdet. Videre er det slik at standardkontrakten punkt 7 åpner for prisøkning innenfor bindingstiden og punkt 8 åpner for at Vakt Service kan overdra virksomheten til andre, mens kundenes forpliktelser fortsatt skal gjelde overfor ny eier.

Forbrukerombudet kan heller ikke se at det er noen nødvendig følge at alarmmarkedet vil legge over til utleie av alarmstasjoner i stedet for salg, slik Vakt Service hevder at er tilfellet, dersom Markedsrådet nedlegger forbud mot vilkåret om 24 måneders bindingstid. Tvert i mot vil det kunne være en konkurransefordel for Vakt Service dersom selskapet beholder sin eie-modell og de andre selskapene går over til utleie.

Forbrukerombudet mener etter dette at vilkåret om 24 måneders bindingstid  begrenser forbrukerens handlefrihet i forhold til kontrakten vesentlig, og rammer forbrukeren urimelig hardt. Forbrukerombudet kan heller ikke se at vilkåret om 24 måneders bindingstid balanseres gjennom andre tilsvarende gunstige vilkår for forbruken i kontrakten. Forbrukerombudet ber etter dette om at Markedsrådet forbyr vilkåret, jf. mfl. § 9a.

Betalingsmislighold
Forbrukerombudet anfører at også Vakt Services standardkontrakt for boligalarm, avtalevilkår punkt 14 er et urimelig avtalevilkår og skal forbys, jf. mfl. § 9a.

Vakt Service standardvilkår pkt. 14 lyder:
 «Ved vesentlig mislighold av kontrakten bortfaller Vakt Service AS sine forpliktelser. Ethvert betalingsmislighold anses som vesentlig mislighold og abonnementspris for hele resterende periode forfaller til betaling […].»

Etter Forbrukerombudets syn er dette en regel om Vakt Services hevingsrett og følgene av en slik heving. Forbrukerombudet er av den oppfatning at vilkåret om Vakt Services hevingsadgang et klart ubalansert og urimelig avtalevilkår.

Etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper gis det en hevingsrett ved vesentlig kontraktsbrudd.

Det beror på en konkret helhetsvurdering hvorvidt et kontraktsbrudd må betegnes som vesentlig. Utgangspunktet, og det sentrale momentet, vil i denne sammenheng være det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse. Kontraktsbruddet vil gjerne anses som vesentlig, hvis det har gitt den ene parten en rimelig grunn for å si seg løst fra kontrakten. Det er i denne vurderingen vanlig å vektlegge om parten som et alternativ til heving, kan være tilstrekkelig avhjulpet gjennom andre misligholdsbeføyelser. Det vises til vurderingstemaene Høyesterett har omtalt i dommene inntatt i Rt. 1999 s. 408 og Rt. 1998 s. 1510.

En vanlig rettsvirkning ved heving er at de gjensidige ytelser skal tilbakeføres, eventuelt at det heves med virkning for fremtiden når restitusjon av de mottatte ytelser ikke er gjennomførbart. Det kan ved heving dessuten være aktuelt å kreve erstatning for den positive kontraktsinteressen (oppfyllelsesinteressen).

Etter ordlyden gis Vakt Service en rett til å bli løst fra avtalen allerede ved første betalingsmislighold etter forfall uten at forbrukeren gis varsel om heving med mulighet for retting av forholdet. Betalingsmislighold vil dermed utløse plikt for forbrukeren til å betale for abonnementet for resten av avtaleperioden uten at Vakt Service forplikter å levere sin tjeneste. Etter Forbrukerombudets syn blir forbrukeren rammet svært hardt og Vakt Service stilt i en tilsvarende gunstig posisjon.

Forbrukerombudet vil for øvrig trekke frem at Vakt Service fullt ut har mulighet til å inndrive forfalte krav etter inkassolovens regler, og at Vakt Service ikke løper noen stor kredittrisiko ved betalingsmislighold, da selskapet krever forskuddsbetaling av abonnementsavgiften.

Slik vilkåret fremstår, mener Forbrukerombudet at terskelen for heving er lagt for lavt og at følgene ved betalingsmislighold er ubalanserte og urimelige strenge. Vakt Service har ikke vist til noen begrunnelse som kan legitimere bruken av dette strenge vilkåret.

På denne bakgrunn må vilkåret anses som klart ubalansert og Forbrukerombudet ber om at Markedsrådet forbyr vilkåret, jf. mfl. § 9a.

Normaltapserstatning (subsidiært):
Forutsatt at Markesrådet ikke setter forbud mot vilkåret om 24 måneders bindingstid, anføres det subsidiært at normaltapserstatningen i punkt 9 i kontrakten med slik ordlyd:
«Dersom man ønsker å si opp kontrakten i bindingstiden, beregnes i tillegg til avslutningsservicen, en normaltapserstatning som følger;
– oppsigelse i første kvartal betales 100 % av abonnement
– oppsigelse i andre kvartal betales 80 % av abonnement
– oppsigelse i tredje kvartal betales 60 % av abonnement
– oppsigelse i fjerde kvartal betales 50 % av abonnement
– oppsigelse i år to av bindingstid betales 25% av abonnement.
Ved oppsigelse vil kunden bli kontaktet for avslutningsservice der anlegget kobles fra telelinjen og gjøres om til et lokalt anlegg, samt fjerning av konseptets merking. Dette må utføres av Vakt Service´ servicemann og faktureres med kr. 1190,-.»
er et urimelig vilkår som bør forbys, jf. mfl. § 9a.

Når man i kontraktsrettslige termer taler om «oppsigelse» er det vanlig at denne er fri, altså at en oppsigelse ikke er beheftet med gebyr. Etter Forbrukerombudets syn vil det være naturlig å anse vilkåret som en form for normalisert avbestillingsansvar.

I kontraktsrettslig lovgivning er det vanlige ved vesentlig kontraktsbrudd at den annen part kan heve kontrakten og at det kan kreves erstatning for den positive kontraktsinteressen.

Ved avbestilling er det derimot vanskeligere å se at det finnes et generelt kontraktsrettslig prinsipp om omfanget av avbestillingsansvaret. Avbestillingsansvaret synes å variere avhengig av kontraktsområde. I kontrakter med tilvirkningspreg er det ikke uvanlig at det ved avbestilling kan kreves erstatning for det økonomiske tap den annen part lider ved avbestillingen, herunder tapt fortjeneste, jf. håndverkertjenesteloven § 39 og bustadsoppføringsloven § 52.

Etter håndverkertjenesteloven § 39, kan forbrukeren tilbakekalle oppdraget helt eller delvis. Tjenesteyteren kan kreve erstattet tap som følge av avbestillingen. Dette gjelder også tapt fortjeneste så langt det godtgjøres at det ikke var mulig å oppnå en tilsvarende fortjeneste ved oppdrag for andre. Tilnærmet samme løsning gjelder etter bustadoppføringsloven § 52.

Et annet eksempel hvor avbestillingsansvaret er mer begrenset er forsikringsavtaler. Forsikringsselskapet kan ved oppsigelse ikke kreve gebyr eller erstatning for tapt fortjeneste, se fal § 3-9.

I en del dagligdagse kontraktsforhold er avbestillingsansvaret regulert. Vi ser her eksempler på at det er en fri avbestillingsadgang, med mindre avbestillingen skjer tett opp til kontraktens oppfyllelsestidspunkt. For legetimer følger det av forskrift av 24. juni 2004 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse at avbestillingsansvaret er fritt, når avbestillingen skjer mer enn 24 timer før konsultasjon. Tilsvarende følger for tannleger av «Generelle regler og takster for offentlig stønad til tannbehandling», utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet 10. desember 2004.

Også i en del andre hverdagslige kontraktsforhold er det alminnelig antatt at avbestillingsretten er fri, så lenge avbestillingen skjer innen rimelig tid. Eksempler på dette er avbestilling av time hos frisør, rom på hotell eller bord på restaurant.

Rådsdirektiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler er implementert i norsk rett, blant annet gjennom markedsføringsloven § 9a. Etter direktivets artikkel 3 punkt 3 inneholder vedlegget til direktivet en veiledende og ikke uttømmende liste over vilkår i forbrukeravtaler som kan anses som urimelige. Vedleggets punkt 1 e nevner vilkår som har til formål eller virkning å pålegge en forbruker som ikke oppfyller sine forpliktelser, å godtgjøre dette ved å betale et uforholdsmessig stort beløp. I denne saken er det ved oppsigelse innenfor bindingstiden snakk om å pålegge forbrukeren et gebyr på 1190 kroner, noe som i seg selv er et forholdsvis stort beløp. Det vises her til at konkurrenten Hafslund Sikkerhet Privat har et tilsvarende avslutningsservice gebyr på kroner 490.

Ved en oppsigelse i første kvartal vil man i tillegg til avslutningsgebyret måtte betale for hele den resterende delen av avtalen, nemlig abonnementsavgift for to år.

Etter Forbrukerombudets oppfatning må dette være å «påføre en forbruker et uforholdsmessig stort beløp» i direktivets forstand. Vedleggets bokstav 1 e kan således tale for at oppsigelsesgebyret er å anse som urimelig.

Etter Forbrukerombudets oppfatning har lovgiver i nyere kontraktslovgivning lagt opp til ordninger hvor forbrukeren skal kunne avbestille uten å måtte svare full erstatning for den positive kontraktsinteresse til den næringsdrivende. Dette bør hensyntas ved rimelighetsvurderingen etter mfl. §9a.

Markedsrådet har tidligere behandlet en sak om oppsigelsesgebyr i en kontrakt med bindingstid, jf. Markedsrådets sak 6/98 (Netcom). Markedsrådet uttalte her blant annet at:
«I løpet av bindingstiden på tre år vil da forbrukeren ha betalt kr 1.800 for abonnementet. Dette innebærer at det de siste 2 1/2 år av bindingstiden vil lønne seg for forbrukeren å beholde abonnementet, fremfor å si det opp og betale kr 1.500. Etter Markedsrådets syn vil det, særlig ved «fritids»-abonnementet, men også ved de andre abonnementstypene, være behov for en nedtrapping av det beløp som forbrukeren skal betale hvis abonnementet sies opp, i forhold til hvor langt ut i bindingstiden man er kommet. Beløpet på kr 1.500 skal etter kontrakten betales, uansett hvor god grunn forbrukeren har til å si opp avtalen, f.eks. fordi telefonen ikke lenger virker, og uansett når dette skjer. Beløpet er ikke nærmere begrunnet, og Markedsrådet er enig med Forbrukerrådet i at dette virker vilkårlig valgt og kan være urimelig høyt i enkelte situasjoner.»

Saken skiller seg fra herværende sak ved at i NetCom-saken hadde den næringsdrivende gjennom en kredittkjøpsordning av mobiltelefon hatt utlegg i forbindelse med avtaleinngåelsen, noe som kan begrunne at Markedsrådet la opp til anvendelse av et degressivt (nedtrappende) oppsigelsesgebyr.

Markedsrådssakene 18/95 og 17/98 (Forbrukerombudet – Otto Treiders Handelsskole) omhandlet begge avbruddsgebyr. Markedsrådet synes i begge disse sakene å legge til grunn en holdning om at en elev må ha en berettiget forventning om å kunne melde seg av et kurs mot en rimelig erstatning av skolens økonomiske tap. I mangel av dokumentasjon av det direkte økonomiske tap skolene led ved at en elev trakk seg, ble det i begge sakene gitt anvisning på fastsettelse av en rimelig normaltapserstatning som i begge sakene måtte være lavere enn full kontraktssum.

Ved vurderingen av rimeligheten av vilkår om oppsigelsesgebyr, vil det etter Forbrukerombudets mening være naturlig å ta utgangspunkt i partenes interesser i avtaleforholdet. I dette tilfellet må Vakt Services behov for å ha oppsigelsesgebyret ved oppsigelse innenfor bindingstiden, veies opp mot hvor hardt dette rammer forbrukeren.

Forbrukerombudet har i sin praksis skilt mellom den situasjon hvor forbrukeren har fått subsidiert et alarmanlegg, og der det opereres med bindingstid til tross for at det ikke er foretatt noen subsidiering. I førstnevnte tilfelle mener Forbrukerombudet at den næringsdrivendes behov for å ha et oppsigelsesgebyr er tilstede. I motsatt fall vil forbrukeren kunne spekulere i avtalen, ved å motta et subsidiert alarmanlegg for så å si opp avtalen. Dette vil gjerne innebære et klart tap for den næringsdrivende. I tilfeller hvor det ikke foreligger noen subsidiering av kunden, kan ikke Forbrukerombudet se at den næringsdrivendes har tilsvarende behov for å sikre seg gjennom et oppsigelsesgebyr. Samtidig vil et oppsigelsesgebyr ramme forbrukeren hardere enn i tilfeller hvor forbrukeren har mottatt et subsidiert alarmanlegg.

Forbrukerombudet har på denne bakgrunn godtatt såkalte oppsigelsesgebyrer/normaltapserstatningsklausuler i ulike bransjer, herunder alarmbransjen, i tråd med Markedsrådets uttalelser i MR-sak 6/98. Forutsetningen har vært at den næringsdrivende kan vise en legitim grunn til å benytte seg av bindingstid. Dette har typisk vært ved at forbrukeren har mottatt et sterkt subsidiert alarmanlegg ved inngåelsen av avtalen om vakttjeneste. Forbrukerombudet har i disse tilfellene godtatt at det legges opp til en degressiv normaltapserstatning, og har meddelt at denne må reflektere det økonomiske tapet selskapet påføres ved oppsigelsen.

Forbrukerombudet kan ikke se at Vakt Service har et beskyttelsesverdig behov for å pålegge forbrukeren et vidtrekkende avbestillingsansvar. Et vidtrekkende avbestillingsansvar vil ramme forbrukeren hardt, ved at en oppsigelse innenfor bindingstiden etter avtalen medfører store økonomiske forpliktelser.

Forbrukerombudet kan i utgangspunktet ikke se at det er rimelig at Vakt Service opererer med bindingstid. Følgelig mener Forbrukerombudet at det heller ikke bør være grunnlag for et oppsigelsesgebyr. Prinsipalt mener Forbrukerombudet derfor at avbestillingsretten her bør være kostnadsfri med rimelig varslingsfrist. Forbrukerombudet kan likevel se at det kan være rimelig med et mindre administrasjonsgebyr for å dekke kostnader ved å slette kunden fra registre, alarmtilknytning etc. Slike kostnader synes allerede å være dekket ved at oppsigelsesgebyret kommer i tillegg til kostnadene for «avslutningsservice» på 1190 kroner.

Dersom Markedsrådet skulle være uenig dette, anføres det at gebyret likevel er satt for høyt.

Det vises her til at i store deler av bindingsperioden vil gebyret medføre at Vakt Service vil få dekket mer enn sitt økonomiske tap grunnet oppsigelsen. Det kan blant annet ikke ses at det er gjort fradrag for besparelser Vakt Service vil ha ved at kundeforholdet opphører.

Videre vil Forbrukerombudet tilføre at en balansert vurdering av partenes interesser neppe kan tilsi at Vakt Service skal få dekket hele den positive kontraktsinteressen ved avbestilling/oppsigelse. Avtalens langsiktighet synes alene å være begrunnet i at Vakt Service har et ønske om langsiktighet og forutberegnlighet for sin inntjening.

For at inngrepshjemmelen i mfl. § 9a skal komme til anvendelse, er det et vilkår at forbud må tilsies av «allmenne hensyn».

Salget av alarmtjenester fra Vakt Service har et betydelig omfang. Selskapet markedsfører seg på sine hjemmesider på Internett blant annet som landsdekkende.

Videre er spørsmålene som her er til behandling del av en bransjeoppfølging Forbrukerombudet har foretatt med alarmbransjen. Dersom Vakt Service tillates å nytte disse vilkårene, kan Forbrukerombudet neppe forby andre aktører å benytte tilsvarende vilkår. Dette innebærer at saken også vil ha betydning overfor andre alarmaktører og deres kunder.

Et forbudsvedtak vil etter dette trolig ha virkning for et stort antall forbrukere. Forbud tilsies dermed av allmenne hensyn.

Tvangsgebyr
I forbindelse med vedtak etter mfl. §§ 12 og 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr, jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.Formålet med tvangsgebyret er at det skal påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handlingen i framtiden.

Det vises her til Ot.prp nr, 34 (1994-95) s.75:
«Gebyret må fastsettes ut fra den forutsetning at dersom vedtaket respekteres blir det ikke noe å betale. Tvangsgebyrets funksjon som incitament for etterlevelse av forbudsvedtaket er sentral, og det bør derfor settes minst så høyt at det ikke vil lønne seg økonomisk å overtre vedtaket».

Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi, jf. uttalelsene i Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 75.

Forbrukerombudet mener at tvangsgebyrets størrelse skjønnsmessig bør settes til kr 300.000,- Dette vil trolig være et stort nok beløp til at gebyret vil virke tilstrekkelig preventivt og i tråd med tidligere praksis fra Forbrukerombudet og Markedsrådet. Forbrukerombudet kan ikke se at regnskapstallene eller annet taler for et avvik fra denne praksisen.

Forbrukerombudets prinsipale påstand lyder:
«1)  Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Vakt Service i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:

«Varighet / Opphør:
Kontrakten har 24 måneders bindingstid beregnet fra første fakturadato.[…]»,

eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold hvor forbrukeren ikke gis en fri oppsigelsesadgang før etter 24 måneder eller mer.

2) Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Vakt Service i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:

«Ved vesentlig mislighold av kontrakten bortfaller Vakt Service AS sine forpliktelser. Ethvert betalingsmislighold anses som vesentlig mislighold og abonnementspris for hele resterende periode forfaller til betaling […].»,

eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold hvor ethvert betalingsmislighold blir definert som vesentlig og forbrukeren pålegges å betale for resterende avtaleperiode.

3) Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Vakt Service overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Vakt Service betale kroner 300.000,- i tvangsgebyr.

4) Vakt Service påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 og 2 så snart som mulig, og senest innen én måned fra vedtakets dato.

Forbrukerombudets subsidiære påstand lyder:
1) Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Vakt Service i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:

«Dersom man ønsker å si opp kontrakten i bindingstiden, beregnes i tillegg til avslutningsservicen, en normaltapserstatning som følger;
-oppsigelse i første kvartal betales 100 % av abonnement
-oppsigelse i andre kvartal betales 80 % av abonnement
-oppsigelse i tredje kvartal betales 60 % av abonnement
-oppsigelse i fjerde kvartal betales 50 % av abonnement
-oppsigelse i år to av bindingstid betales 25% av abonnement
-oppsigelse etter 24 måneder er da kun kontraktens avslutningskostnad
Ved oppsigelse vil kunden bli kontaktet for avslutningsservice der anlegget kobles fra telelinjen og gjøres om til et lokalt anlegg, samt fjerning av konseptets merking. Dette må utføres av Vakt Service´ servicemann og faktureres med kr. 1190,-.»,

eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold hvor forbrukeren ved oppsigelse innenfor bindingstiden må betale et beløp som overstiger reelle administrasjonskostnader ved oppsigelsen.

2) Som prinsipale påstand punkt 2, 3 og 4.»

Vakt Service anfører at kontraktsvilkårene i standardkontrakten ikke er urimelige og at det således ikke foreligger grunnlag for inngripen etter mfl. § 9a.

Vakt Service er en av få aktører i markedet som fremdeles tilbyr forbrukerne et anlegg de blir eiere av. Selskapet er av den oppfatning at dette er den mest forbrukervennlige løsningen på sikt.

Vakt Service sine alarmanlegg selges til forbrukerne til en sterkt subsidiert pris hvor kunden betaler en andel av beløpet ved oppstart/montering på kr 3.990,-, og hvor resterende del av selskapets utgifter dekkes inn i løpet av 24 måneder. Månedsavgiften i disse 24 månedene går for øvrig til dekning av alarmovervåkning, utrykninger, service og garantier og er på kr 199,- pr. mnd. Selskapet har med denne modellen et underskudd etter 24 måneder på kr 353,-.

Etter at Forbrukerombudet engasjerte seg i alarmbransjen har kundemobiliteten blitt kraftig redusert. Store deler av markedet har endret sin strategi til å leie ut anlegg, fremfor å selge disse. Aktørene i markedet har endret strategi fordi dette reduserer faren for tap av kunder.

Ved at selskapene i bransjen fortsatt beholder eiendomsretten til alarmanleggene, vil det være vesentlig mer omstendelig for kundene å bytte leverandør fordi eksisterende anlegg må demonteres og et nytt anlegg fra ny leverandør må oppmonteres.

Forbrukerombudets arbeid med avtalevilkårene i bransjen kan derfor sies å ha gitt kundene mindre rettigheter og valg ved at forbrukerne indirekte blir mer bundet til samme selskap. Vakt Service har på denne bakgrunn erfart en betydelig reduksjon i antall kunder selskapet overtar fra andre selskaper. Dette har medført at selskapet nå fokuserer markedsføringen mot nye kunder, og ikke som tidligere der «sekundærmarkedet» sto for en vesentlig del av selskapets omsetning.

Bindingstid
Vakt Service viser til at de i betydelig grad subsidierer kunden ved oppmontering av alarmanlegg og at dette begrunner bindingstiden på 24 måneder. Hvis Vakt Service ikke kan ha 24 måneders bindingstid vil selskapet bli tvunget til å gå over til utleie av alarmanlegg, slik flere av de andre aktørene i bransjen har gjort, noe forbrukerne ikke er tjent med.

Ved for kort bindingstid vil det ikke være lønnsomt å gå inn i dette markedet. Risikoen ved å miste kunden etter 12 måneder gir også en for stor operasjonell risiko for å ta kostnadene ved å ta over kundens eksisterende alarmanlegg.

I forbindelse med installering av et alarmanlegg er det selvfølgelig svært viktig for selskapet å få igjen kostnadene for anleggets kostpris, montering, salgsprovisjon, m.v. Vakt Service må således i det minste gardere seg mot å tape penger. Vakt Service ønsker derimot selvfølgelig å beholde kundene lengst mulig, og det er ved de lengre kundeforholdene avtalen begynner å bli økonomisk gunstig for selskapet.

Forbrukerne er opptatt av en lav månedspris og dette lar seg kun gjøre ved en bindingstid på 24 måneder. Dersom bindingstiden ikke kan settes for lenger enn 12 måneder, vil månedsprisen eventuelt måtte økes betydelig.

Vakt Service kan ikke se at vilkåret er urimelig da kunden samlet sett vil komme gunstigere ut dersom det tillates en bindingstid på 24 måneder enn dersom Markedsrådet skulle fatte et vedtak om at 12 måneder generelt er lengste bindingstid alarmselskapene kan benytte.

Vakt Service vil på denne bakgrunn bestride at vilkåret om 24 måneders bindingstid er i strid med mfl. § 9a.

Heving av avtalen ved betalingsmislighold
Vakt Service erkjenner at selskapets vilkår om at ethvert betalingsmislighold gir grunnlag for heving av kontrakten, kan være ubalansert. Selskapet er villige til å endre denne bestemmelsen i samråd med Forbrukerombudet og vil rette seg etter Markedsrådets vedtak.

Normaltapserstatning
Vakt Service er positive til å legge til rette for at forbrukerne kan løse seg fra avtalen mot å betale en normaltapserstatning og et frakoblingsgebyr.

Når det gjelder frakoblingsgebyret på kr 1.190,-, gjenspeiler dette beløpet de reelle kostnader selskapet har med å frakoble et anlegg fra alarmsentralen.

Vakt Service erkjenner at den normaltapserstatning selskapet har lagt opp til kan være urimelig ved at det ikke er tatt høyde for de besparelser selskapet vil ha som følge av at kontrakten avsluttes. Vakt Service er villige til å se på utforming av normaltapserstatningen i samråd med Forbrukerombudet og vil rette seg etter Markedsrådets vedtak.

Tvangsgebyr
Vakt Service er av den oppfatning at tvangsgebyret er satt alt for høyt. Selskapet viser til at de kun har 10 % av det totale markedet på boligalarmer og at omsetningen i dette markedet totalt sett er på 15-20.000 anlegg i året.

Sett hen til Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis ved fastsettelse av tvangsgebyrer overfor langt større aktører i denne og andre bransjer fremstår kr 300.000,- som urimelig høyt.

Innklagede vil nedlegge slik påstand:
«Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge»

Markedsrådet skal i saken ta stilling til om Vakt Service AS (heretter Vakt Service) sitt vilkår om bindingstid på 24 måneder og vilkåret om at abonnementsprisen for hele resterende del av avtaleperioden forfaller til betaling ved ethvert betalingsmislighold fra forbrukeren, er urimelig og skal forbys i medhold av markedsføringsloven § 9a. Forbrukombudet har subsidiært anført at Vakt Services normaltapserstatning ved oppsigelse/avbestilling er urimelig og i strid med samme bestemmelse.

Markedsføringsloven § 9a lyder:
«Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.
Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.»

For at rådet skal kunne nedlegge forbud med hjemmel i markedsføringsloven § 9a, må to vilkår være oppfylt. Vilkåret må finnes urimelig overfor forbrukeren, og et forbud må tilsies av allmenne hensyn. Vilkårene er altså kumulative.

Markedsføringsloven § 9a er utformet med sikte på å etablere en nødvendig beskyttelse av forbrukerinteresser, og skal blant annet sikre at vilkår i standardkontrakter som utformes av næringsdrivende, er klare og ivaretar en rimelig balanse mellom partenes rettigheter og plikter, jf. annet ledd i bestemmelsen.

Innledningsvis er det grunn til å presisere at ingen av de omstridte vilkår som benyttes av Vakt Service strider mot preseptorisk (tvingende) lovgivning. Vilkårene må derfor vurderes med det utgangspunkt at det er avtalefrihet mellom partene. Som det fremgår av forarbeidene til mfl. § 9a, jf. Ot.prp.nr.38 (1979-80) s. 18, vil det være et rimelig utgangspunkt at kontraktsvilkårene i standardkontrakter likevel vurderes på bakgrunn av eventuelle deklaratoriske (fravikelige) rettsregler.

Bindingstid og avbestillingsadgang
Markedsrådet har tidligere hatt et begrenset antall saker om bindingstid oppe til vurdering. Rådet la i sak 6/98, Forbrukerrådet – NetCom GSM AS, til grunn at et vilkår om bindingstid på et mobiltelefonabonnement på 36 måneder var et urimelig avtalevilkår og forbød dette etter mfl. § 9a. Rådet la i sak 6/98 blant annet vekt på at forbrukeren i bindingsperioden vil være avskåret fra å nyttiggjøre seg nye og bedre tilbud i markedet.

Forbrukerombudet har i saken særlig problematisert den innelåsende effekten en bindingstid vil ha for forbrukeren, der forbrukeren vil være avskåret fra å nyttiggjøre seg rimeligere tilbud og bedre teknologi fra andre leverandører i avtaleperioden på 24 måneder. Ombudet har også vektlagt at forbrukeren i utgangspunktet vil være avskåret fra å kunne løse seg fra kontrakten ved flytting, misnøye med leverandørens tjenester eller lignende.

Det har vært svært vanlig i alarmbransjen at leverandører selger eller leier ut alarmanlegg rimeligere enn stipulert kostpris, under forutsetning av at kunden binder seg til selskapet for en periode.

Forbrukerombudet har på denne bakgrunn ansett det som legitimt å benytte bindingstid i de tilfellene der kunden/forbrukeren ved avtaleinngåelsen er gitt en fordel som kompenserer for den ulempen bindingstiden representerer. Typisk vil dette være tilfellet hvis den næringsdrivende ved avtaleinngåelsen subsidierer forbrukeren, og dermed har foretatt ikke ubetydelige investeringer i ham eller henne. I alarmbransjen har ombudet anført at det vil være rimelig med en maksimal bindingstid på 12 måneder, under forutsetning av at selskapet har subsidiert forbrukeren.

Markedsrådet har i utgangspunktet ingen innvendinger mot en slik subsidieringsmodell der forbrukerens innskudd/investering i anlegget ved avtaleinngåelsen er lavere enn selskapets kostpris, samtidig som selskapet gis adgang til å sikre sine investeringer i form av en abonnementsavtale. En slik ordning vil bidra til å redusere faren for at forbrukeren mottar et subsidiert anlegg for deretter å si opp avtalen kort tid etter, med tap for leverandøren.
Ordningen kan i seg selv synes hensiktsmessig, balansert og rimelig for begge parter i avtaleforholdet.

I denne saken er det tale om en bindingstid på 24 måneder, jf. Vakt Services vilkår pkt. 9.

Forbrukerombudet har anført at en bindingstid på 24 måneder generelt sett vil være i strid med mfl. § 9a, jf. ombudets påstand pkt. 1.

Markedsrådet er av den oppfatning at den formelle bindingstiden på 24 måneder ikke kan vurderes uavhengig av eventuelle bestemmelser om oppsigelsesadgang eller avbestillingsadgang.  En eventuell adgang til avbestilling mot dekning av selskapets faktiske kostnader (erstatning for den negative kontraktsinteresse) vil i praksis ikke medføre noen reell bindingstid, og dermed heller ingen innelåsende virkning. En slik ordning vil vanskelig kunne sees å rammes av mfl. § 9a, forutsatt at ordningen er tilstrekkelig synliggjort for forbrukeren, samtidig som kostnadene forbrukeren må dekke er faktiske og reelle.

Et sentralt moment ved rimelighetsvurderingen av bindingstiden vil etter rådets oppfatning være hvilke muligheter forbrukeren har til å komme seg ut av avtalen og hva det vil koste. En avbestillingsadgang, og kostnadene forbundet med denne, vil slik rådet ser det ha betydning for hvor reell den innelåsende effekten er. Markedsrådet deler med andre ord ikke ombudets oppfatning om at det i ethvert tilfelle vil være urimelig med 24 måneders bindingstid. Rimeligheten av et slikt vilkår må vurderes i lys av kontraktens øvrige vilkår.

I denne saken har forbrukeren en mulighet til å løse seg fra avtalen om 24 måneders bindingstid ved oppsigelse/avbestilling i bindingstiden gjennom å betale en normaltapserstatning til Vakt Service. Ordningen er nærmere referert i Forbrukerombudets subsidiære påstand.

Prisen forbrukeren betaler for installering av anlegget er etter det opplyste kr 3.995,-. I tillegg er forbrukeren i utgangspunktet forpliktet til å betale kr 199,- pr. måned i to år. De totale abonnementskostnader for forbrukeren ved å holde seg til avtalen vil være kr 4.776,-, slik at forbrukerens økonomiske forpliktelse etter avtalen totalt utgjør kr 8.771,- over to år.

Ved å benytte seg av avbestillingsadgangen etter normaltapserstatningsmodellen som selskapet opererer med, vil forbrukeren kunne spare abonnementskostnader fra kr 0,- til kr 995,- i månedene 7-17, sammenlignet med å oppfylle avtalen. I de resterende måneder vil forbrukeren tape økonomisk på å si opp avtalen med unntak av måned 4.

Vakt Service betinger seg imidlertid også et gebyr på kr 1.190,- for å koble fra anlegget fra vaktsentralen dersom avtalen sies opp. Gebyret er opplyst å dekke reelle kostnader, men uten at dette er dokumentert eller sannsynliggjort. Tatt i betraktning at andre vaktselskaper tar et langt lavere gebyr for samme tjeneste – og som oppgis også å dekke faktiske kostnader – finner Markedsrådet at avbestillingsgebyret er satt urimelig høyt.

Tar man også den del av avbestillingsgebyret som overstiger selskapets reelle utgifter i betraktning, vil forbrukeren ved å benytte seg av avbestillingsadgangen måtte betale mer enn dersom han eller hun holder seg til avtalen, uten å få nyttiggjort seg av vakttjenesten.

Det antas å være i samsvar med alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, jf. Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2003, s. 236 flg., at det kan gis en avbestillingsadgang mot dekning av oppfyllelsesinteressen (erstatning for den positive kontraktsinteresse), men da slik at kreditors besparelser ved å ikke oppfylle avtalen i alminnelighet skal trekkes fra avtalt vederlag i erstatningen/sluttoppgjøret. Vakt Service gir, slik det fremstår, blant annet ikke fradrag for de besparelser selskapet vil ha som følge av at avtalen ikke gjennomføres, herunder kostnader til overvåking, uttrykning, m.v. Det fremstår på denne bakgrunn som lite aktuelt og attraktivt for forbrukeren å tre ut av avtalen ved å benytte seg av avbestillingsadgangen.

Forbrukeren kan ha et reelt og velbegrunnet behov for å kunne løse seg fra avtalen før det har gått 24 måneder, for eksempel dersom behovet for alarmtjenester skulle bortfalle grunnet flytting. Etter Markedsrådets oppfatning må de fordelene forbrukeren oppnår ved å gi avkall på en slik rett i en så lang tidsperiode være betydelige og klart synlige for forbrukeren for at en bindingstid uten reelle oppsigelsesmuligheter skal gå klar av forbudet i mfl. § 9a.

Vakt Service har påpekt at selskapet ikke tjener penger de to første årene av avtaleforholdet, og at subsidieringen etter to år fortsatt er på kr 353,-. Selskapet har fremlagt en inntekts- og kostnadskalkyle for avtaleperioden og fastholder at «inngangsprisen» på kr 3.990,- medfører en sterk subsidiering av anlegget som nedbetales over 24 måneder. Resterende del av månedsavgiften på kr 199,- dekker angivelig alarmovervåkning, utrykninger, service og garantier. Forbrukerombudet har stilt spørsmål ved hvor reell subsidieringen er, herunder også størrelsen på kostnadene som er innkalkulert over to år.

Markedsrådet vil bemerke at «subsidieringsbeløpet» er forholdsvis lite, selv etter den kalkylen selskapet har fremlagt, sett hen til det totale kontraktsbeløps størrelse. I tillegg fremstår kalkylen som høyst uklar. Selskapet har blant annet medregnet en salgsprovisjon på kr 2.000,-, hvilket er et beløp selskapet selv står fritt til å fastsette. Kalkylen vil tilsvarende avhenge av hvilken abonnementspris selskapet fastsetter pr. måned. Til dette kommer at konsekvensene av avtalen fremstår som uklare og lite synlige overfor forbrukeren, og at forbrukeren ved avtaleslutningen ikke får noe valg mellom å betale et høyere engangsbeløp mot lavere månedsavgift og/eller kortere bindingstid.

Markedsrådet finner på denne bakgrunn at vilkåret om 24 timers bindingstid kombinert med den normaltapserstatning selskapet har lagt til grunn både fremstår som ubalansert og uklart, og at det derfor må anses som urimelig, jf. mfl § 9a. Dette er i tråd med Forbrukerombudets prinsipale påstand.

For at inngrepshjemmelen i mfl. § 9a skal komme til anvendelse, er det vilkår om at forbud må tilsies av «allmenne hensyn». Markedsrådet legger til grunn at vilkåret er oppfylt. Etterspørselen etter alarmtjenester i privatmarkedet er stor og Vakt Service har etter det opplyste ca. 10 % av kundene. Det forutsettes på sedvanlig vis at vedtaket fra Markedsrådet vil bli fulgt opp av Forbrukerombudet overfor andre alarmselskaper. Et forbud vil følgelig ha betydning for mange forbrukere, både Vakt Service sine kunder, men også øvrige alarmselskapers kunder.

Betalingsmislighold
Vakt Service standardvilkår pkt. 14 lyder:
 «Ved vesentlig mislighold av kontrakten bortfaller Vakt Service AS sine forpliktelser. Ethvert betalingsmislighold anses som vesentlig mislighold og abonnementspris for hele resterende periode forfaller til betaling […].»

Slik Forbrukerombudet har påpekt, er dette en regel om Vakt Services hevingsrett og følgene av en slik heving.

Vakt Service har ved behandlingen av saken for Markedsrådet erkjent at vilkåret er urimelig strengt og har sagt seg villig til å endre dette i samråd med Forbrukerombudet. Markedsrådet finner likevel grunn til å omtale vilkåret og vil nedlegge forbud mot dette vilkåret.

Etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper har selgeren hevingsrett ved vesentlig kontraktsbrudd, jf. Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2003, s. 410 flg.

Kontraktsbruddet vil i alminnelighet anses som vesentlig, hvis det har gitt den ene parten en rimelig grunn for å si seg løst fra kontrakten, jf. bl.a. Rt. 1999 s. 408 og Rt. 1998 s. 1510.

Etter ordlyden gis Vakt Service en rett til å bli løst fra avtalen allerede ved første betalingsmislighold etter forfall uten at forbrukeren gis varsel om heving med mulighet for retting av forholdet. Betalingsmislighold vil utløse plikt for forbrukeren til å betale for abonnementet for resten av avtaleperioden uten at Vakt Service plikter å levere sin tjeneste.

Markedsrådet finner det lite tvilsomt at vilkåret om at ethvert betalingsmislighold gir grunnlag for heving er urimelig og i strid med mfl. § 9a. Vilkåret fremstår enn mer urimelig ved at Vakt Service har betinget seg full oppfyllelse (erstatning for den positive kontraktsinteresse), til tross for at avtalen heves.

For at inngrepshjemmelen i mfl. § 9a skal komme til anvendelse, er det som nevnt ovenfor et vilkår at forbud må tilsies av «allmenne hensyn». Markedsrådet finner at også dette vilkåret er oppfylt. For det første dreier det seg om et standardvilkår som berører en rekke kunder. For det andre forekommer det ofte at næringsdrivende i ulike bransjer bruker andres standardkontrakter som modell for egne. Markedsrådet finner det derfor nødvendig å signalisere at slike urimelige hevingsvilkår ikke tillates.

Forbrukerombudet gis etter dette medhold i påstandens punkt 2.

Vedtak og tvangsgebyr
Forbrukerombudet har fått medhold i at Vakt Services avtalevilkår punkt 9 der det angis en bindingstid på 24 måneder kombinert med en avbestillingsadgang og normaltapserstatning, er urimelig og i strid med mfl. § 9a. Under henvisning til det som er nevnt tidligere om forholdet mellom ombudets prinsipale påstand og den subsidiære påstanden, ser rådet ikke behov for en isolert drøfting av den subsidiære påstanden.

Tilsvarende har rådet funnet at Vakt Services avtalevilkår punkt 14 om at ethvert betalingsmislighold anses som vesentlig mislighold, hvoretter abonnementsprisen for resterende del av avtaleperioden forfaller til betaling, er urimelig og i strid med mfl. § 9a.

Tidspunktet for forbudets iverksetting er av ombudet foreslått angitt til «så snart som mulig, og senest innen én måned fra vedtakets dato». Rådet har ikke noe å bemerke til dette, og utformer vedtaket i tråd med ombudets påstand.

Det foreligger etter rådets oppfatning ikke slik «særlig grunn» som tilsier at det ikke skal fastsettes gebyr med hjemmel i mfl. § 16, og dette kan passende fastsettes til 300 000 kroner, i tråd med ombudets påstand.

Avgjørelsen er enstemmig.

Markedsrådet treffer etter dette slikt

1) Med hjemmel i mfl. §§ 12, jf. 9a, forbyr Markedsrådet Vakt Service i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:

«Varighet / Opphør:
Kontrakten har 24 måneders bindingstid beregnet fra første fakturadato.[…]»,

i kombinasjon med en avbestillingsadgang med følgende normaltapserstatning:

» Dersom man ønsker å si opp kontrakten i bindingstiden, beregnes i tillegg til avslutningsservicen, en normaltapserstatning som følger;
– oppsigelse i første kvartal betales 100 % av abonnement
– oppsigelse i andre kvartal betales 80 % av abonnement
– oppsigelse i tredje kvartal betales 60 % av abonnement
– oppsigelse i fjerde kvartal betales 50 % av abonnement
– oppsigelse i år to av bindingstid betales 25% av abonnement
– oppsigelse etter 24 måneder er da kun kontraktens avslutningskostnad
Ved oppsigelse vil kunden bli kontaktet for avslutningsservice der anlegget kobles fra telelinjen og gjøres om til et lokalt anlegg, samt fjerning av konseptets merking. Dette må utføres av Vakt Service´ servicemann og faktureres med kr. 1190,-.»,

2) Med hjemmel i mfl. §§ 12, jf. 9a, forbyr Markedsrådet Vakt Service i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:

«Ved vesentlig mislighold av kontrakten bortfaller Vakt Service AS sine forpliktelser. Ethvert betalingsmislighold anses som vesentlig mislighold og abonnementspris for hele resterende periode forfaller til betaling […].»,

eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold hvor ethvert betalingsmislighold blir definert som vesentlig og forbrukeren pålegges å betale for resterende avtaleperiode.

3) Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Vakt Service overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Vakt Service betale kroner 300.000,- i tvangsgebyr.

4) Vakt Service påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 og 2 så snart som mulig, og senest innen én måned fra vedtakets dato.