MR-2006-18: Forbrukerombudet – Barne- og ungdomsavisen AS

Saken gjelder hvorvidt Barne- og ungdomsavisen AS´ vilkår om automatisk fornyelse av abonnement for barne- og ungdomsbladet Zoom er urimelig i henhold til markedsføringsloven (mfl.) § 9a.

Barne- og ungdomsavisen AS utgir bladet Zoom. Bladet er rettet mot barn og unge og innholder blant annet underholdningsstoff, nyhetsstoff og temaer som er tilknyttet skole og læring. Bladet utgis ti ganger i året, og abonnement på bladet kostet kr 320,- per år for 2006.

Oppsigelse av medlemskap med virkning for påfølgende kalenderår må være inngitt senest 31. desember. I motsatt fall blir kunden fakturert for et nytt 12 måneders abonnement.

Forbrukerombudet har mottatt klager på abonnementsvilkårene til Barne- og ungdomsavisen Zoom over flere år. Henvendelsene dreier seg stort sett om at forbrukerne ikke har vært oppmerksom på at abonnementet fornyes automatisk for ett år av gangen før de mottar faktura for en ny abonnementsperiode. Fakturaen for den nye perioden sendes ut etter utløpet av oppsigelsesfristen.

Forbrukerombudets tok opp saken gjennom et brev til Barne- og ungdomsavisen AS sommeren 2003. Ombudet ba om å få tilsendt et eksemplar av standardkontrakten som benyttes overfor forbrukere sammen med en redegjørelse for hvor, og hvordan vilkårene for abonnement blir presentert for forbrukerne.

Av svarbrevet til Barne- og ungdomsavisen AS fremgikk det at abonnenten får tilsendt en bekreftelse etter avtaleinngåelsen, som blant annet inneholder informasjon om vilkårene. Det sendes også ut et informasjonsskriv til de foresatte ved første gangs utsendelse av bladet. I tillegg til dette, står abonnementsvilkårene i hver avis under «Leder´n» på side 2.

Forbrukerombudet foretok en vurdering av vilkårene om oppsigelsesadgang og automatisk fornyelse, og konkluderte med at disse samlet sett måtte anses som urimelige etter mfl. § 9a. Forbrukerombudet ba i brev av 25. august 2003 om at kontraktsvilkårene ble endret.

Ved brev av 8. september 2003 ga Barne- og ungdomsavisen AS uttrykk for at selskapet ikke var enig i ombudets konklusjon. I brevet vises det til at dersom kunden ikke aksepterer vilkårene etter utsendelsen av informasjonsmaterialet og det første bladet, kan vedkommende si opp abonnementet uten kostnad. Videre ble det påpekt at abonnementene selges fortløpende gjennom hele året, slik at den enkelte abonnent ikke nødvendigvis ville være bundet til avtalen i 12 måneder det første året. Det ble også opplyst at selger tok kontakt med kunden for å opplyse om hvordan forsendelse og betaling fungerer før utsendelse av det første nummeret, og at kunden kan lese mer om dette i bladet.

Barne- og ungdomsavisen AS foreslo i en e-post av 18. desember 2003 at selskapet kunne sende ut giroer for neste års abonnement sammen med desemberutgaven av bladet. På giroen skulle det samtidig trykkes en tekst om at man måtte si opp avisen innen 10. januar dersom man ikke ønsket å videreføre abonnementet, samtidig som det skulle inntas en henvisning til abonnementsvilkårene i avisen.

Våren 2004 mottok Forbrukerombudet nye klager fra forbrukere, som viste at Barne- og ungdomsavisen AS ikke hadde fulgt opp overgangsordningen i praksis. Av fakturaene for 2004 fremgikk det kun at kunden måtte gjøre seg kjent med abonnementsvilkårene. Ombudet mottok også meldinger om at kundene ikke hadde mottatt faktura sammen med desemberutgaven av bladet.

I løpet av våren 2004 avtalte Forbrukerombudet møter med Barne- og ungdomsavisen AS ved to anledninger. Begge gangene unnlot selskapet å møte opp. Det ble deretter avtalt at saken skulle løses over telefon og e-post. Forslaget fra Forbrukerombudets side var at oppsigelsesfristen skulle trykkes på fakturaene, og at frist for oppsigelse skulle korrespondere med forfallstiden for fakturaen for påfølgende år. Barne- og ungdomsavisen AS skal ha bekreftet pr. telefon den 8. desember 2004 at selskapet ville forholde seg til dette.

Forbrukerombudet mottok likevel nye klager fra forbrukere i løpet av våren 2005. Av klagene fremgikk det at Barne- og ungdomsavisen AS hadde sendt ut fakturaene i januar. Kundene som ønsket å si opp abonnementet etter at de hadde mottatt fakturaen, fikk beskjed om at fristen for avbestilling for år 2005 var 31.12.04, og at oppsigelsen derfor var registrert først fra og med 31.12.05.

Forbrukerombudet besluttet etter dette å gi Barne- og ungdomsavisen AS en siste frist for å endre sine vilkår og praksis.

Barne- og ungdomsavisen AS bekreftet pr. e-post og i brev av 25. april 2005 at de ville trykke følgende tekst på fakturaene: «Zoom abonnementet løper pr. kalenderår og må avsluttes ved skriftlig melding innen forfall av faktura for ny abonnementsperiode.».

I mars 2006 mottok Forbrukerombudet likevel en ny klage angående oppsigelsesfristen og automatisk fornyelse. Av klagen og kopi av fakturaen fremgår det at Barne- og ungdomsavisen AS heller ikke for 2006 har overholdt Forbrukerombudets krav om at oppsigelsesfristen måtte samsvare med for fakturaen for årsabonnementet, og at oppsigelsesfristen heller ikke var trykt på fakturaen.

Forbrukerombudet konstaterte etter dette at det ikke var oppnådd noen frivillig ordning med Barne- og ungdomsavisen AS. Det ble derfor varslet at saken ville bli brakt inn for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 20. oktober 2005. Behandling av saken fant sted den 13. desember 2006. For Forbrukerombudet møtte avdelingsdirektør Gry Nergård og jurist Lars Helgesen. Innklagde møtte ikke

Forbrukerombudet er av den oppfatning at vilkårene om oppsigelsesadgang og automatisk fornyelse av abonnement som benyttes av Barne- og ungdomsavisen AS for bladet Zoom som helhet må anses urimelig i henhold til mfl. § 9a, ettersom forbrukeren bindes til en ny avtaleperiode på 12 måneder gjennom passivitet, og det ikke blir gitt tilstrekkelig varsel om at abonnementet fornyes.

I henhold til mfl. § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.

Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet, jf. § 9a annet ledd.

Etter Forbrukerombudets oppfatning må vilkårene om abonnementsperiode/bindingstid, oppsigelsesfrist, automatisk fornyelse samt manglende varsel om fornyelse vurderes i sammenheng for å ta stilling til om vilkårene fører til en urimelig innlåsing av forbrukeren.

Slik Forbrukerombudet ser det, er det et sentralt moment ved vurderingen av ordningen hvilken informasjon forbrukerne får om oppsigelsesfristen og den automatiske fornyelsen, og om det eventuelt sendes ut varsel om dette. Ettersom Barne- og ungdomsavisen Zoom ofte er adressert til barna, og ikke til foreldrene som betaler abonnementet, vil eventuell informasjon som står i bladet eller som følger med denne forsendelsen ikke nødvendigvis nå den som er ansvarlig for abonnementet. Følgen blir at de foresatte ofte vil bli oppmerksom på oppsigelsesfristen og fornyelsen først ved utsendelse av ny faktura, og da er man allerede inne i en ny avtaleperiode.

Det fremgår av forarbeidene til mfl. § 9a, jf Ot.prp. nr. 38 (1979-80) s. 38 flg., at det vil være et rimelig utgangspunkt at kontraktsvilkårene i standardkontrakter vurderes på bakgrunn av eventuelle deklaratoriske/fravikelige rettsregler. Det er videre sikker rett at alminnelige kontraktsrettslige prinsipper er en relevant rettskilde ved anvendelsen av mfl. § 9a.

Forbrukerombudet oppfatter det slik at hovedregelen innen alminnelig kontraktsrett er at løpende avtaler kan sies opp av begge parter med rimelig varsel med mindre annet er avtalt. Hva som er å anse som rimelig varsel må vurderes ut i fra en konkret skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Sentrale momenter i denne vurderingen vil kunne være hvor lenge kontraktsforholdet har vart, hvor store investeringer den annen part har foretatt, hvor viktig kontrakten er for den som mottar oppsigelsen, hvor hardt oppsigelsen rammer den annen part og betydningen av avtaleforholdet for den som ønsker seg løs fra avtalen. Det kan her vises til Rt.1999 s.1672 og Viggo Hagstrøm, «Obligasjonsrett», utgitt 2003, s. 38-39 og 228-231.

Det finnes ikke noe generelt ufravikelig regelverk som regulerer hvor langt tidsperspektiv og hvilke oppsigelsesregler forbrukerkontrakter kan ha. Det finnes heller ingen spesiallovgivning som regulerer kontraktsforholdet direkte. Spesiallovgivning på tilgrensende felter og andre kontraktsrettslige områder kan imidlertid belyse hvordan lovgiver har vurdert regler om oppsigelse i en rekke andre kontraktsforhold. I denne forbindelse kan nevnes finansavtaleloven §§ 21 og 53, verdipapirfondloven § 6-9, forsikringsavtaleloven § 3-6, arbeidsmiljøloven § 15-3, husleieloven § 9-6, agentloven § 25, forskrift til kredittkjøpsloven § 11 (om forbrukerleie) og ekomforskriften § 3-6, jf § 3-5.

Et gjennomgående trekk ved oppsigelsesreglene i den ovennevnte lovgivningen er at reglene beskytter den antatt «svake part» i avtaleforholdet i tilknytning til oppsigelse og andre opphørssituasjoner. I forbrukerforhold har lovgiver lagt vekt på å sikre forbrukeren en rimelig retrettmulighet fra kontraktsforholdet. I de fleste av de ovennevnte tilfellene kan forbrukeren fritt komme ut av avtaleforholdet med én til tre måneders varsel.

Selv om det nok kan sies at den nevnte lovgivning gjelder kontraktsforhold av en noe annen art enn abonnementsavtaler for periodiske publikasjoner, synes det likevel klart at de reelle hensynene som reglene bygger på i stor grad vil gjøre seg gjeldende også for den aktuelle avtaletypen.

Forbrukerombudet har inntatt den holdning at prinsippet om avtalefrihet er utgangspunktet ved vurderingen av om vilkår om bindingstid er i strid med mfl. § 9a, men at et vilkår om bindingstid som vesentlig begrenser forbrukerens mulighet til å komme seg ut av avtaleforholdet fort vil finnes urimelig dersom den næringsdrivende ikke kan vise til et særskilt legitimt behov for bruk av bindingstiden.

Forbrukerombudet har ansett det som et legitimt behov for bruk av bindingstid der forbrukeren ved avtaleinngåelsen er gitt en fordel som kompenserer for den ulempen bindingstiden representerer. Typisk vil dette være tilfellet hvis den næringsdrivende ved avtaleinngåelsen subsidierer forbrukeren med utstyr, og dermed har foretatt ikke ubetydelige investeringer i kundeforholdet.

Markedsrådet har hatt flere saker til behandling om bindingstid og oppsigelsesadgang i kontraktsforhold.

Markedsrådet fant i sak 25/05 at et vilkår om bindingstid på 24 måneder, kombinert med en normaltapserstatning for oppsigelse innenfor bindingstid, ved levering av alarmanlegg og alarmtjenester var urimelig i henhold til mfl. § 9a. Et enstemmig Markedsråd uttalte her:
«Forbrukeren kan ha et reelt og velbegrunnet behov for å kunne løse seg fra avtalen før det har gått 24 måneder, for eksempel dersom behovet for alarmtjenester skulle bortfalle grunnet flytting. Etter Markedsrådets oppfatning må de fordelene forbrukeren oppnår ved å gi avkall på en slik rett i en så lang tidsperiode være betydelige og klart synlige for forbrukeren for at en bindingstid uten reelle oppsigelsesmuligheter skal gå klar av forbudet i mfl. §9a.».

Markedsrådet har tidligere også lagt til grunn at et vilkår om bindingstid på et mobiltelefonabonnement på 36 måneder var et urimelig avtalevilkår og nedla forbud mot vilkåret etter mfl. § 9a, jf. Mr-sak 6/98, Forbrukerrådet – NetCom GSM.

Etter det Forbrukerombudet kjenner til er det noe varierende vilkår om oppsigelse i den bransjen Barne- og ungdomsavisen AS opererer i. Andre barne- og ungdomsblader som f.eks. Donald Duck & Co, Pennyklubben og Topp opererer med en fri avbestillings-/oppsigelsesrett. En del andre aktører opererer med en fri avbestillings-/oppsigelsesrett,
kombinert med en forholdsvis kort oppsigelsesfrist på opptil én måned. Her kan nevnes aviser som Aftenposten og Dagsavisen, hvor oppsigelsesfristen er på 7 dager. Atter andre igjen har halvårsabonnement eller årsabonnement uten rett til oppsigelse, men etter det Forbrukerombudet har fått opplyst foretas det ofte en konkret vurdering av om abonnenten likevel skal få refundert deler av abonnementsprisen.

Forbrukerombudet har til nå ikke stilt spesifikke krav til bransjen om vilkår for oppsigelser og bruk av bindingstid, men har tatt opp problemstillinger med de enkelte aktørene når det har oppstått behov for det. Forbrukerombudet har f.eks. fremforhandlet en løsning med Aftenposten som innebærer at forbrukeren kan si opp abonnementet med 7 dagers varsel. Årsaken til denne kasuistiske tilnærmingen ligger i at Forbrukerombudet ikke har mottatt spesielt mange klager på disse avtaletypene i bransjen, selv om en del aktører i dette markedet f.eks. har operert med abonnementsavtaler av 12 måneders varighet. Forbrukerombudet går ut fra at dette skyldes at forbrukerne stort sett har blitt innrømmet en rett til å si opp/avbestille et abonnementet uavhengig av abonnementsperioden, og at det dreier seg om relativt små beløp for forbrukeren. Det har også vært en slags tradisjon for at man kan inngå avtaler om 12 måneders abonnement for aviser og periodiske publikasjoner. Det er likevel grunn til å merke seg at abonnementsavtaler på 12 måneder uten oppsigelsesadgang er i strid med det generelle utgangspunktet om at bruk av bindingstid må kunne begrunnes i en betydelig og klart synlig fordel for forbrukeren.

Når slike vilkår skaper problemer for forbrukerne i praksis, vil det kunne bli nødvendig å vurdere forholdet etter mfl. § 9a. Særlig gjelder dette når langvarige abonnementsavtaler kombineres med andre tyngende vilkår, for eksempel vilkår om automatisk fornyelse som i angjeldende sak.

Når det gjelder fornyelse av avtale gjennom passivitet (automatisk fornyelse), er utgangspunktet i avtaleretten at det ikke oppstår løftevirkninger av ren passivitet. I visse tilfeller kan passivitet likevel måtte likestilles med et løfte, nemlig der hvor lojalitetshensyn tilsier at man gir tilkjennegir sin oppfatning av at man ikke anser seg bundet, jf. eksempelvis avtaleloven §§ 4 annet ledd og 6 annet ledd. Dersom passivitet, f.eks. en unnlatelse, skal være grunnlag for en forpliktelse må det derfor ha oppstått en bestemt situasjon som har gitt vedkommende oppfordring til å ta forbehold hvis han ikke ønsker å bli forpliktet. Det vises her til Rt. 1927 s. 53 og Viggo Hagstrøm, «Obligasjonsrett», utgitt 2003, s. 84-85.

Det synes som det mest vanlige i bransjen er at kunden får tilsendt en ny faktura ved utløpet av eksisterende abonnement. Dersom kunden ikke betaler fakturaen innen angitte frist vil abonnementet stoppe opp, uten at forbrukeren holdes ansvarlig for manglende innbetaling. På denne bakgrunn virker det mest naturlig å oppfatte utsendelsen av ny faktura som et tilbud om nytt abonnement, og at forbrukeren står fritt til å vurdere tilbudet. Forbrukerombudet har ikke kjennskap til andre aktører i denne bransjen som kombinerer bruk av årsabonnement med automatisk fornyelse uten at kunden gis mulighet til å tre ut av avtaleforholdet underveis.

I en konkret vurdering av klausuler i en kontrakt om bindingstid, oppsigelsesfrister og automatisk fornyelse, vil Forbrukerombudet ta utgangspunkt i de ovenstående føringene og konkret vurdere den næringsdrivendes behov for langsiktighet i avtaleforholdet, herunder avtaleforholdets kompleksitet, opp mot forbrukerens behov for å kunne løse seg fra et avtaleforhold.

Når det gjelder selve grensen for når et vilkår må anses urimelig, viser Forbrukerombudet til MR sak 7/86 hvor Markedsrådet fant å kunne slutte seg til Kristian Husers formulering i boken «Avtalesensur» s. 85, som med henvisning til blant annet Rt. 1982 s. 1062 og praksis etter prisl. § 18 konkluderer med at «det kun kreves et forholdsvis beskjedent avvik fra den rimelige, balanserte løsning før et forbud kan nedlegges».

Etter Forbrukerombudets oppfatning må urimelighetsvurderingen i denne sak ta utgangspunkt i at hovedregelen er at løpende avtaler kan sies opp av begge parter med rimelig varsel med mindre annet er avtalt, og at det normalt ikke vil oppstå løftevirkninger som følge av passivitet. Avtalevilkårene for Barne- og ungdomsavisen Zoom synes dermed å være «vilkår som i vesentlig grad stiller motparten dårligere enn han eller hun ville vært stillet uten kontraktsbestemmelsene», jf. Ot.prp. nr 38 (1979-80) s. 11. Avtalevilkårene som kombinerer 12 måneders avtaleperiode kombinert med automatisk fornyelse uten tilfredsstillende varsel kan videre sies å være «uventede», jf de samme forarbeidene, ettersom de synes å være i strid med alminnelig praksis i bransjen.

Forbrukere vil ofte oppfatte det som negativt at man gjennom oppsigelsesregler i en standardkontrakt er låst til et avtaleforhold som ikke lenger ønskes. Etter Forbrukerombudets syn har forbrukere generelt sett en beskyttelsesverdig og legitim forventning til at det skal være mulig innen rimelig tid å kunne komme seg ut av en løpende avtale.

Det er en rekke årsaker til at en forbruker kan ønske å avslutte et abonnement uten at dette er begrunnet i et forhold som nødvendigvis innebærer en hevingsrett for kunden. En praktisk grunn kan for eksempel være at det redaksjonelle innholdet ikke er som forventet. Ettersom Barne- og ungdomsavisen Zoom ikke er rettet mot abonnenten selv, med derimot dennes barn, er det også vanskeligere å vurdere behovet for abonnement. Det er en kjensgjerning at barns interesser ofte endrer seg raskt, og et magasin som engasjerte da det var nytt kan noen måneder senere være helt uinteressant for barnet. I en del tilfeller vil barnet også for eksempel kunne indikere interesse for bladet overfor foreldrene, mens det ved nærmere ettersyn viser seg at bladet ikke blir lest. Slike forholdene tilsier at forbrukeren bør sikres en rimelig mulighet til å si opp abonnementet.

Automatiske fornyelser av abonnement er i mange tilfeller både praktisk og ønskelig for forbrukeren. Slike fornyelser kan imidlertid skape problemer dersom de kombineres med bindingstid eller lange oppsigelsesfrister, særlig fordi dette gjør det vanskeligere for forbrukeren å holde oversikten over omfanget av avtalen. Det er derfor viktig at forbrukeren gis et rimelig varsel om at avtalen vil bli fornyet, og når en eventuell oppsigelse må finne sted for at avtalen ikke skal fornyes.

I den angjeldende sak har Forbrukerombudets ankepunkt vært nettopp det at det ikke gis tilstrekkelig varsel om oppsigelsesfristen og at avtalen fornyes automatisk. Det er først ved utsendelsen av fakturaen at det har oppstått en slik situasjon som har gitt vedkommende oppfordring til å ta forbehold hvis han ikke ønsker å bli forpliktet. Videre vil varsling om automatisk fornyelse og oppsigelsesfrist være viktig fordi det vil være vanskelig for forbrukeren å ha oversikt over hvilke oppsigelsesfrister som gjelder for ulike avtaleforhold de måtte inngå.

Forbrukerombudet er etter dette kommet til at forbrukeren i herværende kontraktsforhold som minimum har et behov for å bli varslet om oppsigelsesfristen og den automatiske fornyelsen før denne finner sted, alternativt at forbrukeren bør kunne komme ut av avtaleforholdet med en kortere frist enn hva bindingsperioden/oppsigelsesfristen tillater.

I avtaleforholdet foreligger det ingen subsidiering av forbrukeren, f.eks. ved at forbrukeren får tilgang på teknisk avansert utstyr. I motsetning til andre avtaletyper hvor det foreligger bindingstid, kan bindingstid/lang oppsigelsestid i dette tilfellet altså ikke begrunnes i den næringsdrivendes behov for å få tilbakebetalt investeringer.

Ved utløpet av oppsigelsesfristen den 31. desember, vil forbrukeren ha vært abonnent av Barne- og ungdomsavisen Zoom i opptil 12 måneder, og oppsigelsesfristen sikrer således Barne- og ungdomsavisen AS forutberegnelighet for inneværende kalenderår.

Forbrukerombudet har imidlertid vanskelig for å se at ordningen kun kan begrunnes i et behov for langsiktighet/forutberegnelighet også for neste kalenderår, ettersom en oppsigelse vil få nærmest umiddelbar virkning dersom den blir inngitt i slutten av desember.

Enkeltstående oppsigelser fra forbrukere må isolert sett uansett antas å ha liten innvirkning for Barne- og ungdomsavisen AS´ næringsvirksomhet, kundeportefølje og dens stabilitet. Forbrukerombudet antar blant annet at grunnlaget for næringsvirksomheten er kunder som faktisk ønsker å være abonnenter, og ikke forbrukere som ønsker å komme ut av avtaleforholdet snarest mulig.

Etter dette synes oppsigelsesfristen og den automatiske fornyelsen primært å være begrunnet i et ønske om å sikre inntekter lengst mulig. Dette skjer på bekostning av forbrukeren som må betale i et helt år for et produkt som ikke lenger ønskes eller som det ikke lenger er behov for.

Barne- og ungdomsavisen AS er etter Forbrukerombudets oppfatning en relativt liten aktør i det norske markedet for periodiske publikasjoner. Omsetningen i 2005 var i følge Brønnøysund-registrene i underkant av 3 millioner NOK. Zoom har likevel et ikke ubetydelig antall abonnenter, og markedsføres som «Norges største avis – for alle mellom 8 og 16 år». Henvendelser fra forbrukere i flere år tyder på at de angjeldende vilkårene skaper problemer i praksis for forbrukerne. Anvendelse av standardvilkårene synes således å ha betydning for mange forbrukere.

Forbrukerombudet legger derfor til grunn at forbud tilsies av «allmenne hensyn», jf mfl. § 9a første ledd.

I forbindelse med vedtak etter §§ 12 og 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Forbrukerombudet vil ved vurderingen av størrelsen på tvangsgebyret vise til formålet med tvangsgebyret: tvangsgebyret skal påvirke den næringsdrivende til å avstå fra den ulovlige handlingen i framtiden, jf. Ot.prp nr, 34 (1994-95) s.74. Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, det vil si at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket.

Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi, uten at dette skal være avgjørende, jf. uttalelsene i Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 75.

Forbrukerombudet har ikke fått oversendt årsregnskap, omsetningsstall og markedsføringskostnader for Barne- og ungdomsavisen AS for 2006. Tall fra Brønnøysundregistrene viser at selskapet hadde en omsetning på kr 2.976.000,- i 2005.

Forbrukerombudet mener at tvangsgebyrets størrelse skjønnsmessig bør settes til kroner 300.000,-. Forbrukerombudet antar at dette vil være et stort nok beløp til at gebyret vil virke tilstrekkelig preventivt.

Forbrukerombudets nedlegger slik påstand:
1) Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Barne- og ungdomsavisen AS å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:
«Oppsigelse av medlemskap med virkning for påfølgende kalenderår må være inngitt senest 31. desember», og
«ZOOM-abonnementet løper pr. kalenderår, og må avsluttes ved skriftlig melding innen 31. desember»,
eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold som innebærer at avtalen fornyes ved passivitet, og forbrukeren ikke får klart og tydelig varsel om fornyelsen innen rimelig tid før fornyelsen finner sted.

2) Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Barne- og ungdomsavisen overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Barne- og ungdomsavisen betale kroner 300.000,- i tvangsgebyr.

3) Barne- og ungdomsavisen påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 og 2 så snart som mulig, og senest innen tre måneder fra vedtakets dato.».

Barne- og ungdomsavisen AS anfører at abonnementsvilkårene ikke er urimelige, jf. mfl. § 9a. Det gjøres gjeldende at en bindingstid på 12 måneder for et produkt som Barne- og ungdomsavisen Zoom verken er uvanlig eller urimelig. Det gjøres tilsvarende gjeldende at en automatisk fornyelse av abonnementet verken er uvanlig eller urimelig, spesielt ikke når forbrukeren får et tilstrekkelig varsel om at det er adgang til å avslutte abonnementet.

De avgjørelser fra Markedsrådet som Forbrukerombudet henviser til, antas å være de mest relevante for spørsmålet om hvorvidt en abonnementsperiode/bindingstid på 12 måneder i seg selv er urimelig. Avgjørelsene i Mr-sak nr 06/98, 25/05 og 07/06 kan etter selskapets oppfatning på ingen måte begrunne Forbrukerombudets anførsel om at vilkårene i denne saken er urimelige.

Avgjørelsen i sak 6/98 gjaldt et mobilabonnement på tre år. Den økonomiske rammen for bindingstiden var kr 1.500,-, altså i en helt annen størrelsesorden enn de kr 320,- Barne- og ungdomsavisen AS tar seg betalt for 12 måneder. Det er videre grunn til å merke seg at avgjørelsen ble fattet under dissens, og at mindretallet, 3 av Markedsrådets 7 medlemmer, mente «… at vilkåret om 3 års bindingstid isolert sett ikke er urimelig». I sak 25/05 dreide det seg om 24 måneders bindingstid, hvilket heller ikke er sammenlignbart. Når det gjelder sak 07/06, la Markedsrådet til grunn at en initiell bindingstid på 12 måneder ikke var urimelig. Den initielle bindingstiden på 12 måneder var i tillegg i kombinasjon med en 3 måneders oppsigelsestid etter utløpet av bindingstiden. Kostnaden ved å være bundet til innklagde i 3 måneder var kr 546,-, mens den for Barne-og ungdomsavisen AS utgjør kr 320,- for et helt år.

Etter Barne- og ungdomsavisen AS oppfatning er det neppe tvilsomt at den økonomiske belastningen må tas i betraktning i avgjørelsen av hvorvidt et vilkår om bindingstid er urimelig.

Det må videre legges vekt på at det også for en publikasjon som utgis periodisk vil være behov for en viss forutsigbarhet, blant annet fordi det inngås langsiktige trykkeavtaler, redaksjonsstaben må tilpasses inntekter m.v. Det må i denne sammenheng legges vekt på at Barne- og ungdomsavisen AS er en liten virksomhet som er meget sårbare i forhold til kortsiktige svingninger i antall abonnenter.

Når det gjelder Forbrukerombudets anførsel om at automatisk fornyelse av abonnementet i seg selv er urimelig, fastholdes det fra selskapets side at dette er forholdsvis ordinært i bransjen. Det vil være ytterst upraktisk om man for eksempel skal være nødt til å sende ut månedlige fakturaer på kr 32,- med tillegg av porto, kostnader til bankgebyrer m.v. I denne saken er det tale om et lite beløp som av hensiktsmessighetsgrunner kreves inn samlet.

Til dette kommer at det heller ikke er særlig praktisk å legge opp til et system der kunden får refundert innbetalt beløp ved oppsigelse midt i en periode. En slik ordning vil kreve et administrativt apparat som står or tilbakebetalingene, hvilket ikke vil stå i forhold til den økonomiske konsekvensen bindingstiden har for forbrukeren.

En fornyelse av et abonnement som skjer gjennom betaling av faktura er heller ikke særlig praktisk. Fakturaer for denne type produkter betales sjelden pr. forfall. Det vil derfor være vanskelig for utgiver å vite om man skal sende ut en purring eller ikke. En slik ordning vil også medføre unødvendige kostnader for utgiver.

Det kan i det hele tatt ikke være urimelig å kreve at forbrukeren sender en oppsigelse dersom det ikke er aktuelt å opprettholde abonnementet.

Når forbrukeren i forbindelse med fornyelse av abonnementet får et varsel om at det går an å si opp abonnementet, herunder gjennom en henvisning til avtalevilkårene, er det vanskelig å se at dette er urimelig overfor forbrukerne.

Den praksis som følges av andre utgivere er, som påpekt av ombudet, svært variert. Utgiverne av Donald Duck & Co opererer for eksempel med en abonnementsperiode på ett år. Det er riktignok slik at selskapet unntaksvis refunderer deler av beløpet ved oppsigelser innenfor bindingstid, men forbrukeren har ingen rett på refusjon. Selskapet opererer for øvrig med et varsel om fornyelse av abonnement som vanskelig kan forstås på noen annen måte enn at dette abonnementet fornyes automatisk og fordrer en oppsigelse. Til dette kommer at abonnementsprisen er i en helt annen størrelsesorden, i det dette abonnementet koster  kr 1.289,- pr. år.

Det er overveiende sannsynlig at det er en rekke andre utgivere som opererer med samme type vilkår, og som har gjort det i lang tid, uten at dette er opplyst fra Forbrukerombudets side. Det foreligger ingen opplysninger om at ombudet har aksjonert overfor noen andre. Det vil derfor være høyst urimelig om Barne- og ungdomsavisen AS blir ilagt tvangsgebyr, mens andre kan fortsette med tilsvarende vilkår.

Barne- og ungdomsavisen AS har tidligere påtrykt en henvisning til abonnementsvilkårene på giroene som har vært sendt ut til abonnentene i forbindelse med fornyelse av abonnement. Etter selskapets oppfatning må en henvisning til abonnementsvilkårene være en tilstrekkelig påminnelse til forbrukeren. Barne- og ungdomsavisen AS har til tross for at selskapet mener dette må være tilstrekkelig besluttet å innta følgende formulering på fakturaene som sendes ut for 2007:
«Abonnementet blir automatisk fornyet for ett år, med mindre vi mottar melding fra deg om at du ikke ønsker å fortsette abonnementet. Meldingen må vi i så fall ha innen betalingsfristen nedenfor, og den kan gis på telefon …, fax …., eller e-post ….».

De innklagede nedlegger slik påstand:
«Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge»

Spørsmålet i saken er om Barne- og ungdomsavisen AS´ abonnementsvilkår for bladet Zoom er urimelige og i strid med markedsføringsloven § 9a. Det er to elementer i vilkårene Forbrukerombudet krever nedlagt forbud mot: Bestemmelsen om at abonnementet løper pr. kalenderår, og bestemmelsen om at oppsigelse av medlemskap med virkning for påfølgende kalenderår må være inngitt senest 31. desember. I kombinasjon innebærer disse vilkårene en bindingstid på 12 måneder for første abonnementsperiode, samt automatisk fornyelse av abonnementet for en tilsvarende periode dersom oppsigelsen ikke skjer innen nevnte frist.

Markedsføringsloven § 9a lyder som følger:
«Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.
Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i forbrukerforhold.»

I dom av 3. november 2006 (Østlandske Autoberging, HR-2006-01867-A) uttalte Høyesterett at «det forbrukerhensynet som §9a har som formål å verne, [tilsier] at det normalt ikke bør kreves særlig stor ubalanse før Markedsrådet kan gripe inn», men at det ikke «kan … være tilstrekkelig at man finner at balansen kunne vært bedre» (avsnitt 43). Det oppstilles med andre ord en viss – men ikke særlig høy – terskel for Markedsrådets inngripen ved ubalanse til ulempe for forbrukeren.

Markedsrådet vil bemerke at 12 måneder uten oppsigelsesadgang er lang tid for en avtale om levering av løpende ytelser. En så lang løpetid bør som utgangspunkt forsvares i fordeler som tilskrives forbrukeren og/eller forhold som tilsier at den næringsdrivende har særlig behov for langsiktighet. I motsatt fall vil vilkåret lett kunne medføre ubalanse i avtaleforholdet, idet forbrukeren i lengre tid kan bli forpliktet til å motta, og betale for, ytelser han/hun av forskjellige grunner ikke lenger ønsker.

Den innklagede har fremholdt at det ved urimelighetsvurderingen må tas i betraktning den økonomiske belastningen bindingstiden innebærer for forbrukeren, idet det vises til at årlig abonnementspris for 2006 bare er kr 320,-. Videre hevdes det at det må legges vekt på behovet for forutsigbarhet for periodiske publikasjoner, bl.a. fordi det inngås langsiktige trykkeavtaler og fordi redaksjonsstaben må tilpasses til inntekter etc. Det fremholdes også at Barne- og ungdomsavisen på grunn av sitt beskjedne opplagstall er sårbar for kortsiktige svingninger i antall abonnenter.

Markedsrådet er enig i at de økonomiske konsekvensene for forbrukerne av bindingstiden må tillegges betydning ved urimelighetsvurderingen. Om årlig abonnementsbeløp isolert sett kan sies å være beskjedent, vil betydningen av å måtte betale hele det årlige beløpet om man ønsker å avslutte abonnementet tidligere, avhenge av den enkelte forbrukers personlige økonomi. Til dette kommer at bindingstiden utelukkende er begrunnet i hensynet til den næringsdrivende selv, idet forbrukeren ikke får spesielle fordeler som følge av bindingen. Motsatt synes det ikke rimelig at forbrukernes «tilleggsbetaling» ut over en normal oppsigelsestid skal dekke inn den næringsdrivendes langsiktige investeringer og sårbarhet for kortsiktige svingninger i antall abonnenter. En viss soliditet må forutsettes når man driver næringsvirksomhet.

Den ubalansen som ligger i den lange bindingstiden uten tilskriving av fordeler for forbrukeren, forsterkes ytterligere av vilkåret om automatisk fornyelse av 12 måneders perioden dersom avtalen ikke sies opp innen utløpet av forutgående kalenderår. Heller ikke på dette punkt synes innklagedes argumenter for ordningen overbevisende. Det forhold at det er behov for lengre faktureringsperioder enn én måned – noe som for øvrig er vanlig for den type abonnementsforholdet det her er tale om – kan vanskelig i seg selv begrunne en slik ordning. Påstanden om at administrasjonen av en ordning om refusjon av fakturert beløp «ville på ingen måte stå i forhold til den økonomiske konsekvens for forbrukeren» er ikke dokumentert og slik sett vanskelig å ta stilling til. På samme måte som for første abonnementsperiode sier argumentene lite om nødvendigheten av å operere med 12 måneders «bindingsperioder» i stedet for f.eks. halvårsperioder. Til dette kommer betenkeligheten med ordninger som innebærer at forbrukerne binder seg til lengre abonnementsperioder ved å unnlate å si opp avtalen innen en viss frist. Særlig fordi den første perioden er såpass lang, er det fort gjort å glemme å si opp avtalen innen fristen. Dette gjelder ikke minst for slike produkter det er tale om i denne saken, der det normalt ikke er bestilleren selv, men hans/hennes barn, som benytter produktene. Problemet kan riktignok i noen grad forebygges ved at det kort tid før fristens utløp gis varsel om konsekvensene av at fristen overtres. I den foreliggende sak har det imidlertid ikke vært gitt slikt varsel, til tross for at Forbrukerombudet gjentatte ganger har anmodet om dette. Og under enhver omstendighet er Markedsrådet av den oppfatning at de lange bindingsperiodene i seg selv innebærer en betydelig ubalanse i avtaleforholdet, så lenge periodene ikke er begrunnet i spesielle fordeler som tilskrives forbrukeren.

Etter en samlet vurdering er Markedsrådet kommet til at de omtvistede vilkår er urimelige. Det er også Rådets oppfatning at allmenne hensyn tilsier at det gripes inn mot vilkår av en slik art det her er tale om. Markedsrådet legger til grunn, på bakgrunn av innkomne klager til Forbrukerombudet, at vilkårene har skapt problemer for et ikke utbetydelig antall abonnenter. Det legges også vekt på at det er tale om vilkår i avtaler som inngås på vegne av barn, og at det derfor har spesielt stor betydning at avtalevilkårene holdes innenfor rammen av det som må anses som rimelig.

Vilkårene for inngrep etter mfl. § 9a er derfor til stede.

Forbrukerombudet har nedlagt påstand om ileggelse av et tvangsgebyr på kr 300.000,-,  jf. markedsføringslovens § 16 jf. § 12. Markedsrådet er enig med Forbrukerombudet i at det ikke foreligger særlige grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken, idet et tvangsgebyr må antas å kunne medvirke til at den næringsdrivende avstår fra den ulovlige handlingen i fremtiden. Beløpet på kr 300.000,- anses som rimelig sett hen til formålet med gebyret og den næringsdrivendes økonomi.

1) Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Barne- og ungdomsavisen AS å nytte eller tilsikte å nytte følgende avtalevilkår:
«Oppsigelse av medlemskap med virkning for påfølgende kalenderår må være inngitt senest 31. desember»,
i kombinasjon med følgende vilkår:
«ZOOM-abonnementet løper pr. kalenderår, og må avsluttes ved skriftlig melding innen 31. desember»,
eller å nytte eller tilsikte å nytte avtalevilkår med tilsvarende innhold.

2) Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Barne- og ungdomsavisen AS overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Barne- og ungdomsavisen AS betale kroner 300.000,- i tvangsgebyr.

3) Barne- og ungdomsavisen AS påbys å innrette seg i overensstemmelse med vedtakets punkt 1 og 2 så snart som mulig, og senest innen tre måneder fra vedtakets dato.

Avgjørelsen er enstemmig.