Grensen mellom gratis avis, uadressert reklame og alminnelig informasjon kan være flytende. For å avgjøre hva en publikasjon skal regnes som, vil man i enkelte tilfeller derfor måtte foreta en konkret helhetsvurdering.
I Forbrukertilsynets veiledning om markedsføringsloven § 17, har vi trukket opp noen retningslinjer til hjelp for vurderingen.
Gratis avis vs. uadressert reklame
Grensen mellom gratis avis og uadressert reklame er flytende. For det første kreves det at en «gratis avis» inneholder en ikke ubetydelig andel redaksjonelt stoff.
I en avgjørelse av 15. desember 2005 har Markedsrådet uttalt at en bydelsavis på 24 sider, der 9 sider utgjorde helsides annonser og 15 sider inneholdt en blanding av redaksjonelt stoff og reklame var å regne som en gratisavis. I Markedsrådssak 598/08 la Markedsrådet til grunn en gjennomsnittlig betraktning i vurderingen av om andelen redaksjonelt stoff i fire utgaver som var fremlagt var å anse som tilstrekkelig til at magasinet ikke kunne anses som uadressert reklame. Dette betyr at man som utgangspunkt bør vurdere flere utgaver av en publikasjon samlet, ved vurderingen av om publikasjonen har en «ikke ubetydelig andel» redaksjonelt stoff. Grensen for hva som kan regnes som en «ikke ubetydelig andel» er ikke absolutt og må forventes å bli nærmere klarlagt gjennom praksis.
Både reklamefinansierte publikasjoner og aviser man normalt må betale for å motta, men som i begrensede perioder fulldistribueres, omfattes av begrepet «gratis avis».
Gratis avis vs. alminnelig informasjon
Alminnelig informasjon, som faller utenfor reservasjonsordningen, vil typisk være «nytt fra stat og kommune», informasjon om selvangivelsen eller hva som skjer på 17. mai. At et magasin inneholder enkelte innslag av alminnelig informasjon vil imidlertid ikke føre til at magasinet av den grunn faller utenfor reservasjonsordningen.
Om en publikasjon med overveiende redaksjonelt innhold skal ansees som en «gratis avis» eller alminnelig informasjon, vil bl.a. vurderes ut fra hvem som gir den ut og hovedformålet med utsendelsen. Dersom publikasjonen gjelder en næringsdrivende og dens virksomhet, eksempelvis oppsetninger på det lokale teatret, vil det som hovedregel ikke være en «gratis avis». Dette gjelder selv om publikasjonen har innslag av alminnelig informasjon, for eksempel om hva som skjer i bydelen.
Oppdragsjournalistikk – og reklameinnstikk i avisen
Oppdragsjournalistikk, der næringsdrivende gis «redaksjonell omtale» mot vederlag, regnes for øvrig som reklame og ikke som redaksjonelt innhold. Dersom gratisavisen inneholder rene reklameinnstikk vil disse bli å betrakte som en del av reklamen i publikasjonen. Det innebærer at eventuelle reklameinnstikk inkluderes i den totale mengden reklame ved vurderingen av andelen redaksjonelt stoff i publikasjonen.