Forbrukertilsynets veiledning om markedsføring av ekomtjenester

Forbrukertilsynet verner forbrukernes interesser gjennom å forebygge og stanse ulovlig markedsføring, urimelige vilkår i kontrakter og annen praksis som er i strid med markedsføringsloven [1]. Vi fører også tilsyn med at næringsdrivende overholder angrerettloven, finansavtaleloven og forbrukervernregler i en rekke andre lover. For mer informasjon, se www.forbrukertilsynet.no.

Målet med denne veiledningen er å lage en helhetlig oversikt over hvilke krav som følger av markedsføringsloven (mfl.) ved markedsføring av ekomtjenester.[2] I tillegg redegjør vi for kravene i angrerettloven (angrl.) om å gi forbrukere opplysninger før og etter de har inngått avtaler på internett og ved andre fjernkommunikasjonsmidler.

Veiledningen gjelder både markedsføring av ekomtjenester og markedsføring av slike tjenester kombinert med en vare, eksempelvis markedsføring av et mobilabonnement tilknyttet en mobiltelefon. Den gjelder også for markedsføring av TV-tilbud og markedsføring av utstyr knyttet til bruk av TV-tilbudet, for eksempel en dekoder. Dette gjelder uansett om tilbyderen omfattes av ekomlovens definisjon av tilbyder eller ikke.[3] Veiledningen kommer imidlertid ikke til anvendelse ved markeds­føring av varer når disse ikke selges sammen med en ekomtjeneste.

 

Denne veiledningen vil i hovedsak ta for seg forbudet mot urimelig og villedende handelspraksis, slik dette er regulert i mfl. §§ 6, 7 og 8. Også noen av de mest sentrale kravene i «Lov om opplysningsplikt og angrerett» vil bli gjennomgått.

Markedsføringsloven implementerer flere EU-direktiver, blant dem direktivet om urimelig handelspraksis (direktiv 2005/29/EF). Direktivet inneholder totalharmoniserte regler for markedsføring, herunder forbudet mot urimelig handelspraksis som er tatt inn i mfl. § 6. Det må derfor tas hensyn til EU-domstolens tolkning av direktivet. Det er også av en viss interesse å se hen til praksis fra andre EU-land [4].

I dette delkapittelet er det en generell gjennomgang av reglene i §§ 6, 7 og 8, som illustreres med flere konkrete eksempler i delkapittel 3.

2.1 Forbud mot urimelig handelspraksis – mfl. § 6

Av mfl. § 6 første ledd følger det at «urimelig handelspraksis» er forbudt. Dette er konkretisert i bestemmelsens andre ledd der det fremgår at en handelspraksis er «urimelig» dersom den (i) strider mot «god forretningsskikk» overfor forbrukere og (ii) er egnet til å vesentlig endre en forbrukers økonomiske atferd, slik at forbrukerne treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. Begge disse to vilkårene må være oppfylt for at en handelspraksis skal være urimelig.

I forarbeidene er det fremholdt at begrepet «god forretningsskikk» refererer til det som er den vanlige oppfatningen av forretningsskikk i en bransje, med utgangspunkt i den jevne, fornuftige næringsdrivende. [5]

En handelspraksis er alltid urimelig dersom den er villedende etter mfl. §§ 7 og 8, jf. mfl. § 6 fjerde ledd. Se nærmere om villedende handelspraksis nedenfor.

Av forskrift om urimelig handelspraksis § 1 følger det en liste over handelspraksiser som alltid vil anses som urimelige og forbudte, jf. mfl. § 6 femte ledd. [6] I forbindelse med ekomtjenester kan det være særlig aktuelt å nevne forbudet mot bruk av gratispåstander i § 1 nr. 20, les mer om dette under punkt 3.2.4.

 

2.2 Forbud mot villedende handelspraksis – mfl. §§ 7 og 8

2.2.1 Villedende handlinger etter mfl. § 7

Etter mfl. § 7 er en handelspraksis villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger, og dermed er usannferdig eller på annen måte egnet til å villede forbrukere med hensyn til en rekke momenter listet opp i bokstavene a til h. Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

I forbindelse med markedsføring av ekomtjenester er det særlig aktuelt å nevne bokstav b som viser til villedning med tanke på ytelsens hovedegenskaper, som for eksempel dens fordeler, spesifikasjoner, tilbehør, bruk eller egnethet for et formål og resultater som kan forventes ved bruk mm.

Etter bokstav d er også villedning med tanke på pris på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, omfattet av forbudet.

Vurderingen av om markedsføring er villedende etter mfl. § 7 vil ta utgangspunkt i helhetsinntrykket mottakeren sitter igjen med. Påstander som er faktuelt korrekte kan dermed tenkes å være villedende ut fra sammenhengen de er presentert i. Dette vilkåret stiller dermed krav til både innholdet i, og utformingen av, markedsføring, se nærmere under punkt 3.1.

2.2.2 Villedende utelatelser etter mfl. § 8

Av mfl. § 8 fremgår det at en handelspraksis er villedende dersom den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukeren ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning, eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

Også her vil det bero på en helhetsvurdering om en utelatelse eller uklar presentasjon av opplysninger kan sies å være villedende. Hvilke opplysninger som er «vesentlige» vil variere med tanke på hvilke ytelser/produkter det er snakk om. Den næringsdrivende må sørge for at forbrukerne får et korrekt og fullstendig inntrykk av varen eller tjenesten som tilbys. Forbrukere skal ikke villedes til å ta økonomiske beslutninger som en følge av at vesentlige opplysninger eksempelvis utelates eller presenteres på en uhensiktsmessig måte som medfører at forbrukere lett vil gå glipp av disse.

Hvis markedsføringen regnes som «oppfordring til kjøp» er det regulert i mfl. § 8 tredje ledd hva som regnes som vesentlige opplysninger. Se mer om dette i punkt 3.1.2.

For å vurdere om opplysninger er utelatt, skal det tas i betraktning plass- eller tidsmessige begrensninger ved mediet som er brukt, og om den næringsdrivende har gjort tiltak for å gjøre opplysningene tilgjengelige for forbrukerne på annen måte. Les mer om dette under punkt 3.1.

2.2.3 Krav til dokumentasjon og merking av reklame – mfl. § 3 jf. §§ 7 og 8

En annen side av forbudet mot villedende handelspraksis er kravet til at næringsdrivende må kunne dokumentere de påstandene de bruker i markedsføring, se mfl. § 3 andre ledd. Dette vil også gjelde superlativer som «billigst», «best» og «størst». Se nærmere om bruk av «billigstpåstander» under punkt 3.2.2.

Av mfl. § 3 følger det også at markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring. Dette har også en side til at markedsføring ikke skal være villedende, og retter seg særlig mot såkalt «skjult reklame» der reklame for eksempel kan oppfattes som redaksjonelt innhold i en avis/på nett, eller som en uavhengig brukeromtale [7].

 

3.1 Hvilke opplysninger må gis og hvordan?

For at markedsføring ikke skal være villedende stilles det krav til hvilke opplysninger en forbruker må få i markedsføringen og hvordan markedsføring konkret må utformes.

Mfl. § 7 jf. § 6 forbyr næringsdrivende å gi uriktige opplysninger om varer og tjenester som markedsføres. At alt som det opplyses om i markedsføringen skal være korrekt, bør være et velkjent og selvsagt krav for alle næringsdrivende. Se nærmere om dette kravet i situasjoner hvor det markedsføres prisfordeler (punkt 3.2) eller benyttes tester (punkt 3.4).

3.1.1 Krav om å gi vesentlige opplysninger i markedsføringen – mfl. § 8

Av mfl. § 8 fremgår det at markedsføring vil kunne være villedende hvis vesentlige opplysninger som forbrukeren trenger for å ta en informert økonomisk beslutning er utelatt eller presenteres på en uklar måte.

Utelatelse av vesentlige opplysninger kan skje på ulike måter. De kan være helt utelatt, skjult eller presentert på en uklar måte. En utelatelse kan også være å presentere opplysninger på en uhensiktsmessig måte, for eksempel i skrift som er vanskelig å lese. Her er det glidende overganger til forbudet i mfl. § 7 om å gi uriktige opplysninger. Dersom forbrukeren gis et uriktig bilde av tilbudet som helhet, for eksempel som i en slik situasjon som var omhandlet i Canal Digital-dommen [8] der et uungåelig gebyr ikke ble viet tilstrekkelig oppmerksomhet i markedsføringen, vil forholdet fort falle inn under § 7 istedenfor § 8.

Canal Digital-saken gjaldt reklamer på TV og internett der et halvårlig kortservicegebyr blant annet ble presentert med en mindre skrifttype enn den månedlige prisen for TV-abonnementet. Om vesentlige opplysninger uttalte EU-domstolen at ettersom pris er et avgjørende element i forbrukeres bevissthet kan ikke markedsføringen inneholde et priselement som er særlig fremhevet mens deler av prisen utelates eller presenteres på en mindre iøynefallende måte. Forbrukere vil da ikke være tilstrekkelig informert og vil kunne forledes til å fatte en økonomisk beslutning de ellers ikke ville truffet.

I markedsføring av en innbytteordning av mobiltelefon (såkalt «swap»), tok Forbrukertilsynet opp spørsmålet om vesentlige opplysninger om vilkår for tilbudet var presentert tydelig nok.[9] I reklamefilmer for tilbudet var opplysningene om vilkår presentert med liten skrift og i et svært begrenset tidsrom på 13 til 15 sekunder. Med tanke på informasjonen i reklamefilmen som fremhevet fordelene med tilbudet og at ordningen var ukjent for de fleste forbrukere, mente Forbrukertilsynet at opplysningene om vilkårene ikke var gitt tilstrekkelig klart og tydelig.

I en annen sak for Forbrukertilsynet var vesentlige opplysninger om nedlastingshastighet i mobilnett gitt med liten skrift og i et kort tidsrom i reklamefilmer for teleoperatøren Chess. [10] Forbrukertilsynet mente at denne utformingen medførte at opplysningene ikke fremstod klart og tydelig nok til at forbrukere fikk dem med seg. Chess måtte dermed endre skriftstørrelse, kontrast og tidsrom for opplysningene.

Ved spørsmål om det foreligger villedende utelatelser etter mfl. § 8, vil to øvrige forhold måtte tas i betraktning. Det første er om det foreligger en oppfordring til kjøp. Hvis ja, er kravene til å gi informasjon i markedsføringen skjerpet. Det andre er om det er plass- og tidsmessige begrensinger ved mediet som brukes til å formidle markedsføringstiltaket.

3.1.2 Oppfordring til kjøp

Hvis det foreligger «oppfordring til kjøp», stiller loven eksplisitte krav til hvilke opplysninger som er vesentlige og som markedsføringen skal inneholde, jf. mfl. § 8 tredje ledd. Dette er blant annet opplysninger om ytelsens hovedegenskaper og totalpris, samt opplysninger om eventuell angrerett.

«Oppfordring til kjøp» er definert i mfl. § 8 fjerde ledd som «en kommersiell kommunikasjon som angir ytelsens egenskaper og pris på en egnet måte for den anvendte kommersielle kommunikasjonen og dermed setter forbrukerne i stand til å foreta et kjøp». Det er ikke noe krav om at markedsføringstiltaket rent faktisk setter forbrukeren i stand til å inngå en bindende avtale, for eksempel at det er lagt til rette for avtaleinngåelse på nettsiden, for at forbrukeren må antas å være i stand til å foreta et kjøp. [11] Dermed skal det normalt lite til før det foreligger en oppfordring til kjøp.

I markedsføring av ekomtjenester oppgis det ofte prisopplysninger. I slike tilfeller vil det som hovedregel foreligge en «oppfordring til kjøp» fra den næringsdrivende, og dermed utløses plikten til å informere om opplysningene i mfl. § 8 tredje ledd.

3.1.3 Plass- og tidsmessige begrensninger

I vurderingen av om opplysninger er utelatt, skal det tas i betraktning «plass- eller tidsmessig begrensninger» ved det mediet som brukes i markedsføringen og eventuelle tiltak fra den næringsdrivende for å gjøre opplysningene tilgjengelig på annen måte jf. mfl. § 8 første ledd.

Dette betyr at Forbrukertilsynet i det konkrete tilfellet vil undersøke hvilke plass- og tidsmessige begrensninger som knytter seg til mediet som er brukt i markedsføringen og vurdere, slik EU-domstolen gjorde i Canal Digital-saken, [12] om det er «umulig» å presentere de vesentlige opplysningene på en klar, forståelig, entydig og hensiktsmessig måte.

Hvis man finner at det er «umulig» for den næringsdrivende å gi de nødvendige opplysningene i det mediet som er benyttet, er det nok å nevne visse opplysninger og henvise videre til for eksempel en nettside og gi resten av opplysningene der.

3.2 Krav til prisopplysninger

Markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav d og § 8 første ledd, jf. tredje ledd annet punktum inneholder krav til hvordan prisinformasjon skal gis for ikke å være villedende. Disse kravene medfører blant annet at dersom det annonseres med priser, må det i markedsføringen gis tydelig informasjon om alle vesentlige faste og variable kostnader.

Med faste kostnader menes de kostnader som uansett vil påløpe ved abonnementsavtalen. Det er for eksempel månedsavgift, etableringsgebyr, fraktkostnader, fakturagebyr og minimumsfaktureringsbeløp/minimusmforbruk per måned.

Variable kostnader er kostnader basert på konkret forbruksmønster, som datatrafikk utover fast månedlig datakvote, bruk fra Norge til EU/EØS, bruk i utlandet utenfor EU/EØS og spesialnummer

3.2.1 Krav om angivelse av totalpris

Hvis et tilbud forutsetter bindingstid, skal det gis tydelig opplysning om den minste totalprisen forbrukeren må betale som følge av å inngå avtalen, det vil si en ferdig summert minstepris for alle de faste kostnadene som påløper. [13]

For eksempel kan en mobiltelefon eller dekoder ikke markedsføres til kr 1, dersom denne prisen kun kan oppnås der det inngås en avtale om abonnement med 12 måneders bindingstid.

Det samme gjelder ved bruk av påstander som «få 3 måneder kostandsfritt abonnement» eller lignende, samt tilfeller hvor man får med kostnadsfrie produkter ved tegning av abonnement eller lignende. I så fall må den næringsdrivende som et mini­mum informere om bindingstiden, samt oppgi totalprisen og vesentlige variable kostnader. Kravet om totalpris skal motvirke at tjenester som selges sammen med varer markedsføres med en lokkepris som ikke er dekkende for den total­forpliktelsen forbrukerne påtar seg ved å akseptere tilbudet.

Den næringsdrivende må oppgi totalprisen i alle sammenhenger hvor det opplyses om andre prisopplysninger knyttet til det aktuelle tilbudet, slik at forbrukerne ikke behøver å foreta regneoperasjoner for å finne den reelle prisen som skal betales for tjenesten. [14]

3.2.2 Billigstpåstander og prisgarantier

Bruk av salgsfremmende påstander som «billigst», «rimeligst», «lavest pris» eller lignende, som signaliserer at produktet er det rimeligste alternativet sammenlignet med konkurrentene, utløser et omfattende krav til dokumentasjon.

Det må kunne dokumenteres at tjenesten(e) alltid er rimeligere enn tilsvarende tilbud hos konkurrentene, uavhengig av bruks­mønster. Denne dokumentasjonen må være tilgjengelig på annonsørens hånd når markedsføringen skjer. [15]

Bruk av spørsmålstegn, «jeg tror», «vi mener» eller lignende utsagn med samme meningsinnhold, fritar ikke for plikten til å dokumentere påstandene. [16]

«Prisgaranti» og tilsvarende begreper som gir et inntrykk av at annonsøren har de laveste prisene anses som en påstand om å være billigst, og utløser de samme dokumentasjonskravene.[17]

I et marked med hyppige prisendringer, som ekommarkedet, vil det være praktisk svært vanskelig å kunne dokumentere at ekomtjenester alltid er rimeligere enn tilsvarende tilbud hos konkurrentene. Dette gjelder særlig markedet for mobiltelefoni, fordi det er tilnærmet umulig å ha en fullstendig oversikt over de ulike aktørenes priser til enhver tid.

Det er ikke bare bruk av begrepet «billigst» som rammes, men også påstander og slagord som er egnet til å bli oppfattet som at man er billigere enn alle konkurrentene.

Teleoperatøren One Call brukte slagordet «like bra – bare billigere». [18] Forbrukertilsynet oppfattet slagordet som en generell påstand om at One Call var den billigste teleoperatøren i markedet, da det ikke var spesifisert hvem One Call sammenlignet seg med. Dette var egnet til å bli oppfattet av gjennomsnittsforbrukeren som at One Call til enhver tid ville kunne tilby ytelser tilsvarende konkurrentenes ytelser, bare at One Call ville være billigere. Forbrukertilsynet anså denne markedsføringen som et brudd på mfl. § 7 bokstav d.

Et annet slagord som ble oppfattet som en villedende billigstpåstand var teleoperatøren Talkmores slagord «litt lavere priser».[19] Også denne påstanden ble oppfattet som en sammenligning med markedet for øvrig og gav inntrykk av at Talkmore hadde de laveste prisene sammenlignet med alle teleoperatørene.

3.2.3 Sammenligning med egne priser

Markedsføres produkter med «spar», «rabatt», «avslag», førpriser», «kampanjepris», «tilbud», «prissjokk» og lignende uttrykk som gir inntrykk av at prisene er satt ned, må prisene på de produktene markedsføringen omfatter være nedsatt sammenlignet med de tidligere prisene produktene reelt ble omsatt for. [20]

Brukes begrepene «introduksjonspris», «introduksjonstilbud», «introduk­sjonsrabatt» og lignende i markedsføringen, må rabatten være reell. Rabatten er reell hvis produktene etter en bestemt angitt introduksjons­periode faktisk vil bli tilbudt til en høyere pris. Et bredbåndsabonnement kan eksempelvis ikke markedsføres med at forbrukeren slipper å betale etablering i introduksjonsperioden med mindre det på et senere tidspunkt faktisk innføres en reell etableringskostnad.

3.2.4 Bruk av gratispåstander

Av forskrift om urimelig handelspraksis § 1 nr. 20 fremgår det at det er urimelig å beskrive en ytelse som «gratis», «vederlagsfri», «uten betaling» eller lignende, dersom forbrukeren faktisk skal betale noe. Her ser man likevel bort fra de minimale uunngåelige utgifter som er knyttet til å reagere på handelspraksisen (som porto, telefontakster o.l.) og reelle utgifter knyttet til frakt, levering og henting. For eksempel kan ikke et mobil­abonnement med inkluderte ringeminutter, SMS og MMS markedsføres som «gratis» der forbrukeren må inngå abonnement med månedsavgift.

Ofte brukes gratispåstander i sammenheng med pakketilbud eller kjøpsbetingede tilbud, og da er det vanskeligere å vurdere i hvilken grad en slik påstand er urimelig. Det som er klart er at næringsdrivende ikke kan forsøke å få dekket omkostninger ved å senke kvalitet/sammensetningen på produktet, eller forhøye prisen på det produktet man kjøper for å få en gratis ytelse. En kan heller ikke betegne en enkelt del av en pakke som «gratis», hvis prisen på denne er innregnet i prisen på pakken.

Hvis et mobilabonnement tillater et visst bruksmønster uten ekstra kostnader, men det tilkommer kostnader dersom abonnementet brukes på andre måter, må de øvrige prisopplysningene fremgå av markedsføringen.

I en sak om markedsføring av pakkeabonnement som Forbrukertilsynet behandlet brukte teleoperatøren NetCom slagordet «nå koster det ingenting å si det du har på hjertet». [21] Forbrukertilsynet oppfattet dette som en gratispåstand. Abonnementene det ble reklamert for hadde et svært høyt antall SMS og ringeminutter inkludert, men for å få tilgang til denne ytelsen måtte forbrukeren betale for en datapakke på minimum 200 MB, som kostet 199 kroner per måned. Siden abonnementet i seg selv hadde en kostnad per måned var det villedende å bruke slagordet «nå koster det ingenting å si det du har på hjertet».

3.3 Sammenlignende reklame

Med «sammenlignende reklame» menes markedsføring som direkte eller indirekte viser til en konkurrent, eller til varer og tjenester som en konkurrent tilbyr. For at sammenlignende reklame ikke skal være villedende må man sammenligne varer/tjenester som dekker samme behov eller er beregnet for samme formål. Egenskapene som sammenlignes må være konkrete, relevante, dokumenterbare og representative. Sammenligningen må i tillegg fremstilles på en objektiv måte. [22]

Teleoperatøren OneCall brukte slagordet «like bra, bare billig» generelt i markedsføring uten å knytte det opp til spesifikke egenskaper ved mobilabonnement. [23] Siden påstanden «like bra» ikke var knyttet til noen spesifikk egenskap, la Forbrukertilsynet til grunn at den knyttet seg til kjerneytelser en forbruker forventer av et mobilabonnement, som ringetid, SMS/MMS, dekning og mobildata. OneCall tilbød ikke sine kunder 4G, i motsetning til en del andre operatører. Tilsynet konkluderte derfor med at det var villedende å hevde at OneCalls mobilabonnementer var «like bra» sammenlignet med abonnementer fra andre operatører.

3.4 Bruk av tester i markedsføring

I markedsføring av ekomtjenester vises det ofte til tester for å fortelle potensielle kunder at en tilbyder har «raskest nett», «best dekning», «best kundeservice» og lignende. Bruk av tester i markedsføring kan være svært informativt og gi forbrukerne et verdifullt sammenligningsgrunnlag. Samtidig må heller ikke bruk av tester i markedsføringsøyemed være villedende, og Forbrukertilsynet har oppstilt følgende krav til bruk av tester i markedsføring. [24]

• Testen det vises til må gi grunnlag for påstandene som brukes i markedsføringen. En test er ofte kompleks og resultatet består gjerne av sammensatte vurderinger og konklusjoner. Da er det viktig at man har dekning for de påstandene man vil bruke i markedsføringen.
• Generelle påstander som for eksempel «best i test» må konkretiseres. Det må vises konkret til hva man er best på. Hvis man har testet for eksempel spesifikke egenskaper i mobilnett, som dekning eller stabilitet, kan det være villedende å referere generelt til «best nett».
• Ved henvisning til en test må det opplyses om hvilken test man viser til, når den ble gjennomført, hvem som utførte den og hvor den er publisert i sin helhet.

Det vil lett være villedende å henvise til eldre utgaver av en test, når nyere tester er gjennomført. På områder med rask utvikling, som ekomsektoren, kan en test også være uaktuell selv om det ikke er utført nye tester.

4.1 Mobiltjenester

4.1.1 «Fri bruk»

Påstanden «fri bruk» brukes ofte i markedsføring av mobilabonnement og kan knytte seg til både antall inkluderte ringeminutter, SMS og MMS, samt til bruk av mobildata.

Forbrukertilsynet er av den oppfatning at påstanden «fri bruk» for ikke å være villedende, kun kan brukes i markedsføring der antallet ringeminutter, SMS og MMS er satt så høyt at de fleste forbrukere ikke bruker det opp, og dermed ikke må betale mer enn fastpris.

Når det gjelder mobildata, kan begrepet «fri bruk» i markedsføring anses som villedende dersom bruk av data faktisk ikke er ubegrenset. Det samme vil gjelde dersom det er begrensninger i hastighet etter at en viss mengde data er brukt opp. 

4.1.2 «Fastpris»

Bruk av begrepet «fastpris» i markedsføring av pakkeabonnementer vil lett kunne gi inntrykk av at alle kostnader ved å bruke telefonen inngår i en fast månedspris.

Forbrukertilsynet legger til grunn at uttrykket «fastpris» eller lignende, som gir inntrykk av det ikke tilkommer ekstra kostnader ved bruk av tjenesten, ikke kan brukes i markedsføring hvis det faktisk er begrensninger på hva som er inkludert, slik at det eksempelvis kan påløpe kostnader for bruk av tjenester som spesialnumre, samtaler til eller i utlandet og lignende.

Ved markedsføring av pakkeabonnement må det tydelig opplyses om vesentlige forutsetninger for tilbudet, herunder hva som er inkludert og hva som ikke er inkludert i prisen.

4.1.3 «Roam like home»

Bruk av påstander som «roam like home», «fri bruk i EU/EØS» eller «inkludert bruk i EU» og lignende for å markedsføre forbrukernes rett på fri roaming i EU/EØS må samtidig suppleres av hvilke begrensninger som gjelder.

Bruk av telefon fra Norge til EU/EØS er ikke dekket av regelverket, og kan dermed faktureres etter egne takster. Dette må komme tydelig frem i markedsføringen. Forbrukertilsynet foreslår at man for eksempel kan skrive «Bruk fra Norge til EU/EØS-land er ikke inkludert» eller «Samtaler/SMS/MMS fra Norge til EU/EØS-land er ikke inkludert».

I tillegg omfattes ikke mobilbruk på ferjer og cruiseskip som bruker egne satellitter for mobilsignaler. Slik mobilbruk kan bli svært kostbar, og det er derfor viktig at forbrukerne får god informasjon om begrensningen til havs.

Hvis mobiloperatøren tilbyr abonnementer med fri databruk, men med restriksjoner på hvor mye forbrukeren kan surfe i utlandet i tråd med forordningens regler om  såkalt «rimelig bruk», må det gjøres klart for kundene at de ikke kan surfe ubegrenset i Europa.

4.1.4 Markedsføring av hastighet i mobilnettet

I  markedsføringen av abonnement som inkluderer mobildata vises det ofte til påstander som «lynrask 4G», «suveren hastighet» eller lignende. Samtidig er det klart at det er en rekke ulike faktorer som påvirker hvilken hastighet forbrukerne faktisk opplever når de bruker mobilnettet. I markedsføringen må det derfor gis opplysning om den praktisk oppnåelige nedlastingshastigheten som man reelt kan forvente å få ved bruk av tjenesten.

Den praktisk oppnåelige hastigheten må være den som forventes ved normal bruk, og kan ikke settes lik den teoretiske topphastigheten i nettverket dersom denne ikke oppleves ved normal bruk.

Dersom hastigheten varierer etter abonnement må dette klart fremgå, og dersom en gitt hastighet forutsetter et bestemt abonnement må dette også komme klart frem. Hvis den markedsførte hastigheten ikke kan garanteres, men derimot vil variere, kan ikke markedsføringen gi inntrykk av at hastigheten er absolutt. Dette kan markeres ved å bruke representative intervaller eller formuleringer som «opptil XX Mbps».

Informasjon om hastighet må gis sammen med andre vesentlige opplysninger om abonnementer og datapakker. Oppgis pris på mobildata, størrelse på datapakke eller liknende må det også gis opplysninger om hastighet.

I tillegg må det opplyses om hvilke forhold som påvirker den opplevde hastigheten, slik at forbrukeren settes i stand til å forstå hvilke forutsetninger som ligger til grunn for hastighetspåstanden. Dette kan omfatte dekning, antall samtidige brukere, sluttbrukerutstyr og lignende.

Forbrukertilsynet er av den oppfatning at slike opplysninger kan gis relativt kortfattet, dersom det henvises til mer utfyllende informasjon på tilbyders nettsider. En setning som normalt vil oppfylle disse opplysningskravene vil kunne være «Opplevd hastighet vil variere etter abonnement og andre forhold. Les mer om dekning og hastighet på  www.operatørx.no/hastighet».

4.2 Internettaksess – markedsføring av hastighet

Informasjon om hastighet på internettaksess som er angitt i markedsføring skal være informativ og veiledende for forbrukeren. Hastigheten som markedsføres skal gjenspeile den representative nettohastigheten forbrukeren reelt sett kan forvente å få i normal bruksperiode, anslagsvis fra klokken 07.00 til klokken 01.00.[25] Når det i markedsføringen oppgis konkret informasjon om hastighet må både opplysninger om nedlastnings- og opplastingshastighet fremkomme av markedsføringen.

Den markedsførte hastigheten skal samsvare med den hastigheten tilbyder leverer innenfor tilbyders kontrollsfære, det vil si den hastighet som leveres til kundens vegg. Hvordan denne best kan angis vil kunne variere basert på hvilken teknologi som markedsføres, se under.

Tilbyderen bør i tillegg informere om hvilke forhold som vil kunne påvirke hastigheten, herunder type utstyr og riktig plassering av trådløst nettverk, antall samtidige brukere, forhold ved forbrukerens eget utstyr som kan påvirke hastigheten, som feil på utstyr, virus eller utdatert programvare.

Slike opplysninger gjør forbrukeren i stand til å forstå hva som påvirker hastigheten, og til å kunne foreta grep for å få benyttet ytelsen og den hastighet som tilbyderen markedsfører. En formulering som tilfredsstiller kravene etter markedsføringsloven til veiledende opplysninger vil være: «Ulike forhold hos deg og tilbyder kan påvirke hastigheten som leveres. Les mer om hastighet på www.tilbyder.no».

Denne formuleringen, eller tilsvarende formuleringer som gir forbruker det nødvendige insentiv til å undersøke og forstå hva som kan påvirke hastigheten, må inntas i all markedsføring for internettaksess.

4.2.1. Teknologispesifikke krav til markedsføring av hastighet

4.2.1.1 Fiber og kabel

Hastighet i fiber- og kabelteknologi markedsføres ofte med formuleringer der hastigheten presenteres som en fast hastighet, for eksempel «50/50 Mbit/s». Det er også noen aktører som benytter seg av formuleringen «opptil/inntil». Disse formuleringene vil oppfylle kravene som stilles i markedsføringsloven, såfremt hastigheten som markedsføres ikke er høyere enn det selskapet faktisk vil kunne levere innenfor tilbyders ansvarssfære. Tilbyder må kunne dokumentere at den markedsførte hastigheten vil kunne leveres på fast basis til kundenes vegg.

Der tilbyder leverer modem, ruter eller annen maskinvare, eller markedsføringen ellers gir inntrykk av at en viss hastighet vil kunne oppleves med et visst utstyr, må den markedsførte hastigheten kunne leveres til dette utstyret.

4.2.1.2 DSL-teknologi

Forbrukertilsynet er av den oppfatning at leverandører som tilbyr internettaksess

basert på DSL-teknologi bør velge å opplyse om hastigheten som et intervall, da denne hastighetangivelsen best gir utrykk for teknologien og hvilken hastighet som leveres til forbruker.

Dersom en slik løsning velges vil intervallets øvre grense i tråd med

nettohastighetsprinsippet måtte settes til en hastighet forbrukeren reelt sett kan forvente å få. Tilsvarende krav vil også gjelde ved intervallets nedre grense, slik at hastighetsangivelsen også her må settes til en hastighet forbruker reelt sett kan forvente å få levert. En slik måte å markedsføre hastigheten på vil harmonere godt med leveringsteknologien og poengtere at hastigheten til forbruker kan variere.

4.2.1.3 Mobilt bredbånd

Forbrukertilsynet legger til grunn at leverandører som tilbyr internettaksess basert på mobilt bredbånd bør velge å opplyse om hastigheten som et intervall, da denne hastighetangivelsen best gir utrykk for mobil teknologi og hvilken hastighet som faktisk kan forventes av forbruker. Dersom en slik løsning velges vil intervallets øvre grense måtte settes til en hastighet forbrukeren reelt sett kan forvente å få.

Bruk av formuleringer i markedsføringen som utrykker fast hastighet eller teoretisk hastighet for den anvendte mobile bredbåndsteknologien vil være en villedende handelspraksis, da hastigheten som kan leveres over mobilt bredbånd vil variere på bakgrunn av en rekke faktorer, blant annet avstand til nærmeste basestasjon, topografiske- og bygningsmessige forhold, terminal, antall samtidige brukere og kapasitetsbruk.

Forbrukertilsynet stiller videre etter markedsføringsloven krav til at leverandørene av mobilt bredbånd ved hastighetspåstander skal gi opplysninger om hvilke forutsetninger som gjelder for at den markedsførte hastigheten skal leveres. Dersom tilbyder lar hastigheten variere etter abonnement, tilleggstjenester, at en gitt hastighet forutsetter et bestemt abonnement eller liknende, er dette vesentlige opplysninger som forbrukerne må gis i markedsføringen.

 

5.1 Opplysningsplikt før avtale inngås 

5.1.1 Generelt

Angrerettloven kommer til anvendelse ved inngåelse av avtaler om ekomtjenester mellom forbrukere og næringsdrivende når avtalen inngås ved fjernsalg (som ved telefonsalg og over internett), eller hvis avtale inngås utenfor den næringsdrivendes faste forretningslokaler (som ved dørsalg eller på stand).

Loven pålegger næringsdrivende en omfattende opplysningsplikt før avtale inngås. En direkte følge av at kravene etter angrerettloven ikke er oppfylt, kan være at bindende avtale ikke er inngått, og at den næringsdrivende ikke kan kreve betaling fra forbrukeren for eventuelle tjenester som blir levert.

5.1.2 Forholdet mellom markedsføringsloven og angrerettloven

Kravene vi har beskrevet i punkt 3 og 4 over gjelder på markedsføringsstadiet, mens kravene som følger av angrerettloven gjelder på stadiet rett forut for at forbrukeren inngår avtale. Dette kan for eksempel være på bestillingssiden i en nettløsning, dvs. siden der forbrukeren bekrefter sin bestilling av en ekomtjeneste.

5.1.3 Krav til hvilke opplysninger som skal gis før forbrukeren inngår avtale – angrl. § 8

Angrerettloven § 8 lister opp en rekke opplysninger som forbrukeren skal få før det blir inngått en avtale, herunder:

• varens eller tjenestens viktigste egenskaper
• samlet pris
• at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke angreretten
• at forbrukeren må betale returkostnadene dersom angreretten brukes
• vilkårene for å si opp en løpende avtale
• den næringsdrivendes identitet

5.1.4 Skjerpet krav til informasjon når avtaler inngås elektronisk – angrl. § 16 første ledd

I tilfeller hvor avtalen inngås elektronisk og forplikter forbrukeren til å betale, skal den næringsdrivende tydelig og i fremhevet form gjøre forbrukeren oppmerksom på opplysningene fastsatt i § 8 første ledd bokstav a, e og n umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen, jf. angrl. § 16 første ledd. Det må derfor gis fremhevet informasjon om:

• varenes eller tjenestens viktigste egenskaper, for eksempel størrelse på datapakke, datahastighet, inkluderte ringeminutter, SMS, MMS og opplysninger om vilkår for bruk i utlandet og for spesialnummer.
• prisen for varen eller tjenesten oppgitt som én samlet pris, medregnet alle avgifter som for eksempel frakt og toll. Dersom tjenestens art gjør at tilleggskostnader ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes skal det oppgis at slike tilleggskostnader kan tilkomme.
• der dette er relevant, avtalens varighet og eventuell minste bindingstid, samt vilkårene for å si opp avtalen. Dette vil også omfatte opplysninger om hvordan forbrukeren kan si opp avtalen og om manglende tilbakebetaling av forskuddsbetalte månedsgebyrer ved oppsigelse eller portering.

Loven krever at disse opplysningene gis tydelig og i fremhevet form, og det umiddelbart før forbrukeren foretar sin bestilling. I praksis betyr dette at opplysningene skal presenteres på en slik måte at forbrukeren faktisk kan se og lese dem uten å måtte foreta en aktiv handling, eksempelvis klikke for å åpne et nytt vindu med opplysninger eller scrolle nedover på siden for å få tilgang til opplysningene.

For å oppfylle lovens krav på dette punkt er det heller ikke nødvendigvis tilstrekkelig at opplysningene fremgår av samme side som der bestilling foretas. Utføres bestillingen ved å aktivere en knapp eller annen funksjon skal opplysningene fremgå så nært bestillingsknappen og med en slik tekststørrelse at forbrukeren ikke kan unngå å få med seg opplysningene. Opplysningene bør følgelig gis rett over bestillingsknappen. Det bør heller ikke være noen annen tekst mellom bestillingsknappen og opplysningene som skal gis, slik at det er en risiko for at forbrukeren ikke får dette med seg.

Informasjon om øvrige vilkår kan gis gjennom lenke til vilkårene som forbrukeren klikker på for å få disse vist på skjermen. Vilkårene må aksepteres ved at forbrukeren aktivt huker av i en boks eller lignende.

5.1.6 Krav til merking av bestillingsknapp – angrerettloven § 16 andre ledd

Angrerettloven § 16 andre ledd krever at den næringsdrivende skal påse at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingen medfører en forpliktelse til å betale. Dersom dette kravet ikke overholdes, foreligger ingen bindende avtale og betaling kan ikke kreves, jf. angrl. § 16 tredje ledd.

Utføres bestillingen ved å aktivere en knapp eller annen funksjon, skal knappen være merket på en lett leselig måte med «bestilling med forpliktelse til å betale» eller tilsvarende. Uttrykk som «kjøp nå», «betal nå» eller «bekreft kjøp» vil etter Forbrukertilsynets vurdering være tilstrekkelig merking av bestillingsknappen.

5.1.7 Begrenset plass eller tid til å vise opplysninger – angrl. § 15

Hvis avtalen inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset tid eller plass til å vise opplysninger, som for eksempel SMS, innskrenkes opplysningsplikten noe, jf. angrl. § 15. Det stilles likevel krav til at opplysningene fastsatt i § 8 første ledd bokstav a, d, e, h og n skal gis før avtale inngås. Dette er informasjon om:

• de viktigste egenskapene til tjenesten
• næringsdrivendes identitet
• den samlede prisen
• at det foreligger angrerett og angreskjema, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke angreretten
• avtalens varighet og eventuell minste bindingstid
• vilkårene for å si opp en løpende avtale

De andre opplysningene i angrl. § 8 skal gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet, for eksempel ved å henvise til nettside der den relevante informasjonen er enkelt tilgjengelig.

5.2 Opplysningsplikt etter avtaleinngåelse

I rimelig tid etter avtaleinngåelsen, og senest før leveringen av en tjeneste begynner eller på leveringstidspunktet for en vare, skal forbrukeren få en skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et «varig medium» jf. angrl. § 18. Et varig medium kan for eksempel være et dokument i PDF-format eller et brev.

Denne skriftlige bekreftelsen skal inneholde alle opplysningene som følger av mfl. § 8 første ledd, samt et ferdig utfylt angreskjema, med mindre forbrukeren har fått dette tidligere.

Formålet med kravet er hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene, avtalevilkårene og angreskjemaet for fremtidig bruk.

5.3 Angrerett

Forbrukeren har 14 dagers angrefrist, og har i dette tidsrommet rett til å gå fra avtalen ved å gi den næringsdrivende melding om at hun ønsker å benytte angreretten. Fristen anses overholdt så lenge meldingen er sendt før utløpet av fristen.

Ved avtaler om tjenester starter fristen å løpe den dagen avtalen ble inngått. Angreretten gjelder likevel ikke for fullførte tjenester, dersom leveringen av tjenesten har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbrukeren har erkjent at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende, jf. angrl. § 22 første ledd bokstav c.

For at angrefristen skal begynne å løpe, må den næringsdrivende ha oppfylt sin plikt til å informere forbrukeren om angreretten. Dersom den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger om mulighet for bruk av angrerett, vilkår, tidsfrister eller fremgangsmåte, eller ikke har gjort standard angreskjema tilgjengelig for forbrukeren før avtaleinngåelsen, utvides angrefristen med inntil 12 måneder i tillegg til den opprinnelige fristen, jf. angrl. § 21 andre og tredje ledd.

Forbrukeren skal ikke pålegges noe gebyr for å bruke angreretten.

Ved bruk av angrerett skal den næringsdrivende tilbakeføre betalinger mottatt fra forbrukeren. Dette gjelder likevel ikke der kjøper uttrykkelig har anmodet om tilgang til en tjeneste eller oppstart av en tjeneste før angrefristen utløper, se angrl. § 19, jf. § 26. I slike tilfeller vil forbrukeren være forpliktet til å betale for den delen av tjenesten hun har mottatt frem til hun har gitt melding om bruk av angrerett.

Tilbakebetalingen skal skje uten unødig opphold, og senest 14 dager fra den næringsdrivende fikk melding om at forbrukeren vil benytte angreretten.

6.1 Generelt

Ved brudd på markedsføringsloven, angrerettloven, finansavtaleloven eller annen lovgivning som Forbrukertilsynet håndhever, kan det fattes vedtak om forbud (§ 40), påbud (§ 41), tvangsmulkt (§ 42) og i visse tilfeller overtredelsesgebyr (§ 43), jf. mfl. § 39. Forbrukertilsynets vedtak kan klages inn for Markedsrådet (§ 37).

Vedtak kan også rettes mot de som medvirker til lovbrudd (§ 39 tredje ledd). Medvirkningsansvaret omfatter fysiske personer, for eksempel daglig leder, styreleder eller styremedlemmer i et selskap. Det omfatter også andre selskaper som har medvirket til lovbruddene, for eksempel reklamebyråer som har bistått ved utformingen av den ulovlige markedsføringen og medier eller plattformer som har formidlet denne.

6.2 Tvangsmulkt (§ 42)

For å sikre at vedtak etter §§ 40 og 41 overholdes, skal det fastsettes en tvangsmulkt som den som vedtaket retter seg mot, skal betale dersom vedkommende overtrer vedtaket (§ 42). Fastsettelse av tvangsmulkt kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Tvangsmulkten kan fastsettes som et engangsbeløp, et beløp pr. overtredelse eller som en løpende mulkt (f. eks. pr. dag eller uke inntil den næringsdrivende slutter å bryte vedtaket).

Tvangsmulktens størrelse skal fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det skal legges vekt på at det ikke skal lønne seg å overtre vedtaket (§ 42 andre ledd siste setning). Andre relevante vurderingsmomenter er sakens art og innklagedes økonomiske forhold.

6.3 Overtredelsesgebyr (§ 43)

Forbrukertilsynet kan fatte vedtak om overtredelsesgebyr ved overtredelse av blant annet forbudet mot urimelig handelspraksis i mfl. § 6, direktemarkedsføring i strid med reglene i mfl. kapittel 3 og ved brudd på forskrift om urimelig handelspraksis (§ 43). Overtredelsesgebyr kan også ilegges ved visse brudd på angrerettloven (angrl. § 42). Vilkår for at overtredelsesgebyr kan ilegges, er at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom og at den enten anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger.

Vedtak om overtredelsesgebyr kan treffes på selvstendig grunnlag, men det kan også treffes samtidig med vedtak om tvangsmulkt etter § 42.

Overtredelsesgebyr skal, i likhet med tvangsmulkt, utmåles etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Et overordnet prinsipp er at overtredelsesgebyr bør settes så høyt at det ikke skal lønne seg økonomisk å begå lovbrudd. Ved fastsettelse av gebyrets størrelse skal det blant annet legges vekt på overtredelsens grovhet, omfang og virkninger (§ 43 andre ledd).

6.4 Opplysningsplikt og granskning (§ 34)

Enhver plikter å gi Forbrukertilsynet de opplysninger som tilsynet krever, og Forbrukertilsynet kan også foreta granskning og kreve utlevert dokumenter mv. (§ 34).

For å sikre at pålegg om å gi opplysninger etterkommes, kan Forbrukertilsynet fastsette en tvangsmulkt (løpende eller engangsbeløp) som den som pålegget retter seg mot, skal betale dersom pålegget ikke etterkommes (§ 42 tredje ledd).

[1] Se lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. av 9. januar 2009 nr. 2.

[2] Elektroniske kommunikasjonstjenester (ekomtjenester) er definer i ekomloven § 1-5 nr. 3 som «tjeneste som helt eller i det vesentlige omfatter formidling av signaler i elektronisk kommunikasjonsnett og som normalt ytes mot vederlag».

[3] Definisjonen av tilbyder finnes i ekomloven § 1-5 første ledd nr. 14.

[4] Se også EU-kommisjonens veiledning til direktivet, hvor bl.a. praksis fra EU-domstolen blir gjennomgått.

[5] Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 47-49.

[6]  Forskrift om urimelig handelspraksis

[7] Etter forskrift om urimelig handelspraksis § 1 nr. 11 er bruk av annonser i redaksjonell form, som ikke er gjenkjennelige som reklame for en forbruker, forbudt, jf. mfl. § 6 første ledd.

[8] Se avgjørelsen fra EU-domstolen C-611/14 (Canal Digital Danmark).

[9] Saksnummer 16/1262.

[10] Saksnummer 15/1600.

[11] Dette er slått fast i EU-domstolen sak C-122/10 (Konsumentombudsmannen mot Ving Sverige AB) avsnitt 32 og 33, hvor domstolen tolker UCP-direktivets artikkel 7 (som tilsvarer mfl. § 8).

[12] Se avgjørelsen fra EU-domstolen C-611/14 (Canal Digital Danmark).

[13] Se MR-sak 12/04 (Hafslund) og MR-sak 21/05 (Telebutikken).

[14] MR-sak 21/05 (Telebutikken).

[15] Jf. mfl. § 3 annet ledd.

[16] Se MR-sak 09/79 (Re-Bil).

[17] Se MR-saker 11/96 (IKEA), 04/04 (Lefdal) 08/787 (Ryanair), 08/791 (Bauhaus).

[18] Saksnummer 12/1927.

[19] Saksnummer 13/186.

[20] Se MR-sak 28/01 (Lefdal).

[21] Saksnummer 13/855.

[22] Se forskrift om sammenlignende reklame som har virkning mellom næringsdrivende, men prinsippene den gir uttrykk for er relevante også ved vurdering av markedsføring rettet mot forbrukere.

[23] Saksnummer 12/1927.

[24] Les mer i brev angående bruk av tester i markedsføring av mobiltelefon.

[25] Med nettohastighet menes den tekniske hastigheten linjen er satt til, fratrukket det som går vekk til administrasjonstrafikk, pakketap og «begrensninger» i utstyret m.m. Ved angivelse av nettohastighet kan tilbyder ikke ta høyde for eventuelle begrensninger på forbrukerens side av grensesnittet, for eksempel forbrukerens eget utstyr.