Høringssvar – EU-kommisjonens forslag til direktivendringer – «A New Deal for Consumers»

1.1 Strengere sanksjoner ved brudd på forbrukerdirektivene

• Forbrukertilsynet støtter Kommisjonens forslag om at det fastsettes øvre rammer for økonomiske sanksjoner som kan benyttes ved brudd på den felleseuropeiske forbrukervernlovgivningen. Oppmerksomheten rundt de lignende rammene for sanksjoner som er fastsatt i GDPR viser at dette kan være med på å høyne bevisstheten rundt og etterlevelsen av det aktuelle regelverket. Vi viser også til at forvaltningsloven § 44 stiller krav om at det i lov eller forskrift skal fastsettes en øvre ramme for overtredelsesgebyr.
• Vi er i all hovedsak enig i Kommisjonens forslag til felles prinsipper for utmåling. Det er i stor grad sammenfall mellom forslaget og prinsippene slik de følger av dagens nasjonale praksis, men forslaget vil medføre at prinsippene blir mer detaljert. Dette er etter vårt syn positivt for den næringsdrivendes forutberegnelighet og rettssikkerhet, og det er positivt med hensyn til å skape en mer ensartet praksis blant medlemslandene.
• Forbrukertilsynet er enig i at det bør ses hen til den næringsdrivendes omsetning og nettofortjeneste, slik det også gjøres i dag. Vi er videre positive til forslaget om at man skal kunne ilegge økonomiske sanksjoner på 4 % – eller høyere – av omsetningen ved lovbrudd, på samme måte som man har fastsatt i GDPR. Det er ingen grunn til at alvorlige brudd på sentrale forbrukervernregler ikke skal kunne sanksjoneres minst like strengt som brudd på personvernreglene. Det er også naturlig å se hen til konkurranseretten, hvor Konkurransetilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på inntil 10 % av foretakets omsetning, jf. § 2 i forskrift til konkurranseloven.
• Imidlertid er det viktig at også mindre foretak med liten omsetning, samt useriøse foretak uten omsetning, kan ilegges sanksjoner som har avskrekkende effekt ved klare eller gjentatte lovbrudd. Det bør ikke være adgang til å etablere et aksjeselskap eller lignende uten omsetning med det formål å unngå sanksjoner eller å få redusert beløpets størrelse fordi man ikke tjener penger på papiret. Det samme gjelder for nyoppstartede virksomheter. Det er derfor viktig å opprettholde dagens rettstilstand hvor man har adgang til å ilegge relativt høye økonomiske sanksjoner selv om den næringsdrivende kan vise til at vedkommende på papiret ikke tjener penger, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) (markedsføringsloven) kapittel 15.9.5.4. Vi viser som eksempel til forvaltningspraksis fra Markedsrådet i sak MR-2017-275 (Maktabi), hvor det aktuelle enkeltpersonforetaket ble ilagt et overtredelsesgebyr på kr. 200 000, selv om dette beløpet utgjorde ca. 16 % av omsetningen på kr. 1,2 millioner kroner, og selv om virksomheten hadde gått med underskudd. Markedsrådet la i saken avgjørende vekt på de allmennpreventive hensyn, idet saken gjaldt gjentatte brudd på «svartelisten» (forskriften om urimelig handelspraksis).
• Som departementet viser til i høringsnotatet har beløpene for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr de senere år pleid å ligge et sted mellom kr. 200 000 og kr. 1 000 000 ved brudd på markedsføringsloven, og mellom kr. 25 000 til kr. 600 000 ved brudd på angrerettloven. Disse nivåene anvendes også i saker mot store foretak med milliardomsetning og betydelige overskudd. Som eksempel kan nevnes MR-2013-207 (Norsk Tipping), hvor Norsk Tipping ble ilagt kr. 200 000 i overtredelsesgebyr for brudd på svartelisten punkt 22 om skjult reklame. Norsk Tipping hadde det året en brutto omsetning på ca. 21 milliarder kroner. Gebyret utgjorde således kun en mikroskopisk del av omsetningen. I slike saker kan man derfor stille spørsmålstegn ved hvorvidt etablert forvaltningspraksis er i samsvar med lovgivers forutsetning om at gebyret skal virke avskrekkende og bør settes så høyt at det ikke skal lønne seg økonomisk å begå lovbrudd, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 214 (merknad til mfl. § 43 andre ledd). Det har flere ganger vært anført fra foretakenes side at praksisen gir uheldige og urettferdige utslag, ettersom et foretak med relativt liten omsetning kan risikere å få samme gebyr/mulkt som et foretak med langt større omsetning. For store foretak vil sanksjonen kunne oppleves å ha mindre preventiv effekt.
• Etter Forbrukertilsynets oppfatning taler gode grunner for at det ved utmålingen bør kunne legges større vekt på selskapets omsetning også for store foretak, slik at beløpet kan økes proporsjonalt med selskapets omsetning. Det er grunn til å tro at det vil kunne gi en mer avskrekkende effekt for store foretak, og at det vil gi større proporsjonalitet, samt større distinksjon mellom store og små foretak. Vi mener derfor at man bør innføre en tilsvarende regel som nå er foreslått for grenseoverskridende overtredelser også i nasjonale saker.
• Dersom man har forskjellige rammer for økonomiske sanksjoner og prinsipper for utmåling i grenseoverskridende og nasjonale saker vil dette også komplisere systemet for håndheving. Det vil dessuten være vanskelig å begrunne hvorfor lovbrudd i nasjonale saker ikke skal vurderes på samme måte som grenseoverskridende saker. Ved brudd på personvernlovgivningen er da også prinsippene og de øvre rammene for utmåling av gebyr de samme i begge typer saker.
• Det er også positivt at det i all hovedsak gjøres like grep for å sikre etterlevelsen av de fire mest sentrale forbrukerverndirektivene. Dette vil gi et enklere og mer oversiktlig håndhevingssystem og sikre at de strengeste reaksjonsformene er tilgjengelige dersom det skulle være behov for å anvende dem. Slik vi forstår forslaget vil endringene i avtalevilkårsdirektivet medføre at det også vil måtte gis hjemmel i markedsføringsloven til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på mfl. § 22 om urimelige avtalevilkår. Vi bemerker i denne forbindelse at den reaksjonen som normalt vil være aktuell i denne typen saker vil være forbudsvedtak med tvangsmulkt, typisk i forhandlingssituasjoner der Forbrukertilsynet og den næringsdrivende kan ha ulikt syn på hvorvidt et avtalevilkår skal anses som urimelig.

1.2 Rettigheter til den enkelte forbruker ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis

• Vi er positive til forslaget om å styrke forbrukernes rettigheter ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis. Forslaget innebærer at medlemsstatene minst må gi forbrukere rett til å heve kontrakten og til å få erstatning. Departementet viser til at norske forbrukere allerede på visse vilkår har mulighet til å kreve heving og erstatning ved urimelig handelspraksis, selv om dette ikke følger av markedsføringsloven. Departementet viser her til hevingsbestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 32 og mangelsbestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 16. Departementet viser videre til at en avtale kan bli kjent ugyldig etter avtalelovens regler dersom forbrukeren har vært i villfarelse om hva avtalen innebærer eller blitt utsatt for tvang, samt at det følger av ulovfestede regler om erstatning utenfor kontrakt at forbrukere kan kreve erstatning ved villedende markedsføring mv, jf. departementets uttalelser om dette i Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) (markedsføringsloven) pkt. 17.2.4.
• Forbrukertilsynet viser til at BLD i Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) pkt. 17 drøftet hvorvidt man blant annet skulle lovfeste retten til erstatning ved brudd på markedsføringsloven. Bakgrunnen var en utredning fra 2001 i regi av Nordisk ministerråd om Reklamens bindende virkning. I utredningen tas det opp spørsmål om sivilrettslige konsekvenser av villedende markedsføring, og om den avtalerettslige betydningen av reklameutsagn. Utredningen foreslo enkelte lovendringer og et fellesnordisk lovgivningsinitiativ (som ikke ble iverksatt). Utredningen foreslo at det skulle gis nye bestemmelser i de nordiske markedsføringslovene om blant annet at villedende reklame medfører erstatningsansvar for annonsøren i overensstemmelse med de alminnelige erstatningsregler, og at forbrukeren har krav på godtgjørelse dersom hun er påført en vesentlig ulempe (såkalt «ulempeerstatning», dvs. erstatning for ikke-økonomisk tap). Departementet konkluderte i Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) med at det ikke var behov for en særlig regel om erstatning ettersom det allerede følger av gjeldende rett, samt at det som oftest vil dreie seg om små beløp, og at det ikke var særlige grunner som tilsa at det skulle være en ulempeerstatning på dette området.
• Forbrukertilsynet støttet forslaget om erstatning i høringsrunden den gang, og etter vårt syn er det fortsatt gode grunner som taler for at det tas inn lignende bestemmelser om erstatning i markedsføringsloven. Som det fremgår i høringsnotatet nå, bygger forbrukernes rett til erstatning og heving ved urimelig handelspraksis på et temmelig fragmentert rettkildebilde: dels forbrukerkjøpsloven, dels avtaleloven og dels ulovfestet erstatningsrett. Det er lite trolig at gjennomsnittsforbrukeren vil kjenne til sine rettigheter her, og sannsynligheten er stor for at mange potensielle krav ikke vil bli forfulgt. Dersom man inntar en kort og generell bestemmelse i markedsføringsloven om at brudd på loven kan gi forbrukerne privatrettslige rettigheter i form av blant annet heving og/eller erstatning basert på alminnelige regler, vil forbrukernes rettsstilling bli betydelig klarere. Man kan så i forarbeidene omtale kort hvilke nærmere regelsett som forbrukerne kan bygge et krav på.
• Vi viser også til at man i Justisdepartementets forslag til ny finansavtalelov og ny forsikringsavtalelov har foreslått en generell regel om erstatning, jf. forslaget til ny finansavtalelov § 11 og ny forsikringsavtalelov § 1-9. Departementet viser til at formålet med å lovfeste en regel om erstatning er for det første at regelen skal virke preventivt, og for det andre at regelen skal gi reparasjon for det tap forbrukeren er blitt påført. Departementet viser til at erstatningsregelen vil kunne ha en rettsavklarende funksjon, som vil gi større forutberegnelighet for foretakene og bedre rettsbeskyttelse for forbrukerne. Forbrukertilsynet har i høringsrunden støttet forslaget, og vi mener at en tilsvarende regel vil kunne inntas i markedsføringsloven, og at mange av de samme argumentene vil ha relevans. Vi viser videre til at både Sverige og Danmark har innført en generell erstatningsbestemmelse for brudd på verdipapirregelverket.
• I tillegg kan det nevnes at både Sverige og Danmark har en generell erstatningsregel i sine respektive markedsføringslover, jf. den danske markedsføringsloven § 24 stk. 2 («Handlinger i strid med loven er erstatningsansvarspådragende i overensstemmelse med dansk rets almindelige regler.”) og den svenske markedsføringsloven § 37:

Den som uppsåtligen eller av oaktsamhet bryter mot ett förbud eller ett åläggande som har meddelats med stöd av 23, 24 eller 25 §, eller mot 7 §, eller mot 8 § och någon av bestämmelserna i 9, 10, 12-17 §§, eller mot någon av bestämmelserna i 18-22 a §§, eller mot någon av punkterna i bilaga I till direktiv 2005/29/EG, ska ersätta den skada som därigenom uppkommer för en konsument eller någon annan näringsidkare.

När ersättningen till näringsidkare bestäms får hänsyn tas även till omständigheter av annan än ekonomisk art.

Den svenske markedsføringsloven har således også en regel om ulempeerstatning, jf. andre ledd.

1.3 Mer transparens på internettplattformer – foreslåtte endringer i forbrukerrettighetsdirektivet

• Kommisjonens forslag om å øke informasjonspliktene til online markedsplasser og plattformer ved å innta en ny artikkel 6a i forbrukerrettighetsdirektivet kan etter vår vurdering bidra til å forhindre forbrukerproblemer og –tvister. Det er flere grunner til at forbrukere har behov for å vite om de handler med en næringsdrivende eller ikke. Kommisjonens forslag synes særlig å være begrunnet med at det for forbrukerne kan være uklart hvem som er kontraktspart i avtaler inngått over markedsplasser, og at dette også kan skape uklarhet om forbrukerens rettigheter og plikter siden hvorvidt selger er næringsdrivende har betydning for om forbrukervernreglene kommer til anvendelse. En annen viktig grunn er at forbrukere kan ha forskjellige forventninger og stille forskjellige krav til næringsdrivende og ikke-næringsdrivende, slik at næringsdrivende potensielt kan komme unna med dårligere ytelser og kundeservice dersom forbrukeren tror at hun handler med en annen privatperson.
• Det kan imidlertid diskuteres om forslaget fra Kommisjonen treffer helt godt. Forslaget om utvidede regler om informasjonsplikt for online plattformer i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6a reiser enkelte spørsmål. Direktivet stiller krav til opplysninger som skal gis i den prekontraktuelle fasen av en transaksjonsprosess, altså når forbrukeren er i ferd med å inngå en konkret avtale. Forbrukerne har allerede mye informasjon de skal ta inn over seg før de gjennomfører en transaksjon, og mer informasjon på slutten er ikke alltid egnet til å sette forbrukerne i stand til å ta informerte valg. Hvis man allerede har blitt så interessert i et tilbud i den grad at man f. eks. har klikket seg frem til «kassen» i onlineplattformen og er klar til å sjekke ut, kan det være for sent å reparere villedende inntrykk fra tidligere markedsføringsstadier.
• Kommisjonens forslag om informasjonsplikter innebærer forskjellige elementer som i større til mindre grad egner seg til å knytte til den prekontraktuelle fasen. Jo tettere knyttet til den enkelte avtalen informasjonen er, jo mer egnet vil det etter vår vurdering være at denne gis på det prekontraktuelle stadiet. Forslagets bokstav c og d er relativt nært knyttet til den enkelte avtale. Etter vår vurdering er bokstav a og b nærmere knyttet til generell markedsføring, og informasjonsplikten som foreslås innført her vil etter vår vurdering være mer effektiv og hensiktsmessig å knytte til markedsføringstidspunktet. Å f.eks. først gi opplysning om hvordan søkeresultater er rangert (bokstav a) når avtalen er i ferd med å inngås, virker lite hensiktsmessig.
• Forbrukertilsynet mener at plikt til å gi slik informasjon som foreslås krevd gjennom forslagets bokstav a og b heller bør tas inn i direktivet om urimelig handelspraksis eller dets vedlegg 1. Det kan for øvrig stilles spørsmål ved om det allerede følger av UCP-direktivet artikkel 6 nr.1 bokstav f) at næringsdrivende må gi slik informasjon som omhandlet i bokstav b i markedsføringen. Det vil uansett være positivt at dette eksplisitt tas inn i UCP-direktivet, på samme som det foreslås en klar plikt til å merke betalte søkeresultater på nett, jf. punktet under.

 

1.4 Presisering av at betalte søkeresultater på nett må merkes – foreslåtte endringer i direktivet om urimelig handelspraksis

• Det grunnleggende prinsippet om at all markedsføring tydelig skal fremstå som markedsføring er under press, særlig på digitale flater. Forbrukertilsynet støtter derfor tillegget i punkt 11 i vedlegg 1 til direktivet om urimelig handelspraksis, som presiserer at også betalte søkeresultater på nett skal være klart identifiserbare som markedsføring.
• Betalte søkeresultater er imidlertid bare én form for skjult reklame som er problematisk i den digitale økonomien. Forbrukertilsynet mener at forslaget burde omfattet flere former for skjult reklame. F.eks. er skjult reklame i innlegg som «influencere» publiserer i blogger og andre sosiale medier et stort problem i mange land. Markedsføring i sosiale medier vil ikke rammes av den foreslåtte utvidelsen av punkt 11. Det vil sannsynligvis heller ikke praksisen med sammenblanding av «vanlige» brukeromtaler med omtaler som den næringsdrivende har betalt eller gitt en form for økonomisk kompensasjon for. Etter vårt syn bør ordlyden i punkt 11 utvides slik at dette også omfattes.

 

1.5 Utvidede rettigheter for forbrukere som betaler med persondata for digitale tjenester – foreslåtte endringer i forbrukerrettighetsdirektivet

• Forbrukertilsynet støtter å klargjøre og utvide rettighetene for forbrukere som betaler med persondata for digitale tjenester. Fordi mange digitale tjenester ikke krever betaling i form av penger, tar vi som forbrukere i økende grad valg uten at vi kan sammenlikne priser i kroner og øre. Dette utfordrer dynamikken i markedene ved at det blir vanskeligere å ta stilling til et tilbuds fordeler og ulemper når man vurderer om man skal inngå en avtale. Det kan også skape skjevheter i konkurransen mellom tjenester som krever betalt i penger og de som baserer seg på inntjening knyttet til forbrukerdata, ved at det stilles færre krav til opplysninger om ulempene, som f.eks. hva forbrukeren gir som motytelse, der hvor det ikke betales med penger. Avtalene hvor man ikke betaler med penger er også ofte komplekse, og det tilsier at forbrukerne trenger god informasjon før avtaleinngåelse. Å sørge for en harmonisering av opplysningskravene, mellom tjenester som koster penger og de som ikke gjør det, fremstår som et fornuftig grep.
• Når det gjelder forslaget om at det også skal være angrerett på tjenester som ikke betales med penger er det noe mer uklart for Forbrukertilsynet hvilken praktisk betydning forslaget vil kunne ha. Vi antar imidlertid at det kan være en fordel å behandle angrerett likt for forskjellige typer avtaler og at dette vil gjøre det enklere for forbrukere å avslutte slike avtaler. Dette må sees i sammenheng med reglene i GDPR om behandling av personopplysninger og hvordan forbrukerkjøpsrettigheter for digitale ytelser i fremtiden vil reguleres (jf. Kommisjonens forslag til direktiv om avtaler om levering av digitalt innhold 2015/0287(COD)). Det kan være behov for ytterligere klargjøring av hva som vil være konsekvensene av at angreretten benyttes for personopplysninger som er behandlet i forbindelse med avtaler om digitale ytelser.
• Det kan også være behov for å klargjøre anvendelsesområdet til de foreslåtte reglene. For det første er det et underliggende premiss for Kommisjonens forslag at det gjeldende direktivet ikke finner anvendelse på avtaler om digitale tjenester som ikke betales for med penger. Vi mener at det kan stilles spørsmål ved dette premisset, idet flere av direktivets bestemmelsers anvendelsesområde er knyttet til om det simpelthen foreligger en avtale (art. 5) eller om det foreligger en fjernsalgsavtale eller avtale som er inngått utenfor fast utsalgssted (art. 6, 7, 8, 9, o.a.). Vi antar at Kommisjonens forslag om å endre definisjonen av tjenesteavtaler i art. 2 nr. 6 til å omfatte også avtaler om digitale tjenester slik de er definert i forslaget til nye punkter 17 og 18 under art. 2, herunder avtaler hvor forbrukeren avtaler å avgi personopplysninger til tilbyderen, er ment å klargjøre at betaling i penger ikke er nødvendig for at en avtale om levering av en digital ytelse skal omfattes av direktivet. Dette fremstår som en rettsteknisk lite tilgjengelig løsning, og det forandrer etter hva vi kan se heller ikke på at hvorvidt opplysningsplikt og angrerett foreligger etter direktivet er knyttet opp til om det foreligger henholdsvis en avtale, en fjernsalgsavtale eller en avtale utenfor fast utsalgssted. Definisjonene av disse kan vi ikke se at er foreslått endret.
• Videre finner vi grunn til å peke på en potensiell uklarhet når det gjelder i hvilke tilfeller betaling med personopplysninger skal anses for å være av en slik art at avtalen omfattes av direktivets definisjoner. I forslag til ny art. 2 nr. 16 og 17 om digitale ytelser defineres disse slik at avtaler om digitale ytelser i direktivets forstand forutsetter at det avgis flere personopplysninger fra forbrukeren enn hva som er nødvendig for å levere ytelsen. For mange digitale ytelser er det å samle inn og behandle forbrukerdata i kommersiell hensikt en integrert del av ytelsen. Ett eksempel kan være et sosialt medium som baserer sin inntekt på å selge målrettede annonser basert på forbrukerdata. Spørsmålet er om tilbydere av digitale ytelser vil kunne omgå kravene i forbrukerrettighetsdirektivet ved å gjøre kommersiell behandling av forbrukerdata til en integrert del av tjenesten, slik at behandlingen av dem anses for å være nødvendig for å levere ytelsen. Vår vurdering er at det kan være behov for å klargjøre og avgrense hva som menes med nødvendig for å levere en ytelse, for å sikre at ikke kravene omgås ved at man avtaler seg ut av direktivets anvendelsesområde.

 

1.6 Endringer i angreretten for å redusere ulemper for næringsdrivende – foreslåtte endringer i forbrukerrettighetsdirektivet

• Kommisjonen foreslår at forbrukere som har benyttet angrerett ved kjøp av varer ikke skal ha krav på å få penger tilbake før selgeren har mottatt varene i retur. Forbrukertilsynet mener at dette kan skape problemer for forbrukerne, ved at det ikke lenger knyttes rettsvirkninger til at forbrukeren kan bevise at varene har blitt sendt tilbake, slik det gjør etter gjeldende art. 13 (3). Spørsmålet er hvordan forbrukere skal kunne bevise ikke bare at de har sendt varer, men også at selgeren har mottatt dem. Forbrukertilsynet er bekymret for at en slik regelendring vil kunne medføre at det oppstår flere tvister mellom forbrukere og næringsdrivende.
• Videre foreslår Kommisjonen å endre art. 14 og 16 slik at det ikke skal være anledning til å angre på kjøp av varer som man har brukt eller håndtert mer enn hva som er nødvendig for å undersøke varenes art, egenskaper og funksjon. Forbrukertilsynet har forståelse for ulempen det representerer for selgere at forbrukere kan returnere brukte produkter under angreretten. Imidlertid er det av stor betydning for forbrukere å kunne undersøke varers beskaffenhet og egnethet for det formål kjøpet er ment å oppfylle – og i motsetning til ved salg i tradisjonelle butikker har man meget begrenset mulighet til å gjøre seg kjent med produktets egenskaper før avtaleinngåelse ved fjernsalg. Det er derfor viktig at forbrukernes muligheter til å undersøke produkter ikke begrenses for mye. Det vil kunne fremstå uklart for forbrukerne i hvilken grad det er tillatt å undersøke forskjellige varer uten at angreretten går tapt. For snever adgang til å angre kan føre til at forbrukere lider tap ved at de mister angreretten når de undersøker feilkjøpte varer. Det kan også redusere forbrukernes tillit til at de trygt kan handle på nett. Forbrukertilsynet mener at det gjeldende regelverket, som lar selgeren holde forbrukeren ansvarlig for verditap som skyldes at forbrukeren har håndtert varene på en måte som går utover hva som er nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjoner er en balansert løsning som ivaretar begge parters interesser.

 

1.7 Forenklinger og moderniseringer i informasjonskrav for å redusere ulemper for næringsdrivende – foreslåtte endringer i forbrukerrettighetsdirektivet

• Kommisjonens forslag til endringer i prekontraktuell opplysningsplikt om kontaktinformasjon søker å modernisere kravene til kontaktinfo som tilpassing til den teknologiske utviklingen (art. 6 (1) (c). Blant annet åpnes det for at andre internettbaserte kommunikasjonsmetoder enn epost kan benyttes for å la forbrukerne kontakte den næringsdrivende. Det er presisert i Kommisjonens forslag at forbrukerne med internettbasert kommunikasjon skal kunne kontakte den næringsdrivende raskt, og kommunisere effektivt med selgeren. Intensjonen i forslaget er fornuftig, men vi er samtidig opptatt av at forbrukere ikke skal måtte inngå avtaler som innebærer deling av personopplysninger utover hva som er nødvendig å kunne kommunisere med den næringsdrivende. Dette vil f.eks. kunne være tilfelle dersom en næringsdrivende krever at det opprettes en brukerkonto hos seg selv eller tilbydere av meldingstjenester for å kommunisere. Vi mener at man bør vurdere å presisere dette ytterligere, for eksempel gjennom en henvisning til prinsippene i GDPR om at innhenting av personopplysninger kun skal skje i den utstrekning dette er nødvendig.

 

1.8 Presisering av at praksis med å markedsføre ulike produkter som identiske er villedende markedsføring – forslag til endring i direktivet om urimelig handelspraksis

• Kommisjonens forslag er å anse som en presisering av gjeldende rett etter direktivet. Forbrukertilsynet stiller seg tvilende til om den foreslåtte bestemmelsen vil ha noen praktisk effekt. Vi er enige at det kan være et problem for forbrukerne når produkter som markedsføres under samme merkenavn og ellers fremstår som like innehar forskjellige egenskaper avhengig av hvilket land de selges i. Som Kommisjonen peker på i forslagets fortalepunkt 43 kan det likevel være mange legitime årsaker til at produkters beskaffenhet varierer over landegrensene. Å føre tilsyn med hvorvidt varers egenskaper varierer på tvers av landegrensene, og hvorvidt variasjonene er legitime, vil antakelig være utfordrende. Etter Forbrukertilsynets vurdering vil den foreslåtte bestemmelsen neppe være til skade, men standardiserings- og produktsikkerhetsregelverk kunne være en mer nærliggende løsning på problemer som forårsakes av at produkters egenskaper varierer.

• Et mer effektivt vern av forbrukernes kollektive interesser er åpenbart både i samfunnets og den enkelte forbrukers interesse. At forbrukere som har rett også skal få rett, har alltid vært et av de viktigste målene ved utformingen av systemet for løsning av tvister mellom forbrukere og næringsdrivende. Og jo mindre ressurser den enkelte forbruker og samfunnet må bruke for å oppnå dette, jo bedre er det.
• Forbrukertilsynet er helt enig i Kommisjonens grunnleggende tanke om at forbrukere som har privatrettslige krav mot næringsdrivende som følge av brudd på forbrukervernlovgivningen, lettere bør kunne oppnå økonomisk kompensasjon eller på annen måte få nøytralisert de negative konsekvensene lovbruddet har for forbrukerne.
• Det finnes mange eksempler på saker der det økonomiske tapet eller ulempen for hver forbruker er liten, og hvor de færreste derfor tar seg bryet med å fremme krav overfor den næringsdrivende eller bringe saken inn for en klagenemnd. I slike saker kan imidlertid en næringsdrivende totalt sett oppnå en betydelig fortjeneste og et konkurransefortrinn som selskapet ikke ville oppnådd dersom man hadde fulgt gjeldende lovverk. Det er også saker der det kan dreie seg om større beløp for den enkelte, for eksempel betaling for studier ved privatskoler, hvor det ikke finnes klagenemnd og forbrukeren derfor må anlegge sak for domstolene dersom mekling hos Forbrukerrådet ikke fører fram. Å gå til søksmål er noe de færreste forbrukere gjør, selv om tvistegjenstanden kan være på flere titalls tusen kroner.
• Det er også en stor praktisk utfordring for forbrukere å skulle organisere seg i en gruppe og fremme et samlet krav mot en næringsdrivende i en felles sak. I de fleste tilfeller vil ikke de potensielle medlemmene i gruppen kjenne til hverandre, og man vil i liten grad ha tilgang til informasjon fra den næringsdrivende som kan lette forberedelsen av en sak. For å få til en samlet behandling av kravene fra en gruppe forbrukere, trengs det derfor som regel bistand fra noen som på en effektiv måte kan ivareta interessene til denne gruppen, samt en instans å anlegge slike saker for hvor terskelen for å slippe til ikke er så høy at det er så vanskelig eller økonomisk risikabelt å få saken behandlet at man heller lar være.
• Vi er derfor i utgangspunktet positive til at forbudsdirektivet endres slik at administrative myndigheter eller domstolene skal gis kompetanse til å fatte vedtak mot næringsdrivende om for eksempel reparasjon, prisavslag, heving, erstatning eller andre beføyelser som skal komme en gruppe av berørte forbrukere til gode.
• Muligheten for å kunne kreve kompensasjon på vegne av en gruppe skadelidte forbrukere, vil kunne være et godt supplement til systemet med utenrettslig tvisteløsning hvor den enkelte forbrukers sak behandles for seg. Selv om det ved utenrettslig tvisteløsning ikke er noe i veien for at like saker kan behandles samlet, skjer ikke dette i praksis. Avgjørelser fra klagenemndene har heller ikke rettskraft, med unntak av FKUs vedtak.
• Behandling av saker for domstolene er ofte kostbart og kan ta lang tid, noe blant annet erfaringene fra Forbrukerrådets gruppesøksmål mot DNB viser. Å gi administrative myndigheter kompetanse til å fatte vedtak om kompensasjon for forbrukere vil etter alt å dømme medføre at saker kan behandles både raskere og med lavere kostnader for de involverte. Den nødvendige fagkompetansen for å kunne fatte vedtak i denne typen saker vil også de administrative myndighetene inneha. Samtidig er det klart at behandlingen av denne typen vil kunne medføre bruk av betydelige ressurser hos myndighetene.
• Slik direktivet er innrettet synes det som man i første rekke har utformet dette med tanke på en situasjon hvor det anlegges saker for de ordinære domstolene eller for domstolslignende organer i forvaltningen, slik Markedsrådet er et eksempel på her til lands. Som departementet peker på i høringsnotatet, vil det innebære en større endring å gi administrative myndigheter kompetanse til å behandle og treffe vedtak i saker etter forbudsdirektivet. Dette vil utvilsomt kreve tilførsel av ressurser, samt nøye overveielser av hvordan systemet kan utformes for å fungere mest mulig helhetlig og effektivt.
• Forbrukertilsynet (tidligere Forbrukerombudet) har alltid stått fritt til å prioritere hvilke saker som tas opp til behandling. Slik direktivforslaget er utformet, vil det være en plikt for instansen som en sak blir forelagt for til å behandle denne. Direktivet gir ikke hjemmel til å avvise saker på bakgrunn av en vurdering av at saken ikke er så viktig at den bør prioriteres, slik Forbrukertilsynet og øvrige tilsynsmyndigheter som hovedregel har anledning til.
• Et annet element ved direktivforslaget som må vurderes nærmere, er hvilke konsekvenser det vil få dersom alle de 59 rettsaktene som foreslås skal omfattes av det saklige virkeområdet. Dersom saker skal kunne anlegges for administrative myndigheter, vil dette potensielt medføre at en lang rekke myndigheter som fører tilsyn innen de forskjellige markedene som er omfattet av rettsaktene vil få saker forelagt for seg. Alternativt, dersom man skulle se for seg at alle saker skal forelegges for Forbrukertilsynet og/eller Markedsrådet, vil disse måtte ta stilling til spørsmål rundt anvendelsen av regelverk som man til daglig ikke fører tilsyn med. Dette vil kunne by på utfordringer, både i form av krav til økt kompetanse og ressursbruk, samt mulig informasjonsinnhenting og koordinering mot de aktuelle myndighetene som har ansvaret for å føre tilsyn med det aktuelle regelverket.
• Når det gjelder forslaget i artikkel 6 nr. 3 om at kompensasjon kan tilkjennes offentlige formål som tjener forbrukernes kollektive interesser i saker der det vil være uforholdsmessig ressurskrevende å fordele kompensasjonen mellom forbrukerne, er vi av den oppfatning at dette eventuelt må være en snever unntaksregel. De næringsdrivende må som den klare hovedregel pålegges å kompensere skadelidte forbrukere selv hvor det er snakk om mindre beløp. Med den digitale utviklingen vil vi anta at det i stadig større grad kan legges til rette for effektiv distribusjon av kompensasjon. For øvrig støtter vi kommisjonens forslag i artikkel 14 nr. 3 om at det skal tas hensyn til forbrukernes kollektive interesser ved fordelingen av inntekter fra økonomiske sanksjoner.

 

Med vennlig hilsen

Elisabeth Lier Haugseth

direktør, Forbrukertilsynet