MR-2007-11: Forbrukerombudet – Film 24 AS

Saken gjelder vilkårene for oppsigelse av abonnement på leie av dvd-filmer fra Film 24 AS (heretter Film 24). Spørsmålet er om vilkårene må anses som urimelige i henhold til markedsføringsloven (mfl.) § 9a og skal forbys.

Film 24 tilbyr en tjeneste hvor forbrukere leier dvd-filmer over Internett mot å betale en fast månedsleie. Abonnementsavtalen fornyes automatisk med én til tre måneder ad gangen, avhengig av hvilket abonnement forbrukeren velger. Abonnementene koster fra kr 149,- per måned med én film hjemme ad gangen, til kr 777,- for tre måneders abonnement med fire filmer hjemme ad gangen. Forbrukeren betaler samme månedsleie uavhengig av om han velger å ha én film hjemme i en måned, eller om han returnerer hver film raskt.

Forbrukeren går selv inn på tilbyderens internettside og lager en liste over de filmene han ønsker å leie. Filmene sendes og leveres gjennom posten.

I vilkårene til Film 24 heter det at «abonnementet kan stoppes når som helst, av begge parter, uten begrunnelse». På nettsidene opplyses det under «Avslutte abonnement»: «Ønsker du å avslutte abonnementet gjør du dette ved å velge «stopp abonnement» på «min side».»

I brev av 30. juni 2006 tok Forbrukerombudet opp en rekke forhold med Film 24 som knytter seg til firmaets avtalevilkår og markedsføring, herunder spørsmålet om formkrav ved oppsigelse av abonnement. Bakgrunnen var at Forbrukerombudet hadde mottatt klager på andre aktører som tilbyr dvd-leie via Internett, med vilkår om at avtaleforholdet bare kunne sies opp via selskapets nettsider. Ut fra informasjonen som ble gitt på Film 24s nettsider mente ombudet det kunne se ut til at de opererte med liknende vilkår, og ba derfor om en redegjørelse for deres oppsigelsesrutiner.

Etter gjentatte purringer fra Forbrukerombudets side, informerte Film 24 om sine oppsigelsesrutiner i brev av 22. oktober 2006. Det kom frem at forbrukerne kan si opp abonnementet ved å logge seg inn på nettsidene til Film 24 eller ved å sende en e-post til selskapet. I tillegg må forbrukerne returnere filmene de eventuelt har hjemme. Film 24 forklarte også at dersom oppsigelsesbrev legges sammen med DVD-filmen i returkonvolutten, byr det på praktiske problemer, idet det er en relativ stor jobb å undersøke flere tusen slike konvolutter for brev.

Etter Forbrukerombudets syn er det ikke tilstrekkelig at abonnementet kan sies opp via Film 24s nettsider eller per e-post. I brev av 14. november 2006 ba ombudet derfor Film 24 å legge til rette for at oppsigelser også kan mottas via brev og telefon.

Forbrukerombudet mottok ingen bekreftelse fra Film 24 på at de ville innrette seg og sendte 29. mars 2007 varsel om at frivillig ordning ikke var oppnådd, og at saken ville brakt inn for Markedsrådet med mindre Film 24 bekreftet at de vil rette seg etter Forbrukerombudets krav innen 27. april s.å. Forbrukerombudet har ikke fått tilbakemelding fra Film 24. Forbrukerombudet har også forsøkt å komme i kontakt med Film 24 via telefon, men har ikke lykkes i dette.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 27. august 2007.

Behandling av saken fant sted den 26. september 2007. For Forbrukerombudet møtte avdelingsdirektør Gry Nergård og rådgiver Janne Kaasin. Innklagde møtte ikke.

Etter Forbrukerombudets syn må det legges til grunn at Film 24 oppstiller formkrav til oppsigelsen som er urimelig etter mfl. § 9a.

I henhold til mfl. § 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige og forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforholdet.

Det er etter forarbeidene til markedsføringsloven rimelig å ta utgangspunkt i bakgrunnsretten når kontraktsvilkårene vurderes, jf Ot.prp. nr. 38 (1979-80) side 18, se også side 38 flg. I herværende sak har man ingen spesiallovgivning som regulerer kontraktsforholdet direkte. Men det finnes lovgivning som kan være veiledende med hensyn til hvilke krav som kan være rimelig å stille til utformingen av standardkontrakter for leie av dvd-filmer via Internett. Forbrukerombudet viser til at det er et generelt avtalerettslig prinsipp at muntlig avtale er like bindende som skriftlig. Videre er formfrihet det bærende prinsipp i forbrukerlovgivningen,  jf. avtaleloven § 40, kjøpsloven § 82, forbrukerkjøpsloven § 4, avhendingsloven § 2-8, håndverkertjenesteloven § 4 og husleieloven § 1-5, som alle kun krever at meldingene sendes på en måte som er forsvarlig etter forholdene.

Til støtte for sitt syn viser Forbrukerombudet videre til blant annet praksis fra den svenske Marknadsdomstolen. Markedsføringsloven § 9a gjennomfører EUs direktiv om urimelige avtalevilkår, slik at det vil være relevant å se hen til forvaltningspraksis i andre EU/EØS-land ved tolkning av bestemmelser som er utledet fra direktivet. Spesielt vil praksis fra andre nordiske land kunne gi veiledning i urimelighetsvurderingen, ettersom man i Norden også tidligere har tilstrebet en rettslikhet på avtalerettens område og på grunn av kulturell likhet.

I sakene 2005:23 (Canal Digital Sverige Aktiebolag) og 2002:23 (RSLCOM Sweden Private AB) fant Marknadsdomstolen at det var urimelig overfor forbrukere å kreve skriftlig oppsigelse av løpende avtaler om levering av henholdsvis digital satellitt-tv og telefonabonnement. Marknadsdomstolen forbød derfor de innklagede å benytte slike vilkår. Domstolen viste til tidligere avgjørelser hvor krav om skriftlige reklamasjoner ble funnet å være urimelig overfor forbrukere (sakene 2005:10, 1990:7 og 1977:9), blant annet under henvisning til at det svensk forbrukerlovgivning ikke oppstiller slikt krav.

Etter Forbrukerombudets syn viser avgjørelsene at det ikke er grunn til å gi forbrukeren dårligere rettigheter ved oppsigelse av avtaler som ikke er regulert ved lov, enn der hvor avtalen er regulert ved lov.

Videre anfører Forbrukerombudet at et vilkår må bedømmes ut fra avtalen som helhet, jf. Ot.prp. nr. 38 (1979-80) side 18, og at kontraktsbalansen mellom partene står sentralt. Det vises til Høyesteretts dom Rt. 2006 side 1348, hvor Høyesterett uttaler at «det forbrukerhensynet som § 9a har som formål å verne, [tilsier] at det normalt ikke bør kreves særlig stor ubalanse før Markedsrådet kan gripe inn. Men det kan ikke være tilstrekkelig at man finner at balansen kunne ha vært bedre» (avsnitt 43). Ulempen vilkåret har for forbrukeren må følgelig vurderes opp mot behovet Film 24 har for å benytte vilkåret, jf. også MR-sak 18/06 (Forbrukerombudet – Barne- og ungdomsavisen AS).

Forbrukerombudet anfører at vilkåret om oppsigelse kun via Internett, enten på selskapets internettsider eller per e-post, kan ha en rekke negative konsekvenser for forbrukeren. For det første innebærer et slikt krav at forbrukeren må ha tilgang til Internett for å få sagt opp avtalen. Dette kan by på problemer for eksempel dersom det er en feil på forbrukerens internettforbindelse eller dersom forbrukeren er på reise eller av andre grunner ikke har tilgang til Internett. Vilkåret innebærer således at forbrukerens adgang til å si opp avtalen begrenses.

Dertil kommer at avtalen fornyes dersom den ikke sies opp rettidig, hvilket medfører at forbrukeren kan bli forpliktet i opptil tre måneder ekstra. Dette vil kunne innebære en ekstra kostnad på inntil kr 777,-. Det er således sentralt at forbrukeren ved behov raskt kan komme i kontakt med Film 24, også dersom forbrukeren er bortreist frem til fristens utløp, eller av andre grunner ikke har tilgang til Internett.

Når det gjelder Film 24s behov for å benytte vilkåret, har Forbrukerombudet forståelse for at det kan by på problemer å motta oppsigelser i samme konvolutt som dvd-filmene. Etter ombudets syn kan imidlertid ikke dette forholdet begrunne å nekte å motta oppsigelser per brev per se. Én løsning vil for eksempel være å opplyse spesifikt om at oppsigelser ikke kan sendes sammen med dvd-filmene, slik at misforståelser unngås.

Forbrukerombudet ser at det vil kreve en omlegging av Film 24s rutiner dersom de pålegges å motta oppsigelser fra forbrukere på telefon, brev og faks. Etter Forbrukerombudets syn er imidlertid ikke dette en god nok begrunnelse for bruk av et vilkår om at oppsigelse kun kan skje via Film 24s nettsider eller per e-post. Det er også naturlig å tro at de fleste forbrukere som har tilgang til Internett vil velge å si opp avtalen på denne måten, og at det derfor vil være et mindretall av Film 24s kunder som vil benytte andre oppsigelsesmåter.

Forbrukerombudet gjør endelig gjeldende at også vilkåret om at forbudsvedtak må tilsies av «allmenne hensyn», er oppfylt. Det forklares at Film 24 er den eneste aktøren ved siden av Brafilm på markedet for leie av dvd-filmer via Internett. Ombudet opplyser for øvrig at Brafilm har innrettet seg etter hans syn. Film 24 har ikke opplyst hvor mange kunder de har, men det antas at de har et ikke ubetydelig antall kunder. Anvendelse av standardvilkårene synes således å ha betydning for mange forbrukere.

Forbrukerombudet peker dessuten på at kjøp av løpende tjenester via elektroniske medier er et marked hvor utviklingen skjer raskt. Det er derfor viktig å sikre at det ikke utvikler seg en praksis hvor forbrukerne får dårligere rettigheter i slike situasjoner enn de har i forbrukerlovgivningen forøvrig.

I forbindelse med vedtak etter §§ 12 og 14 skal det som hovedregel samtidig fastsettes et tvangsgebyr jf. mfl. § 16, dersom særlige grunner ikke foreligger. Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, dvs. at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket. Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi, jf. uttalelsene i Ot.prp nr. 34 (1994-95) s. 75.

Film 24 har ikke sendt inn sitt regnskap til Forbrukerombudet. Ombudet baserer seg derfor på tallene fra Brønnøysundkatalogen. I sitt årsregnskap for 2005 hadde Film 24 driftsinntekter tilsvarende kr 7 127 000,- og et resultat før skatt på kr 65 000,-.

Tvangsgebyrets bør skjønnsmessig settes til kr 100 000,-. Forbrukerombudet antar at dette vil være et stort nok beløp til at gebyret vil virke tilstrekkelig preventivt.

Forbrukerombudet nedlegger slik påstand:
1.  Med hjemmel i mfl §§ 12, jf. 9a forbyr Markedsrådet Film 24 AS i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte følgende vilkår for leie av dvd-filmer;
«Abonnementet kan kun sies opp via Film 24 AS´ internettsider eller per e-post»
og vilkår med tilsvarende innhold som medfører at forbruker kun kan si opp abonnementsavtalen via Internett.
2.  Med hjemmel i mfl. §§ 16 jf. 12 fastsetter Markedsrådet at dersom Film 24 AS overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Film 24 AS betale kr 100 000,- i tvangsgebyr.

Film 24 har i brev av 22. oktober 2006 forklart at oppsigelsesrutinen består i at kunden logger seg inn på nettsiden og trykker «Stopp abonnement». Det er ytterligere en betingelse at kunden returnerer alle filmene. Kunden kan også si opp abonnementet via e-post. Film 24 har videre gitt uttrykk for at det i praksis er problematisk hvis kunden legger oppsigelsesbrev sammen med dvd-filmene i returkonvolutten.

Innklagede har ikke nedlagt noen formell påstand, men det antas at den vil lyde:
«Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge»

Markedsrådet legger til grunn at Film 24 overfor forbrukerne benytter et avtalevilkår om at oppsigelse må skje over Internett – enten via nettsidene deres eller via e-post. Rådet bemerker i den forbindelse at i det som heter «Vilkår for Film24.no» er det ikke sagt noe om hvorledes oppsigelse må skje. Disse vilkårene må imidlertid sees i sammenheng med de øvrige opplysningene som gis til forbrukeren angående oppsigelse:
«Ønsker du å avslutte abonnementet gjør du dette ved å velge «Stopp abonnement» på «Min side».»

Selv om denne informasjonen etter ordlyden ikke utelukker oppsigelse på annen måte, skaper den et klart inntrykk av at forbrukeren må gå frem på den beskrevne måten for å si opp abonnementet. Det er dermed nærliggende å legge til grunn at vilkåret følger forutsetningsvis. At dette også er meningen fra Film 24s side, underbygges av deres egen forklaring om at «Oppsigelsesrutinen pr dags dato består i at kunden logger seg inn på tjenesten og trykker «stopp abonnement»».

Film 24 har opplyst at kunden også kan si opp abonnementet ved å sende e-post. Dette gis det ikke direkte informasjon om, men Markedsrådet antar at denne fremgangsmåten fra Film 24s side fremstår som innlysende for forbrukeren, ettersom Film 24 har en ordning der kunden kan sende skriftlig beskjeder til selskapet via dets nettsider.

Film 24 har ikke bestridt at dette er riktig forståelse av avtalen. Markedsrådet legger til grunn at det i beste fall er det høyst uklart om selskapet lar forbrukerne si opp avtalen på annen måte enn via Internett.

Spørsmålet etter dette er om Film 24s avtalevilkår er i strid med mfl. § 9a, og om det i så fall skal forbys.

Markedsføringsloven § 9a lyder:
«Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.
Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.»

For at Markedsrådet skal kunne nedlegge forbud med hjemmel i mfl. § 9a, kreves to forhold oppfylt. Avtalevilkåret må finnes urimelig overfor forbrukeren, og et forbud må tilsies av allmenne hensyn.

Markedsrådet er enig med Forbrukerombudet i at det prinsipielt bør være enkelt for forbrukerne å si opp en avtale, så lenge vilkårene for oppsigelse er oppfylt. Særlige krav til hvordan oppsigelse kan skje vil således alltid stå i fare for å bli ansett som urimelige etter mfl. § 9a. Vurderingen av om et kontraktsvilkår er urimelig må imidlertid alltid skje konkret for det enkelte kontraktsvilkår. Markedsrådet kan ikke se det er grunnlag for en generell regel om at formkrav til oppsigelser alltid vil være forbudt. De lovbestemmelser Forbrukerombudet har vist til gir tynt grunnlag for å trekke en slik slutning.

Som påvist ovenfor, er det i beste fall uklart om innklagde vil motsette seg oppsigelse på annen måte enn via Internett. Denne uklarheten kan ikke komme innklagde til gode, idet hensynet til klarhet i kontraktsforhold er et viktig moment ved urimelighetsvurderingen under mfl. § 9a, jf. bl.a. MR-sak 1/2002.

Om det kan reises prinsipielle innvendinger mot Film 24s vilkår, kan Markedsrådet ikke se at Forbrukerombudet har påvist at vilkårene representerer noe nevneverdig problem for forbrukerne. Det dreier seg om en tjeneste som fullt ut er internettbasert, idet så vel markedsføring som avtaleinngåelse foregår på nettet. Forbrukerne må også bruke nettsidene for å lage lister over filmer de ønsker tilsendt. Tilgang til Internett er med andre ord nødvendig for at forbrukerne kan benytte seg av tjenesten. I den situasjonen fremstår oppsigelse via Internett som den mest plausible og langt enkleste måten å si opp avtalen på, fremfor muntlig per telefon eller skriftlig per brev. Saksforholdet i sakene for Marknadsdomstolen som Forbrukerombudet har vist til (sak 2002:23, RSLCOM Sweden Private AB, og sak 2005:25, Canal Digital Sverige Aktiebolag) anses som vesensforskjellige fra den foreliggende sak på dette punkt. Marknadsdomstolens avgjørelser gir derfor etter Markedsrådets oppfatning liten støtte for at det må gripes inn i denne saken.

Markedsrådet ser at det hypotetisk sett kan tenkes å oppstå situasjoner der forbrukeren ikke får sagt opp avtalen via Internett i det øyeblikk oppsigelsesfristen løper ut, samtidig som andre kommunikasjonsformer er tilgjengelige. Ut fra saksforholdet fremstår imidlertid dette som et nokså marginalt problem i et større forbrukerperspektiv. Dette understøttes av at det ikke er innkommet klager på den konkrete tjenesten til tross for at Forbrukerombudet antar at firmaet «ikke har et ubetydelig antall kunder». Så lenge det ikke har kommet klager fra forbrukerne som viser at vilkårene skaper problemer i praksis, har Markedsrådet vanskelig for å se at allmenne hensyn tilsier at det gripes inn overfor vilkårene på nåværende tidspunkt. Om det senere skulle innkomme forbrukerklager om forholdet, eller det for øvrig viser seg at vilkårene rent faktisk hindrer forbrukere i å si opp avtalen, kan det være grunnlag for å ta opp saken på ny. I den foreliggende situasjon anses ikke vilkårene etter mfl. § 9a som oppfylt.

Avgjørelsen er enstemmig.

Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.