MR-2008-791: Forbrukerombudet – Bauhaus Norge KS

Saken gjelder spørsmålet om BAUHAUS Norge KS (heretter BAUHAUS) sin markedsføring av produkter med et «lavprisløfte» er i strid med lov om kontroll med markedsføringsvilkår og avtalevilkår av 16. juni 1972 nr. 47 (mfl.) §§ 2 og 3, jf. forskrift om sammenlignende reklame § 3, bokstav c, jf. mfl. § 1.

BAUHAUS’ lavprisløfte fremkommer bl.a. i brosjyrer, kundeaviser og BAUHAUS’ internettside, der det med størst typer står «Lavprisløfte 12 %», med noe mindre typer «Lavprisløfte på alle varer», og med mindre skrift følgende tekst:
«Vårt lavprisløfte er at vi alltid forsøker å være best på pris i det norske markedet. Vi gjør alt det vi kan for at du som kunde skal være trygg på at BAUHAUS alltid har lave priser.

Vår prispatrulje undersøker våre konkurrenters priser ukentlig. Vi setter alltid ned prisene dersom vi oppdager at våre priser ikke er lave nok. Vi vil også sette ned prisene dersom du som kunde hjelper oss å avdekke for høye priser.

Med vårt enorme utvalg har vi varer som ikke selges av andre i Norge. Men mange varer finner du også i andre butikker. Dersom du etter å ha handlet hos oss skulle finne et identisk produkt i Norge til lavere pris innen 14 dager etter innkjøpsdato, tilbyr vi deg produktet til den lavere pris. I tillegg gir vi deg et ytterligere prisavslag på 12 % som takk for hjelpen til å holde våre priser lave.

Dersom du skulle finnet et identisk produkt i Norge (samme varemerke og modell) til en lavere pris innen 14 dager etter innkjøpsdato, tilbyr vi deg produktet til en 12 % lavere pris enn hos konkurrenten. Dette må dokumenteres skriftlig i form av kontrollerbare opplysninger som f.eks. en annonse, kundeavis, produktkatalog eller lignende. Løftet gjelder også for kampanjeprodukter og tilbudsvarer som konkurrenter tilbyr, ikke bare ordinære priser. For at lavprisløftet skal gjelde for tilbudsvarer må tilbudet være aktivt hos konkurrent på kjøpetidspunktet. Ved dags- og timetilbud hos konkurrenter gjelder lavprisløftet for varer kjøpt eller tilbudt samme dag som tilbudet gjelder.

Lavprisløftet gjelder ikke for personlige tilbud gitt den enkelte forbruker.»

Forbrukerombudet registrerte i begynnelsen av mai 2007 at BAUHAUS Norge KS (BAUHAUS) markedsførte seg med en «prisgaranti»/»lavprisgaranti» som ga forbrukerne rett til et prisavslag ned til laveste pris i markedet, samt ytterligere et prisavslag på 12 % av denne prisen.

Den 11. mai 2007 mottok Forbrukerombudet en henvendelse fra Advokatkollegiet Kindem & Co, som på vegne av Coop Norge AS klaget på BAUHAUS’ markedsføring av prisgarantien.

Forbrukerombudet tilskrev BAUHAUS første gang den 21. mai 2007 på bakgrunn av markedsføringen av deres lavprisgaranti. BAUHAUS ble informert om de kravene som stilles til bruk av prisgarantier i markedsføringen. Forbrukerombudet ba samtidig om en redegjørelse for hvordan BAUHAUS gjennomfører sine prisundersøkelser for å dokumentere konkurrerende aktører sine priser. Forbrukerombudet ba også om å få oversendt dokumentasjon fra BAUHAUS’ siste gjennomførte prisundersøkelse.

Forbrukerombudet mottok den 21. juni 2007 et svarbrev fra innklagdes prosessfullmektig. Det ble i brevet redegjort for at prisgarantier er en meget viktig del av BAUHAUS’ internasjonale forretningskonsept og at selskapet bruker mye tid på prisundersøkelser. Det ble videre opplyst at BAUHAUS gjennomfører prisundersøkelser på ukentlig basis, samt foretar gjennomgang av konkurrentenes kataloger og annet markedsføringsmateriell. BAUHAUS kunne ikke fremlegge sin siste gjennomførte prisundersøkelse. Det ble vist til at dokumentasjonen blir makulert fortløpende, på grunn av det store omfanget.

I Forbrukerombudets brev av 24. september 2007 fremgår det at han var skeptisk til om det var mulig til enhver tid å ha en komplett prisoversikt over alle varene som tilbys av konkurrentene, siden selskapet tilbyr mer enn 120 000 produkter. Forbrukerombudet redegjorde for Markedsrådets og Forbrukeombudets tidligere praksis om prisgarantier, og konkluderte med at selskapets lavprisgaranti var villedende, utilstrekkelig veiledende og i strid med mfl. §§ 2 og 3. Ombudet ba derfor BAUHAUS om å endre sin markedsføring.

BAUHAUS tilskrev Forbrukerombudet den 3. november 2007 og redegjorde for at selskapet ikke lenger ville markedsføre sin generelle prisgaranti, men erstatte denne med et lavprisløfte som etter BAUHAUS’ oppfatning var i samsvar med markedsføringslovens bestemmelser.

Den 15. november 2007 tilskrev Forbrukerombudet igjen BAUHAUS og redegjorde for at han anså selskapets lavprisløfte for å ha det samme innhold som den tidligere markedsførte prisgarantien. Ombudet mente markedsføringen av et slikt lavprisløfte også ville oppfattes på denne måten av en vanlig forbruker. Lavprisløftet fra BAUHAUS måtte etter Forbrukerombudets vurdering anses som en prisgaranti, og som en påstand om å være billigst. Forbrukerombudet mente markedsføringstiltaket var et brudd på forskrift om sammenlignende reklame § 3, bokstav c, jf. mfl. § 1, fordi BAUHAUS ikke kunne dokumentere at de var billigst på alle varene som var omfattet av deres lavprisløfte.

Forbrukerombudet ba på denne bakgrunn BAUHAUS om å stanse bruken av sitt lavprisløfte. Det ble videre informert om at det ville være naturlig å bringe saken inn for Markedsrådet dersom BAUHAUS ikke aksepterte å innrette seg etter Forbrukerombudets anmodninger.

BAUHAUS tilskrev Forbrukerombudet den 7. desember 2007 og tilbakeviste at deres nye «lavprisløfte» hadde det samme meningsinnholdet som den tidligere prisgarantien. BAUHAUS fremholdt at lavprisløftet på ingen måte kunne tolkes eller forstås som et forsterket prisløfte eller en påstand om å være billigst. BAUHAUS delte heller ikke Forbrukerombudets oppfatning om at deres prisavslag skaper en forventning hos publikum om at BAUHAUS har de laveste prisene. BAUHAUS fremholdt at deres lavprisløfte måtte anses som generell og lovlig markedsføring av BAUHAUS’ lavprisprofil.

Forbrukerombudet tilskrev BAUHAUS igjen den 3. januar 2008 og varslet om at han nå ville bringe saken inn for Markedsrådet.

Saken ble oversendt Markedsrådet ved ekspedisjon av 9. mai 2008.

Tilsvar fra BAUHAUS ble gitt i brev av 15. august 2008.

Forbrukerombudet har fremsatt prosesskriv den 20. august 2008 og 22. august 2008.

Behandling av saken fant sted den 28. august 2008. For Forbrukerombudet møtte seksjonssjef Jo Gjedrem. Innklagde var representert ved DLA Piper Norway DA v/advokat Stein Hegdal.

Forbrukerombudet anfører at BAUHAUS’ markedsføring er villedende og utilstrekkelig veiledende etter markedsføringsloven §§ 2 og 3, jf. forskrift om sammenlignende reklame § 3, bokstav c, jf. mfl. § 1.

Forbrukerombudet mener at BAUHAUS’ lavprisløfte formidler det samme budskapet, har det samme faktiske innholdet, og vil måtte oppfattes av en vanlig forbruker på samme måte som en prisgaranti. Prisgarantier må anses som påstand om å være billigst, og påstander i markedsføringen om å være billigst må kunne dokumenteres.

Forbrukerombudet anfører at markedsføringen av et slikt lavprisløfte vil være villedende og i strid med forskrift om sammenlignende reklame § 3, jf. mfl. § 1, når BAUHAUS ikke kan dokumentere at alle varene som omfattes av prissammenligningen faktisk tilbys forbruker av en eller flere konkurrenter til en høyere pris.

Prisgarantier oppfattes av forbrukerne som et sterkt virkemiddel i markedsføringen som gir forbrukerne inntrykk av at prisene er lavere enn konkurrentenes. Som for andre påstander i markedsføringen, må også den næringsdrivende ved bruk av prisgarantier kunne dokumentere riktigheten av påstandene. Markedsrådet har gjennom tidligere saker satt meget strenge krav til slik markedsføring.

Forbrukerombudet har på bakgrunn av tidligere innspill fra de næringsdrivende vært av den oppfatning at en prisgaranti som faktisk holder det den lover, og som fungerer, vil kunne være et positivt innslag i bransjen, sett fra et forbrukerståsted. Tanken bak dette har vært at en prisgaranti som oppfyller de kravene som stilles, i praksis vil kunne presse prisene i markedet og bidra til økt konkurranse.

Dersom en prisgaranti ikke fungerer etter forutsetningene, er det etter Forbrukerombudets syn tungtveiende grunner som taler for å gripe inn. Forbrukeren som tror på garantien, vil bli villedet til å tro at avsenderen uansett er billigst. Forbrukeren vil få et inntrykk av at det uansett hvilket produkt man ønsker å kjøpe ikke finnes billigere på markedet. Det vil såledels fremstå som unødvendig å sjekke prisen hos konkurrentene, da prisgarantien gir et inntrykk av at markedsfører selv gjør dette. Prisgarantien vil slik sett kunne virke pasifiserende på forbruker og skjerme for konkurranse. Plikten til å rette overfor den enkelte kunde som finner billigere produkter, er avhengig av at kunden aktivt sjekker priser etter kjøpstidspunktet, noe Forbrukerombudet tror de færreste gjør.

BAUHAUS’ lavprisløfte kombineres med en rett til et prisavslag ned til den laveste prisen i markedet og rett til et ytterligere prisavslag på 12 % av denne prisen.

Lavprisløftet har en sentral plass i selskapets markedsføring, og fremkommer både på fremsiden av selskapets kataloger, kundeavis og på startsiden til selskapet på Internett.

Det er sikker praksis at markedsføringstiltak må vurderes etter det umiddelbare inntrykket den gir til en vanlig forbruker.

Det er på det rene at det ikke vil være avgjørende hvordan man fremstiller en prisgaranti eller en påstand om å være billigst. Det avgjørende vil være om annonseringen gir forbrukerne det inntrykk at den næringsdrivendes priser er lavere enn konkurrentenes. Det vises til Markedsrådets vedtak i sak 03/75 (Rex), 11/96 (Ikea), 28/01 (Lefdal) og 04/04 (Lefdal). Dermed vil også andre formuleringer enn en uttrykkelig billigstpåstand, som på annen måte gir forbrukerne inntrykk av at man er billigst, utløse et krav om at påstandene må kunne dokumenteres.

Etter Forbrukerombudets oppfatning, beskriver uttrykket «lavpris» det forholdet at omsetningen foregår til en pris som ligger i det laveste prissegmentet av det man omsetter en slik vare for i markedet.

Kombinert vil uttrykkene lavpris og løfte gi forbrukerne en sterk forventning om, og nærmest en garanti for, at BAUHAUS har de laveste, eller tilnærmet laveste, prisene på produktene som omfattes av selskapets lavprisløfte.

Når selskapet i tillegg presiserer at det forsøker å være «best på pris», og at man gjør alt man kan for at kundene skal være trygge på at BAUHAUS alltid har lave priser, gir dette en ytterligere forventning for forbrukerne om at BAUHAUS faktisk har de laveste prisene på produktene som omfattes av deres lavprisløfte.

Etter Forbrukerombudets vurdering taler dermed ordlyden for at en vanlig forbruker lett ville kunne oppfatte selskapets lavprisløfte som en garanti for at selskapet har de laveste prisene, med andre ord er billigst, på det norske markedet.

I tillegg til dette kombinerer BAUHAUS sitt lavprisløfte med å gi forbrukerne en rett til et prisavslag ned til den laveste prisen i markedet, og i tillegg et prisavslag på 12 % av denne prisen.

Prisgarantier har to elementer. For det første inneholder en prisgaranti en garanti eller en påstand som gir inntrykk av at de næringsdrivende er billigst eller har den laveste prisen i markedet. Det andre elementet som tradisjonelt har gjort at man har ansett et utsagn som en prisgaranti, er at utsagnet har vært kombinert med en rett til prisavslag ned til den laveste prisen i markedet, eller med en rett til et ytterligere prisavslag i forhold til den laveste prisen. Det vises til Markedsrådets vedtak i sak 11/96 (IKEA) og sak 04/04 (Lefdal).

BAUHAUS’ kombinasjon av lavprisløfte og rett til prisavslag ned til laveste pris i markedet, med rett til et ytterligere prisavslag på 12 % av den laveste prisen, inneholder BAUHAUS’ lavprisløfte begge elementene. I tillegg skaper BAUHAUS på denne måten en enda klarere forventning hos publikum om at BAUHAUS faktisk har de laveste prisene i markedet, når man knytter en rett til et prisavslag til en slik påstand.

Det er også på det rene at innholdet i BAUHAUS’ lavprisløfte ligger svært nært opp til det innholdet andre aktører har tilbudt i tidligere saker om prisgarantier

BAUHAUS er godt kjent med de kravene som stilles for å kunne benytte seg av en prisgaranti i markedsføringen. BAUHAUS startet med å markedsføre seg med en «lavprisgaranti», og det var på bakgrunn av denne lavprisgarantien at Forbrukerombudet først henvendte seg til selskapet.

Når BAUHAUS har justert sin «lavprisgaranti» til et «lavprisløfte», der forbrukerne rent faktisk gis de samme rettigheter som etter deres opprinnelige prisgaranti, tyder dette på at justeringene er ment som et forsøk på en omgåelse av de kravene Markedsrådet i sin praksis har satt for å benytte seg av prisgarantier.

En liknende problemstilling kom på spissen i MR sak 09/79 der en bilforretning markedsførte seg med påstanden «Billigst?». Markedsrådet kom til at påstanden ikke kunne vurderes annerledes og ikke kom i noen annen stilling i forhold til de krav loven stiller ved at det ble benyttet spørsmålstegn etter utsagnet.

BAUHAUS’ prisløfte blir etter Forbrukerombudets vurdering kun en annen måte å uttrykke en prisgaranti på, og må dermed oppfattes av en vanlig forbruker som en påstand om å være billigst. Som tidligere redegjort for har Markedsrådet langvaring praksis for at slike påstander i markedsføringen må kunne dokumenteres.

BAUHAUS kan ikke anses å ha oppfylt de dokumentasjonskrav som stilles i denne type saker. Det gjelder som et utgangspunkt et sannhetsprinsipp for all type markedsføring. Et slikt sannhetsprinsipp innebærer at man må kunne dokumentere at fremstillinger som benyttes i markedsføringen er sanne. Dette følger både av lovens forarbeider og av langvaring praksis både fra Markedsrådet og Forbrukerombudet. Dokumentasjon for at påstander som benyttes i markedsføringen er riktige, skal foreligge på tidspunktet for markedsføringen. Dokumentasjonskravet har lenge vært forankret i mfl. § 1. Etter at forskrift om sammenlignende reklame av 19. desember 2000 trådte i kraft, har Forbrukerombudet lagt til grunn at kravet dessuten har direkte hjemmel i forskriftens § 3, bokstav c.

Markedsføring av ulike typer prisgarantier og påstander om å være billigst har flere ganger vært prøvd for Markedsrådet. En slik type markedsføring har ofte vist seg å være problematisk i forhold til de kravene Markedsrådet har stilt til dokumentasjon. Markedsrådet har i flere saker funnet at de næringsdrivendes bruk av prisgarantier og påstander om å være billigst har vært villedende eller utilstrekkelig veiledende da de næringsdrivende ikke har kunnet fremlegge tilstrekkelig dokumentasjon for sine påstander. Det vises til 11/96 (IKEA) og 04/04 (Lefdal).

Det følger av denne praksis at annonsører ikke kan velte dokumentasjonsplikten over på forbrukeren ved hjelp av prisgarantier.

Forbrukerombudet har i sin saksbehandling bedt BAUHAUS om dokumentasjon fra tidligere gjennomførte prisundersøkelser i forbindelse med deres lavprisgaranti. BAUHAUS har ikke kunnet fremlegge dokumentasjon på at selskapet faktisk er billigst på alle sine produkter. Etter Forbrukerombudets oppfatning er dette heller ikke mulig, når man har så mange som 120 000 forskjellige produkter.

Forbrukerombudet mener at BAUHAUS heller ikke har klart å dokumentere sin egen forståelse av prisløftet, altså at de forsøker å være billigst. Den prisundersøkelse som er fremlagt som bilag tre til tilsvaret av 15. august 2008 gjelder kun fire konkurrenter og kun et mindre utvalg av den totale produktmassen. BAUHAUS har utvilsomt langt flere konkurrenter enn de fire som er med i undersøkelsen.

Etter Forbrukerombudets vurdering har dermed ikke BAUHAUS lagt frem dokumentasjon som viser at alle varene som omfattes av prissammenligningen faktisk tilbys forbruker av en eller flere konkurrenter til en høyere pris. Forbrukerombudet mener derfor at markedsføringen av et slikt lavprisløfte vil være villedende og i strid med forskrift om sammenlignende reklame § 3, jf. markedsføringsloven § 1.

De sentrale vilkårene som må være oppfylt for at Markedsårdet skal fatte vedtak etter mfl. § 12 er oppfylt.

Det er Forbrukerombudets syn at BAUHAUS har brutt markedsføringsloven §§ 1, 2 og 3, samt at det ikke har lykkes å oppnå en «frivillig ordning» gjennom forhandling.

Videre tilsier forbrukerhensyn at det gripes inn med forbudsvedtak. I de fleste saker vedrørende billigst-påstander og prisgarantier mottar Forbrukerombudet i liten grad klager fra forbrukerne. Heller ikke i denne saken er det mottatt klager fra forbrukerne. Etter Forbrukerombudets vurdering vil det ikke nødvendigvis tilsi at det ikke foreligger forbrukerhensyn, all den tid en kommer til at markedsføringen inneholder villedende utsagn. Bakgrunnen for at man mottar lite klager i slike saker kan bl.a. ha sammenheng med at det kan være vanskelig for den enkelte forbruker å gjennomskue det villedende aspektet ved markedsføringen i denne typen saker.

I henhold til markedsføringsloven § 16 skal det i Markedsrådets vedtak som hovedregel fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket senere blir overtrådt. Fastsettelse av tvangsgebyr kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det. Forbrukerombudet vil hevde at det ikke foreligger særlige grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i denne saken.

Tvangsgebyrets størrelse skal fastsettes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor det sentrale momentet er det preventive, dvs. at det skal settes så høyt at det ikke vil lønne seg å overtre vedtaket, jf. Ot.prp. nr. 34 (1994-95) s. 20 flg.  Det skal også tas hensyn til den næringsdrivendes økonomi.

BAUHAUS Norge KS er et nystartet selskap. Selskapet ble registrert i Brønnøysundregisteret 16.05.2006, og åpnet sin første forretning i Norge i 2007. BAUHAUS har tilsendt Forbrukerombudet årsregnskapet for 2006. Det fremgår her at selskapet ikke hadde noen driftsinntekter i 2006, og at regnskapet viser et underskudd på kr 18 447 853,-.

Markedsrådet har i liknede saker tidligere fastsatt tvangsgebyret til kr 500 000,-, jf. MR sak 4/04. Forbrukerombudet antar at et tvangsgebyr bør settes til kr 500 000,- også i denne saken.

Forbrukerombudet nedlegger slik påstand:

1. Markedsrådet forbyr BAUHAUS Norge KS med hjemmel i mfl. § 12, jf. § 2 og § 3, jf. forskrift om sammenlignende reklame § 3, jf. mfl. § 1, å benytte påstanden om «LAVPRISLØFTE» og/eller tilsvarende uttrykk som gir inntrykk av at de er billigst, uten å kunne dokumentere at de er billigst.
2. Markedsrådet påbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12 første ledd fjerde punktum BAUHAUS Norge KS innen to uker å fjerne fra forretningen alt informasjonsmateriale som henviser til «LAVPRISLØFTE», eller på annen måte gir inntrykk av at BAUHAUS generelt er billigst.
   Med hjemmel i mfl. § 16, jf. § 12, fastsetter Markedsrådet at BAUHAUS Norge KS skal betale kr 500 000,- i tvangsgebyr dersom selskapet overtrer, eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak.

BAUHAUS mener lavprisløftet verken er eller kan oppfattes som noe løfte eller garanti om at BAUHAUS’ priser er de laveste, og at det ikke har det samme meningsinnholdet som selskapets tidligere markedsførte «prisgaranti». BAUHAUS viser til at selskapet har gjort endringer i forhold til sin tidligere generelle prisgaranti.

BAUHAUS anfører at «lavprisløftet» ikke inneholder noen form for garanti, påstand om alltid å være billigst eller at de har de laveste prisene til enhver tid, men at det må anses som en generell og lovlig markedsføring av BAUHAUS’ lavprisprofil. BAUHAUS’ hjemmeside innholder informasjon om lavprisløftet.  Det er også informert om og reklamert med lavprisløftet i de brosjyrer som BAUHAUS distribuerer til husstander og i informasjonsark oppsatt i butikken og på parkeringsplass.

BAUHAUS peker på at følgende fremheves i teksten i tilknytning til deres «lavprisløfte»:

• det gis et løfte om at BAUHAUS forsøker å være best på pris
• det gis en beskrivelse av hva BAUHAUS gjør for å være best på pris
• det redegjøres for hva BAUHAUS gjør om kunden oppdager lavere pris på noe han har kjøpt
• det gis en spesifisering av omfanget

BAUHAUS mener at lavprisløftet må tolkes med utgangspunkt i normal språklig forståelse, samt hvordan utsagnet er egnet til å oppfattes av en gjennomsnittlig forbruker. Det påpekes at det språklig sett er forskjell på utsagn av typen «våre priser er de laveste» eller «billigst», og et mer generelt utsagn om at «vi forsøker å være best på pris.» BAUHAUS mener at Forbrukerombudet undervurderer den vanlige forbruker eller gjennomsnittsforbrukeren når han mener BAUHAUS’ lavprisløfte er egnet til å bli oppfattet som en billighetsgaranti. Det hevdes at dagens forbrukere er vant til å se og kritisk vurdere prispåstander. Det hevdes dessuten at tilbakebetalingsløftet ikke er den sentrale delen av reklamebudskapet eller løftet, men at det nettopp understreker at også varetilbyderen ser at man ikke alltid kan være billigst på alle varer.

Forbrukerombudets henvisning til IKEA-saken og Lefdal-saken er ikke relevant, fordi det i disse sakene dreide seg om såkalte «billigst-påstander», som atskiller seg klart fra BAUHAUS’ lavprisløfte.

BAUHAUS er innforstått med at selskapet må kunne dokumentere at det budskap som faktisk blir gitt er riktig. Når det sies at BAUHAUS alltid forsøker å være best på pris i det norske markedet, er det i følge BAUHAUS dette – altså at BAUHAUS forsøker å være best på pris i det norske markedet – som må dokumenteres. Det hevdes at det ikke kan kreves at BAUHAUS skal dokumentere at man faktisk lykkes, men BAUHAUS er inneforstått med at helt utjenlige forsøk ikke vil være tilstrekkelige.

BAUHAUS viser til at lavprisløftet beskriver hva selskapet faktisk gjør, nemlig at man undersøker priser ukentlig og at prisene settes ned dersom de ikke er lave nok. BAUHAUS har fem produktsjefer for sine varegrupper. Disse gjennomfører som en del av sine oppgaver en løpende kontroll med all prismarkedsføring fra konkurrenter. Alle annonser og kundeaviser gjennomgåes. BAUHAUS’ priser justeres dersom det oppdages at konkurrenter har lavere priser på noen artikler. I tillegg gjennomføres det en ukentlig «prispatruljekontroll», hvor utsendte medarbeidere besøker konkurrenters utsalg og kontrollerer priser på utvalgte varer. Varene som skal prissjekkes er på forhånd valgt ut av produktsjefene. Priskontrolløren enten noterer prisen, fører den direkte inn i et regneark, eller ringer prisen inn til BAUHAUS’ hovedkontor. Resultatet blir til slutt lagt inn i et regneark, og sammenlignes med egne priser på vedkommende vare. I de månedene BAUHAUS var i drift i 2007, ble det foretatt i alt 5 459 nedsettelser som følge av at BAUHAUS oppdaget lavere priser hos konkurrenter. I 2008 ble det i årets seks første måneder gjennomført 1 733 prisnedsettelser. Det er fremlagt en logg over BAUHAUS’ prisnedsettelser, noe som dokumenterer at BAUHAUS faktisk setter ned prisene når det oppdages at egne priser ikke er lave nok.

Til sammen har BAUHAUS hatt 1 190 henvendelser med en total tilbakebetaling til kundene på kr 926 861,-. Tallet gjelder både for lavprisgarantien så lenge den ble tilbudt, og deretter i henhold til lavprisløftet. Henvendelsene fordeler seg på ca. 500 forskjellige artikler. Det er altså et relativt lite antall artikler av de i alt 120 000 artiklene som føres, hvor kunder har funnet lavere priser andre steder og gjort lavprisløftet gjeldende. Samtidig viser omfanget at kundene oppfatter lavprisløftet som reelt og at de gjør bruk av det.

Det vises også til en prisundersøkelse gjennomført av Faktum Markedsanalyse på oppdrag for VG Dine Penger, publisert 22. april 2008, hvor det konkluderes med at BAUHAUS gjennomgående er billigst sammenlignet med Maxbo, Montér og Byggmakker.

BAUHAUS mener på bakgrunn av ovenstående at det dokumentasjonskrav som kan stilles til BAUHAUS’ lavprisløfte er mer enn oppfylt.

BAUHAUS bemerker i alle tilfelle at Forbrukerombudets strenge retningslinjer og dokumentasjonskrav til generelle prisgarantier er i utakt med det forbrukerbeskyttelsesnivå som praktiseres i resten av Europa, herunder Sverige og Danmark. Løfter om tilbakebetaling av prisdifferanse uten billigstpåstander er tillatt i EU-landene, uten at det stilles krav til full prisdokumentasjon som i Norge, og er ikke i strid med EU-direktiv 2005/29/EØF. Direktivet forplikter til lik praktisering, og Markedsrådet bør da ikke forby en markedsføringspraksis som tillates i våre naboland.

Etter dansk praksis kreves det kun dokumentasjon for konkrete billigstpåstander ved prisgarantier, noe som fremgår av pressemelding av 07.04.2008 fra Forbrugerombudsmanden.

I Sverige har Marknadsdomstolen i dom (MD 1994:20) fastslått at «prisgaranti» alene ikke utgjør noen påstand om at lavere priser ikke kan oppnås hos konkurrentene, og at dette heller ikke vil være villedende. Det hevdes at det må anses som sikker svensk rett at generelle prisgarantier uten sammenkobling med konkrete billigstpåstander er tillatt brukt i markedsføringen.

BAUHAUS mener det ikke foreligger tungtveiende grunner som tilsier inngrep i saken. For det første er prisløftet noe annet enn en billigstgaranti, slik at det ikke er hjemmel for inngrep.

Forbrukerombudets argumentasjon bygger på at forbrukerne legger til grunn at med prisgaranti er varen uansett billigst, og forbrukerne vil da ikke kontrollere i ettertid. BAUHAUS peker imidlertid på fremlagt statistikk som viser at mange kunder påberoper seg tilbakebetalingsløftet, noe som innebærer at Forbrukerombudets argumentasjon ikke holder mål.

Innklagde nedlegger slik påstand:

1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. BAUHAUS Norge KS tilkjennes saksomkostninger med kr 110 000,- med tillegg av renter fra 14 dager etter Markedsrådets avgjørelse til betaling finner sted.
   Subsidiært: Avgjørelsen må eventuelt begrenses til å forby den aktuelle markedsføring eller de deler av den Markedsrådet måtte finne ulovlig.

Markedsrådet har vurdert BAUHAUS’ «lavprisløfte» opp mot markedsføringsloven §§ 2 og 3, og forskrift om sammenlignende reklame § 3 bokstav c), jf. markedsføringsloven § 1.

Det følger av forarbeidene til markedsføringsloven og Markedsrådets praksis at reklameutsagn om å være «billigst», «rimeligst» og tilsvarende formuleringer er så konkrete i sitt innhold at utsagnene må anses som villedende, utilstrekkelig veiledende og urimelige i henhold til mfl. §§ 2 og 3, jf. § 1, så fremt annonsøren ikke godtgjør at utsagnene er riktige, jf. f.eks. MR-sakene 02/75, 09/79 og 23/96.

Spørsmålet om prisgarantiers forhold til markedsføringsloven har vært oppe i tidligere saker for Markedsrådet. I sak 11/96 kom rådet til at IKEAs «Prisbestgaranti» var i strid med mfl. §§ 1 og 2. I saken hadde møbelkjeden IKEA, i tillegg til uttrykket «Prisbestgaranti», brukt formuleringer som «På IKEA oppnår du alltid de laveste prisene. Garantert» og «Du kan alltid være sikker på å oppnå markedets beste pris på IKEA». Slike formuleringer ble av Markedsrådet oppfattet som en påstand om at prisen på IKEAs produkter var lavest i markedet, og utløste et dokumentasjonskrav som ikke ble ansett oppfylt. I sak 04/04 fant Markedsrådet at elektrokjeden Lefdals «prisgaranti» kom i konflikt med mfl. §§ 2 og 3. Her hadde man brukt formuleringer som «150 % prisgaranti»/»Lefdal alltid billigst». Markedsrådet vurderte prisgarantien og påstanden «alltid billigst» hver for seg, og kom til at begge utsagnene måtte anses som «billigstpåstander», samtidig som dokumentasjonskravet ikke ble ansett oppfylt. Endelig kom Markedsrådet nylig, i sak 08/787 (Ryanair), til at flyselskapet Ryanairs utsagn «Garanti for laveste pris» skrevet med fet skrift, ledsaget av utsagnet «Finner du en lavere pris enn hos Ryanair og vi refunderer det dobbelte av differansen», i mindre typer, var egnet til å gi forbrukerne tilsvarende umiddelbare inntrykk som eksplisitte «billigstpåstander».

Som fremholdt i sistnevnte sak må spørsmålet om et reklameutsagn kan anses som en påstand om å være billigst i markedet, vurderes konkret ut fra den enkelte situasjon. Ved vurderingen må det ses hen til hvordan en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker vil oppfatte utsagnet, jf. f.eks. EF-domstolens uttalelse i sak C-210/96, Sml. 1998 s. I-4657 (Gut Springheide), premiss 31. Denne europeiske forbrukerstandarden skal utvilsomt legges til grunn under direktivet om urimelig handelspraksis som ennå ikke er gjennomført i norsk rett, jf. Ot. prp. nr. 55 (2007-2008) s. 32 flg. Men den er også relevant under reglene om frie vare- og tjenestebevegelser etter EØS-avtalen art. 11 og 36, jf. lov av 27. november 1992 nr. 109, samt direktivet om villedende markedsføring (Rdir. 84/450). Den bør således legges til grunn ved tolkningen av mfl. §§ 2 og 3, jf. § 1 uavhengig av at direktivet om urimelig handelspraksis ennå ikke er gjennomført. Markedsrådet legger til grunn at standarden prinsipielt er i samsvar med den som følger av Markedsrådets praksis, jf. f.eks. sak 03/75 («den vanlige forbruker»).

I denne saken brukte innklagde opprinnelig en «lavprisgaranti»/»prisgaranti» ved markedsføringen av sine produkter, med et tilbud om å få produktet til 12 % lavere pris enn hos konkurrenten dersom kunden skulle finne et identisk produkt til lavere pris. Etter å ha vært i dialog med Forbrukerombudet om lovligheten av prisgarantier i markedsføringen, erstattet man prisgarantien med et «lavprisløfte». Innholdet i «refusjonsordningen» var fortsatt den samme – at kunden ved dokumentasjon for at konkurrenter har lavere priser på enkeltprodukter, kan kreve å få produktet til 12 % lavere pris enn hos konkurrenten. Men i tillegg til at betegnelsen på ordningen er endret, har BAUHAUS også i sin markedsføring inntatt en mer inngående og forklarende tekst om hva «lavprisløftet» innebærer. Spørsmålet blir om «lavprisløftet» slik det i dag fremkommer må forstås som en «billigstpåstand», som utløser krav om dokumentasjon for at påstanden holder.

Forbrukerombudet har fastholdt at så vel den tidligere «lavprisgarantien» som dagens «lavprisløfte» må anses som påstander om at BAUHAUS har de billigste varene. Ifølge ombudet er BAUHAUS’ lavprisløfte bare en annen måte å uttrykke en prisgaranti på, som må oppfattes av den vanlige forbruker som en påstand om at man har de billigste varene. Ombudet legger i den forbindelse vekt på at uttrykket lavprisløfte kombineres med en rett til prisavslag, og mener det faktiske innholdet i lavprisløftet ligger «svært nært opp til» prisgarantiene i sak 11/96 (IKEA) og 04/04 (Lefdal). Forbrukerombudet oppfatter dermed BAUHAUS’ endring fra lavprisgaranti til lavprisløfte som et forsøk på å omgå de kravene som har vært oppstilt for prisgarantier.

Slik Markedsådet ser det, er det ikke uvesentlig hvilke ord og uttrykk som benyttes ved markedsføring av pristilbud. En påstand om lav pris er ikke ensbetydende med at man alltid har de laveste prisene. Den kan derfor ikke i seg selv utløse krav om at man må dokumentere laveste pris på alle varer eller tjenester som markedsføres. Videre kan rådet heller ikke se at en ordning som innebærer at forbrukerne får refundert penger dersom konkurrentene har lavere pris i seg selv er egnet til å bli oppfattet som en påstand om at man alltid har de billigste varene. Det avgjørende må være hvilket inntrykk markedsføringen som helhet er egnet til å bli oppfattet av gjennomsnittsforbrukeren, jf. sak 08/787 (Ryanair).

Etter Markedsrådets oppfatning er det forskjell på ordene «løfte» og «garanti» med hensyn til hvilket inntrykk de er egnet til å etterlate seg hos forbrukerne. Uttrykket «garanti «henspiller på noe som fremstår som helt sikkert og ufravikelig. Uttrykkets styrke medfører at det lett blir det dominerende elementet i kombinasjon med andre ord. Slik sett kan uttrykket «lavprisgaranti» være egnet til å bli oppfattet som en påstand om at man har de laveste prisene – ikke bare lave priser. Uttrykkene «prisgaranti» og «lavprisgaranti» må derfor antas å ha noenlunde samme virkning.

Den vanlige bruken av ordet «løfte» er som substantiv av det å love noe. Det er derfor nærliggende at gjennomsnittsforbrukeren – den vanlige forbruker – umiddelbart forstår uttrykket «lavprisløfte» slik at annonsøren lover lav pris. Slik Markedsrådet oppfatter det er uttrykket ikke like sterkt som ordet «garanti» Mens det kan fremstå som overdrevet å garantere for en lav pris som ikke nødvendigvis alltid er lavest sammenliknet med konkurrentene, kan det være naturlig å bruke ordet løfte i en slik sammenheng. Slik sett må det antas at bruken av ordet «lavprisløfte» ikke i seg selv virker som en påstand om at man alltid er billigst.

Markedsrådet ser likevel ikke bort fra at ordet «lavprisløfte» kan komme til å bli oppfattet som en «billigstpåstand» når det settes sammen med andre elementer som trekker i en slik retning. Tallet «12 %», som bl.a. brukes sammen med ordet «lavprisløfte» på plakater utenfor BAUHAUS-butikkene, gir neppe særlig mer holdepunkter for en billigstpåstand. Den forklarende teksten som benyttes i annonser mv. innledes imidlertid med et utsagn om at lavprisløftet innebærer at «vi alltid forsøker å være best på pris i det norske markedet». Her loves det egentlig mer enn å holde lav pris – man lover at man vil forsøke å ha de laveste prisene. Dermed beveger innklagde seg i retning av en «billigstpåstand». Riktignok er det en forskjell på å love at man vil forsøke å ha de billigste varene og å hevde at man alltid har det. Men spørsmålet er om forbrukerne vil oppfatte et slikt løfte som en «billigstpåstand» når det kombineres med en ordning som innebærer at man får refundert differansen med et tillegg av 12 % dersom konkurrentene har billigere varer.

Markedsrådet legger i den forbindelse avgjørende vekt på at den forklarende teksten er skrevet i samme skrifttyper, og at ingen elementer er særskilt fremhevet. Det er derfor grunn til å anta at de forbrukere som setter seg inn i hva prisløftet innebærer, vil lese teksten i sammenheng. Slik rådet ser det, er teksten nøkternt formulert og forklarer hva ordningen går ut på. Man forsøker å være best på pris, gjøre det man kan for at kunden skal være trygg på at BAUHAUS alltid har lave priser, samtidig som det opplyses om at man har en «prispatrulje» som passer på dette og at man vil sette ned prisene dersom det oppdages at de ikke er «lave nok». Først i forlengelsen av disse opplysningene samt opplysningen om at man også selger varer som ikke selges av andre i Norge, presenteres «refusjonsordningen». Etter Markedsrådets oppfatning gir annonseteksten ikke inntrykk av annet enn den faktisk lover – at man vil forsøke å være best på pris og at man har ordninger som skal tjene denne intensjonen. Teksten – sammenholdt med overskriften «Prisløfte 12 %» – innbyr ikke i første rekke til at forbrukerne kan lene seg tilbake i tillit til at BAUHAUS har de laveste prisene, men heller til å undersøke om selskapet rent faktisk har det. Slik sett skiller BAUHAUS’ prisløfte seg fra prisgarantiene i tidligere saker for Markedsrådet. Rådet legger i den forbindelse også vekt på at mange forbrukere har benyttet seg av prisløftet og at det fremstår som reelt. Gjennom denne ordningen, «prispatruljen» og de prisnedsettelsene som rent faktisk skjer må BAUHAUS anses for å ha dokumentert at man rent aktivt følger opp det som loves i annonsene. Etter Markedsrådets oppfatning er prisløftet derfor ikke egnet til å villede forbrukerne i strid med mfl. §§ 2 og 3.

Det ligger i det som her er sagt at Markedsrådet ikke deler Forbrukerombudets oppfatning om at prisløftet er et forsøk på å omgåelse av de krav som har vært stilt til prisgarantier. Slik Rådet oppfatter det har innklagde tvert imot søkt å tilpasse annonsene slik at de ikke skal virke villedende overfor forbrukerne, og lyktes med det. Markedsrådet vil også understreke at spørsmålet om prisgarantier fremmer konkurransen i markedet – som Forbrukerombudet har vært inne på, med henvisning til en artikkel av professor Lars Søgård – ikke er tema for markedsføringslovens forbud mot forbrukervilledende fremstillinger. Formålet bak mfl. §§ 2 og 3 er å sikre at forbrukerne ikke blir ført bak lyset – ikke å tjene til virksom konkurranse i markedet. Det er konkurranselovens regler som skal fremme sistnevnte formål.

Markedsrådet har etter dette kommet til at innklagde ikke har handlet i strid med markedsføringsloven, og at Forbrukerombudets påstand ikke kan tas til følge. Innklagde har derfor krav på dekning av vesentlige saksomkostninger som har vært nødvendige for å forsvare selskapets posisjon i saken, jf. forskrift om dekning av saksomkostninger i saker for Markedsrådet av 17. mars 1978 og forvaltningsloven § 36. Innklagde har fremmet krav om dekning av kr 110 000,- i saksomkostninger, uten at man nærmere har spesifisert hva kostnadene refererer seg til. Markedsrådet må i en slik situasjon ta skjønnsmessig stilling til kravet, og finner at det er for høyt. Saken fremstår ikke som spesielt komplisert, men det må antas å ha gått med en del tid til samling av dokumentasjon, forberedelse av saken for Markedsrådet, i tillegg til to og en halv time muntlige forhandlinger i rådet. Markedsrådet finner at kr 50 000,- gir rimelig kompensasjon for nødvendige kostnader.

Avgjørelsen er enstemmig.

Vedtak:

1. Forbrukerombudets påstand tas ikke til følge.
2. Bauhaus Norge KS tilkjennes saksomkostninger med kr 50 000,-, med tillegg av renter fra 14 dager etter Markedsrådets vedtak til betaling finner sted.