Forbrukerombudets høringsuttalelse til NOU 2017:1 Markeder for finansielle instrumenter – gjennomføring av MiFID II og MiFIR
1 Innledning
Vi viser til Finansdepartementets brev av 14.02.2017 hvor Verdipapirlovutvalgets andre delutredning – NOU 2017:1 – sendes på høring. Utredningen omhandler utkast til regler som skal gjennomføre EUs nye direktiv om markeder for finansielle instrumenter (MiFID II) og forordning (MiFIR).
Forbrukerombudet fører tilsyn med at de næringsdrivendes handelspraksis, markedsføring og avtalevilkår i forbrukerforhold ikke er i strid med blant annet markedsføringsloven, angrerettloven og finansavtaleloven mv.
Hovedformålet med den nye reguleringen er mer transparente og velfungerende markeder og økt investorbeskyttelse, jf. NOUen s. 11. Reguleringen styrker forbrukerbeskyttelsen med blant annet strengere krav til informasjon til kunden, regler for vederlag til/fra andre enn kunden (returprovisjon) og regler for produkthåndtering. Finanstilsynet får utvidede hjemler til å begrense eller forby salg og markedsføring av finansielle instrumenter og strukturerte innskudd.
I Verdipapirlovutvalgets mandat pkt. 8 heter det at «I den utstrekning de kommende EØS-regler gir rom for det, skal utvalget utrede om det er hensiktsmessig med ytterligere nasjonal regulering for å sikre forbrukerbeskyttelse for kunder av verdipapirforetak.» Økt harmoniseringsgrad gjør at det i liten grad åpnes for nasjonale valg ved gjennomføringen, men utvalget har utredet enkelte viktige problemstillinger hvor det er nasjonalt handlingsrom. I det følgende inngis Forbrukerombudets merknader til disse forslagene i NOUen.
2 Forbrukerombudets merknader
2.1 Kravet om god forretningsskikk
Utvalget foreslår på s. 169 å videreføre gjeldende rett om at kravet til god forretningsskikk gjelder for hele verdipapirforetakets virksomhet, herunder for eksempel formidling av forsikringsprodukter. Forbrukerombudet støtter dette.
2.2 Vederlag fra andre enn kunden (returprovisjon / inducements)
2.2.1 Innledning
I NOUen på s. 173 heter det at når verdipapirforetak mottar returprovisjoner for enkelte produkter eller andre former for vederlag fra andre enn kunden, vil foretaket få en økonomisk interesse av at kunden investerer i et bestemt produkt. Dette gjør at det oppstår en interessekonflikt mellom foretaket og kunden som det kan være krevende å håndtere. MiFID II innfører både strengere og mer detaljerte regler om vederlag fra andre enn kunden for å sikre at foretaket ivaretar kundens beste interesse uten hensyn til slike vederlag.
Utvalget har vurdert om det bør innføres strengere krav til returprovisjoner enn det som følger av MiFID II artikkel 24. På dette punkt har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet foreslår å gjennomføre minimumsregelverket som følger av MiFID II, mens mindretallet foreslår å innføre totalforbud mot vederlag til eller fra andre enn kunden. Mindretallet bestod av det medlemmet i utvalget som representerer Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Aksjonærforeningen.
Forbrukerombudet støtter mindretallets forslag. Det er positivt at MiFID II innfører strengere og mer detaljerte regler, men etter vårt syn taler hensynet til investorbeskyttelse for at Norge bør benytte det nasjonale handlingsrommet til å forby returprovisjon. I det følgende gjengis kort flertallets og mindretallets argumenter, deretter gis Forbrukerombudets vurdering og utdyping av disse argumentene.
2.2.2 Flertallets vurdering av forbud mot returprovisjoner
Utvalgets flertall viser på s. 177 til at returprovisjoner kan føre til at det oppstår en interessekonflikt mellom verdipapirforetaket og kunden ettersom foretaket normalt vil ha en interesse av å anbefale produkter som gir høy returprovisjon. Flertallet viser til at denne interessekonflikten kan reduseres gjennom gode rutiner og effektiv kontroll av etterlevelse i verdipapirforetakene, men at det i praksis er krevende for foretakene å overholde reglene om håndtering av interessekonflikter når de mottar returprovisjoner. Flertallet ser at det kan stilles spørsmål ved om det er mulig å motta returprovisjoner og samtidig overholde kravene til å ivareta kundens interesser på beste måte. Flertallet ser at et forbud mot returprovisjoner kan bidra til å redusere interessekonfliktene mellom foretaket og kunden ved at foretaket ikke vil ha økonomisk interesse i å anbefale produkter med høy returprovisjon. Dette kan igjen bidra til at tilliten til markedet øker.
Flertallet viser til at returprovisjoner innebærer at kostnaden ved rådgivning normalt er inkludert i produktet, og at kunden derfor må betale (indirekte) for rådgivning selv om kunden verken ønsker rådgivning eller mottar rådgivning. Dersom returprovisjoner forbys, kan kunden velge om hun vil betale for rådgivning eller ikke. Et forbud vil dermed kunne føre til billigere produkter for de kundene som handler finansielle instrumenter uten forutgående rådgivning. En mer transparent prismodell vil også kunne føre til økt konkurranse mellom plattformer som tilbyr handel i finansielle instrumenter uten rådgivning og dermed lavere priser for kundene. Dette er argumenter som etter flertallets vurdering taler for at det er hensiktsmessig å forby returprovisjoner.
Flertallet viser til at MiFID II innebærer strengere regler for returprovisjoner enn gjeldende regelverk, og at MiFID II i tillegg innfører nye regler for produktutvikling som også innebærer strengere krav til hvilke produkter foretaket kan tilby ulike kunder. Etter flertallets vurdering kan det være hensiktsmessig å evaluere effekten av de nye MiFID II-reglene før det eventuelt vurderes å innføre strengere regler enn direktivets minimum. Videre peker flertallet på at de øvrige nordiske landene har konkludert med at det skal innføres bestemmelser om returprovisjoner som tilsvarer kravene i MiFID II, og derfor ikke vil innføre et forbud. Flertallet har lagt vekt på at det bør være likeartede regler på dette området i Norden, siden norske banker og verdipapirforetak først og fremst konkurrerer med aktører fra de andre nordiske landene.
Etter en samlet vurdering har flertallet konkludert med at det ikke bør innføres strengere regler enn MiFID II og at det derfor ikke bør innføres et forbud.
2.2.3 Mindretallets vurdering
Mindretallet slutter seg i det vesentlige til flertallets fremstilling og argumenter, men mener at de argumenter som taler for et forbud, samlet sett veier tyngre enn de argumenter som taler mot. Mindretallet mener derfor at det bør innføres et forbud mot returprovisjoner i Norge, slik som i Storbritannia og Nederland.
Mindretallet mener det er særlig tre argumenter som taler for et forbud: For det første behovet for å redusere interessekonflikter mellom foretaket og kunden. For det andre at en reduksjon av interessekonflikter vil kunne øke tilliten til markedet i Norge. For det tredje at et forbud vil legge til rette for et mer transparent marked med enklere og klarere prising.
Mindretallet viser til at det første og viktigste argumentet er at returprovisjoner medfører interessekonflikter. Mindretallet finner det positivt at reglene nå skjerpes, men mener likevel det er saklig grunn til bekymring for hvorvidt de skjerpede reglene i praksis vil være tilstrekkelige til å redusere den iboende interessekonflikten. I tillegg vil det være svært vanskelig for den enkelte ikke-profesjonelle kunde å avdekke hvorvidt foretaket har brutt reglene.
Videre viser mindretallet til at Storbritannia og Nederland innførte totalforbud mot returprovisjoner i henholdsvis 2012 og 2014, slik at Norge ikke vil være alene om å ha et forbud i det europeiske markedet. Mindretallet viser også til at det svenske lovutvalget i SOU 2015:2 enstemmig foreslo et forbud mot returprovisjoner som kan medføre at kundens interesser påvirkes negativt. Det svenske lovutvalget la vekt på at MiFID II-løsningen ikke vil gi et tilstrekkelig forbrukervern. Mindretallet viser også til at Finansinspektionen i Sverige har argumentert for et totalforbud.
Mindretallet anser at vilkåret i MiFID II artikkel 24 nr. 12 for å innføre strengere regler i Norge er oppfylt, og anser at hovedvilkåret i unntaket er hensynet til «forbrukerbeskyttelse». Basert på lovutvalgets mandat punkt I nr. 8, om at utvalget skal utrede om det er hensiktsmessig med ytterligere nasjonal regulering for å sikre forbrukerbeskyttelse, foreslår mindretallet at det bør innføres et forbud mot returprovisjoner i Norge, slik som i Storbritannia og Nederland.
Dersom det ikke innføres et forbud, foreslår mindretallet at Finansdepartementet eller Finanstilsynet gis forskriftshjemmel til å innføre forbud hvis det viser seg at MiFID II ikke i tilstrekkelig grad løser utfordringene med interessekonflikt. Forslaget om forskriftshjemmel støttes av et mindretall på to av utvalgets medlemmer.
2.2.4 Forbrukerombudets vurdering
Forbrukerombudet støtter som nevnt mindretallets forslag om et forbud mot returprovisjoner, og slutter seg til mindretallets vekting av argumentene. Vi vil i det følgende utdype argumentene.
Vi er enig i at hovedargumentet mot returprovisjon er den iboende interessekonflikten som dette medfører ved at foretaket, slik også flertallet skriver, vil ha interesse av å anbefale de produkter som gir foretaket høy returprovisjon. I Finanstilsynets rundskriv 17/2010 om returprovisjon, som nevnt i NOUen på s. 173, heter det blant annet:
«I følge verdipapirforskriften § 10-8 kan verdipapirforetak som hovedregel ikke motta vederlag fra andre enn kunden. I dette ligger en formodning om at vederlag fra andre enn kunden, typisk provisjoner fra produktleverandører og utstedere, svekker foretakets forutsetninger for å ivareta kundens interesser på beste måte. En ideell situasjon i forhold til å sikre at investeringstjenestene ytes på en måte som ivaretar kundens interesse på beste måte, vil således innebære at foretaket kun mottar vederlag fra kunden.»
Etter Finanstilsynets oppfatning, slik den kommer til uttrykk i rundskrivet, er det altså en formodning for at returprovisjoner svekker foretakets forutsetninger for å ivareta kundens interesser på beste måte, og at en ideell situasjon vil være at foretaket kun mottar vederlag fra kunden – dvs. et forbud mot returprovisjoner.
Dersom et foretak setter hensynet til egen inntjening fremfor kundens interesser, vil det klart bryte dagens regler om god forretningsskikk. Forbrukerombudet finner det positivt at reglene nå skjerpes, men mener som mindretallet at det er saklig grunn til bekymring for hvorvidt de skjerpede reglene i praksis vil være tilstrekkelig til å redusere den iboende interessekonflikten.
I tillegg er det i praksis nærmest umulig for den enkelte ikke-profesjonelle kunde å avdekke hvorvidt foretaket har satt hensynet til egen inntjening foran hensynet til kundens interesser i å få anbefalt et spare- eller investeringsprodukt som er tilpasset kundens ønsker og behov. Riktignok plikter foretaket å gi kunden opplysninger om størrelsen på returprovisjonen for de ulike produkter foretaket tilbyr sine kunder. En slik prisopplysningsplikt er riktig og viktig, men det er etter vårt syn likevel ikke tilstrekkelig til å redusere risikoen for interessekonflikter ved at foretakets anbefaling til kunden er motivert av hvilket produkt som gir foretaket høyest returprovisjon. Det er heller ingen grunn til å tro at foretaket uten videre vil erkjenne å ha begått et slikt lovbrudd. Kundene vil derfor ikke kunne avdekke dette, med mindre Finanstilsynet foretar et stedlig tilsyn. Slike tilsyn finner sted kun i en brøkdel av de tusenvis av salgs- og rådgivningssamtaler som finner sted hvert år. Sannsynligheten for at lovbrudd avdekkes er således meget liten.
Etter Forbrukerombudets oppfatning er et forbud den beste måten å redusere den iboende interessekonflikten som returprovisjoner medfører.
Vi viser også, som mindretallet, til at det svenske lovutvalget enstemmig foreslo i SOU 2015:2 «Värdepappersmarknaden MiFID II och MiFIR» et forbud mot returprovisjoner som kan medføre at kundens interesser påvirkes negativt. Også bransjerepresentantene i lovutvalget var enig i at det i det svenske markedet er behov for et slikt forbud. I sammenfatningen i SOUen på s. 25 er forslaget om provisjonsforbud oppsummert slik:
«Ersättningar från tredjepart har i Finansinspektionens tillsyn visat sig leda till intressekonflikter och att rådgivare sätter sina egna intressen att få höga provisioner framför kundens intressen. Minimiregeln skulle inte leda till en tillräcklig förstärkning av konsumentskyddet. Utredningen föreslår därför att Sverige använder sig av möjligheten att gå längre än minimiregeln och sträcker ut förbudet mot att ta emot ersättningar från tredjepart till att gälla all rådgivning, oberoende eller inte, till ickeprofessionella kunder.»
På s. 446 i SOUen heter det om interessekonflikt:
«Ett starkt skäl för att införa ett provisionsförbud enligt utredningens förslag är att man på så sätt skulle komma till rätta med den intressekonflikt som dagens system med provisioner ger upphov till, dvs. att rådgivare rekommenderar en placering som innebär fördel för rådgivaren (genom att rådgivaren erhåller provision för försäljningen) i stället för en placering som är lämplig för kunden, se avsnitt 8.4 och exemplen där från Finansinspektionens tillsyn. Ett provisionsförbud skulle också innebära att kunderna fick tydligt klart för sig vad de betalar för.»
«Enligt utredningens mening överväger fördelarna med ett förbud mot provisioner, som kan påverka kundens intressen negativt, nackdelarna. Ett sådant förbud bör därför införas.»
Den svenske Finansinspektionen – tilsvarende Finanstilsynet i Norge – har argumentert for at forbudet skal utvides til et totalforbud, slik som i Storbritannia og Nederland. I Finansinspektionens høringssvar til SOU 2015:2, støtter Finansinspektionen SOUens forslag om provisjonsforbud, og vil også gå lenger enn SOUen, som bare foreslår et forbud for provisjoner som skader kundens interesser[1]. Om interessekonflikt heter det blant annet i Finansinspektionens høringssvar:
– «Finansinspektionen är framförallt positiv till införande av förbud mot provisioner.» (s. 1)
– «Finansinspektionen har i sin tillsynsverksamhet kunnat konstatera att provisioner skapar intressekonflikter som är svåra för företagen att hantera». (s. 2)
– «För att rådgivningen ska vara till nytta måste företagen klara av att hantera sina intressekonflikter och utgå från vad som är bäst för kunden. Detta försvåras när provisioner utgör den främsta inkomstkällan för de flesta företag som lämnar finansiell rådgivning.» (s. 3)
– «Provisioner skapar intressekonflikter som är svåra för företagen att hantera. Eftersom storleken på de provisioner som betalas ofta skiljer sig åt mellan olika produkter skapas ekonomiska incitament för företagen att rekommendera de produkter som ger högst ersättning i stället för de produkter som är bäst lämpade för den enskilde kunden. Vidare skapar provisioner som utbetalas i samband med en produkts tecknande incitament att rekommendera kunden att byta placering ofta, eftersom det genererar nya provisionsintäkter.
Ett annat problem med provisioner är att rådgivningen upplevs som kostnadsfri. Så är dock ofta inte fallet eftersom kunderna betalar för rådgivningen genom mer eller mindre dolda avgifter på de produkter som kunderna köper. Provisionerna gör således att rådgivningskostnaderna blir mindre transparenta för kunderna.» (s. 3-4)
Om effektene av et provisjonsforbud heter det blant annet:
– «Ett förbud mot provisioner som gäller lika för all rådgivning, både oberoende och icke oberoende, skapar enligt Finansinspektionen goda förutsättningar för att en oberoende rådgivningsmarknad ska kunna växa fram. Oberoende rådgivning skulle fylla en viktig funktion på finansmarknaden, och kan antas leda till högre kvalitet och kundnytta och därmed ökat förtroende för rådgivarna. Genom att kostnaderna för rådgivningen synliggörs skapas förutsättningar för att jämföra och utvärdera rådgivningstjänsterna. Erfarenheter från Storbritannien där provisionsförbud har införts visar att rådgivarna har blivit mer kvalificerade och att kvaliteten på rådgivningen har ökat. Vidare har utbudet av produkter som bättre svarar mot kundernas behov ökat och produktpriserna fallit. Därtill finns tecken på att en webbaserad marknad med förenklad rådgivning till lägre pris börjar växa fram. En oberoende rådgivning skulle därmed leda till en sund marknad där konsumentens intressen står i fokus.» (s. 4)
Det vises også til Finansinspektionens rapport av 03.02.2016 – «Ett nödvändigt steg för en bättre sparandemarknad»[2]. Her gjentas og utvikles Finansinspektionens argumenter for hvorfor de mener det er nødvendig med et returprovisjonsforbud i det svenske markedet. I sammenfatningen på s. 3 og 4 heter det blant annet:
«Finansinspektionen (FI) ser löpande exempel i tillsynen på rådgivning som drivs av de provisioner som rådgivaren eller försäkringsförmedlaren tar emot snarare än vad som är bäst för konsumenten.
…
De regler som finns i dag kring hanteringen av intressekonflikter har visat sig otillräckliga. Branschens initiativ till självreglering har heller inte hjälpt. Problemet är nämligen inte att regler inte finns, att kunskap saknas om reglerna, eller att tillsyn inte bedrivs. Problemet är att rådgivarna och förmedlarna har helt fel incitament, vilket varken dagens regler eller branschen har visat sig kunna hantera. FI vill därför se ett förbud mot alla typer av provisioner.
…
Det framhålls ofta att ett provisionsförbud skulle skada konkurrensen på rådgivningsmarknaden genom att gynna storbankerna. FI menar tvärtom att ett provisionsförbud är ett nödvändigt steg för att förbättra konkurrensen.
…
Produktföretag som betalar höga provisioner för att få ut sina produkter på marknaden måste i stället konkurrera med pris och kvalitet. FI:s bedömning är att det kommer att leda till förenklade rådgivningstjänster och ett ökat utbud av produkter med lägre avgift. Omställningskostnaderna ska alltså ställas i relation till vinsterna med en långsiktigt bättre fungerande sparandemarknad. Flera länder, som Storbritannien, Nederländerna och Australien, har gjort samma bedömning som FI och redan infört förbud mot provisioner.
Att förbjuda provisioner löser inte alla problem för svenska sparare, men är ett nödvändigt steg mot en bättre fungerande sparandemarknad. Först när de incitament som provisionsersättningarna ger upphov till försvinner finns förutsättningar för konsumenter att få bra rådgivning som minskar deras informationsunderläge på finansmarknaden. Då ökar också sannolikheten för att rådgivningstjänster och sparprodukter börjar utformas utifrån konsumenternas behov.»
Etter Forbrukerombudets syn vil Finansinspektionens argumenter ha relevans også for det norske markedet.
På ovennevnte bakgrunn mener Forbrukerombudet, som mindretallet, at argumentene som taler for et forbud veier tyngre enn argumentene som taler mot. Vi mener derfor det bør innføres forbud mot returprovisjon i Norge. Dersom et forbud ikke innføres, er vi som mindretallet enig i at Finansdepartementet eller Finanstilsynet bør gis forskriftshjemmel til å innføre et helt eller delvis forbud hvis det viser seg at MIFID II ikke i tilstrekkelig grad løser utfordringene med interessekonflikt.
2.3 Klageadgang og rettslig prøving
I NOUen på s. 216-217 (kap. 9.6) vises det til at MiFID II artikkel 75 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at det innføres effektive og egnede klage- og erstatningsordninger for utenrettslige løsning av forbrukertvister om investeringstjenester som ytes av verdipapirforetak, eventuelt ved bruk av eksisterende organer. Medlemsstatene skal dessuten sikre at alle verdipapirforetak er tilknyttet et eller flere organer som foretar slik klagebehandling og tvisteløsning. Utvalget legger dermed til grunn at det må utarbeides regler om et slikt klageorgan og medlemsskap i klageorganet. Utvalget antar det vil være lite praktisk å fastsette nærmere regler om et fremtidig klageorgan i loven, og har derfor foreslått en forskriftshjemmel til departementet, slik at forskriften kan utarbeides dersom Finansklagenemnda eller andre skulle innarbeide alle investeringstjenester og tilleggstjenester i en klageordning som tilfredsstiller kravene etter direktivet.
Forbrukerombudet vil sterkt understreke viktigheten av å ha gode og effektive klage- og erstatningsordninger for samtlige forbrukerkunder, og vil oppfordre departementet til å prioritere å utarbeide en slik forskrift så snart som mulig. For mange forbrukerkunder vil utenrettslig løsning av tvister om spare- og investeringstjenester ofte være den eneste muligheten for å få prøvd sin sak.
2.4 Erstatningsbestemmelse
I NOUen på s. 215-216 (kap. 9.5) omhandles regler om erstatning ved finansiell rådgivning. Det pekes på at en viktig del av forbrukerbeskyttelsen ved finansiell rådgivning er at kundene har rett til erstatning ved erstatningsbetingende adferd fra finansforetaket/rådgiveren. Verdipapirhandelloven har ikke en egen erstatningsregel, og erstatningskrav kan således ikke bygges direkte på lovens regler, men må bygge på alminnelig ulovfestet erstatningsrett/kontraktsrett. Utvalget reiser spørsmål ved om dagens erstatningsregler er tilstrekkelige for å sikre god forbrukerbeskyttelse, jf. mandatet pkt. I nr. 8.
Utvalget peker på at Sverige fikk en egen bestemmelse om erstatning til forbrukere i lov om finansiell rådgivning i 2003, og at Danmark i 2015 fikk en egen erstatningsregel i lov om finansiell virksomhet. Det pekes også på at Forbrukerrådets medlemmer i Finansklagenemnda Bank har gitt uttrykk for at det er ønskelig med en tilsvarende erstatningsregel i norsk rett. En mulig løsning er å ta en slik regel inn i verdipapirhandelloven. Et annet alternativ er å utarbeide en egen lov som vil gjelde for all finansiell rådgivning. Et tredje alternativ er, som foreslått i en doktoravhandling fra 2016, å ta inn kontraktsrettslige regler som et eget kapittel i finansavtaleloven, herunder en egen erstatningsregel.
Utvalget peker på at erstatningsregler som gjelder for all finansiell rådgivning vil kunne bidra til å gi større forutberegnelighet for hele finansbransjen, og vil kunne bidra til økt forbrukerbeskyttelse ved at erstatningskrav kan bygges direkte på disse reglene. Utvalget viser imidlertid til at en utredning av spørsmålet om det bør utarbeides erstatningsregler knyttet til finansiell rådgivning bør ha et bredere nedslagsfelt enn verdipapirhandelloven og foretakene som reguleres av denne. Erstatningsregler bør i stedet utredes i en større sammenheng, hvor det ses på erstatning for rådgivning knyttet til et bredere spekter av finansielle spareprodukter.
Forbrukerombudet slutter seg til dette, og mener det er meget viktig med en slik utredning. Vi ber derfor departementet vurdere erstatningsregler, for eksempel ved å nedsette et lovutvalg.
2.5 Kravet om fast forretningssted
Vphl. § 10-11 tiende ledd slår fast at ytelse av investeringstjenester bare kan foretas fra fast forretningssted. Et sentralt formål med forbudet er å beskytte kunden mot å bli oppsøkt hjemme eller andre steder utenfor verdipapirforetakets lokaler, og bli presset til å inngå kundeavtale eller fatte investeringsbeslutninger på stedet.
Utvalgets flertall er i tvil om det etter MiFID II er adgang til å videreføre dette kravet, og har etter en samlet vurdering kommet til at regelen ikke foreslås videreført. Flertallet viser til at slik virksomhet som nevnt over vil være i strid med reglene om god forretningsskikk og informasjon til kunden, ettersom kunden i god tid skal gis relevante opplysninger og ettersom verdipapirforetaket må sørge for at kundene får tilstrekkelig tid til å fatte en informert investeringsbeslutning.
Utvalgets mindretall mener imidlertid at regelen kan og bør videreføres. Mindretallet viser til lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) kap. 7.3.5 på s. 107) hvor det heter at Finansdepartementet mente det fortsatt var behov for en slik regel, og at kravet om fast forretningssted ved yting av investeringstjenester kan legge til rette for økt investorbeskyttelse. Finansdepartementet uttalte også at kravet om fast forretningssted ikke er «et forhold som etter sin art reguleres av MiFID», og fant således at den norske regelen kunne videreføres. Mindretallet er enig med flertallet i at brudd på dagens regel vil være i strid med kravet til god forretningsskikk, men mener det likevel er hensiktsmessig å videreføre dagens eksplisitte krav om fast forretningssted.
Forbrukerombudet er enig med mindretallet, og mener hensynet til investorbeskyttelse taler for at regelen bør videreføres, og at MiFID II ikke er til hinder for dette. Vi finner det hensiktsmessig å innta Finansdepartementets vurdering av dette i de nevnte forarbeider på s. 107:
«MiFID inneholder ikke bestemmelser om at investeringstjenester bare kan ytes fra fast forretningssted, jf. gjeldende vphl. § 9-2 syvende ledd som utvalget foreslår å videreføre i utkastet § 10-13 ellevte ledd. Regelen tar bl.a. sikte på å hindre foretak å benytte «omreisende agenter», jf. NOU 1978:42. Bestemmelsen oppfattes å være til hinder for dørsalg mv. av investeringstjenester, men er ikke til hinder for avtaleslutning over internett mv. Etter departementets vurdering er det fortsatt behov for en slik regel, og departementet antar at et krav om en fast kontortilknytning ved yting av investeringstjenester etter omstendighetene kan legge til rette for økt investorbeskyttelse. Dette er ikke et forhold som etter sin art reguleres av MiFID.»
Etter Forbrukerombudets syn er det grunn til å tro at det foregår en viss grad av dørsalg av bank- og investeringstjenester. Vi viser blant annet til Finansklagenemndas avgjørelse i FinKN-2013-448, hvor rådgiveren oppsøkte klager hjemme om kvelden, og hvor klager anførte at han fikk liten tid og anledning til å områ seg og følte seg presset til å signere dokumentene. Vi viser også til FinKN-2014-333, hvor bankens representant kom hjem til klager og hvor klager anførte at han var uforberedt på at han ville motta investeringsrådgivning. Vi viser også til FinKN-2014-430 og FinKN-2014-332; sistnevnte sak gjaldt bruk av finansagent.
Vi viser også til en dom fra Stavanger tingrett av 24.06.2015 (14-195445TVI-STAV) hvor det heter at den aktuelle banken i en årrekke har tilbudt hjemmebesøk som ledd i sin virksomhet, og hvor kunden i den aktuelle saken fikk hjemmebesøk av bankens assisterende banksjef og salgsleder. Vi viser for øvrig også til Sparebankbladet nr. 5 fra 2016 (på s. 6-7) hvor det heter at en sparebank reiser hjem til sine kunder (http://www.sparebankbladet.no/fb/nr5-2016/#6).
På denne bakgrunn mener Forbrukerombudet at det er viktig å verne forbrukerne mot dørsalg av investeringstjenester, og at det er behov for å videreføre dagens eksplisitte forbud. Vi nevner også for ordens skyld at den nye forskriften om markedsføring av kreditt datert 04.04.2017, som vil tre i kraft 1. juli 2017, har et eksplisitt forbud mot markedsføring av kredittavtaler ved dørsalg (forskriften § 3).
Dersom dagens forbud i vphl. § 10-11 tiende ledd ikke videreføres, mener vi det er viktig at den følgende formuleringen fra flertallet videreføres i proposisjonen: «Et sentralt formål med forbudet i § 10-11 tiende ledd har etter utvalgets vurdering vært å beskytte kunden mot å bli oppsøkt hjemme eller andre steder utenfor verdipapirforetakets lokaler, og bli presset til å inngå kundeavtale eller fatte investeringsbeslutninger på stedet. Utvalgets flertall bemerker at slik virksomhet vil være i strid med reglene om god forretningsskikk og informasjon til kunden.»
*****
Med vennlig hilsen
Elisabeth Lier Haugseth
forbrukerombud