Forbrukertilsynets høringsuttalelse om forslag til forskrift om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån

Vi viser til Finansdepartementets høringsbrev av 27. september 2018, samt vedlagte høringsnotat og utkast til forskrift om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån utarbeidet av Finanstilsynet.

Grundige kredittvurderinger er etter vårt syn ett av de viktigste tiltakene for å forebygge gjeldsproblemer i husholdningene. I forbindelse med innføringen av Finanstilsynets retningslinjer i 2017, ga vi derfor vår fulle støtte til utkastet til retningslinjer som ble sendt på konsultasjon av Finanstilsynet. De endelige retningslinjene som ble vedtatt skilte seg noe fra utkastet som ble sendt på konsultasjon, og det er de som ligger til grunn for forslaget til forskrift som nå er på høring. I likhet med Finanstilsynet og departementet, ser Forbrukertilsynet alvorlig på at flere av kredittyterne fortsatt ikke har innrettet seg etter Finanstilsynets retningslinjer. Vi støtter derfor forslaget om å forskriftsfeste retningslinjene.

Videre støtter vi også i all hovedsak innholdet i den foreslåtte forskriften, men med enkelte unntak knyttet til adgangen til å fravike forskriften. Dette er nærmere utdypet nedenfor i vår merknad til forskriften § 6.

Vi vil i det følgende først knytte noen kommentarer til forholdet mellom den foreslåtte forskriften og finansavtaleloven § 46 b. Deretter følger våre nærmere merknader til de enkelte bestemmelsene i forskriften.

Finansavtaleloven § 46 b oppstiller en plikt for kredittgiveren til å vurdere forbrukerens kredittverdighet før kredittavtale inngås. Det følger av bestemmelsen at vurderingen av forbrukerens kredittverdighet skal skje «på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database», jf. finansavtaleloven § 46 b første ledd. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 8.

Det følger av høringsnotatet at forskriften er en presisering av kravene til god forretningsskikk som følger av finansforetaksloven § 13-5. Finansavtaleloven § 46 b nevnes i høringsnotatet, men forholdet mellom denne bestemmelsen og forskriften er ikke nærmere drøftet. Selve forskriften inneholder ingen henvisning til finansavtaleloven § 46 b.

Etter vårt syn må man se bestemmelsene i den foreslåtte forskrift om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån i sammenheng med finansavtaleloven § 46 b. Det er naturlig å anse forskriften som en presisering av finansavtalelovens plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Dette bør komme tydelig frem av forskriften. Ideelt sett bør forskriften, i tillegg til å hjemles i finansforetaksloven § 1-7, også hjemles i finansavtaleloven. Vi registrerer at det ikke er noen aktuell forskriftshjemmel i gjeldende finansavtalelov, og det bør derfor vurderes å innta en forskriftshjemmel i gjeldende finansavtalelov § 46 b. I forslag til ny finansavtalelov som var på høring høsten 2017, er det foreslått en forskriftshjemmel i § 80 fjerde ledd.

Det bør i alle tilfeller inntas en henvisning til finansavtaleloven § 46 b i selve forskriften. En slik henvisning kan for eksempel inntas i forskriften § 2.

Det følger av forskriften § 1 at den gjelder også for «utenlandske finansforetak som driver virksomhet her i riket». Dette er etter vårt syn en viktig utvidelse sammenlignet med retningslinjene. Vi deler Finanstilsynets oppfatning om at forbrukere som søker kreditt via internett ikke har et bevisst forhold til om foretaket er etablert i Norge, eller om det er et foretak som tilbyr grensekryssende virksomhet. Det er viktig at forbrukerne har den samme grad av beskyttelse uavhengig av om foretaket er etablert i Norge eller ikke.

Det følger videre av § 1 at forskriften ikke bare gjelder ved innvilgelse av usikret kreditt til forbrukere, men også ved forhøyelse av slike kreditter. Dette er også en viktig presisering, da behovet for forbrukervern er like sterkt til stede ved forhøyelse av en eksisterende kreditt som ved inngåelse av en helt ny kredittavtale.

I forslaget til § 2 er det blant annet inntatt et krav om at gjeldsopplysninger skal sjekkes mot gjeldsregister. Gjeldsinformasjonsloven trådte i kraft 1. november 2017, og det er ventet at tre gjeldsinformasjonsforetak vil starte opp sin virksomhet innen kort tid. Formålet med gjeldsinformasjonsloven er blant annet å bidra til bedre kredittvurderinger og forebygge gjeldsproblemer blant enkeltpersoner, jf. gjeldsinformasjonsloven § 1. Finansforetakene har etter gjeldsinformasjonsloven § 10 en plikt til å gjøre gjeldsopplysninger tilgjengelig for gjeldsinformasjonsforetakene. Gjeldsinformasjonsloven oppstiller imidlertid ikke noen plikt til foretakene om å kontrollere forbrukernes gjeldsopplysninger mot registrene før innvilgelse av kreditt. Dette er etter vårt syn en betydelig svakhet ved gjeldsinformasjonsloven. Det foreslåtte kravet til å sjekke forbrukers gjeldsopplysninger mot et gjeldsregister som er inntatt i forskriften § 2, vil derfor være et viktig bidrag til å oppnå formålet med gjeldsregistrene. Forbrukertilsynet støtter derfor forslaget.

I første ledd presiseres det at finansforetaket skal beregne kundens betjeningsevne «basert på kundens inntekt og relevante utgifter, herunder renter, avdrag på lån og normale utgifter til livsopphold». Etter vårt syn er det naturlig å lese forskriften § 3 første ledd som en presisering av hva som er å anse som «fyllestgjørende opplysninger» i finansavtaleloven § 46 b.

Vi har sett flere eksempler på at finansforetak ikke innhenter informasjon fra forbruker om dennes inntekt og relevante utgifter, før kreditt innvilges. I mange tilfeller, særlig ved innvilgelse av mindre kreditter, baserer finansforetakene sin kredittvurdering utelukkende på kredittopplysningsbyråenes scoringsmodeller. Slike forenklede kredittvurderinger bærer etter vårt syn preg av å være en vurdering av kredittyters risiko ved å yte lånet, fremfor en vurdering av den enkelte kundes faktiske kredittevne. Man beregner prosentvis misligholdsfare i grupper av forbrukere, og foretar en forretningsmessig vurdering av hvilken prosent som er kommersiell akseptabel. Dette er noe ganske annet enn en individuell kredittvurdering.

Plikten etter finansavtaleloven § 46 b – og forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 – er å foreta en individuell vurdering av den konkrete låntakers evne til å betale tilbake lånebeløpet. Kjernen for kredittvurderingen må altså være kundens faktiske økonomiske situasjon, ikke kundens antatte betalingsvilje. Selv om denne plikten allerede følger av både finansavtaleloven og forbrukerkredittdirektivet, anser vi forskriften § 3 første ledd som en viktig og nødvendig presisering av finansforetakenes plikt til å vurdere forbrukerens faktiske økonomiske situasjon. På denne bakgrunn støtter vi forslaget til § 3 første ledd.

I § 3 andre ledd er det inntatt et krav om at finansforetakene ved vurdering av kundens betjeningsevne, skal legge inn en renteøkning på minst 5 prosentpoeng fra det aktuelle rentenivået på kundens samlede gjeld. Finansforetakene får videre en plikt til å avslå lånesøknaden dersom forbruker ikke har tilstrekkelige midler til å dekke normale utgifter til livsopphold hvis renten øker med 5 prosentpoeng. Kravet til å legge inn en renteøkning på minst 5 prosentpoeng ved vurderingen av kundens betjeningsevne har en naturlig sammenheng med tilsvarende krav i boliglånsforskriften § 3 andre ledd. Videre er det etter vårt syn et nødvendig og rimelig krav at bankene skal avslå lånesøknader dersom kredittvurderingen viser at forbrukeren trolig ikke kan oppfylle sine gjeldsforpliktelser ved en slik renteøkning. Denne bestemmelsen bør for øvrig ses i sammenheng med den foreslåtte avslagsplikten som er inntatt i utkast til ny finansavtalelov § 80.

Forslaget til § 4 om gjeldsgrad har en naturlig sammenheng med tilsvarende bestemmelse i boliglånsforskriften § 4, og sikrer dermed et enhetlig regelverk. Etter gjeldende rett er det en svakhet at forbrukere som først tar opp boliglån, senere kan ta opp forbrukslån som medfører at vedkommendes samlede gjeld overstiger fem ganger årsinntekten. Den foreslåtte § 4 vil imidlertid bidra til at rekkefølgen for når forbrukeren tar opp henholdsvis boliglån og forbrukslån, ikke er avgjørende for forbrukerens totale gjeldsgrad. Forbrukertilsynet støtter forslaget.

Det følger av denne bestemmelsen at avtaler om forbrukslån skal inneholde vilkår som setter krav til avdragsbetaling og lengste løpetid. Løpetiden skal ikke overstige fem år. Dette er etter vårt syn en meget viktig bestemmelse dersom man ønsker å bremse den sterke veksten av forbrukslån til norske husholdninger.

Gjennom vårt tilsyn med markedsføring av kreditt, har vi over flere år registrert en kraftig økning både i størrelsen på lånebeløpene som markedsføres og lånenes løpetid. Det er i dag ikke uvanlig å se markedsføring av usikrede kreditter med beløp opp til kr 600 000, men vi har også sett markedsført beløp helt opp til kr 750 000. Ved markedsføring av forbrukslån fremheves ofte en lav månedskostnad for forbrukeren. Dette er mulig også ved store lånebeløp, fordi flere kredittytere tilbyr løpetid på usikrede forbrukslån helt opp til 15 år.

I Finanstilsynets oppsummering av undersøkelsen av foretakenes gjennomføring av retningslinjene, kommer det frem at finansforetakene mener kundene er mer opptatt av de månedlige kostnadene enn totalkostnadene og øvrige vilkår. Dette bærer som nevnt også markedsføringen av denne typen kreditter preg av, ved at månedskostnadene ofte fremheves på bekostning av øvrige prisopplysninger. Det er etter vårt syn meget uheldig dersom forbrukere lokkes til å ta opp større lån enn det som er nødvendig, fordi lang avbetalingstid senker de månedlige kostnadene, og dermed fremstiller lånet som mer gunstig enn det i realiteten er. Videre er det etter vårt syn meget uheldig dersom forbrukslån, med sine høye renter, lanseres som langsiktige finansieringsløsninger for forbrukere. Et forbud mot å innvilge forbrukslån med løpetid over 5 år vil både kunne begrense størrelsen på lånene som tas opp, og bidra til at slike dyre, usikrede lån ikke utvikler seg til å bli langsiktige finansieringsløsninger.

Det følger videre av forskriften § 5 at avdragsbetalingen skal «ta utgangspunkt i en lineær nedbetaling, med månedlige avdrag». Dette er nytt sammenlignet med retningslinjene. Vi antar forslaget har direkte sammenheng med Finanstilsynets erfaring fra tilsynet med overholdelsen av retningslinjene, der det fremkommer at flere foretak tilbyr såkalte «ballonglån». Finanstilsynet har presisert at en praksis der finansforetaket tilbyr forbrukslån med lave terminbeløp som tilsier en betydelig lengre nedbetalingstid enn fem år, og avtale om innbetaling av restbeløpet like før utløpet av femårsgrensen, er i strid med retningslinjene. Forbrukertilsynet er enig med Finanstilsynet i at såkalte «ballonglån» vil være en uheldig omgåelse av forskriften, som bør forbys. På denne bakgrunn støtter vi forslaget i § 5 siste setning. Vi legger imidlertid til grunn at forskriften § 5 ikke innebærer en begrensning i forbrukerens rett til kostnadsfritt å tilbakebetale kreditten helt eller delvis før avtalt forfallstid, jf. finansavtaleloven § 53.

I Finanstilsynets retningslinjer punkt 5, er det presisert at finansforetaket bør inngå avtale med forbruker om å konvertere en rammekreditt som over tid er fullt opptrukket, til et nedbetalingslån. Avtaler om rammekreditter har ofte meget høye løpende renter på utnyttet kreditt, samtidig er det ofte vanlig at minstebeløpet forbrukeren må betale per måned er satt meget lavt. En forbruker som har en fullt opptrukket rammekreditt, men som kun betaler minstebeløpet hver måned, risikerer dermed at innbetalingen er så liten at beløpet ikke en gang er tilstrekkelig til å dekke påløpte renter i perioden siden sist innbetaling. Retningslinjenes bestemmelse om omgjøring av en fullt opptrukket rammekreditt til et nedbetalingslån, er derfor en praktisk viktig bestemmelse for å begrense gjeldsproblemer hos enkeltpersoner. Forbrukertilsynet mener på denne bakgrunn at retningslinjenes bør-regel om omgjøring av rammekreditter til nedbetalingslån, bør inntas som et tydelig krav i forskriften. Dersom et slikt krav er ment å innfortolkes i regelen som begrenser lånenes løpetid, bør dette presiseres i bestemmelsen.

I § 6 første ledd oppstilles unntak fra kravene i forskriften § 3 om betjeningsevne og § 4 om gjeldsgrad ved refinansiering av ett eller flere eksisterende forbrukslån, forutsatt at vilkårene i § 6 første ledd punkt 1-3 er oppfylt. Videre er det i § 6 andre ledd gjort unntak fra kravene i forskriften §§ 3, 4 og 5 ved innvilgelse av søknader om kredittkort med kredittramme inntil kr 25 000, forutsatt at forbrukeren ikke har andre kredittkort.

En adgang til å fravike forskriften § 3 første ledd er etter vårt syn i strid med finansavtaleloven § 46 b. Som nevnt i vår merknad til forskriften § 3 første ledd, er det naturlig å lese denne som en presisering av hva som er å anse som «fyllestgjørende opplysninger» i finansavtaleloven § 46 b. Etter vår vurdering vil en bestemmelse i forskriften som gir kredittyter adgang til å fravike kravet til å vurdere kundens betjeningsevne på bakgrunn av fyllestgjørende opplysninger om kundens økonomi, være i strid med finansavtalelovens krav til å vurdere forbrukers kredittverdighet. Vi mener derfor at forskriften § 6 må endres slik at bestemmelsen ikke gir adgang til å fravike fra kravet i forskriften § 3 første ledd. Dette gjelder både ved refinansiering og ved innvilgelse av søknad om kredittkort med kredittramme inntil kr 25 000.

Når det gjelder adgangen til å fravike forskriftens krav i § 3 andre ledd og § 4, ser vi at det kan tenkes tilfeller der det vil være i forbrukerens interesse å kunne refinansiere eksisterende forbruksgjeld i et nytt lån med lavere kostnader. Det er imidlertid viktig å sikre at en adgang for finansforetakene til å fravike kravene i forskriften § 3 andre ledd og § 4, utelukkende skal benyttes der det er i forbrukerens interesse at det innvilges et refinansieringslån.

I utkastet til § 6 første ledd er det listet opp tre forutsetninger som ligger til grunn for at innvilgelse av et refinansieringslån skal kunne skje i strid med forskriften §§ 3 og 4. Det følger av § 6 første ledd nr. 1 at det refinansierte lånet ikke kan overstige eksisterende låns størrelse på refinansieringstidspunktet. Videre heter det i § 6 første ledd nr. 2 at lånet må ha en løpetid «som ikke er lengre enn gjenværende løpetid på det eksisterende lånet med lengst løpetid». Den tredje forutsetningen er at lånet må ha «samme eller strengere krav til avdragsbetaling som de lån som refinansieres», jf. § 6 første ledd nr. 3. Etter vårt syn er det noe uklart hvordan forutsetningene i § 6 første ledd nr. 2 og nr. 3 skal forstås.

Forutsetningen i § 6 første ledd nr. 2 gir etter sin ordlyd inntrykk av at et refinansieringslån kan gis med lengre løpetid enn fem år, dersom gjenværende løpetid på det eksisterende lånet med lengst løpetid er lengre enn fem år. Det vil imidlertid være i strid med forskriften § 5 å innvilge et lån med løpetid over fem år. I og med at § 6 første ledd ikke åpner for unntak fra kravene i § 5 (det er kun vist til §§ 3 og 4), legger vi til grunn at den absolutte grensen på fem år også gjelder for innvilgelse av refinansieringslån. Vi leser dermed § 6 første ledd nr. 2 som en særregel som innskrenker finansforetakenes adgang til å sette løpetid på refinansieringslån innenfor femårsgrensen. Med andre ord vil et finansforetak ikke kunne tilby et refinansieringslån med løpetid på fem år dersom dette overstiger gjenværende løpetid på det eksisterende lånet med lengst løpetid. En slik begrensning fremstår etter vårt syn fornuftig.

Når det gjelder forutsetningen i § 6 første ledd nr. 3, gir også denne etter sin ordlyd inntrykk av at det er eksisterende vilkår om avdragsbetaling på de lånene som skal refinansieres, som regulerer hvilke krav til avdragsbetaling finansforetaket kan sette på refinansieringslånet. Vi legger imidlertid til grunn at også her må forskriften § 5 være oppfylt, slik at det derfor som minimum må settes krav til avdragsbetaling på lånet. Videre legger vi til grunn at avdragsbetalingen skal ta utgangspunkt i en lineær nedbetaling med månedlige avdrag, men med adgang til å gi avdragsutsettelse dersom det foreligger omstendigheter som forventes å være forbigående, jf. § 5 siste ledd. Under forutsetning av at vår tolkning er korrekt, har vi ikke innvendinger til forslaget.

På den annen side mener vi det er problematisk dersom vår tolkning av § 6 første ledd nr. 2 og nr. 3 er feil, og bestemmelsen skal tolkes slik at den gir finansforetakene adgang til å fravike fra kravene i forskriften § 5 ved innvilgelse av refinansieringslån.

Dersom finansforetakene gis adgang til å fravike femårsgrensen for løpetid ved innvilgelse av refinansieringslån, kan det tenkes at dette vil utnyttes av enkelte foretak som en mulighet til å tilby forbrukere lån med lengre løpetid enn fem år. En forbruker kan for eksempel få tilbud om et nytt forbrukslån med løpetid på fem år, som vedkommende deretter får tilbud om å refinansiere sammen med et eldre lån med en lengre løpetid. På denne måten vil finansforetaket kunne omgå femårsgrensen også for det relativt ferske forbrukslånet. En slik omgåelse av forskriften er viktig å forhindre. Videre kan man tenke seg forbrukere som refinansierer lån som ikke har krav til avdragsbetaling, eller kun har krav til betaling av et meget lavt månedlig minstebeløp. Dersom man kan benytte tilsvarende vilkår på refinansieringslånet risikerer man at forbrukere får innvilget refinansieringslån uten krav til avdragsbetaling. Det vil etter vårt syn være problematisk. Dersom en forbruker som får refinansiert sin kreditt i et lån med mer gunstige vilkår, likevel ikke klarer å betale alminnelige avdrag på refinansieringslånet, er det et kraftig signal om at forbrukeren heller bør søke gjeldsordning.

Som nevnt tidligere er det viktig å sikre at adgangen til å innvilge et refinansieringslån i strid med enkelte av forskriftens bestemmelser, utelukkende må benyttes der det er i forbrukerens interesse at det innvilges et refinansieringslån. Vi har de siste par årene sett en økning i markedsføring av refinansieringslån, og vi har inntrykk av at en del aktører sikter seg inn nettopp på markedet for refinansiering, fordi de ser dette som en mulig arena for å fortsette sin utlånsvekst. Forbrukertilsynet er bekymret for at det ikke alltid er forbrukernes interesse som er drivende for en del långiveres tilbud om refinansiering, men ønsket om fortsatt vekst og gode resultater for aksjonærene. I arbeidet med forskriften er det viktig å ha med seg at det for en del forbrukere vil være et bedre alternativ å søke gjeldsordning, enn å refinansiere gammel gjeld. En refinansiering vil videre medføre at forbrukeren får fersk gjeld, noe som kan gjøre det vanskeligere å kvalifisere for en gjeldsordning.

Til § 6 andre ledd

Det følger av § 6 andre ledd at kravene i § 3 om betjeningsevne, § 4 om gjeldsgrad og § 5 om avdrag ikke gjelder «når det innvilges søknader om kredittkort med kredittramme inntil kr 25.000,-, forutsatt at søker ikke har andre kredittkort». Etter vårt syn bør forskriften gjelde for alle former for usikret kreditt til forbrukere, uavhengig av beløp og om kreditten er knyttet til et betalingsinstrument. Selv mindre usikrede kreditter kan innebære en stor belastning på forbrukerens økonomi, og man kan risikere at en mindre usikret kreditt med høy effektiv rente er nok til å velte en allerede presset privatøkonomi.

Noen vil kanskje hevde at det er uforholdsmessig å la de samme prinsippene gjelde ved kredittvurderinger for mindre kreditter, som for større usikrede lån. Hensynet til å forebygge gjeldsproblemer i husholdningene må imidlertid etter vår vurdering tillegges større vekt enn hensynet til at søknad om, og innvilgelse av kreditt skal skje raskt og enkelt. Videre er det etter vår vurdering viktig å forhindre at personer uten noen form for inntekt innvilges kreditt. Forbrukertilsynet mener derfor det er problematisk at kravet til gjeldsgrad ikke skal gjelde for kredittkort med en lav kredittramme. Det kan i denne sammenheng også nevnes at selv en relativt beskjeden inntekt vil være tilstrekkelig for å oppfylle gjeldsgraden for små kreditter, med mindre kunden har mye gjeld fra før. Vi kan derfor ikke se at det skal være noe saklig behov for å fravike forskriften § 4 for tilfellet som reguleres i § 6 andre ledd.

Videre kan vi heller ikke se at det er sterke hensyn som taler for at man skal kunne fravike forskriften § 3 andre ledd og § 5 ved innvilgelse av kredittkort med kredittramme inntil kr 25 000, selv om det er kundens eneste kredittkort. Som nevnt ovenfor mener vi de samme prinsipper for en forsvarlig kredittvurdering bør foreligge også ved innvilgelse av mindre kreditter. Hensynet til at kunden skal kunne betjene kreditten som innvilges, må veie tyngre enn forbrukerens ønske eller behov for å ha et kredittkort.

Når det gjelder unntaket fra § 3 første ledd viser vi til vår merknad ovenfor til § 6 første ledd, og understreker at vi mener en adgang til å fravike denne bestemmelsen vil være i strid med finansavtaleloven § 46 b.

Forskriften § 7 slår fast at kundens kredittramme ikke skal økes uten at kunden har søkt om dette. Dette bør være en selvfølge for alle kredittforetak, og bestemmelsen kan derfor for enkelte fremstå overflødig. Det er imidlertid et problem dersom forbrukere opplever at kredittyter hever deres kredittramme uten at de selv har søkt om dette, og i noen tilfeller direkte i strid med kundens ønske. En slik praksis er etter vårt syn meget kritikkverdig, og vi er derfor glad for at Finanstilsynet i forskriften § 7 foreslår et uttrykkelig forbud mot at kredittgiver på eget initiativ øker forbrukerens kredittramme.

Vi er kjent med at enkelte aktører anser et overtrekk av kredittrammen som en søknad fra kunden om å øke denne, særlig ved netthandel som betales med såkalt «handlekonto». Dette er etter vårt syn en meget uheldig praksis, som kan medføre at forbrukere tar opp mer gjeld enn de er klar over, og kanskje mer gjeld enn det klarer å betjene. Det er grunn til å tro at en god del forbrukere ikke har løpende kontroll over hvor stor del av kredittrammen som er benyttet til enhver tid. Kredittyterne bør derfor ha systemer som forhindrer at en kunde kan overtrekke kreditten. Dersom en kunde forsøker å gjennomføre et kjøp med kreditten som medfører at kundens kredittramme overtrekkes, bør transaksjonen avvises. Det bør i alle tilfeller ikke være tillatt med en praksis der kredittyter anser overtrekk som en søknad om midlertidig eller permanent økning av kredittrammen. På denne bakgrunn vil vi oppfordre til at forskriften § 7 utvides til også å omfatte praksisen med å automatisk utvide kundens kredittramme ved bruk av kreditten som overtrekker gjeldende kredittramme.

I forslaget fra Finanstilsynet er det ikke åpnet for en avvikskvote. Forskriften skiller seg på dette området fra boliglånsforskriften, hvor det som kjent er inntatt en avvikskvote for å gi kredittyterne adgang til noe mer fleksibilitet. I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at de har vurdert behovet for en avvikskvote i forskriften, men at de mener hensynet til forbrukervern på dette området veier tyngre enn hensynet til å gi foretakene rom for skjønnsutøvelse. Finanstilsynet skriver at forskriftsforslaget gir uttrykk for hva de anser som god forretningsskikk, og at dette forbrukervernet bør gjelde alle lånekunder.

Forbrukertilsynet slutter seg til Finanstilsynets vurdering på dette punktet. Vi kan ikke se at det foreligger sterke forbrukerhensyn som taler for at finansforetakene skal gis adgang til å fravike forskriften. I likhet med Finanstilsynet kan vi heller ikke se at hensynet til at finansforetakene skal gis rom for skjønnsutøvelse, veier tyngre enn behovet for forbrukerbeskyttelse på dette området. Både den voldsomme veksten i usikret kreditt i norske husholdninger og foretakenes manglende overholdelse av gjeldende retningslinjer, understreker behovet for å stramme inn på finansforetakenes adgang til skjønnsutøvelse ved innvilgelse av usikret kreditt. På denne bakgrunn støtter vi forslaget om å ikke innta noen avvikskvote i forskriften. For ordens skyld minner vi om at man i forskriften ikke kan åpne for at foretakene kan fravike kravet i finansavtaleloven § 46 b, da det vil være i strid med forbrukerkredittdirektivet.

Med vennlig hilsen

Elisabeth Lier Haugseth

direktør