Forbrukertilsynets høringsuttalelse om behandling av opplysninger i kredittopplysningsvirksomhet

Lovregulering

Forbrukertilsynet er enig med departementet i at gode grunner taler for en fortsatt regulering av kredittopplysningsvirksomhet i norsk rett. I høringsnotatet er det lagt opp til at slik regulering skal skje gjennom en egen lov om behandling av opplysninger i kredittopplysningsvirksomhet. Departementet har imidlertid bedt om høringsinstansenes innspill på hvorvidt reglene for behandling av opplysninger i kredittopplysningsvirksomhet bør inntas i lov eller bransjenorm, eventuelt om det bør foreligge en kombinasjon av disse to.

En eventuell regulering i bransjenorm vil etter vårt syn være et dårlig alternativ. Som departementet selv peker på i høringsnotatet, risikerer man et lavere beskyttelsesnivå og svekket offentlig kontroll dersom reguleringen overlates til selvjustis i bransjen. Det er etter vårt syn viktig med et klart og tydelig regelverk for kredittopplysningsvirksomhet, som skal gjelde likt for alle aktørene i bransjen. Forbrukertilsynet er derfor av den klare oppfatning at regulering bør skje i lovs form, slik departementet også legger opp til i høringsnotatet.

Opplysningstyper

I høringsnotatet punkt 4 drøftes det hvilke typer opplysninger som kan behandles i kredittopplysningsvirksomhet, og hvilke typer opplysninger som ikke kan brukes.

Det følger av punkt 4.1 at departementet ikke anser det hensiktsmessig å innta en fullstendig liste i loven over hvilke opplysninger som kan behandles i kredittopplysningsvirksomheten. Det foreslås derfor en løsning hvor det i lovforslaget § 7 angis hvilke hovedkategorier av opplysninger som kan behandles i kredittopplysningsvirksomhet, samtidig som det er foreslått en forskriftshjemmel i § 29 som gir adgang til å presisere hvilke opplysninger som faller inn under hovedkategoriene i § 7. Det er ikke inntatt noe forslag til forskriftsbestemmelse i høringsnotatet.

Forbrukertilsynet mener det er viktig at forskriftshjemmelen tas i bruk før loven trer i kraft, slik at det ikke oppstår tvil om hvilke opplysninger som kan behandles i kredittopplysningsvirksomhet. Det generelle prinsippet i personvernforordningen artikkel 5, som fastsetter at de opplysninger som behandles må være adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for formålet, tilsier etter vårt syn at det kun kan være adgang til å behandle opplysninger som er direkte knyttet til den registrertes faktiske økonomiske forhold. Vi er kjent med at det i dag ikke er uvanlig at det ved utarbeidelse av en kredittscore også legges vekt på statistiske vurderinger basert på kundens kjønn, alder, bosted mv. Etter vårt syn er bruk av denne typen opplysninger i kredittopplysningsvirksomhet problematisk, fordi kredittscoren i slike tilfeller ikke gir uttrykk for den registrertes faktiske kredittverdighet. I stedet angir scoren hvilken risiko den registrerte antas å utgjøre på bakgrunn av en kombinasjon av faktiske økonomiske forhold og statistiske vurderinger basert på utenforliggende (ikke-økonomiske) forhold.

Forbrukertilsynet støtter departementets forslag om at sensitive personopplysninger ikke skal kunne benyttes i kredittopplysningsvirksomhet.

Utlevering av kredittopplysninger

Det følger av forslaget § 15 første ledd at kredittopplysninger bare kan utleveres til den som har «saklig behov for opplysningene i samsvar med formålet i denne loven § 1». I § 1 heter det bl.a. at formålet er å legge til rette for «gode kredittvurderinger i et velfungerende kredittmarked, herunder å motvirke uforsvarlig gjeldsbyrde hos den enkelte».

Det er åpenbart at selskaper som yter lån/kreditt har saklig behov for kredittopplysninger etter § 15, jf. § 1. Det kan imidlertid reises spørsmål ved hvilke andre typer tjenesteytelse som tilsier at det foreligger et slikt saklig behov for kredittopplysninger. Forbrukertilsynet har registrert en utvikling der det i større grad åpnes opp for adgang til kredittvurdering av forbrukere som ønsker å inngå avtaler om nødvendighetsgoder, som f.eks. strøm, telefoni, internett og leie av bolig. Vi viser i denne sammenheng til Personvernnemndas sak PVN2017-12, som gjaldt spørsmål om profesjonelle utleieres adgang til å kredittvurdere en potensiell leietaker før leieavtale inngås, i situasjoner hvor leietakeren stiller depositum som sikkerhet for leieavtalen.

Personvernnemnda kom i den aktuelle saken frem til at den profesjonelle utleieren hadde et saklig behov for å kredittvurdere potensielle leietakere. Til Datatilsynets anførsel om nødvendighetsgoder, uttalte nemnda følgende:

«Datatilsynet har vist til at bolig er et nødvendighetsgode og at kredittvurdering av potensielle leietakere som velger depositum kan virke ekskluderende, ved at noen ikke klarer å skaffe seg bolig. Personvernnemnda mener at personopplysningsforskriften, som stiller krav om «saklig behov» hos den som innhenter kredittopplysninger, ikke åpner for en slik bred interesseavveining hvor boligpolitiske hensyn skal vurderes opp mot en utleiers behov for å kredittvurdere en potensiell leietaker for å redusere sin økonomiske risiko. Dersom innføring av en mulighet for kredittvurdering av potensielle leietakere medfører at noen faller utenfor boligmarkedet, må dette ivaretas på annen måte enn gjennom en innskrenkende tolkning av kriteriet «saklig behov» i personopplysningsforskriften § 4-3.»

Forbrukertilsynet mener det er uheldig dersom det ikke er adgang til å vektlegge hensynet til forbrukeres behov for nødvendighetsgoder ved vurderingen av om det foreligger saklig behov for å kredittvurdere. Etter vårt syn bør det legges en meget høy terskel til grunn for å konkludere med «saklig behov» dersom det er en profesjonell næringsdrivende som tilbyr nødvendighetsgoder til forbrukere. I slike tilfeller bør det benyttes andre løsninger for å redusere risikoen ved å inngå avtale med personer som ikke er kredittverdig – f.eks. depositum i leieforhold, eller andre løsninger tilpasset den konkrete kunden.

Tidspunktet for utlevering av kredittopplysninger

Forbrukertilsynet ønsker også å knytte en kommentar til tidspunktet for utlevering av kredittopplysninger. Vi er kjent med at bl.a. en del teleoperatører foretar kredittvurdering av potensielle nye kunder på et meget tidlig stadium i bestillingsprosessen, og uten at det eksplisitt informeres om at kredittvurderingen blir foretatt. Kredittvurderingen skjer dermed før forbrukeren har gjennomført bestillingen, og uten at vedkommende er informert. Etter vårt syn er en slik praksis et klart brudd på personvernregelverket. Den næringsdrivende – i dette tilfellet teleoperatørene – har naturligvis et selvstendig ansvar for ikke å innhente en kredittvurdering før det foreligger en faktisk bestilling. Vi mener imidlertid at ansvarsprinsippet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 2 innebærer at også kredittopplysningsforetakene har et ansvar for å sikre at deres kunder ikke innhenter kredittvurderinger før det faktisk foreligger en bestilling/søknad fra den registrerte.

Utsendelse av gjenpart

Forbrukertilsynet støtter departementets forslag om å videreføre kredittopplysningsforetakenes gjenpartsplikt. Lovforslaget er imidlertid taus om hvordan forsendelsen av gjenpart skal skje. Vi har gjennom henvendelser fra forbrukere blitt kjent med at gjenpartsbrev i dag ikke alltid sendes per post, men at de i noen tilfeller sendes elektronisk eller gjøres elektronisk tilgjengelig via en portal. Vi er ikke kjent med omfanget av elektronisk formidling av gjenpart, men vi antar dette en noe som vil bli mer og mer utbredt i takt med endringer i samfunnet. Etter vårt syn bør derfor lovforslaget også si noe om metode for utsendelse av gjenpartsbrev.

Forbrukertilsynet er på generelt grunnlag positive til at kommunikasjon mellom næringsdrivende og forbrukere kan skje i elektronisk form dersom forbrukerne uttrykkelig har uttrykt ønske om dette. Vi mener derfor at hovedregelen må være at gjenpartsbrev sendes per post med mindre forbrukeren selv aktivt har valgt å motta slike henvendelser elektronisk.

Det er videre viktig at informasjonen sendes på en betryggende måte. Etter vårt syn bør det kreves at digital utsendelse av gjenpart kun skal skje via løsninger som digital postkasse eller andre kvalifiserte kanaler. Vi er skeptisk til at gjenpartsbrev kan sendes til en alminnelig e-postadresse. Det er nærliggende for forbrukere å gå ut i fra at eposthenvendelser fra næringsdrivende de ikke har et kundeforhold til, er såkalt søppelpost (spam) eller andre uønskede henvendelser, ettersom dette er et utbredt problem. Mange forbrukere mottar daglig en rekke eposter som er spam, svindel- eller phishingforsøk, og en utsendelse av et digitalt gjenpartsbrev fra et kredittopplysningsforetak vil derfor enkelt kunne «drukne» i slike henvendelser. Vi er ikke kjent med at søppelpost er et utbredt problem i de digitale postkassene.

Frivillig sperre mot utlevering av kredittopplysninger

Departementet har foreslått at forbrukernes adgang til å registrere en frivillig sperre mot utlevering av kredittopplysninger skal videreføres. Forbrukertilsynet er enig i at det er viktig å videreføre adgangen til å legge inn frivillig sperre. Vi mener imidlertid at det er behov for å forenkle prosessen for å registrere slik sperre. I dag må forbrukere som ønsker å legge inn en frivillig sperre mot utlevering av kredittopplysninger, gjøre dette lokalt hos hvert enkelt kredittopplysningsforetak. For den jevne forbruker er det vanskelig å få oversikt over samtlige foretak, og med bortfall av konsesjonsplikten vil dette neppe bli enklere i fremtiden. Videre er det tidkrevende å måtte kontakte hvert enkelt foretak for å legge inn slik sperre. Dersom adgangen til å legge inn frivillig sperre mot utlevering av kredittopplysninger skal fungere etter sin hensikt, er det etter vårt syn behov for at det opprettes ett felles kontaktpunkt hvor forbrukerne kan henvende seg for å registrere sin sperre.

Bruk av spesialnumre

Forbrukertilsynet er kjent med at tre av fire foretak som kredittvurderer privatpersoner benytter spesialnummer som forbrukere kan kontakte dem på. Med spesialnummer mener vi 800- og 815-nummer i tillegg til 5-siffrede telefonnumre. For forbrukerne er det meget uheldig at kredittvurderingsselskaper kun tilbyr spesialnummer for telefonkontakt, ettersom oppringninger til disse numrene belaster forbrukerne med høye kostnader (ofte 2-3 kr pr/min). Det er problematisk dersom forbrukere som har behov for å legge inn en sperre mot utlevering av kredittopplysninger f.eks. for å hindre seg selv i å oppta kreditt, blir belastet unødvendige ekstrakostnader på telefonregningen sin for samtalene med kredittopplysningsforetakene. Tilsvarende gjelder forbrukere som tar kontakt med kredittopplysningsforetakene for å korrigere eventuelle feilregistreringer.

Forbruketilsynet vil på bakgrunn av ovennevnte oppfordre departementet til å presisere i lovforslaget at kredittopplysningsforetakene må benytte telefonnummer som ikke belaster de registrerte med høyere kostnader enn grunntakst. Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at det er i strid med markedsføringsloven § 11 tredje ledd å henvise forbrukere som skal ta kontakt med en næringsdrivende i forbindelse med en inngått avtale, til et telefonnummer som belaster forbrukeren med en høyere kostnad enn grunntakst. Bestemmelsen rammer typisk tilfeller der forbrukeren skal klage til den næringsdrivende avtaleparten på grunn av feil på en faktura eller en mangel ved varen/tjenesten som er kjøpt. Vi kan imidlertid ikke anvende denne hjemmelen på kredittopplysningsforetakenes praksis ettersom disse foretakene er en tredjepart som forbrukeren ikke har noen inngått avtale med.

Med vennlig hilsen

Elisabeth Lier Haugseth direktør

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen håndskrevet signatur