MR-2006-07: Forbrukerombudet – Viasat AS

Saken gjelder hvorvidt Viasat AS´ (Viasat) avtalevilkår om oppsigelse av abonnement i selskapets standardkontrakt om satelitt-TV-abonnement er urimelig i henhold til markedsføringsloven (mfl.) § 9a. Vilkåret lyder som følger:
 «15. Oppsigelse
Kunden og Viasat kan til enhver tid si opp avtalen ved skriftlig melding. Oppsigelse under den første abonnementsperioden har virkning fra abonnementsperiodens utløp forutsatt at meldingen om oppsigelse er mottatt senest én måned før dette tidspunktet. Oppsigelser som mottas senere har virkning fra tre måneder etter utløpet av måneden oppsigelsen mottas.»

Hovedspørsmålet i saken er om oppsigelsesfristen er urimelig lang.

Forbrukerombudet har over tid mottatt klager fra forbrukere på flere ulike vilkår i Viasats standardkontrakt, herunder oppsigelsesreglene.

Forbrukerombudet tok i mai 2004 kontakt med flere aktører i satellitt-TV-bransjen for å innhente standardvilkårene som ble benyttet overfor forbrukere med sikte på å komme til enighet om endringer som ville gjøre kontraktene mer balansert og rimelige for forbrukerne.

Forbrukerombudet vurderte Viasats vilkår og fant at flere av vilkårene var urimelige. Ombudet ba i brev av 1. juli 2004 Viasat om å gjøre forholdsvis omfattende endringer.

Viasat besvarte henvendelsen 15. august 2004. Selskapet var ikke enig i Forbrukerombudets vurdering, og mente at vilkårene var i samsvar med markedsføringsloven. Viasat åpnet imidlertid for at det kunne foretas enkelte justeringer.

Etter en del skriftlig korrespondanse mellom partene, varslet Viasat i brev av 11. april 2005 at selskapet ville revidere sine avtalevilkår og vurderte å innrette seg etter flere av Forbrukerombudets standpunkter. De reviderte vilkårene ble oversendt til Forbrukerombudet ved brev av 1. juni 2005, sammen med en forklaring på de endringer som var foretatt.

Det ble avholdt to forhandlingsmøter mellom partene, henholdsvis den 27. juni og 9. august 2005. I det siste møtet fremmet Forbrukerombudet et forslag til en kompromissløsning for å oppnå enighet. Viasat kom Forbrukerombudet i møte i forhold til kompromissforslaget, men fant ikke å kunne endre oppsigelsesfristens lengde etter utløp av bindingstiden.

Forbrukerombudet fastholdt sitt krav og konstaterte at det ikke var oppnådd frivillig ordning med Viasat. Forbrukerombudet varslet derfor i brev av 26. oktober 2005 at saken ville bli brakt inn for Markedsrådet.

Ved brev av 30. oktober 2005 oversendte Viasat omsetningstall og markedsføringskostnader for 2004. Selskapet opplyste samtidig at de ville ta i bruk de reviderte vilkårene.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 20. mars 2006. Behandling av saken fant sted den 15. juni 2006. For Forbrukerombudet møtte Forbrukerombud Bjørn Erik Thon og rådgiver Anna Charlotte Neumayer. Innklagde var representert ved daglig leder Erik Z. Børresen og advokat Lars G. Norheim.

Etter Forbrukerombudets vurdering er vilkåret om oppsigelse i Viasats standardavtale pkt. 15 et ubalansert og dermed et urimelig avtalevilkår, jf mfl. § 9a.

Vilkåret om at oppsigelse har «virkning fra tre måneder etter utløpet av måneden oppsigelsen mottas», kommer til anvendelse etter utløpet av en bindingsperiode på tolv måneder. Dersom Viasat mottar varsel om oppsigelse fra forbrukeren innenfor de første elleve månedene av kontraktsforholdet, vil forbrukeren bli løst fra avtalen ved bindingsperiodens utløp.

Oppsigelsesvilkåret virker slik at dersom oppsigelsen mottas den første i en kalendermåned, vil oppsigelsesfristen være fire måneder minus én dag. Suksessivt vil oppsigelsesfristen kortes ned med én dag om gangen ned til tre måneders oppsigelsesfrist forutsatt varsel om oppsigelse i kalendermånedens siste dag. Dette innebærer at forbrukeren i beste fall blir løst fra avtalen tre måneder og én dag etter at varslet om oppsigelse er mottatt av Viasat. Forutsatt at det ikke er noe bestemt mønster for når i måneden forbrukere varsler oppsigelse, vil oppsigelsesfristen i gjennomsnitt være tre og en halv måned.

I henhold til mfl. § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.

Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet.

Vurderingen av et vilkår etter mfl. §9a fordrer at vilkåret bedømmes ut i fra en helhetsvurdering av kontrakten, jf. Ot.prp. nr. 38 (1979-80) s 18.

Som det fremgår av forarbeidene til mfl. § 9a vil det være et rimelig utgangspunkt at kontraktsvilkårene i standardkontrakter vurderes på bakgrunn av eventuelle deklaratoriske (fravikelige) rettsregler.

I dette tilfellet har man ingen spesiallovgivning som regulerer kontraktsforholdet direkte. Det finnes likevel bakgrunnsrett og en del spesiallovgivning på tilgrensende felter som kan belyse hvordan domstoler og lovgiver har vurdert oppsigelsesadgangen i andre kontraktsforhold.

Slik Forbrukerombudet forstår det, er hovedregelen etter alminnelig kontraktsrett at løpende avtaler kan sies opp av begge parter med rimelig varsel. Hva som er å anse som rimelig varsel må vurderes ut i fra en konkret skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Sentrale momenter vil her kunne være hvor lenge kontraktsforholdet har vart, hvor store investeringer den annen part har foretatt, hvor viktig kontrakten er for den som mottar en oppsigelse og betydningen av å kunne løse seg fra avtalen.

Et gjennomgående trekk ved oppsigelsesreglene i kontraktsrettslig lovgivning, er at reglene beskytter den antatt «svake part» i avtaleforholdet i tilknytning til oppsigelse og andre opphørsituasjoner. I forbrukerforhold ser vi at lovgiver har lagt vekt på å sikre forbrukeren en rimelig retrettmulighet fra kontraktsforholdet. I de fleste tilfellene kan «den svake part» – forbrukeren – fritt komme ut av avtaleforholdet med én til tre måneders varsel.

Som støtte har Forbrukerombudet vist til en rekke bestemmelser i spesiallovgivningen; finansavtaleloven § 21, jf. § 53, verdipapirfondloven § 6-9, forsikringsavtaleloven § 3-6, arbeidsmiljøloven § 58, husleieloven § 9-6 samt forskrift (om forbrukerleie) til kredittkjøpsloven § 11-8.

Etter Forbrukerombudets syn vil det av mange grunner være uheldig om det benyttes for mange innelåsende elementer i standardkontrakter.

Det kan være flere årsaker til at en forbruker ønsker seg ut av et avtaleforhold, som for eksempel at tjenesten ikke har vært som forventet, kundeservicen er for dårlig, behovet for tjenesten har endret seg eller falt bort eller man har et ønske om å benytte seg av bedre tilbud hos en konkurrent. Innelåsende elementer gjør også at den enkelte forbruker i en gitt periode reelt sett mister muligheten til å ta i bruk ny teknologi på området.

En annen negativ følge av lange bindingstider og lange oppsigelsesfrister, er at forbrukernes mulighet til å overskue konsekvensene av en avtale svekkes. Jo lenger bindingstid som benyttes, jo mer svekkes muligheten til å overskue konsekvensene av avtalen. Lange oppsigelsesfrister etter utløpet av bindingsperioder vil bidra til ytterligere innelåsing.

Videre vil lange oppsigelsesfrister – og særlig når dette benyttes i etterkant av en bindingstidsperiode – begrense kundemobilitet i markedet, noe som igjen kan virke negativt for konkurransen og nyetableringer.

Når Forbrukerombudet i sin tid aksepterte tre måneders oppsigelsesfrist for kabel-TV-abonnement, har det sammenheng med det spesielle markedet for kabel-TV, med få tilbydere i markedet som delte markedet mellom seg. Forbrukernes valg av kabel-TV-leverandører var i denne situasjonen begrenset.

I en vurdering etter mfl. § 9a av hvorvidt vilkåret om tre til fire måneders oppsigelsesfrist for forbrukerne etter bindingstidens utløp er urimelig, skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter i kontraktsforholdet, jf. § 9a annet ledd.

I urimelighetsvurderingen vil det etter Forbrukerombudets syn være relevant å vurdere ulempen vilkåret har for forbrukeren opp mot behovet Viasat har for å benytte seg av vilkåret. Forbrukerombudet mener også det er relevant å se hen til vilkårets virkning i markedet.

Viasat må sies å ha en svært sterk stilling overfor forbrukere gjennom sin posisjon som en av to distributører i markedet, og som enedistributør av enkelte kanaler i satelitt-TV-markedet.

Det angjeldende vilkåret om oppsigelsesfrist blir anvendt i forlengelsen av en bindingsperiode på tolv måneder. Vilkåret må vurderes ut i fra denne konteksten.

Det er videre slik at vilkåret benyttes sammen med andre forholdsvis strenge vilkår for forbrukeren. Det vises her til kontraktens punkt 8 om avgifter og (forskudds)betaling, punkt 9 om endringer i priser og avgifter, punkt 10 om endringer i kanalpakker/tjenester, punkt 12 om krav til varsler og samtykker, punkt 17 om overdragelse av rettigheter og forpliktelser og punkt 19 endring av vilkår. Gjennom disse bestemmelsene har Viasat blant annet skjøvet økonomisk risiko over på forbrukerne for skatt- og avgiftsendringer og andre omstendigheter utenfor Viasats kontroll som tilsier økte priser. Viasat har dessuten sikret seg selv en langt større fleksibilitet i forhold til kontrakten enn det forbrukeren har. Forbrukerombudet har akseptert disse vilkårene som en forhandlingsløsning, men da under forutsetning av at oppsigelsesfristen etter utløp av bindingstiden ble kortere enn tre måneder.

Kontraktsforholdet forbrukeren har med Viasat er forholdsvis enkelt; en tjeneste uten personlig element kjøpes mot penger. Avtaleprosessen forut for avtalen er videre svært enkel, og forbrukeren får på kort tid tilgang til Viasats kanaler, jf. avtalens punkt 3.

Salget skjer gjerne ved at det lokkes med «parabol til kroner 1,-«, altså såkalt subsidiering. I slike tilfeller forskutterer gjerne selskapet forbrukerens kostnader til kjøp av nødvendig utstyr for å motta TV-signalene, likevel slik at kostnadene blir innkalkulert i kalkylen i selskapets abonnementsinntekter.

Forbrukeren har etter bindingsperiodens utløp på tidspunktet for oppsigelse vært kunde av Viasat i minst ett år. Forbrukeren har dermed ved oppsigelse betalt minimum 4826 kroner (Viasat Gull) eller 2186 kroner (Viasat Start) i tillegg til ny kortleieavgift (tidligere kalt årsavgift) som ikke blir refundert ved oppsigelse, jf. avtalens punkt 8. Forbrukeren gir dermed Viasat allerede gjennom sin betaling og aksept av bindingsperioden på tolv måneder atskillig forutberegnlighet i forhold til varigheten av kundeforholdet. Behovet for ytterligere å begrense forbrukers adgang til å tre ut av avtalen ved en tre måneders oppsigelsesfrist synes ikke å være så stor at det etter Forbrukerombudets mening oppveier den ulempe det vil ha for forbruker å være bundet til avtalen såpass lenge etter at han ønsker å tre ut av avtalen.

Slik Forbrukerombudet forstår det, er Viasats begrunnelse for å anvende vilkåret, knyttet til et behov for forutberegnlighet ved deres kontraktsforhandlinger med underleverandører. Forbrukerombudet antar at Viasats avtaler med underleverandører i det alt vesentlige fremforhandles med lenger tidsperspektiv enn tre måneder. Dette innebærer at vilkåret i seg selv i liten grad kan være egnet til å påvirke Viasats forhandlingsposisjon.

Enkeltstående oppsigelser fra forbrukere må uansett antas å ha liten innvirkning for Viasats næringsvirksomhet, kundeportefølje og dens stabilitet. Viasat vil i sine forhandlinger med underleverandører under en hver omstendighet ha mulighet for å gjøre kalkyler basert på historisk statistikk og tall, når den fremtidige kundemassen skal beregnes.

Etter Forbrukerombudets syn stiller ikke Viasat i en særstilling i forhold til andre næringsdrivende som har løpende kontraktsforhold med en betydelig kundemasse, slik som eksempelvis banker, forsikringsselskap eller mobiloperatører.

Etter dette synes den lange oppsigelsesfristen primært å være begrunnet i et ønske om å sikre inntekter lengst mulig. Dette skjer på bekostning av forbrukeren som må betale i det minste for et kvart år for en tjeneste som ikke lenger ønskes eller som det ikke lenger er behov for.

På denne bakgrunn mener Forbrukerombudet at Viasat neppe kan godtgjøre at vilkåret er nødvendig eller saklig begrunnet, ut over et ønske om å holde på flest mulig kunder.

Forbrukerombudet mener det vil være uheldig for markedssituasjonen om man tillater aktørene å benytte seg av unødige og ikke saklige begrunnede kontraktsrettslige oppsigelseshindringer som unødig binder opp kundene og gjøre dem mindre mobile.

Forbrukerombudet frykter at vilkåret vil kunne spre seg både i denne bransjen og til andre bransjer, med den sementerende virkning det vil kunne ha i markedet.

Etter Forbrukerombudets mening bør en rimelig oppsigelsesfrist ikke være vesentlig lenger enn hva som er nødvendig i forhold til den praktiske avviklingen av avtaleforholdet. En varslingsfrist på én måned regnet fra førstkommende måned etter at oppsigelsen er mottatt, bør i denne saken kunne imøtekomme slike praktiske behov med god margin.

Viasats oppsigelsesvilkår anses etter Forbrukerombudets syn for å være ubalansert, og dermed urimelig, jf mfl. § 9a.

For at inngrepshjemmelen i mfl. § 9a skal komme til anvendelse, er det i tillegg et vilkår at forbud må tilsies av «allmenne hensyn».

Viasat har en betydelig markedsandel i det norske forbrukermarkedet. I 2004 var Viasats omsetning i Norge 477 mill. kr. Anvendelse av standardvilkårene har således nedslagsfelt overfor mange forbrukere.

Dersom Viasat tillates å nytte disse vilkårene, er det ikke urimelig å anta at også den andre aktøren i markedet vil benytte tilsvarende vilkår. Dette innebærer at saken vil kunne ha betydning for kunder i dette markedet generelt. Videre vil som nevnt være fare for at oppsigelsesvilkår som dette skal feste seg i andre markeder.

Det er mange forbrukere som direkte eller indirekte berøres av vilkåret. Forbrukerombudet legger derfor til grunn at forbud tilsies av «allmenne hensyn», jf mfl. § 9a første ledd.

I forbindelse med vedtak etter §§ 12 og 14 skal det som hovedregel fastsettes et tvangsgebyr, jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Forbrukerombudet vil ved vurderingen av størrelsen på tvangsgebyret vise til formålet med tvangsgebyret: tvangsgebyret skal påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handlingen i framtiden, jf. Ot.prp nr, 34 (1994-95) s.74 flg.

Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, dvs. at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket. Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi, jf. uttalelsene i Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 75.

Viasat er ett av to satellitt-TV-selskaper i Norge. Selskapet er internasjonalt og har en betydelig markedsandel i det norske forbrukermarkedet. Viasats omsetning i Norge var i 2004 på 477 mill. kr. Markedsføringskostnaden samme år var på 8,9 mill kr.

Forbrukerombudet mener at tvangsgebyrets størrelse skjønnsmessig bør settes til kroner 600.000,-. Forbrukerombudet antar at dette vil være et stort nok beløp til at gebyret vil virke tilstrekkelig preventivt.

Forbrukerombudets nedlegger slik påstand:
«1) Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Viasat AS å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:
«15. Oppsigelse
Kunden og Viasat kan til enhver tid si opp avtalen ved skriftlig melding. Oppsigelse under den første abonnementsperioden har virkning fra abonnementsperiodes utløp forutsatt at meldingen om oppsigelse er mottatt senest én måned før dette tidspunktet. Oppsigelser som mottas senere har virkning fra tre måneder etter utløpet av måneden oppsigelsen mottas.

eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold hvor forbrukerens oppsigelsesfrist etter utløp av bindingstid settes til tre måneder eller mer.

2) Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Viasat overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Viasat betale kroner 600.000,- i tvangsgebyr.

3) Viasat påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 og 2 så snart som mulig, og senest innen én måned fra vedtakets dato.»

Saken og spørsmålsstillingen som Forbrukerombudet har reist må ses på bakgrunn av at ombudet og Viasat tidligere har forhandlet om innholdet i Viasats vilkår.

Viasat har etterkommet de fleste av ombudets krav slik at det nå er kun oppsigelsesfristens lengde som gjenstår. Det synes å være enighet om at avtalen for øvrig er akseptabel.

Etter Viasats gjeldende generelle vilkår kan abonnementet sies opp med 30 dagers varsel til utløpet av en 12 måneders bindingstid, som løper fra inngåelsen av avtalen. Deretter er abonnementet fritt oppsigelig med tre måneders frist, regnet fra den første dagen i måneden etter oppsigelsen ble avgitt. Forutsettes det at oppsigelsene fordeler seg jevnt over en måned, betyr dette at det i snitt går 3,5 måneder fra kunden avgir en oppsigelse, til avtalen er opphørt.

Forbrukerombudet har lagt ned påstand om at Viasat skal forbys å bruke «avtalevilkår hvor forbrukerens oppsigelsesfrist etter utløp av en bindingstiden settes til tre måneder eller mer». Det ligger i dette at ombudet mener grensen mellom en rimelig og en urimelig oppsigelsesfrist, gitt det øvrige avtaleinnhold går på akkurat tre måneder.

Differansen mellom partenes standpunkt med hensyn til hvor lang en oppsigelsesfrist kan være uten å være urimelig er etter dette, satt på spissen, i snitt 15 dager.

Viasat mener det verken er rettslige eller rimelighetsmessige grunner til å kreve en spesifikk forkorting av gjeldende oppsigelsesfrist med i snitt en halv måned.

Etter Viasats oppfatning er ingen av vilkårene i mfl. § 9a oppfylt.

Det rettslige utgangspunktet ved vurderingen må tas i prinsippene om avtalefrihet og avtalebinding. Dette utgangspunktet gjelder også i forbrukerforhold. Skal et avtalevilkår kunne forbys etter mfl. § 9a, må det altså foreligge særlige omstendigheter som nødvendiggjør at disse prinsippene fravikes i det aktuelle kontraktsforhold.

Markedsrådets – og domstolenes – tilbakeholdenhet med å fastsette eksakte frister og lignende positivrettslige reguleringer tilsier dessuten at det må foreligge tungtveiende og konkretiserbare forhold som nødvendiggjør en slik detaljstyring av ett enkelt avtalevilkår. Dette gjelder hva enten fristens rimelighet bedømmes isolert eller slik loven legger opp til; i sammenheng med øvrige avtalevilkår. Som det vil fremgå har ikke Forbrukerombudet kunnet påvise slike forhold, verken ved oppsigelsesfristen som sådan eller i vilkårene for øvrig. Etter Viasats syn har således ikke Markedsrådet grunnlag for å ta ombudets påstand til følge.

Som Forbrukerombudet har fremholdt, foreligger det ingen preseptorisk (ufravikelig) lovgivning som får anvendelse på oppsigelsesbestemmelsene i Viasats avtalevilkår. Deklaratorisk (fravikelig) rett kan være en viktig målestokk ved urimelighetsvurderingen. Forutsetningen må imidlertid være at det er snakk om deklaratorisk rett som faktisk er anvendelig på dette aktuelle avtaleforholdet. Hele det rettskildemessige poenget ved å vektlegge deklaratoriske rettsregler er jo at disse forutsetningsvis er ment å skulle innebære en god og balansert løsning på det aktuelle livsområde. At en bestemt oppsigelsesfrist må anses balansert på ett livsområde betyr ikke nødvendigvis at den er det på et annet. Det presiseres at det heller ikke foreligger et avvik fra deklaratoriske rettsregler.

Forbrukerombudets eksemplifisering av oppsigelsesfrister i lovbestemmelser synes nokså tilfeldig. Poenget er imidlertid at det like lite kan trekkes slutninger fra disse med virkning for TV-avtaler, som det for eksempel kan fra kommisjonsloven eller tomtefesteloven som har lengre frister.

Den eneste generelle regel om oppsigelsesfrister er, som ombudet selv påpeker, det generelle ulovfestede prinsipp om at hvis ikke annet er avtalt, kan langvarige kontrakter sies opp med rimelig varsel. Hva som er rimelig må vurderes konkret.

Det er i denne sammenheng også naturlig å peke på at nettopp fristregler og lignende er positivrettslige regler som i alminnelighet ikke kan gis anvendelse på andre områder enn det lovgiver har bestemt, jf. Rt. 1981 s. 445 (Davanger), hvor Høyesterett avviste å gi fristregelen i dagjeldende kjøpslovs § 54 anvendelse på et entrepriseforhold.

De eneste rettsregler vi har vedrørende frister og lignende i forbindelse med mottak av TV-signaler er så vidt vites de som gjelder for NRK-lisensen, jf. FOR 1980-10-23 nr. 8798. Selv om dette er en lovhjemlet avgift, er det grunn til å merke seg at «oppsigelse», det vil si muligheten til å fri seg fra plikten til å betale lisens ved å fjerne TV-apparatet, først får virkning fra utløpet av betalingsterminen. Lisensen betales to ganger pr. år. Selv om en forutsetter at slike «oppsigelser» fordeler seg jevnt over året, vil gjennomsnittlig «oppsigelsesfrist» være tre måneder. At en tre måneders frist for oppsigelse av satellitt-TV-abonnement, som i langt større grad bygger på en frivillig beslutning enn NRK-lisensen, da skulle være urimelig, kan det etter Viasats syn ikke gis noen adekvat begrunnelse for.

Forbrukerombudet viser til at det i urimelighetsvurderingen vil være naturlig å se hen til de vilkår som for øvrig praktiseres for TV-abonnement. Det blir herunder trukket frem at Canal Digital har to måneders oppsigelsesfrist og at selskapets bestemmelser om oppsigelse er «lempeligere» enn Viasats bestemmelser. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er blant annet slik at abonnementet må sies opp senest to måneder før utløpet av bindingstiden, mens Viasat opererer med 30 dager.

Det er dessuten verdt å merke seg at Canal Digital satte opp sine priser betydelig samtidig som selskapet gikk over til nye vilkår med to, i stedet for tre måneders oppsigelsesfrist. Som dette reflekterer, er det på dette området spesiell grunn til å merke seg sammenhengen mellom den økte usikkerhet en forkortet oppsigelse innebærer for selskapene og den prisøkning dette kan medføre for kundene. Gjennom en standardisering av tilbudet til forbrukerne vil konkurransen og kundenes valgmuligheter svekkes.

For så vidt gjelder kabel-TV synes det vanlige å være tre måneders oppsigelsesfrist. Både Canal Digital og UPC har en tre måneders frist. Det er ikke slik ombudet hevder grunn til å betrakte denne type TV-distribusjon på en helt annen måte enn satellitt-TV.

Klarhet er et av to sentrale momenter ved vurderingen av avtalevilkår i medhold av mfl. § 9a, jf. bestemmelsens andre ledd.

Viasats avtalevilkår gir kunden klar beskjed om oppsigelsesfrister og andre vilkår. Dette synes heller ikke bestridt av ombudet. Klarheten setter kunden i stand til å foreta en informert beslutning med hensyn til om han eller hun ønsker å bestille et abonnement. Er kunden spesielt opptatt av kortere oppsigelsesfrister eller ellers ikke er tilfreds med tilbudet, kan han velge et annet TV-tilbud, enten det er satellitt-TV, kabel, bredbånd eller annen distribusjon.

Forbrukerombudets argumenter knytter seg til det andre elementet i urimelighetsvurderingen, balansen mellom partene.

Ombudet mener å finne en ubalanse i vilkårene ved at Viasat kan varsle om egne endringer kun én måned før de iverksettes, mens forbrukerne må varsle om oppsigelse over tre måneder før oppsigelsen iverksettes. Ett forhold er, som tidligere påpekt, at avtalen må vurderes i sin helhet. Et annet er at det klart fremgår av avtalens pkt. 9, 10 og 11 at vesentlige endringer i priser, tjenester og programvare krever kundens samtykke og én måneds frist. Dersom kunden ikke samtykker, vil kundeforholdet enten måtte fortsette på uendrede vilkår, eller avsluttes med én måneds frist. Noen «innelåsende effekt» slik ombudet hevder vilkårene skaper, foreligger således ikke.

Når det gjelder avtalebalansen for øvrig er det grunn til å understreke at Viasat har strukket seg langt for å komme ombudet i møte for å styrke forbrukernes rettigheter og bedre balansen i avtaleforholdet. Viasat har ikke latt dette få innvirkning på prisene forbrukerne må betale, slik at avtalebalansen må anses vesentlig forbedret fra forbrukernes ståsted.

Viasat har i tillegg vanskelig for å se at en oppsigelsesfrist på tre måneder objektivt sett kan anses å representere noen vesentlig ulempe for forbrukerne. Forbrukerne vil for det første ha en angrerett etter angrerettloven § 18. Dette gir forbrukeren et vern mot impulsbestillinger. Kunden har i tillegg en mulighet til å vurdere abonnementet i inntil 11 måneder før tre måneders fristen blir aktuell.

Spørsmålet for Markedsrådet er ikke om det er rimeligere med tre måneder minus en dag, enn tre måneder pluss resten av oppsigelsesmåneden. Det er heller ikke, slik ombudet synes å mene, om de fleste forbrukere ville ønske en kortere frist for å avbryte abonnementet, eller om Viasats oppsigelsesfrist er «nødvendig» eller «saklig begrunnet». Viasats standpunkt er at fristen er nødvendig og saklig begrunnet. Et vilkår kan selvfølgelig være urimelig overfor forbrukere i henhold til mfl. § 9a selv om det er nødvendig og saklig. Og motsatt; et avtalevilkår som ikke kan anses nødvendig eller saklig, behøver ikke dermed være urimelig.

Det skal likevel bemerkes at en av grunnene til at selskapet ønsker å beholde en oppsigelsesfrist på tre måneder er at selskapet, som et internasjonalt TV-selskap, har et legitimt og praktisk behov for å beholde en lik frist i liknende markeder. Den samme fristen finner man også i Sverige og Danmark, uten at det, så vidt vites, er tatt initiativ fra myndighetene til å få kjent disse ugyldige. En lik frist bidrar til å effektivisere virksomheten i forhold til fakturering, regnskap, innkjøp av rettigheter m.v. Dess kortere oppsigelsesfristen er, jo mindre forutsigbarhet har selskapet med hensyn til kundemasse og inntekter ved innkjøp av TV-rettigheter. De høye prisene blant annet på sportssendinger forsterker behovet for stabilitet i kundemassen.

Forbrukerombudet mener endelig at Viasats oppsigelsesfrist på tre måneder har markedsmessige virkninger som gjør at den bør forbys. Det hevdes at fristen leder til sementering hvor konkurransen ikke virker optimalt og hindrer nyetableringer.

At det bare er to tilbydere av satellitt-TV å velge mellom medvirker nettopp til at det er enkelt for forbrukeren å sammenligne og skaffe seg oversikt. Det må forventes at forbrukeren kan sammenligne Viasats vilkår med Canal Digitals vilkår. Nettopp ulikhetene mellom tilbyderne, og selskapenes muligheter til å sette sammen ulike «pakker» av  kanaltilbud, oppsigelsesfrister, priser m.v. er helt sentralt for å gi forbrukerne reell valgmulighet og skape konkurranse mellom tilbyderne. Det er også en viktig forutsetning for nyetableringer at det er et tilstrekkelig antall konkurranseparametere.

Det må på denne bakgrunn anses betenkelig om Markedsrådet skulle bruke sin kompetanse etter mfl. § 9a til å standardisere tjenestetilbudet på området og redusere valgmulighetene.

Viasats oppsigelsesvilkår kan bare forbys etter mfl. § 9a dersom et forbud tilsies av «allmenne hensyn». Viasat bestrider at kravet er oppfylt. For det første er det grunn til å påpeke at antall klager på oppsigelsesfristen er forsvinnende liten i forhold til antall kunder. De fleste av klagene ombudet har lagt frem gjelder et avtalevilkår om automatisk fornyelse av kontrakten som Viasat ikke lenger benytter. Viasat kan heller ikke se at det er noen fare for at oppsigelsesvilkårene fester seg i andre markeder.

For det tilfellet at Markedsrådet, mot formodning, skulle finne at Forbrukerombudets påstand skal tas til følge, gjør Viasat gjeldende at et forbud mot anvendelse av det aktuelle vilkåret kun kan gis anvendelse for fremtidige avtaler. Viasat må i tilfelle innrømmes en frist til 1. september til å implementere endringene i avtalevilkårene, blant annet for å samkjøre nye rutiner med Sverige og Danmark. Uansett er størrelsen på tvangsgebyret som ombudet krever ilagt alt for høy. Det vises til tidligere praksis fra Markedsrådet, blant annet sak 08/04 hvor Storebrand bank ble ilagt et gebyr på kr 100.000,-, og sak 01/00 hvor DNB ble ilagt et gebyr på kr 300.000,-.

Viasat har nedlagt slik påstand:
«Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge»

Markedsrådet skal i saken ta stilling til om Viasat AS´ (heretter Viasat) sitt vilkår om tre måneders oppsigelsesfrist etter utløpet av en bindingstid på tolv måneder er urimelig og skal forbys i medhold av markedsføringsloven § 9a. Vilkåret lyder:

«15. Oppsigelse
Kunden og Viasat kan til enhver tid si opp avtalen ved skriftlig melding. Oppsigelse under den første abonnementsperioden har virkning fra abonnementsperiodens utløp forutsatt at meldingen om oppsigelse er mottatt senest én måned før dette tidspunktet. Oppsigelser som mottas senere har virkning fra tre måneder etter utløpet av måneden oppsigelsen mottas.» 

Markedsføringsloven § 9a lyder:
«Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.»

For at rådet skal kunne nedlegge forbud med hjemmel i mfl. § 9a, må to kumulative vilkår være oppfylt. Vilkåret må finnes urimelig overfor forbrukeren, og et forbud må tilsies av allmenne hensyn.

Markedsføringsloven § 9a skal blant annet sikre at vilkår i standardkontrakter som utformes av næringsdrivende, er klare og ivaretar en rimelig balanse mellom partenes rettigheter og plikter, jf. bestemmelsens annet ledd.

Det omstridte vilkår som benyttes av Viasat strider ikke mot preseptorisk (tvingende) lovgivning. Vilkåret må derfor vurderes med det utgangspunkt at det er avtalefrihet mellom partene, og at det er en viss terskel som må overskrides før et vilkår kan anses som urimelig. Ved denne vurderingen vil deklaratoriske (fravikelige) lovbestemmelser ha betydning som en del av bakgrunnsretten i saker etter mfl. § 9a. Markedsrådet slutter seg imidlertid til Viasats synspunkt om at norsk forbrukerlovgivning gir begrenset veiledning til løsningen av den foreliggende sak. De lovbestemmelsene Forbrukerombudet har henvist til gjelder tilfeller der lovgiveren faktisk har vurdert hvor lang oppsigelsesfristen bør være på det enkelte rettsområdet. Som fremhevet av Viasat, er det faktum at en bestemt oppsigelsesfrist må anses balansert på ett livsområde ikke nødvendigvis ensbetydende med at den er det på et annet.Markedsføringsloven § 9a er utformet som en generell standard, og det første spørsmålet rådet må ta stilling til er om vilkåret er urimelig overfor forbrukerne.

Det har vært svært vanlig i flere bransjer at leverandører selger eller leier ut utstyr rimeligere enn stipulert kostpris, under forutsetning av at kunden binder seg til selskapet for en periode.

Forbrukerombudet har på denne bakgrunn ansett det som legitimt å benytte bindingstid i de tilfellene der forbrukeren ved avtaleinngåelsen er gitt en fordel som kompenserer for den ulempen bindingstiden representerer. Typisk vil dette være tilfellet hvis den næringsdrivende ved avtaleinngåelsen subsidierer forbrukeren, og dermed har foretatt ikke ubetydelige investeringer i ham eller henne.

Som uttalt i sak 25/05 (Forbrukerombudet – Vakt Service AS), har Markedsrådet i utgangspunktet ingen innvendinger mot en «subsidieringsmodell», der forbrukerens innskudd i anlegget ved avtaleinngåelsen er lavere enn selskapets kostpris, samtidig som selskapet gis adgang til å sikre sine investeringer i form av en abonnementsavtale med bindingstid. En slik ordning vil bidra til å redusere faren for at forbrukeren mottar et subsidiert anlegg for deretter å si opp avtalen kort tid etter, med tap for leverandøren.

I den foreliggende sak synes Forbrukerombudet å ha akseptert Viasats vilkår om 12 måneders bindingstid, forutsatt at selskapet subsidierer forbrukeren ved oppstart ved levering og eventuelt montering av utstyr.

Selskapet har imidlertid betinget seg ytterligere tre måneders oppsigelsesfrist etter utløpet av bindingstiden, jf. annet punktum i avtalevilkåret. Det er rimeligheten av denne oppsigelsesfristen Markedsrådet må ta stilling til, men som ombudet har fremhevet, i lys av en forutgående bindingstid på ett år.

Markedsrådet har kommet til at det omtvistede vilkår ikke er i strid med mfl. § 9a, og at ombudets påstand derfor ikke kan tas til følge.

Det skal først bemerkes at forbrukeren har en reell mulighet til å løse seg fra avtalen før oppsigelsesfristen på tre måneder i det hele tatt blir aktuell. Ved å si opp avtalen innen det har gått 11 måneder av bindingstiden, vil forbrukeren bli løst fra avtalen ved utløpet av bindingstiden på ett år. Markedsrådet legger til grunn at en slik ordning skaper forutsigbarhet for forbrukerne, og at bindingstiden gjennom denne ordningen faktisk begrenses til 12 måneder. I en slik situasjon vil forbrukeren ha 11 måneder til å vurdere avtaleforholdet, herunder hvorvidt han eller hun er tilfreds med programtilbud, priser, kundeservice m.v.

I lys av dette vilkåret har Markedsrådet vanskelig for å se at vilkåret om tre måneders oppsigelsesfrist etter utløpet av bindingstiden har en innlåsende effekt overfor forbrukerne, slik Forbrukerombudet hevder. Det gir intet riktig bilde av Viasats vilkår å anse forholdet slik at det reelt sett er tale om en bindingstid på 12+3 måneder så lenge forbrukeren har en adgang til å si opp abonnementet i løpet av bindingstiden.

Som påpekt av Viasat er det i første rekke en lovgiveroppgave å trekke eksakte grenser for hvor lang en oppsigelsesfrist kan være. For at Markedsrådet skal kunne nedlegge forbud mot en oppsigelsesfrist må fristen anses urimelig, og som nevnt må en viss terskel være overskredet i så henseende. Ved urimelighetsvurderingen står hensynet til kontraktsbalansen sentralt. Mens det på den ene siden legges til grunn at Viasats vilkår vanskelig kan sies å ha noen innlåsende effekt, bør det på den andre siden tas hensyn til at også de næringsdrivende har behov for forutberegnelighet samt en viss langsiktighet i sine kundeforhold. Så lenge forbrukeren ikke sier opp avtalen før oppsigelsesfristen i bindingstiden er utløpt, vil den næringsdrivende ha en viss forventning om at kontraktsforholdet skal vedvare. Om abonnementet sies opp etter dette synes tre måneder etter utløpet av subsidieringsperioden som en plausibel omstillingstid. En oppsigelsesfrist på tre måneder synes i det hele tatt vanlig for sammenliknbare TV-abonnementer. Markedsrådet ser liten grunn til å skille mellom satellitt-TV og kabel-TV da det i begge tilfeller er tale om levering av TV-signaler, dog med ulik teknologi.

Markedsrådet legger også vekt på at en standardisering av avtalevilkårene for levering av TV-signaler ikke nødvendigvis vil være gunstig for forbrukernes valgrett.

Det er heller ikke anført fra ombudets side at Viasats vilkår om oppsigelsesfrister fremstår som uklart. Tvert imot må det legges til grunn at ordningen er både enkel å forstå og enkel å forholde seg til.

Markedsrådet er etter dette kommet til at det ikke er påvist eller sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at vilkåret «urimelige overfor forbrukerne» er oppfylt. Det blir etter dette ikke nødvendig for rådet å gå nærmere inn på spørsmålet om tilleggsvilkåret «allmenne hensyn» kan anses oppfylt.

Etter dette kan Forbrukerombudets påstand ikke tas til følge.
Avgjørelsen er enstemmig.

Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.